Korstog
Korstog i Guds navn:
        Krigen om verdensherredømmet  av Stein Jarving

Sist oppdatert i oktober 2004

I 1993 publiserte Harvard-professoren Samuel Huntington artikkelen The Clash of Civilizations i det amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs, en beskrivelse av de kulturelle, religiøse og politiske forutsetningene som skaper skillelinjer mellom Vesten og kulturene i øst, og spesielt motsetningene mellom kristendommen og islam. Dette var opptakten til en opphetet debatt; en debatt som i dag har fått fornyet relevans med Russlands krig i Tsjetsjenia, israelernes opptrapping av krigen mot palestinerne, NATOs krigføring i Afghanistan og ikke minst USAs mobilisering mot Irak.
 Tidsskriftet Foreign Affairs utgis av en organisasjon som heter Council of Foreign Relations (CFR), og professor Huntingtons artikkel kan sees på som en programerklæring fra CFR. Samuel P. Huntington er professor i statsvitenskap og leder av instituttet for strategiske studier ved Harvard.
 Noe av det Huntington skriver om i sin artikkel er at de vestlige land, omfattende også Israel, tilhører den vestlige sivilisasjon, og derfor er naturlig allierte. De muslimske landene, som også omfatter Tyrkia, er våre naturlige fiender, og en krig mot disse vil derfor være uunngåelig – våre sivilisasjoner og deres kulturelle, religiøse og politiske idealer er for forskjellige til at vi kan leve som fredlige naboer.

 Som den svenske ambassadøren Ingmar Karlssen skriver det, i Dagbladet 21.11.02:  ”Med slutten på den kalde krigen var ifølge Huntington ”den vesterlandske fasen i internasjonal politikk” ved veis ende og fokus var forflyttet til relasjonene mellom vestlige og ikke-vestlige sivilisasjoner. Huntington antok at kampen mellom sivilisasjonene ville bli ført på ulike nivåer. På ’mikronivå’ ville naboer havne i voldsomme konflikter langs ’kulturelle kløfter’, mens stater med ulik kulturell bakgrunn på ’makronivå’ ville kjempe om dominans og kontroll.
 Hendelsene 11. september 2001 og bin Ladens påfølgende militante retorikk kan, i likhet med den russisk-tsjetsjenske konflikten, se ut til å gi Huntington rett, men hans teori har en rekke svakheter.
…..
 Det som ved første øyekast kan se ut som en sivilisasjonenes kamp, er ved nærmere analyse en rivalisering mellom stater om ressurser og territorier, strategiske fordeler og politisk prestisje. Golfkrigen var ingen sivilisasjonskrig, men en kamp om olje og den strategiske balansen i Midtøsten.” (Min uthevelse)

 Svakheter eller ikke: Samuel P. Huntington representerer CFR, de som former utenrikspolitikken til ’Vestens sivilisasjon’. Uansett hva franskmenn og russer måtte mene, er det USA som setter dagsorden, ikke bare for utenrikspolitikken til Vesten, men også den økonomiske politikken og den militære strategien. Det første spørsmålet vi bør spørre oss i denne sammenhengen er derfor: Hvilke krefter styrer USA, og hva er deres målsetninger?
 
 

Innhold
Krigen mot muslimene
Olje, hevn – eller altruistiske motiver?  NY!
Våre ’valgte’ politikere
Romersk storrike
Eliteklassen og vestens religioner
Malteserordenen og Vatikanet
Vatikanets bank og P2
B’nai B’rit
Media
Sport og spill
Med makt skal verden formes
BilderbergerOppdatert, Juli 2003
Retinger, Vatikanet, Bildeberger og EU
Rockefeller og Council of Foreign Relations
Verdens Unionen
Kommende kriger
Iran neste stopp?
Kilder
Vesten mot resten: Debatten om sivilisasjonskonfliktene
Amerikansk dobbeltmoral og kynisme
Muslimer og sosialister i Norge  NY!
Linker til debatten


Krigen mot muslimene
  George W. Busch, Vladimir Putin og Ariel Sharon, var vinteren 2002/2003 i ferd med å gjennomføre et nytt korstog mot muslimene, og på senhøsten i 2004 er dette klarere enn noen sinne. Media pleier å fremstille dette i et kortsiktig perspektiv, som de rettferdiges forsvar mot terrorister og gale diktatorer. Men krigen mellom de kristen-jødiske religionene og muslimene er tusen år gammel, og krigen for å ’frigjøre’ Jerusalem har i det siste hundreåret også fått selskap med kampen for kontroll over oljen, krig mot frihetskjempere og religiøst motiverte terrorister, og invasjon av muslimske land. Spørsmålet jeg vil stille her er om dette kanskje bare er de ytre begrunnelsene for en mer fundamental kamp, der det egentlige målet er det kristen-jødiske verdensherredømmet: Et spill der økonomiske, politiske, religiøse og militære midler benyttes til formål som holdes skjult for allmennheten. Bak dette synes det å stå tre grupperinger; en katolsk, en protestantisk og en jødisk, som samarbeider gjennom en rekke hemmelige organisasjoner hvis hovedformål er en Verdens Unionen: Den katolske Malteserordenen, den jødiske B’nai B’rit, den mer verdslige organisasjonen Council of Foreign Relations, etablert og styrt av Vatikanet, Rockefeller familien, House of Rotschilds og deres støttespillere innen adel, finans og storpolitikk. Den militære og økonomiske makt disse organisasjoner og bakmenn støtter seg til er amerikansk, men har tilsynelatende ikke sitt hovedsete verken i det Hvite Hus, Pentagon eller det amerikanske Utenriksdepartement.

   For du skal ikke lete lenge før du begynner å ane at det ikke er presidenten og de folkevalgte som styrer: De er alle valgt inn som representanter for sterke interessegrupper innen olje, kull, treforedling, finans, evangelisk kristendom og våpenindustri. Bakenfor disse finnes det grupper og interesser med mål og motiver som er forsøkt holdt skjult for offentligheten, men deres politiske og økonomiske handlinger taler sitt eget språk og avslører biter av deres agenda. Det er først når vi ser på disse bitene samlet, og prøver å passe dem sammen, at vi får et klarere bilde, et bilde som stemmer godt med den virkeligheten vi daglig får servert gjennom media. Og det vi ser er en form for religionskrig, der kampen står om verdensherredømmet. En krig mellom stormaktene USA, EU, Russland og deres allierte på den ene siden og muslimske stater og organisasjoner på den andre. Israelernes okkupasjon av Palestina, russernes okkupasjon av Tsjetsjenia, USAs okkupasjon av Irak, og USAs iver etter å knuse Irak, Iran, Syria og andre nasjoner der fundamentalistiske muslimer har for stor makt er bare de innledende indikasjonene på den stormen som vil komme, nå som USA har okkupert Irak og etablert baser i flere muslimske land.

 USA gikk i 2003 til et massivt militært angrep på Irak, samtidig som det støtter israelernes grove militære overgrep mot palestinere, russernes overgrep i Tsjetsjenia, og fortsatt bomber fjellhuler og landsbyer i Afghanistan. Med full kontroll i USA er Busch nå i ferd med å bygge opp sine posisjoner i og rundt Gulfen. Våpeninspeksjonen som FN foretok var kun en beleilig utsettelse mens forberedelsene gjøres – det tar tid å mobilisere og forberede en invasjonsstyrke. Saddam Hussein vil snart nok gi USA gode nok grunner til å angripe, det er ingen grunn til å tro at han vil nøle, når han ganske sikkert forstår hva utfallet vil bli, for USA vil ha Saddam vekk og kontroll over Iraks olje.

Organisasjonen Judicial Watch skriver i juli 2003 at: ”Cheney Energy Task Force, contain a map of Iraqi oilfields, pipelines, refineries and terminals, as well as 2 charts detailing Iraqi oil and gas projects, and “Foreign Suitors for Iraqi Oilfield Contracts.” The documents, which are dated March 2001, are available on the Internet at: http://www.judicialwatch.org/
Andre undersøkelser viser følgende: ”A company tied to Vice President Dick Cheney has won a Pentagon contract for advice on rebuilding Iraq's oil fields after a possible war. The contract was disclosed in the last paragraph of a Defense Department statement on preparations for Saddam Hussein's possible destruction of Iraq's oil fields in the event of a U.S.-led invasion. The statement calls for proposals on how to handle oil well fires and for assessing other damage to oil facilities. The contract went to Kellogg Brown & Root Services, which is owned by Halliburton Co., of which Cheney was chairman until his election in 2000. A Pentagon audit found that Halliburton, the company formerly run by the US vice-president, Dick Cheney, had overcharged the government by $61million (about £35m) for delivering petrol to the US/UK forces in Iraq. Halliburton charged 24 cents a gallon for imported petrol - nearly a tenth of the selling price - as a "mark-up" over and above the sub-contractors' charges, significantly higher than the profit margin of other companies.
The audit also found that a Halliburton subsidiary had charged $67million too much for building army canteens in Iraq. The army refused to pay. The debate over the spoils of war is fuelled by Halliburton's intimate link to the White House and by the fact that through its subsidiary, Kellogg, Brown & Root (KBR), it has been awarded a series of contracts without competitive bidding, potentially worth more than $15 billion.” (Guardian Unlimited - http://www.guardian.co.uk/ )  Den engelske avisen Independent melder, 19 September 2004: ”With barely six weeks until election day, a struggling John Kerry has finally taken the gloves off, accusing President George Bush of deceiving American troops in Iraq, and launching a new offensive against Vice-President Dick Cheney's ties with the Halliburton oil services group.”

Olje, hevn – eller altruistiske motiver?
  Det mest omtalte motivet for den pågående krigen mot muslimene er at en liten gruppe muslimer, hovedsakelig Saudiarabere, reiste som turister til USA, tok kurs i flyging, kjøpte flybilletter, kapret tre fly ved hjelp av hobbykniver og styrtet flyene i tre bygninger; tårnene til World Trade Center og USAs militære hovedkvarter Pentagon. Grunn god nok til å straffe de som sto bak med alle tilgjengelige og anvendbare midler – men er det grunn god nok til å innlede et veritabelt korstog mot utvalgte muslimske land?

  Lederen for den muslimsk-ledede aksjonen mot USA, og angrepene mot en rekke andre amerikanske og europeiske mål - Bin Laden, lederen for Al Quaida - er en Saudiarabisk millionær. Hans medsammensvorne, som Taliban i Afghanistan, fikk våpen og trening av USA for å bekjempe den sovjetiske invasjonen i landet. Det samme fikk Saddam Hussein, for å krige mot Iran. Taliban fikk våpen og opplæring for å bekjempe kommunister, Irak fikk det for å bekjempe Shiamuslimene i Iran. Men da Sovjet falt og Iran ble en mulig handelspartner skiftet alliansene raskt. Samtidig organiserte rikfolk fra det USA-vennlige Saudi Arabia opplæring for revolusjonære muslimske ekstremister i det USA-vennlige Pakistan, tilsynelatende med det formålet å angripe amerikanske ambassader og deres militære tilstedeværelse i de muslimske delene av verden. Begrunnelsen var at USA støtter de grove israelske overgrepene mot palestinerne og den israelske okkupasjonen av palestinske og libanesiske landområder. Amerikanerne trodde, helt til 9/11 og ødeleggelsen av USS Cole, at de kunne drive på med slik virksomhet relativt ustraffet. Muslimske selvmordstropper utstyrt med amerikansk sprengstoff, gummibåter og hobbykniver fjernet for alltid denne illusjonen.

 Enkelte observatører mener at Busch nå benytter dette som en begrunnelse i en større plan, der hensikten er å okkupere og dominere hele det muslimske Midtøsten, i en koordinert militær operasjon støttet av Israel og England, for slik å få full kontroll over det meste av verdens oljeressurser. Amerikanske kilder sier til media at de akter å okkupere Irak i minst ett år, for blant annet å ta kontroll over Iraks oljekilder og oljeeksport. For å rettferdiggjøre dette har de skapt myten om Ondskapens Akse, en konspiratorisk sammensvergelse som må knuses, koste hva de koste vil. Og sagt klart i fra at om ikke NATO og FN vil godta – og støtte – deres krig, så skal de greie det selv. De fleste av landene innen den europeiske unionen er tilsynelatende imot dette (de har da også store muslimske befolkningsgrupper, som kunne tenke seg å søke hevn om deres land blir bombet og/eller okkupert). Men de har liten eller ingen innflytelse på det som skjer og kan, verken økonomisk, politisk eller militært, begrense president Buschs imperialisme. Er det allikevel mulig at stormaktene innen EU allikevel støtter den amerikanske krigføringen i det skjulte, gjennom et hemmelig samarbeid, utenom alle demokratiske institusjoner?

 Et annet viktig spørsmål er: Hvem er det som støtter Busch innad i USA? Det er allment kjent at han har to store sponsorgrupper: USAs oljeindustri, som er helt dominerende på verdensbasis, og USAs fundamentalistiske, evangeliske kristne – av dem er det minst 70 millioner. Han støttes utvilsomt også av det militær-industrilelle komplekset; alle våpengrenene og deres leverandører av utstyr. Det er helt åpenbart at USA nå ruster opp for en fremtid som verdenspoliti. Det er også mye som tyder på at det bak denne strategien står mektige grupper av aktører som ikke er avhengige av å bli valgt demokratisk, folk du sjelden leser om i media, med en agenda som ikke er offentlig. Så la oss se nærmere på hvem dette kan være.

Våre ’valgte’ politikere
  New Scientist kan fortelle at utgiftene til valgkampanjer i USA har steget dramatisk siden 1972, og at politikere i stigende grad er blitt avhengige av donasjoner fra store selskaper, interessegrupper og rike enkeltpersoner. I løpet av en femårs periode på 90-tallet bidro oljeindustrien med over 25 millioner dollar til kandidater på valg for kongressen, kullindustrien med over 20 millioner og treforedlingsindustrien med rundt 16,5 millioner. Dette var vel anvendte penger for disse industriene: I same periode mottok nemlig oljeindustrien subsidier for til sammen rundt 300 millioner dollar, mens kull og treforedling fikk rundt 1,5 milliard hver i subsidier av politikerne. Både for miljøet og for skattebetalerne var dette dårlig anvendte penger, så hvorfor stemte politikere for det? (New Scientist, 12.10.02, side 25 – How you are helping to wreck the planet, Charlie Pye-Smith) En gruppe som kaller seg Green Scissors har regnet ut at USAs befolkning kunne ha spart hele 54 milliarder dollar ved å kutte ut 78 forskjellige programmer og subsidier som er til skade for miljøet og ikke har noen positiv virkning for skattebetalernes ve og vel. Dette er penger som går rett i lommene på de samme folkene som står bak bidragene til politikernes valgkampanjer. Og det er de organisasjonene disse folkene tilhører vi her skal se nærmere på. Se også sitat fra: Amerikansk dobbeltmoral og kynisme, Per-Aslak Ertresvåg.

Romersk storrike
Ser vi på Europa og EU ser vi mye som kan likne på en fortsettelse av det romerske storriket. EU ble dannet gjennom Romatraktaten og omfattet i utgangspunktet de landene romerhæren erobret og den katolske kirke senere styrte, det romerske storriket. I dag er dette riket tilsynelatende fortsatt i hovedsak styrt av latinske katolikker. Da det for noen år siden ble oppdaget at noen av byråkratene som styrer EU til daglig fråtset uhemmet i fellesskapets penger, en orgie av underslag og korrupsjon utført spesielt av toppledere fra Italia og Spania (de var bare de som ble oppdaget). EU-parlamentet, den politiske ledelsen, satt foten ned, oppløste EU-kommisjonen og fikk valgt inn en ’ryddegutt’, italieneren Romano Prodi. Men han var italiensk, og like lite interessert i ryddeskandaler som den lederen han erstattet. Heller enn å straffe de grådigste, forfremmet han dem og dysset ned skandalene. Fortsatt er praksisen like hårreisende: En kvinnelig revisor som ble ansatt for å rydde i regnskapene og regnskapspraksisen, og som oppdaget hvor ille det var fatt og derfor skrev brev til sin engelske sjef – som også ble lekket til pressen – fikk umiddelbart sparken. EUs pengestrøm omfatter (i det skjulte) svidel og underslag som gir belønning og betaling til en stor mengde korrupte politikere, byråkrater og vanlige kriminelle. Det er snakk om enorme pengesummer, og de som avdekker for mye av svindlingen med systemene, korrupsjonen og tyveriene må regne med å miste jobben – og kanskje livet. Blant de farligste yrkene for ærlige mennesker innen EU er arbeid som veterinærer og inspektører, folk som skal påse at forskrifter og lover om for eksempel bruk av ulovlige kjemikalier og hormonprodukter innen landbruk og matindustri etterfølges. Om du ikke lar deg bestikke til å snu ryggen til og signere for at alt er OK setter du millionfortjenester i fare. Da er det mye billigere å arrangere en behendig ’ulykke’. Det er eksempler fra Belgia og Holland på at slike inspektører er blitt regelrett skutt av leiemordere. Et spørsmål er om ikke denne svindelen med landbrukssubsidier, eksportstøtte og uhjelp, som blant annet Danmarks Radio har avslørt, ikke kun er toppen av det berømmelige isfjellet. For ifølge media er det milliarder av Euro, ikke kun millioner, som er på avveie.

  Forskjellen mellom det romerske storriket og EU er tilsynelatende at EU primært er en økonomisk union, foreløpig uten noen felles militærstyrke eller strategi, og med store politiske uenigheter, mens Romerriket primært var en militær erobrer. Hvert av landenes politiske ledere er hovedsakelig ute for å ’mele sine egne kaker’; fylle sine egne lommer ved lovlige og ulovlige metoder, manøvrere sine egne støttespillere inn i fete og innflytelsesrike posisjoner og presse igjennom avgjørelser som primært er egnet til å gi støtte til egen sak, slik at de får god omtale i media og kan bli gjenvalgt. Og selvsagt å skaffe flest mulig subsidier og overføringer til sine egne land, også for å bli gjenvalgt. EUs fast ansatte byråkrater har imidlertid ikke behov for mediaomtale eller gjenvalg, så for mange av dem er det kun snakk om grådighet etter rikdom og makt. Men dette bilde viser bare en liten flik av virkeligheten. Kan det være slik at alle disse griske toppbyråkratene egentlig er medspillere i en større sammenheng, og at store deler av de pengene som stikkes unna går til mer fundamentale formål enn bare byråkratenes luksusliv?
  Spørsmålet er derfor: Hvem sitter med makten?

 Igjen er spørsmålet aktuelt: Hvem er det som egentlig sitter med den makten og de pengene som styrer begivenhetene i verdenssamfunnene? Det er neppe EUs byråkrater, og det er i alle fall ikke de valgte politiske lederne. Selv tilsynelatende mektige ledere som Chirac, Busch eller Blair er først og fremst administratorer, og har dessuten ’begrenset holdbarhet’ – selv åtte år er en lang tid for en politisk toppleder, og store deler av denne tiden må de arbeide hardt for å beholde sin stilling og beslutningsmakt.

Mangemilliardæren George Soros viste, ved litt spekulativ valutahandel, at han kunne tvinge den engelske regjeringen til å devaluere pundet. Dermed viste han hva andre med disposisjonsrett over store pengesummer kan gjøre, som å presse lands regjeringer til å ta for dem fordelaktige beslutninger, enten ved valutatransaksjoner eller ved å manipulere aksjemarkedet, varepriser, store kontrakter etc. George Soros er for øvrig en meget interessant og allsidig person. Han er en av verdens rikeste menn, og har brukt millioner av dollar av sin personlige formue på reformtiltak. Han ble født i en jødisk familie i Ungarn i 1930, men emigrerte til USA på 50-tallet. Han har uttalt offentlig at Bush-administrasjonen mest minner ham om de nazistene og kommunistene han opplevde under sin oppvekst i Ungarn, og har engasjert seg sterkt for å forhindre at George W. Bush blir gjenvalgt som president. Konservative reportere kaller ham ”En røverbaron, en piratkapitalist … en hensynsløs mann.” (Tony Blankley), og ”Milliardæren George Goebbels Soros … en pengeveksler i sannhetens tempel … en farlig, gal mann.” (Michael Savage). Fra dette er det tydelig at de amerikanske republikanerne hater og frykter denne mannen, en mann som våger å bruke sine enorme rikdommer til å forstyrre maktspillet til Bush & Blair.

Både det franske ELF-Aquitaine og det amerikanske Lockheed er blant de store selskapene som har benyttet bestikkelser, utpressing og andre ulovlige metoder for å sikre seg politiske avgjørelser til egen fordel. Dette er imidlertid bare noen av de tilfellene der forholdene er blitt avslørt. Vi har også tilstrekkelig med skandaler der toppolitikere er blitt direkte bestukket av mektige interessenter, både i Tyskland, Frankrike og USA. Igjen er det kun de tilfellene som var så klønete at de ble oppdaget vi kjenner til. For å komme nærmere svaret på hvem som egentlig sitter med makten i samfunnet må vi trolig se nærmere på knytningene mellom de mektige folkene vi kan finne ut noe om: Hva slags fellesskap tilhører de privat? Hvor har de fått sin økonomiske og utenrikspolitiske opplæring? Hvem støtter dem økonomisk? Hva gjør de når de ikke bekler politiske verv?
   Og ikke minst, hva slags slekt og religion tilhører de?

Eliteklassen og vestens religioner
 BBC kunne for nylig melde at genealogiske undersøkelser har vist at familien til president Busch er på samme familietre som prinsesse Diana og Winston Churchill –en av grenene til verdens herskende eliter. Kennedy-klanen var oppkomlinger, og fikk svi for dette da de begynte å få makt nok til å true den herskende eliten i USA. De var dessuten katolikker, mens den herskende eliten i USA er protestanter og jøder. Blant de herskende familiene finner vi både Rockefeller-dynastiet og House of Rothschilds, men irske katolikker er like lite velkomne i eliteklassen her som de er i Belfast. I Europa, med unntak av Tyskland og England, er katolikkene imidlertid en dominerende faktor.
  De som ikke tror at den katolske kirke har stor politisk og økonomisk makt i Europa har trolig aldri hørt om skandalene rundt Vatikanets bank og bankforbindelser, Bethlehem Steel, den hemmelige organisasjonen P2, Malteserordenen eller Opus Dei, Vatikanets forlengede politiske arm. Opus Dei (latin for ”Guds verk”) ble stiftet i 1928, og ble av pave Johannes Paul II gjort til hans personlige bispedømme i 1982, slik at denne verdensorganisasjonen nå styres direkte fra Vatikanet. I 2003 hadde de rundt 84.000 medlemmer. Medlemsskap i organisasjonen er hemmelig. I USA alene har de en formue på 1.2 milliarder kroner, og deres hovedkvarter på Manhatten har kostet over 450 millioner kroner. De har sin egen lobby i Washington DC, bestående av over 70 byråkrater, diplomater, politikere og jurister, som møtes daglig for å planlegge sine strategier for påvirkning av de politiske avgjørelsene til USAs parlament. Blant de mer kjente medlemmene kan nevnes FBI-agent Robert Hanssen (arrestert for spionasje i 2001), Robert Freeh (bror av fhv. FBI-direktør Louis Freeh) og den republikanske senatoren Rick Santorum. Opus Dei var sterke støttespillere til den spanske diktatoren og fascisten Franco, og har fortsatt meget stor innflytelse innen spansk næringsliv, rettssystem og politikk. De er også sterkt mistenkt for å ha hatt en sentral rolle i drapet på den forrige paven, militærkuppet i Chile i 1973 og andre tvilsomme affærer. Disiplin, seksuell avholdenhet, selvplaging og total lydighet er noen av kjennetegnene til organisasjonen.

Jødenes politiske og økonomiske makt er mindre synlig. De har imidlertid en meget stor makt i USA, der de også støttes av fundamentalistiske kristne sekter, noe som gir seg utslag i USAs uforbeholdene støtte til Israel. Det er også velkjent at de har stor økonomisk makt som gruppe, med sine virksomheter innen diamanthandel og bankvirksomhet.

Se også sitat fra Den Uhellige Alliansen av Ingmar Karlsson

 En av de mest kjente og mektigste av de jødiske finansimperiene heter House of Rothschild, et av Europas eldste, og bygget opp på finansieringen av de europeiske kongenes krigføring mot hverandre. Siden 1700 tallet har de blant annet tjent seg styrtrike på å finansiere begge parter i europeiske småkriger. Senere har de, i samarbeid med private storbanker som Kuhn, Loeb & Co, M.N.Warburg & Co, J.D.Rockefeller og J.P. Morgan deltatt i finansieringen av slike prosjekter som den russiske revolusjonen. Lenin takket for hjelpen ved å deponere 600 millioner i gull hos Kuhn, Loeb & Co mellom 1918 og 1922. Senere fikk Rockefeller-familien bortimot enerett på utvinning av olje i Sovjet, mens familiens bankvesen bygget opp Sovjets Prombank, et samarbeid som varte frem til 1945. Før den tid finansierte Rothschild og deres samarbeidspartnere også Adolf Hitlers industrielle og militære opprustning på 30-tallet, noe de muligens senere angret på.

Det kan muligens være riktig å si at den vestlige verdens maktbalanse har sin basis i de tre store ’vestlige’ religionene, selv om både kristne og jøder tilsynelatende oftere sloss innbyrdes enn å samarbeide. Men de tre religionene har felles front mot muslimene, og det er neppe religiøse motiver alene som maktens drivkraft og formål.

 De som har den egentlige makten i samfunnet kan sikkert være personlig religiøse i en eller annen form, men først og fremst tror jeg nok de er pragmatiske og kyniske i sine politiske og økonomiske handlinger, og heller ikke spesielt knyttet til snevre nasjonalistiske retninger. Hva så med grupperinger som har et samlingspunkt som verken er nasjonalt eller knyttet til en spesiell av de tre religionene, som frimurerne og andre mer eller mindre hemmelige ordener?

Malteserordenen og Vatikanet
 En stund etter at Ronald Reagan hadde gått av som president i USA kunne media fortelle at han hadde deltatt i en spesiell seremoni på øya Malta i Middelhavet: Han var blitt slått til ridder av Malteserordenen. Dette er en hemmelig ridderorden med noe av det samme oppsettet som frimurerne, bare ennå hemmeligere. Og for å bli med i den innerste kretsen må man ha både makt og rikdom.

Den Høyeste og Uavhengige Katolske Militære Ridderordenen av Malta ble dannet i Jerusalem i 1099, under Vatikanets første korstog mot muslimene, for å erobre Midtøsten for kristendommen. Den var opprinnelig en dels militær, dels humanitær (medisinsk personell) lekmanns orden for katolikker. Dens motto var Forsvar Troen og tjen de fattige. Senere ble den en ren sjømilitær orden, med hovedbaser på Rhodos og Malta. I 1798 tapte de Malta, og ordenen ble igjen en hovedsakelig humanitær institusjon med blant annet feltsykehus og nødhjelp som spesiale. Samtidig ble det ikke lenger nødvendig å avlegge et trosløfte til Vatikanet for å bli akseptert inn i ordenen. I våre dager ledes Malteserordenen av rundt 50 riddere. Det er rimelig å anta at Malteserordenen i dag er en institusjon av typen Frimurerorden, der ridderne utgjør den indre krets, de tre høyeste gradene. Øverste leder for Ordenen kalles Prins og Stormester, valgt for livstid. Under seg har han fire Høye Offiserer: Overkommandøren, Overkanselleren, Overhospitalleren og Mottageren av den Alminnelige Skatt, samt seks rådmenn. Det finnes også et rådsstyre bestående av seks medlemmer og et revisjonsstyre som ivaretar finansene, budsjettet og gir finansielle råd. Ordenen har for øvrig sitt eget myntsystem, og er internasjonalt akseptert som om den fortsatt var en selvstendig nasjon, på linje med Vatikanet.

 Den innerste krets, de rundt 50 Ridderne av Første Klasse, er folk som har dedikert seg helt til Ordenens arbeide. Ordenen har ellers over 500 Riddere av Andre Klasse på verdensbasis, folk som har sverget uforbeholden lydighet og troskap til Stormesteren. Siden 1988 var Stormesteren en mann ved navn Andrew Willoughby Ninian Bertie. Hans fire offiserer var alle europeiske adelsmenn, tre med tysk/østeriske/sveitsiske navn og en med italiensk navn. Ellers er det mange italienske og midteuropeiske navn blant de øverste lederne, samt noen få anglo-amerikanske. Blant ridderne i Malteserordenen finner vi folk som CIA-lederne John McCone, George Rocca og William Casey, USAs forhenværende ambassadør til Vatikanet William Wilson, USAs forhenværende ambassadør til Italia Clare Boothe Luce samt general Alexander Haig. Likeledes nestlederen for P2 (om P2, se nedenfor), Umberto Ortolani og hans underordnede i P2, de tidligere øverste lederne for både den franske og den sivile så vel som den militære italienske hemmelige etterretning, samt admiral Giovanni Torrisis, en forhenværende italiensk generalstabssjef. Det er vanskelig å se behovet for slik politisk, militær og etterretningsmessig tyngde i en påstått humanitær organisasjon, og interessant å merke seg at de øverste italienske og franske ridderne også var medlemmer av P2, mens de amerikanske tydeligvis hadde sin tyngde innen CIA.
 Hvorfor Ordenen fortsatt har sin (humanitære) hovedadresse i Roma (Palazzo di Malta), mens dens mest hemmelige del har sitt hovedsete på en stor privateiendom på Malta, omgitt av en flere meter høy mur, er det få utenforstående som vet.

Hva angår dens militære funksjoner i dagens samfunn sier de selv, kryptisk: ”Forsvaret av troen blir i dag fortsatt utført på en lang rekke forskjellige måter, avhengig av det enkelte medlemmets evner og situasjon; det mangler ikke på beleilige muligheter til å gjengjelde angrep på Troen.” Siden Ordenen i dag også omfatter folk som ikke er katolikker er ’Troen’ i denne betydningen den kristen-jødiske tro på en felles Gud, Herren, Jehova, men det er rimelig å anta at Ordenen fortsatt har et nært politisk og økonomisk samarbeid med Vatikanet, kombinert med et nært samarbeid religiøse fundamentalister i både USA og Israel.

For de som ikke er klar over dette, så støtter kristne fundamentalister i USA den jødiske Staten Israel uforbeholdent – Israel er klart beskrevet i Bibelen, og dens bibelske betydning er selve drivkraften for den ulovlige bosettingen i palestinske områder. En kristenfundamentalistisk toppleder i USA innledet nylig sin TV-tale med setningen: ”Da jeg sto øverst på Golanhøydene og speidet utover, så jeg ikke noe som var Palestina – alt jeg så var Israel.” (Han så blant annet hele Vestbredden fra sitt utkikkspunkt).

Siden Malteserordenen fortsatt også er en militær orden, vil det være rimelig å anta at den har en operativ arm, muligens bestående av personer innen organisasjoner som Mossad, B’nai B’rit, CIA og Opus Dei. Med riddere på nivå med amerikanske ekspresidenter burde det ikke by på problemer å kunne igangsette operasjoner med skjulte motiver.

Malteserordenens såkalt Føderale Foreningen i Washington, USA, har alene 680 medlemmer og hele 40 prester – totalt har USA tre klostre, styrt av foreninger i Washington, New York og San Francisco. Utad driver klostrene og foreningene over hele verden, 54 i tallet, med humanitær virksomhet utad. Hva de ellers driver med er en av verdens best bevarte hemmeligheter. Ordenen er fortsatt akseptert som en ’selvstendig stat’ og utveksler ambassadører og diplomatisk kontakt med over 90 land. I FN har Malteserordenen status som Permanent Observatør, på linje med Røde Kors.

På linje med frimurerordenen generelt har også Malteserordenen blitt mistenkt for å være de som egentlig styrer verdenen, økonomisk og politisk, på tvers av og helt utenfor alle demokratisk valgte versjoner av styre. Men mens de fleste frimurerlosjer kun er gutteklubber der den økonomiske, sosiale og politiske ’overklassen’ møtes, for sener å gjøre business til felles beste, er Malteserordenen en meget eksklusiv og i mye større grad hemmelig organisasjon, bestående av Europas og Amerikas mektigste menn. Derfor er det mer trolig i dette tilfellet at Ordenen har – og utøver – en mye større innflytelse i verdenssammenheng enn selv USAs senat, EU og FN, ved at medlemmene direkte kan påvirke de øverste sivile og militære lederne i USA og EU, ved siden av å ha kontroll over storparten av verdensøkonomien og verdens største mediabedrifter innen aviser, tidsskrifter, TV-selskaper, teleselskaper m.v.

Vatikanets bank og P2
Den hemmelige katolske frimurerlosjen Propaganda Due, best kjent som P2, er et annet eksempel på ’redskaper’ som tilsynelatende er benyttet for å håndheve Vatikanets interesser. P2 ble grunnlagt tidlig på 60-tallet, og ble ledet av den høyreekstreme Licio Gelli, men finansiert (og noen mener ledet) av CIA. Et av medlemmene, Roberto Calvi, har fortalt at han, via sin egen bank, overførte 20 millioner dollar fra P2 til Solidaritet i Polen. P2 ble først kjent for allmennheten da den var involvert i de vatikanske bankskandalene på 80-tallet. P2, som da medlemmer på øverste nivå innen den italienske militære etterretning, finansvirksomhet og den politiske toppledelsen, ble avslørt som deltagere i et spill der millioner av dollar var blitt underslått og fremtredene italienske bankfolk myrdet, for å skjule alle spor. Tross avsløringene tyder alle spor på at P2 fortsatt er aktiv, spesielt i Sør Amerika, Sveits og USA. Ett av medlemmene som brøt med organisasjonen, Mino Pecorelli, hevdet at P2 ble ledet direkte av CIA. To måneder senere ble Pecorelli myrdet. Da italiensk politi i 1981 stormet villaen til Licio Gelli og beslagla hans arkiver ble det avslørt at det blant kontaktnettet til P2 fantes organisasjoner som Opus Dei og Malteserordenen.

Skandalen rundt Vatikanets bank begynte i 1978, men har tydelig sammenheng med bankens historie. Dens egentlige navn er Instituto Per Le Opere di Religione (IOR), som betyr Kontoret for Religiøst Arbeid, og grunnlaget for den ble lagt i 1929, da Vatikanet fikk suveren immunitet av facisten Beniti Mussolini. I 1942 ble IOR offisielt innstiftet som Vatikanets bank, og den ble under andre verdenskrig tilført mage titalls millioner dollar fra nazistiske kilder, hovedsakelig fra det kroatiske naziregimet til Ustasha (ifølge advokat Jonathan Levy, Alperin vs. Vatican Bank, San Francisco 1999). Senere ble 47 millioner dollar av disse pengene overført til bl.a. Argentina (US Secretary of State Stuart Eizenstat, 1998). Ifølge sveitsiske kilder hadde IOR i 1969 en kapital på over to milliarder US dollar.

Fra 1971 til 1989 ble Vatikanets bank ledet av den amerikanske erkebiskopen Paul Casimir Marcinkus, en mann som senere er blitt mistenkt for å ha samarbeidet nært med den italienske mafiaen. Enorme summer ble overført i all hemmelighet til nord- og søramerikanske grupper, grupper som er mistenkt for blant annet narkotikasmugling. To bankierer som var sentrale i dette arbeidet var sicilianeren Michele Sindona og lederen av den italienske storbanken Banco Ambrosiano, Roberto Calvi. Mannen som sto bak opprettelsen av Vatikanets bank, sjefen til Marcinkus, var en mann ved navn Bernardino Nogara. Nogara hadde, via en annen fremtredende amerikansk katolikk, kardinal Francis Spellman, direkte kontakt med CIA, som på 50- og 60-tallet sprøytet atskillige millioner dollar inn Vatikanets bank, etter sigende for å demme opp for den italienske kommunismen. Spellman hadde også nær kontakt med både P2 og Michele Sindona, mannen som på 60-tallet hadde ansvar for hoveddelen av vatikanbankens innvesteringer. Spellman var dessuten en av hovedaktørene bak arbeidet med å få innsatt Marcinkus som leder for banken. Både Calvi, Sindona og – etter sigende – Marcinkus var medlemmer av P2. (Kilde: The Messianic Legacy, M.Baigent, R.Leigh & H.Lincoln, Corgi 1987)

Samarbeidet mellom Marcinkus, Calvi, Sindona og P2 endte med en av de største bankskandalene i vestens historie, en salig blanding av underslag, bestikkelser, svindel og hemmelige transaksjoner der både mafia, nazister og narkotika var involvert. Ett av hovedvitnene i etterforskningen av denne skandalen, Roberto Calvi, ble hengt under en bro i London, med lommene fulle av murstein. Det andre hovedvitnet, Michele Sindona, ble drept med cyanid mens han satt i italiensk fengsel og ventet på dom. Det påstås også at pave Johannes Paul I ble trolig forgiftet da han alt i 1978 begynte å forlange revisjon av regnskapene til Vatikanets bank: Han døde bare fire uker etter at han ble innsatt som pave i 1978; en livsfrisk bondesønn, død av ukjente årsaker og øyeblikkelig kremert.

Den eneste gjenlevende person som kjenner detaljene i denne historien, erkebiskop Marcinkus, lever i dag i beste velgående i Sun City, Arizona, med rettslig immunitet fra det amerikanske utenriksdepartementet.

Det er åpenbare grunner til å tro at en gruppe innen P2 er eller var Vatikanets ’militære arm’, og at medlemmer av denne losjen kan ha stått bak drapene på Calvi og Sindona. De tre personene som fortsatt sitter fengslet i Italia, anklaget for mordet på Calvi, er imidlertid alle tre ’hitmen’ fra den italienske mafiaen.

En ’militær arm’ innen en hemmelig, multinasjonal organisasjon i våre dager ville primært ha tre funksjoner; livvakt, likvidasjon og etterretning. Når medlemmene av disse hemmelige selskapene er folk blant verdens rikeste og mektigste, selv om neppe alle er mediekjendiser, vil det være behov for folk fra organisasjoner som Secret Service, SAS og Mossad for å vokte dem mot attentater – og for å fjerne brysomme eller farlige personer. Politiske attentat var lenge en benyttet aktivitet innen CIA, og er det fortsatt hos Mossad . Det er rimelig å tro at de fleste lands hemmelige tjenester benytter likvidasjon som middel, både internt og eksternt. At en nasjonalt uavhengig organisasjon med stor politisk og økonomisk makt, som Malteserordenen, kan benytte seg av det samme er det liten grunn til å tvile på.

B’nai B’rit
B’nai B’rit, en jødisk organisasjon som i likhet med Malteserordenen tilsynelatende konsentrerer seg om humanitær virksomhet. Den har om lag en halv million medlemmer, og også her er medlemskap mulig for ikke-jødiske personer. Navnet betyr ’ Paktens Sønner ’, og B’nai B’rit er på sett og vis en rent jødisk ’Frimurerlosje’. I sin religiøse betydning har disse sønnene også herskere, Ba’alei B’rit, Paktens Mestere, hvis oppgave det er å manifestere Paktens formål i verden som helhet. B’nai B’rit har medlemsgrupper i over 55 land, og fungerer både som en lobbyorganisasjon og som et informasjonsnettverk for staten Israel. Det er kjent at ti amerikanske senatorer og 24 representanter i USAs parlament er medlemmer av denne organisasjonen, hvilket utgjør en massiv politisk innflytelse i amerikansk politikk, i tillegg til den totale støtten Israel har blant Amerikas 70 millioner evangelisk-fundamentalistiske kristne og amerikansk-jødiske finansbaroner. Da B’nai B’rit ble stiftet i 1844 var en tredjedel av stifterne frimurere i utgangspunktet. En mulig operativ militær arm for B’nai B’rit kan være kommandosoldater tilknyttet den påstått nedlagte geriljaorganisasjonen Irgun (også kalt Etzel), tidligere ledet av Menachem Begin, kjent kommandosoldat, statsminister og fredsprisvinner fra Israel, eller også Israels Frihetskjempere, Lehi. Det er velkjent at Israel benytter henrettelser i andre land som et middel for å straffe muslimer som har drept israelske borgere. Det er også velkjent at det finnes hauker både i Israel og USA som gjerne ser at slike metoder ble benyttet også i andre sammenhenger – USA har ofte benyttet folkerettsstridige midler, som kjemiske midler i Vietnam, statskupp i Iran og snikmord i sør-Amerika, for å oppnå sine politiske mål, ved siden av våpenhjelp til diktatorer og korrupte regimer. Det siste nye er at USA nå benytter fjernstyrte fly bevæpnet med raketter for å henrette folk de mistenker for å stå bak terrorisme.

Samarbeidet mellom USA og Israel er ingen hemmelighet. 29. november 1983 ble en avtale gjort mellom de to landene om et politisk, militært og økonomisk samarbeid. Sentralt i dette sto en strategigruppe for militærpolitiske saker, JPMG, en organisasjon ikke ulik NATO i sin funksjon, men rent bilateral. Den fulle effekten av et slikt samarbeid vil vi trolig få se om USA okkuperer Irak og bygger ut en militær operasjonsbase ved Basra – da ligger både Palestina, Syria og Iran tynt an. For USA gir dette politisk og militær kontroll over Gulf-området – og dermed over de mest sentrale muslimske områdene -; for Israel kontroll over hele Palestina, og for begge gir det ubegrenset tilgang på olje.

Media
Kontroll over media, ikke bare som eierskap men også med direkte kontroll over det innhold som serveres, hvilke meninger og handlinger som støttes eller fordømmes, hvilke politiske og økonomiske målsetninger som fremmes, er av stor viktighet for den eller de som har den reelle makten i samfunnet. To ting må oppnås: Å fremstille det som skjer omkring i verden, ved å vinkle, utelate, fremheve, eller fordreie på annen måte, slik at mottagerne får optimal aksept for eierskapets synspunkter, og tar størst mulig avstand fra deres motstanderes – eller på annen måte skape en bevisst fordreid virkelighet. Helt normal politisk handlemåte, vil mange si. Men det er stor forskjell på en president som helt målbevisst lyver for sitt folk, og en påstått uavhengig journalist eller mediaselskap som i det skjulte kun er et talerør for en interessegruppe. Selv høyt respekterte mediaselskap som BBC er med på å fortie eller fordreie hendelser om de rette personene krever det.

Randolph Hearst var blant pionerene i dette spillet, noen har påstått at han til og med bidro sterkt til at det i 1895-98 ble krig mellom USA og Spania. Hans arvtager Murdoch har skapt SKY-imperiet, mens Ted Turner i USA bygget opp CNN – sammen har de nærmest monopol på nyheter på engelsk. Her i Norge har vi Schibstedt konsernet, eiere av bl.a. Aftenposten, VG og hovedaksjonær i en rekke forskjellige forlag, aviser, radio, TV2 og andre mediebedrifter. Det er ingen tvil om at den som kan diktere betingelsene og programmene i medieindustrien kan sette dagsorden både i politikken og i økonomien. Store industrielle skandaler og massiv økonomisk kriminalitet viser ofte at utøverne har benyttet media bevisst, enten ved å forlede eller ved å betale, for å svindle og bedra aksjonærer, myndigheter, leverandører og kunder. Men dette blir ikke en sammensvergelse før det blir styrt av en overordnet og målrettet ledelse i en mye større sammenheng. Alle vet at en leder eller et styre i en bedrift kan iverksette målrettet svindel. Om dette for eksempel skjedde i Enron, ble det en sammensvergelse om ledelsen i revisjonsfirmaet Andersson, Enrons revisjonsansvarlige, gikk med på svindelen. Fortsatt snakker vi imidlertid om en relativt liten gruppe ekstremt grådige kvinner og menn som kun er ute for å berike seg selv på andres bekostning.

Noe helt annet vil det være om verdens største finansimperium, som også styrer storparten av verdens forsikringsgiganter, og som igjen har styrende kontroll i storparten av verdens største internasjonale selskaper – og har kontroll over den politiske og økonomiske profilen til de mest innflytelsesrike konsulentene, analytikerne, politikerne og journalistene. Kombiner dette med litt religiøs fundamentalisme og et lukket broderskap som Frimurerordenen og dens mange utløpere av Broderskap, og du har et bilde av Republikanerne i USA. Og helt sikkert også av en stor prosentdel av Demokratene. Situasjonen rett etter presidentvalget i USA i 2000, og de påfølgende rettslige prosessene, mediedekningen og hestehandlene, viser hvordan penger, makt, fusk, mediekontroll og konservativ broderskap kan manipulere selv et av verdens mest offentlige valg.

Sport og spill
Media har samtidig en annen viktig rolle, sirkus: For de reelle makthavere må det være viktig å kunne gjøre som gode tryllekunstnere, avlede folks oppmerksomhet mens du manipulerer dem. En rimelig mengde brød, fysisk og sosialt velvære, holder folk rolige, men da får de også tid og anledning til å Engasjere seg. Det er derfor viktig å forsyne dem med noe ufarlig som de Engasjere seg i, noe som ikke gir seg ubehagelige konsekvenser i for stort monn for de som har makten. Sport, og i sær fotball, er således en meget viktig del av sirkuset for å avlede folks oppmerksomhet og engasjement. Såpeserier og Reality TV er selvsagt også en del av bildet, men fotball og annen sport er uten tvil de viktigste avledningsmidlene.

At folk engasjerer seg i for eksempel naturvern kan være litt ubehagelig for politikere og politi. I tilfellet Altautbyggingen ble det så ubehagelig at Staten måtte sette inn store politistyrker og militært materiell. Når slike aktiviteter utarter seg til Greenpeace og Bellona blir ubehaget mer permanent. Noe liknende er tilfellet med Amnesty International. Det kan skape litt røre når de anklager en afrikansk regjering som støttes økonomisk av norsk utviklingshjelp, men det er atskillig mer ubehagelig når kritikken fra Amnesty rammer vårt eget land. Heldigvis har vi her i Norge tilsynelatende fortsatt media som åpent kan avsløre noen av de skyggespillene av fortielse, forvrengning, ulovlige avtaler og overgrep som foretas av våre myndigheter og mektige selskap, rettet mot både Norges befolkning og ovenfor ofre og medspillere i andre land.

Eierskap i og kontroll over media er imidlertid kun ett av mange virkemidler. Det mest sentrale av virkemidlene i vår vestlige verden er selvsagt kontroll over de økonomiske forutsetningene, både innad i et land og i den større internasjonale sammenhengen. Da USA skulle sørge for at Nord Kora avviklet sitt atomvåpen-program var gulroten store økonomiske fordeler. Nord Korea prøvde i all hemmelighet å bryte kontrakten, men ble avslørt i September 2002. USA valgte å igangsette nye forhandlinger, mens de truer Irak, som også har brutt kontrakten, med krig. Israel, som også er et ustabilt land med atomvåpen, blir ikke kritisert. Ei heller de to landene som i senere tid har vist seg villige til å bruke atomvåpen om de kommer i krig med hverandre igjen, India og Pakistan. Ei heller har FN krevd at de tre skal destruere sine atomvåpen – fire land, Nord Korea, Israel, India og Pakistan, som til stadighet er i krig eller væpnet konflikt med sine naboer, som er politisk, religiøst og sosialt ustabile, som vet at en tapt krig ville være fatalt, og alle tre har de raketter med atomstridshoder. Allikevel blir ingen av dem ansett for å være en like stor trussel mot verdensfreden som Irak, som kanskje snart har en atombombe. Hvorfor denne forskjellen?

Med makt skal verden formes
Igjen er det tilsynelatende USA som setter dagsorden i slike tilfeller, men dette er et spill med mange nivåer og skjulte agendaer, så vel som de mer åpenbare. Tidligere nøyde USA seg med å trene opp noen elitetropper, sørge for noen henrettelser og gi økonomisk støtte til noen diktatorer for å sikre seg kontroll, rettigheter og monopoler. Avsettelsen av Chiles president Allende og Irans president Mossadeq (1953) samt Vietnamkrigen var noen av høydepunktene i dette, samt støtten til Cubas diktator Batista, Irans Shah og Chiles Pinochet. Med kuppet på Cuba og den senere Grisebuktskandalen fikk slike fremgangsmåter sine første skudd for baugen. Senere fulgte tapet i Vietnam, Khomeini-revolusjonen i Iran og en økende motstand også i USA mot slike handlemåter. På 60-tallet hendte det faktisk at nasjonalgarden i USA skjøt med skarpt og drepte studenter som protesterte mot Vietnamkrigen (Kent State University, våren –69, 4 studenter skutt av Nasjonalgarden), for ikke å snakke om svarte som demonstrerte for like rettigheter. På 70-tallet begynte noe av dette å endre seg, ettersom flere og flere amerikanere krevde en mer liberal stat og større respekt for menneskerettighetene. Dette er en tilstand som president Bush og kristne, jødiske og muslimske fanatikere nå tilsynelatende forsøker å endre på.

Det er ikke lenger med åpenlys tvang og vold at makt utøves i de større sammenhengene, selv om slike midler fortsatt hører med i arsenalet. Makt utøves best ved at folk flest tror verden styres av folkevalgte organer som vil deres beste, med appeller til folks religiøse, økonomiske, nasjonale og politiske idealer og formål. Fremst i dette finner vi de store religionene, de politiske ’motpolene’ (høyresiden og venstresiden) og ikke minst verdens aksjemarked, med sine børser og meglere. Dette siste er et system der enkelte kan belønnes gjennom betimelige tips og råd, andre straffes, mens hele nasjonaløkonomier kan desstabiliseres. Kombinert med midlene til Verdensbanken, WTO og IMF, samt beslutninger i multinasjonale selskaper, kan de som styrer dette bestemme ordninger som tvinger store befolkningsgrupper til sult og nød, samtidig som nasjonalstater, statsledere og multinasjonale selskaper berikes. Ressursrike land i Afrika, Asia og Sør Amerika er regelrett plyndret for utallige milliarder, som i Angola der våpen er byttet mot diamanter og Kongo, der milliarder har forsvunnet i bestikkelser og ved at lokale ledere stjeler av kassa. Tilsvarende forhold er kjent fra Argentina, Mexico og Venezuela, og i Indonesia og på Filippinene, for bare å nevne noen. Pengene som stjeles er gjerne lån fra Verdensbanken eller U-hjelp.
 En av de første avsløringene av økonomisk manipulasjon foretatt av multinasjonale selskaper jeg husker fra norsk virkelighet ble fortatt av aluminiumsindustrien, der utenlandske eiere melket sitt norske datterselskap for overskudd ved å selge det varer og tjenester til overpris, samtidig som de kjøpte produktene billig. Dette er en teknikk som med stort hell er blitt benyttet for å utarme land i den tredje verden, gjerne sammen med bestikkelser av landenes politiske ledelse.

 Et annet eksempel på bruk av økonomisk makt og dens konsekvenser er omstillingen i Russland fra kommunistisk styre til grenseløs kapitalisme, og hvem som beriket seg mest på dette. Noen av de viktigste stikkordene her er olje og gass, samt valutatransaksjoner. Det er ikke for ingen ting at de fleste topp politikere vil unngå å iverksette det som kalles Tobin-skatt, en ørliten skatt på alle valutatransaksjoner, noe som lett vil kunne avsløre kilder og mottakere som helst vil være skjulte. Og det er påtagelig at selv land som Sveits har kviet seg i det lengste for å gi etterforskere tilgang til kontoopplysninger for kontoene despoter og kriminelle. Men de mest utspekulerte opererer med mange kontoer, opprettet i fiktive navn, der pengene videresendes til hemmelige konti i land uten muligheter for innsyn, for deretter å bli kanalisert til sine mottagere som tilsynelatende legale transaksjoner.

Bilderberger
 Den politisk og økonomisk mest innflytelsesrike gruppering som knytter alle disse organisasjonene sammen er kjent offentlig som Bilderberger. Det møtet som ga navnet til gruppen vi kjenner som Bilderberger kom i stand i 1954, etter initiativ fra Joseph Reitinger, prins Bernhard av Nederland, den italienske statsministeren, Sir Colin Gubbins (fhv. leder av den engelske etterretningstjenesten SOE) og sjefen for CIA, general Walter Bedell Smith. Alt de gjør, til og med dets egentlige navn, er hemmelig, men vi kjenner en del til hvem medlemmene er. Blant dem finnes noen av verdens rikeste og politisk mest innflytelsesrike familier, Rockefeller og Rothschilds, en lang rekke av Europas og USAs fremste politiske lederskikkelser, adelige fra Nederland, Spania og Sverige, samt enkeltpersoner som George Soros, verdens kanskje rikeste finansmann og topp forretningsmenn og aksjeeiere i noen av verdens største private selskaper. Den norske representanten er styrelederen i Leif Høeghs rederi, Westye Høegh, forhenværende leder av Norges Rederiforbund og fremtredende styremedlem i Norsk Hydro.

 Sjefen for Bildeberg-gruppen, David Rockefeller (Lederen av CFR og trolig verdens mektigste mann), sa på et møte i Baden Baden i juni 1991 at: ”Det ville ha vært umulig for oss å utvikle vår plan for verdens utvikling om vi under dette arbeidet skulle hatt offentlighetens lys rettet mot oss. Slik det nå er, er verden bedre utviklet og forberedt til ferden mot en verdensregjering. En overnasjonale herskerelite av ledende intellektuelle og internasjonale bankierer selvsagt å foretrekke fremfor det nasjonale selvstyret som er blitt praktisert i de foregående århundrer.
 Både senatorene Bill Clinton og Dan Quayle deltok på møtet i Baden Baden, det samme gjorde hovedaksjonærene i de største mediebedriftene. Det er også kjent at det er sterke knytninger mellom Bildeberger gruppen og Malteserordenen, det italienske P2 og det amerikanske CIA.

Bilderbergermøtet i Versailles, Frankrike, 15.-18. mai 2003:

I en glimrende artikkel i Dagens Næringsliv for 24./25. mai i år gir journalist Lars Backe Madsen leserne et innblikk i denne hemmelige losjen av verdensledere og deres virke. Som journalist slapp han ikke inne, og de redaktørene som var til stede måtte godta at de ikke kunne skrive om noe av det de hadde sett og hørt. (Siden redaktører ikke skal godta slikt, bør man tenke over hvilke tvangsmidler Bilderberger benytter for å forhindre at noen avslører hvilke avgjørelser som tas på disse møtene, og hvilke konsekvenser dette har for våre liv). Historien om Bilderberger, og ikke minst listen over hvem som er medlemmer og hvem som blir kalt inn på teppet for å få sine instruksjoner, sier oss imidlertid at det er god grunn til å anta at dette er en de facto verdensregjering.

Her er et lite utvalg fra deltagerlisten, samlet ihop av journalister som 'lå i buskene utenfor':
Fra USA:
Henry A. Kissinger, ex-utenriksminister, i dag leder av et av de mektigste 'rådgivningsselskap' for utenrikspolitikk i USA. Et av hans råd som utenriksminister førte til at Vietnamkrigen ble forlenget med flere år og kostet tusenvis av vietnamesere og amerikanere livet. Han fikk Nobels Fredspris for sitt fredsarbeid i Israel. Ingen spurte palestinerne.
Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister. Assistenten til forsvarsminister Donal Rumsfeld. Sammen med Dick Cheyney, visepresidenten var han en av hovedarkitektene bak Irakkrigen. Kjent for å være en av USAs ivrigste krigshissere.
Richard Perle, militærrådgiver for president George W. Bush.
R. Glenn Hubbard, president Bush' sjefsrådgiver i økonomi.
Robert Zoellick, president Bush' sjefsrådgiver i handelspolitikk.
David Rockefeller, øverste leder for Bilderberg og en av USAs rikeste og mektigste menn.
Vernon Jordan Jr., president Bill Clintons mentor, direktør i finansfirmaet Lazard Freres & Co.
Thomas Friedman, redaktør (fhv.) New York Times.
Paul A. Gigot, redaktør, Wall Street Journal
Fareed Zakaria, redaktør, Newsweek
John L. Thornton, president, Goldman Sachs Group
James Wolfensohn, president, Verdensbanken
John R. Bolton, sjef for internasjonal sikkerhet, US State Department.
Samt flere ledere av de største selskapene innen finans og industri.

Fra Frankrike:
Dominique de Villepin, utenriksminister
Jean-Claude Trichet, sentralbanksjef
Valéry Giscard d'Estaing, fhv. statsminister
Jean-Louise Bruguiére, visejustisminister
Alexandre Adler, sjefredaktør, Le Figaro
Nicolas Beytout, sjefredaktør, Les Echos
Pierre Lellouche, utenrikspolitisk rådgiver for Chirac
Samt styreformenn for Europas største fly- og våpenprodusenter, banker etc.

Fra Italia:
Mario Draghi, visestyreformann, Goldman Sachs International
Marco Panara, journalist, LaRepublica
Samt direktører og styreformenn fra noen av landets største selskaper.

Fra Tyskland:
Otto Schily, innenriksminister
Matthias Nass, redaktør, Die Zeit
Wolfgang Schäuble, parlamentarisk leder, CDU/CSU
Samt flere toppledere fra industri og finans.

Fra Storbritannia:
Kenneth Clarke, fhv. finansminister
Mervyn A. King, visesentralbankssjef
Edward Balls, sjeføkonom, finansdepartementet
Philip Gould, strategisk rådgiver for Tony Blair
R. John Micklethwait, redaktør, The Economist
Martin H. Wolf, redaktør, Financial Times
Gareth Williams, parlamentarisk leder for Labour i House of Lords

Fra Nederland:
Dronning Beatrix
Jaap G. deHoop Scheffer, utenriksminister
Wim Kok, fhv. statsminister
Klaas deVries, fhv. innenriksminister
Victor Halberstadt, fhv. generalsekretær for Bilderberg
Jeroen van der Veer, president, Royal Dutch Shell, en av Europas mektigste menn.

Fra Spania:
Dronning Sofia
Matias Rodriguez Inciarte, styreformann, Banco Santander

Fra Belgia:
Prins Phillippe
Willy Claes, fhv. generalsekretær for NATO

Fra Danmark:
Anders Fogh Rasmussen, statsminister
Mogens Lykketoft, fhv. finans- og utenriksminister
Tøger Seidenfaden, sjefredaktør, Politiken

Fra Finland:
Paavo Lipponen, fhv. statsminister
Olli Kivinen, redaktør, Helsingin Sanomat
Samt lederne for Finlands store industrier, Nokia og Sampo.

Fra Sverige:
Anna Lindh, utenriksminister
Jacob Wallenberg, streformann, SE-Banken og representant for en av Sveriges rikeste familier.

Fra Norge:
Svein Gjerdrem, sentralbanksjef
Egil Myklebust, styreformann, Norsk Hydro

Fra Sveits:
Klaus Schwab, president, World Economic Forum
Samt toppledere fra industri og finans.

Fra Østerrike:
Gertrude Tumpel-Gugerell, visesentralbanksjef
Samt to toppledere fra industri og finans.

Fra EU-kommisjonen stilte fem av toppbyråkratene.
På møtet stilte det også representanter fra politikk, finans, industri og media i Canada, Hellas, Tyrkia, Russland, Polen og Kuwait.

Hva de diskuterte på møtet:
Journalist Lars Backe Madsen fikk vite følgende fra en anonym kilde om hva møtet dreide seg om:
"Det store temaet på årets Bilderberg-møte var det betente forholdet mellom USA og det kontinentale Europa. Flere av president George W. Bush' nærmeste rådgivere var tilstede under hele konferansen. To av arkitektene bak Irak-krigen, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og den militære rådgiveren Richard Perle, av mange regnet som de største "haukene" i Bush-administrasjonen, forfektet amerikanske interesser. Det samme gjorde de viktigste rådgiverne til presidenten i økonomiske og handelsrelaterte spørsmål, Glenn Hubbard og Robert Zoellick."

    Videre forteller han at Irak-krigen sto høyt på listen over tema, ikke minst spørsmålet om hvilke firma i hvilke land som skulle få de forskjellige kontraktene i forbindelse med gjenoppbyggingen av Irak. Dessuten avtalte deltagerne forskjellige forhold rundt den videre utviklingen innen EU, blant annet den nye konstitusjonen (grunnloven) for EU som Giscard d'Estaing leder arbeidet for.

    Backe Madsen avslutter sin ingress om møtet med å skrive: ""Men en av de største delegasjonene på årets møte, var redaktører og journalister fra verdens største og mektigste mediehus. De tier om hva de så og hørte." Kanskje fordi eierne av de største bedriftene innen media (aviser, TV, telefon, Internett m.v.) var til stede, og hadde nedlagt forbud mot utidige lekkasjer. Sikkert er det at den strategi som ble lagt opp under møtet vil avspeile seg i de avgjørelser vi får høre lederne innen politikk, finans og industri tar - i ettertid, og begrunnet av alt annet enn instruksjoner mottatt under møtet i Versailles.

For å bare ta ett av de selskapene som var representert her, og hvilken betydning deres virksomhet har for Norden, kan vi se hva Lazard Freres & Co. sier om seg selv (representert på Bilderberg ved Vernon Jordan Jr.):
"For more than 100 years, Lazard Brothers & Co., Limited in London has held a unique position amongst merchant banks and investment banks due to the close association with the two other Lazard Houses; Lazard Frères & Co. LLC in the United States, and Lazard Frères et Cie. in France. The combination of three strong, indigenous businesses, each based in a principal capital market, has resulted in one of the world's strongest advisory firms. The essence of Lazard Brothers' corporate finance work is to assist clients develop their strategic ambitions by ensuring that the advice we give and the work we produce are of the highest standard. Recently Lazard' acted as the advisor to BAT on its proposed merger with Rothmans International and MCI on its merger with Worldcom. In the Nordic region, Lazard's advised Merita on its merger with Nordbanken, Trygg-Hansa on the acquisition by S-E-Banken and Partek on its two-step acquisition of Kalmar Industries. Lazard Brothers’ principal business, like that of the other Lazard Houses, is primarily Mergers and Acquisitions."

    Eller for å ta Goldman Sachs Group, og hva de sier om sine resultater etter Bilderberg-møtet i Versailles:
"The Goldman Sachs Group is a global investment banking and securities firm providing a range of services on a worldwide basis, including investment banking, trading and principal investments, and asset management and securities services. For the six months ended 30.05.03, total revenues rose 1% to $12.08 billion. Net income rose 25% to $1.36 billion."

    Eller kanskje den sveitsiske representanten Klaus Schwab og hans World Economic Forum:
"The World Economic Forum's origins stem from Klaus Schwab's initiative to bring together Europe's chief executives for an informal gathering in the Swiss mountain town of Davos in 1970. These chief executives formally met in January 1971 to discuss a coherent strategy for European business to face challenges in the international marketplace. He secured the patronage of the Commission of the European Communities, as well as the encouragement of Europe's industry associations. Over the course of three decades, the World Economic Forum has grown from those humble beginnings to a unique, member-based institution comprised of the 1,000 foremost corporations worldwide, providing a platform for dialogue and serving as a catalyst for action."

    På slutten av møtet intervjuer Lars Madsen styreformannen i Norsk Hydro, Egil Myklebust. På spørsmålet om hvorfor møtet skal være så hemmelig at de av pressens folk som er tilstede har forbud mot å skrive noe om det som foregår svarer Myklebust "Vi vil ha et uformelt forum der vi kan snakke åpent uten å bli referert. Med pressen til stede blir det mindre åpenhet, og vi får mindre nytte av møtet." Madsen innvender "Men det er jo mektig presse til stede. Problemet er vel at de ikke formidler hva de får vite?" Til det svarer Myklebust:"Vi inviterer alltid sentrale mediebedrifter, men de må være der på samme premisser som oss andre." (Legg merke til at Myklebust understreker at han ikke bare er en tilfeldig valgt deltager, men en av de som formeldt er blandt de "Vi" som setter premissene for Bilderbergmøtet og dets deltagere.
    På spørsmålet om han forstår hvorfor folk lurer på hva som skjer på møtet svarer Myklebust:"Dette er ikke noe mystisk. Vi tar opp viktige transatlantiske spørsmål. Det er bare vrøvl å konspirere om Bilderberg." "Ingen hemmelige samtaler?" spør Madsen, "...konspirasjonsteorier oppstår (vel) når alt er så utrolig hemmelig?" Til det svarer Myklebust:"Det er ingen som er verre på konspirasjonsteorier enn dere journalister. Det kan du gjerne sitere meg på. Gjør det."

    Nå skal vel ingen påstå at Egil Myklebust er naiv, men han håper kanskje at folk flest er det. Når en liten gruppe av verdens rikeste og mektigste menn fra den vestlige kristne/katolske verden danner et hemmelig selskap der alt som foregår og diskuteres er strengt hemmelig, også selve premissene for medlemsskap og invitasjoner, et selskap der disse verdensledere innkaller - evt. inviterer - de enkelte lands topp politikere, økonomer, bankfolk og redaktører, for så å diskutere - og evt. beslutte - hva som skal skje økonomisk, industrielt og militært i den vestlige verden, da er det en komspirasjon. Hverken mer eller mindre. Hva er det disse mektige og innflytelsesrike folkene diskuterer som ikke kan tas opp i sesjoner under G8-møtene, innen EUs politiske apparat, innen FN, innen NATO eller i andre mer eller mindre åpne, demokratiske fora? Trolig vil vi kunne finne ut av dette ved å se på de økonomiske, politiske og militære beslutningene som ble fattet i månedene etter møtet.

    Om det finnes et mønster her, må det være at dette er en samling av toppledere innen finans, industri og media, med et betydelig innslag av nåværende og fhv. ministere innen spesielt utenrikspolitikk og finans, samt de fleste lands sentralbanksjefer. Eierskap i verdens største banker, forsikringsselskap og oljeselskap var representert, ikke minst ved sjefen for Bilderberg, David Rockefeller. Derimot var det et åpenbart fravær av valgte, nåværende presidenter/statsministere, finansministere og utenriksministere. Og dessuten et fravær av representanter for Israel og jødiske grupper. Det er også interessant å merke seg at Europas adelige var representert ved to dronninger og en prins. Det kan være interessant å se på deltagelsen i dette møtet på bakgrunn av historien til Bilderberg-gruppen:

Retinger, Vatikanet, Bildeberg og EU
 Initiativtakeren til det som kalles, etter sitt første møtested, Bildeberg gruppen, var Joseph H. Retinger, også kjent under betegnelsen ’Den Grå Emminense’, for den innflytelse han hadde innen verdens herskende elite. Det er kjent at han bare kunne ringe opp USAs president eller en av Europas statsledere og umiddelbart få en avtale om et møte. Reitinger var katolikk, og av mange ansett som Vatikanets talsperson, en mann som samarbeidet direkte sammen med Paven og den øverste lederen for Jesuittene. Han er også en av arkitektene bak den Europeiske Unionen, og grunnleggeren til Europarådet, som ble stiftet i Strasbourg den femte Mai 1949. Reitinger og europabevegelsen ble støttet og finansiert av CFR og CIA, en støtte kanalisert av amerikanerne George S. Franklin (CFR) og Thomas Braden, leder av avdelingen for internasjonale organisasjoner innen CIA. Reitinger opererte også i Mexico, der han sto bak avtalen mellom Washington og den meksikanske regjeringen da Mexico nasjonaliserte sine oljekilder. Under krigen i 1945, da han selv var 58 år gammel, hoppet han ut i fallskjerm over sitt hjemland Polen for å utføre sabotasjeoppdrag.

 Reitingers visjon var en verden der fred hersket, ledet av mektige overnasjonale organisasjoner som ved hjelp av militær makt og økonomiske handlinger dikterte verdens utvikling, økonomi og samhandel. Dette er også selve basisen for EU, selv om EU ennå ikke har fått sin suverent overnasjonale regjering eller helt gjennomført prinsippet om en enkelt EU-hær under felles overkommando. Slike prosesser må skje gradvis, og det store flertallet, som er ukjente med den overordnede strategi og målene må motiveres, med gulrot i ønsket retning og død og fordervelse i de uønskede. Dette var strategien, taktikken og målene for både Cæsar, Napoleon og Hitler, selv om metodene deres var andre. Det er enklere å erobre verden med penger enn med våpen i våre dager. Gjennom det lotterisystemet som heter Aksjemarkedet kan folk med nok penger kjøpe opp de aller fleste av verdiene i et land, gjennom aksjekjøp og fusjoner, og flytte verdiskapningen til andre land, eller for å kvitte seg med brysom konkurranse. Brukt i et større spill kan mektige aktører som Soros diktere valutaverdien til en stormakt som Storbritannia – de måtte devaluere pundet etter at Soros hadde manipulert omsetningsverdien til pundet ved å flytte på noen av sine milliarder. Soros tjente grovt på dette, og har gitt bort enorme pengebeløp, blant annet til stater som nå skal tas opp i EU. Pengekassa Soros benytter heter Soros Fund Management, og den er tilsynelatende utømmelig, den fylles stadig opp av nye enorme gevinster på Soros’ strategiske finansforretninger.

Rockefeller og Council of Foreign Relations
Council of Foreign Relations (CFR) er en organisasjon som tidligere var kjent som American Round Table; en sammenslutning av mektige amerikanere, ledet av David Rockefeller, som siden har hatt en mektig posisjon innen amerikansk økonomi, innenriks- og utenrikspolitikk. CFR ble dannet i 1920 av medlemmer av organisasjonen American Round Table, en gruppe bankierer, universitetsledere og advokater fra de øverste samfunnslag i USA. CFR regnes for å ha stor kontroll over New York Times, Herald Tribune, Washington Post, CBS, NBC, AP, Times Inc., CNN, Newsweek og en rekke andre amerikanske mediagiganter. De har også de siste tiårene utdannet og direkte påvirket de fleste amerikanske utenriksministere, forsvarsministere, finansministere og andre i USAs politiske toppledelse. CFR er knyttet til Bildeberger gruppen, ikke minst via David Rockefeller. Informasjoner fra 1971 viser at CFR hadde om lag 1500 medlemmer, alle toppledere innen politikk, finans, media, industrien og innflytelsesrike organisasjoner. Blant de mer kjente finner vi forhenværende utenriksminister Henry Kissinger, hans nestkommanderende general Alexander Haig, hans sjef Richard Nixon, kjente politikere og CIA-ledere som Foster Dulles, Allan Dulles, Dean Rusk, Cyrus Vance, Edmund Muskie, Richard Helms, Willian Colby, de fhv. presidentene George Busch og Ronald Reagan, Nelson Rockefeller og Walter Mondale.

 Om man har tilstrekkelig med tilgang på finansielle ressurser og for øvrig slike menneskelige egenskaper som teft, vågemot, karisma og hensynsløshet, kan en liten gruppe manøvrere seg frem til kontroll over store deler av verdensøkonomien. Rockefeller familien er et godt eksempel på dette. Dynastiet rockefeller startet i 1870, da John D. Rockefeller grunnla oljeselskapet Standard Oil Company. 22 år senere var hans personlige formue på over 1.000 millioner US dollar, i datidens dollarkurs. Dynastiets familieeiendom Pocantico Hills i staten New York er på 28.000 dekar; selve tomten ble kjøpt i 1930 for 50 millioner dollar. I 1959 hadde eiendommen 100 kilometer private veier og godt over 100 bygninger. Foruten Pocantico Hills eide dynastiet på 60-tallet over 100 større privateiendommer over hele verden, og hadde en tjenerstab på over 2.500 personer. Blant de selskapene dynastiet eier eller har største aksjepost i kan nevnes Exxon (Esso), Standard Oil, IBM, Chase Manhatten Bank, CitiBank, Mobil Oil, Eastman Kodak, General Electric, Chevron, Phillips, Texas Instrument og 3M Company. På slutten av 70-tallet hadde de også styrekontroll over mer enn 100 multinasjonale selskaper med en samlet verdi på over 70 milliarder dollar. Blant disse fantes tre av USAs største forsikringsselskaper, Texaco, ITT, Westinghouse, Boeing og Xerox. På samme tid ble det regnet ut at familiens personlige formue var på enorme 50 milliarder dollar. Exxon var i 1974 verdens desidert største selskap, med en omsetning på 35,8 milliarder dollar, og oljeselskapets rederi hadde hele 155 tankskip i drift.

I mange selskaper er det nok å kun ha noen få prosent av aksjene for å bli største aksjonær, og med strategiske allianser kunne det lett sikres full kontroll over selskapets styre. I noen tilfeller er selve hovedeieren av mange multinasjonale selskaper, som tilsynelatende er uavhengige eller konkurrenter, en person eller eiergruppe som skjules bak en postboks, en privat bank og et advokatkontor på karibisk øy eller på Baharein. Eller kanskje på Malta? Rockefellerfamilien og deres nærmeste samarbeidspartnere kontrollerte tilsynelatende både den amerikanske oljeindustrien, bankvesenet og det meste av transport, finans og forsikring. Med slik kontroll dikterte de spillereglene til alle sine konkurrenter og markedsprisene på de fleste produkter, rentenivået og valutakursen, alt uten at det var nødvendig med noen innblanding av folkevalgte representanter. Gjennom sitt institutt Rådet for Utenrikssamarbeid, CFR, utdannet og indoktrinerte Rockefeller-slekten og deres partnere de amerikanske presidenter, visepresidenter og utenriksministere i en utenrikspolitisk filosofi og ideologi som passet deres formål. Gjennom CFR og CIA kanaliserte de også enorme summer til ’anti-kommunistiske formål’ rundt om i verden. Pengene deres avgjorde hvem som ble valgt som representanter, senatorer og presidenter, og hvem som ble satt til å lede byråkratiene, byene, politiet og rettsvesenet. Pengene deres sikret dem også kontroll over presse, radio og TV, både direkte gjennom betalt reklame og mer indirekte gjennom eierskap og ansettelser. Alt styrt av ideologien, makten og formålene til en liten gruppe mennesker som ikke behøver å stå til rette for noen, hvis motiver og egentlige formål vi ikke kjenner. Men Bilderberger gruppens handlinger viser noe av bildet.

I Mai 1954 fikk Reitinger i stand det første Bilderbergmøtet på hoteller Bilderberg i Oosterbeek i Holland. På dette møtet deltok noen av de mektigste og mest innflytelsesrike mennene i Europa og USA. Foruten gruppens medlemmer innkalles topp politikere, bedriftsledere og medieeiere til møtene, men alt som blir sagt og besluttet på disse møtene er strengt hemmelig. Da Bilderberg gruppen møttes på Sandefjord Park Hotell i 1982 innkalte de blant annet Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch til ’konsultasjoner’. Den legendariske folkeavstemningen om EF fant sted ti år før dette møtet, og tapet den gangen var et enormt sjokk for landets politiske og økonomiske ledelse. En koalisjon mellom landets to største partier på den tiden, Arbeiderpartiet og Høyre, med full kontroll over det meste av presse og kringkasting, satte all sin innflytelse inn på at Norge skulle bli et medlem av ’Europas forente stater’, og ingen trodde skulle kunne tape avstemningen.
Kåre Willoch, Norges statsminister i 1982, nekte å fortelle sine velgere hvorfor han deltok på dette møtet, eller hva resultatet av møtet ble. Dagbladet for 14. og 16. mai 1982, da møtet pågikk, skrev: ”Ingen har noensinne røpet noe som helst konkret fra de tredve konferansene som hittil har blitt holdt… (men dette er) vestens mest ekslusive klubb: Det er liten tvil om at Bilderberger har stor betydning for og innflytelse på den vestlige verden. Vestens absolutt topper – både økonomisk og politisk – utgjør selvsagt ingen liten pressgruppe.”

I Bilderberger gruppen finnes en kombinasjon av religiøs, politisk og finansiell makt, europeisk overklasse og hemmelige brorskap som knytter sammen interessene til Vatikanet, USA, EU, Verdensbanken, Valutafondet og Malteserordenen: En gruppe med alle de midler som skal til for å samle et Europas Forente Stater på en måte som er forenlig med amerikanske interesser, men åpenbart med det totale verdensherredømme som mål på lang sikt. Økonomisk er dette på god vei, militært behersker de to allerede halve kloden. Kampen mot Sovjetstaten er alt vunnet, uten en krig. Tilbake står de muslimske alliansene og Kina som de eneste ideologiske motstandere som ennå har penger og våpen nok til å utgjøre en hindring. I India og Afrika er det så vidt mye kaos at de først og fremst utgjør en trussel mot seg selv, og deres ideologier er ikke i samme grad som maoisme og islam egnet for eksport.

Det er allikevel neppe trolig at Bilderberg gruppen er noe særlig annet enn en halvoffisiell generalforsamling for alle de involverte partene, en eksekutive komité som iverksetter planer og avgjørelser for de tre hovedaktørene: Vatikanet/Malteserordenen; Rockefeller-gruppen/Counsil of Foreign Relations/CIA; og House of Rotschilds/B'nai B'rith – samlet har disse tre grupperingene den totale religiøse, politiske, finansielle og militære kontrollen over det amerikanske kontinentet, Europa og Australia, samt et rimelig godt tak på resten av verden, med unntak av Kina og enkelte muslimske land.

Verdens Unionen
Selv om disse gruppene, hver for seg og i samarbeid, synes å ha de samme hovedmål som Alexander den Store, Ceasar, Napoleon, Stalin og Hitler, så er metodene deres som oftest mer subtile og deres lederskap mer skjult. Er det allikevel riktig å si at formålene til denne vestlige grupperingen av rike og mektige, med basis i troen på to felles guder, den gammeltestamentlige Gud Herren/Jahve og den mer allmenne Mammon, er diabolske? De har ett uttalt hovedformål, å samle verden under én ledelse, en ledelse håndhevet av én militærstyrke, hvor de selv vil forbeholde seg all økonomisk og politisk makt. Det er godt mulig at de enkelte nasjoner fortsatt vil kunne velge sin lokale ledelse som ivaretar den lokale administrasjonen, kanskje endog velge sine egne representanter til Verdens Unionens parlament, men de vil neppe ha noen innflytelse på Senatet og dets President – eller Keiser? For deres modell likner den klassiske romerske, der kun de få utvalgte får sete i Senatet, og der lederen muligens velges for livstid. Vi ser alt tendensene til dette innen EU, der det nå arbeides med en felles Grunnlov, en felles militærstyrke og et overnasjonalt Senat. Sammen med EUs felles valuta Euro utgjør dette modellen for den Verdens Unionen som det mektige fellesskapet nå er i ferd med å skape.

 Er da et verdenssamfunn som fungerer omtrent som EU så ille? Ingen grenser, ingen vilkårlige lover, ingen krig å snakke om, felles valuta, rikelig med tilbud, felles standarder for det meste, religionsfrihet (så lenge den ikke begrenser andres), jobb og utdannelse til de fleste, et helsesystem som fungerer sånn noenlunde bra, en tilsynelatende frihet til å si og mene det meste, et relativt liberalt og pragmatisk lovsystem – det kunne vel vært verre? Og har vi egentlig så frie og demokratiske valg nå i dag? De kandidatene vi stemmer på må være rike, eller i det minste ha rike og mektige støttespillere, for å bli nominert og valgt. Mest typisk er dette i USA. Og siden de valgte sjelden sitter i mer enn 4-5 år mellom hvert valg, med andre typer valg inn i mellom, betyr dette at politikerne hele tiden bruker enorme ressurser på å markedsføre seg og sin ideologi, og desto mindre tid til den jobben vi betaler dem for å gjøre, administrere samfunnet og håndheve dets lover og regler. Og når de først gjør jobben sin blir resultatene noen helt andre enn det de lovet oss når vi valgte dem – problemet er bare at de som tapte valget alt hadde vist at de var like store i kjeften, og like udugelige eller falske i måten de oppfylte sine løfter på. Ville et Senat av kvinner og menn som har bevist sin dyktighet til å styre et imperium, folk fra familier som Rockefellers, Hapsburgs, Rothschilds, Warburgs etc., og en livsvarig leder fra de beste av disse, være så mye verre, si en amerikansk eller fransk president, en tysk kansler eller en italiensk statsminister? Ville det være så mye verre å vite at man ikke hadde noen som helst innflytelse på våre øverste ledere, enn å tro at vi har det, selv om vår mer rasjonelle fornuft sier oss at dette er en illusjon? Har du noen gang følt at du og din grastrotgruppe av meningsfeller har hatt noen direkte eller avgjørende innflytelse på handlingene til vår statsminister, utenriksminister, finansminister, fiskeriminister, transportminister eller andre av ministrene, når de uten å rødme bryter sine løfter og svikter de politiske idealene vi lot oss lure av? Hva med innflytelse på EU-parlamentet og den amerikanske regjering? Begge setter jo mange av rammebetingelsene for våre liv, både økonomiske, politisk og kulturelt – burde vi ikke ha noe å si? FN, sier du? Når var det sist noen brydde seg om hva Norge mente i FN av særlig betydning?

Om Sikkerhetsrådet ble til Senatet i min beskrivelse av Verdens Unionen, generalsekretæren ble Keiser for livstid, og medlemslandene kun ble et diskusjonsforum som administrerte de enkelte medlemmers forhold, da ville Bildeberger-idealet om en Verdens Union være skapt. Fanatiske amerikanske nasjonalister, mange av dem forskanset i de amerikanske fjellene, mener at FN alt er blitt en verdensregjering, og frykter at USA når som helst skal bli invadert av ’blåhjelmene’ (og, som de sikkert har sett på TV, er mange FN-soldater både svarte og muslimske, til og med sjefen deres er svart, og gudene vet hvilken religion han egentlig følger!).

 All ære til Kofi Anan: Han har gjort en enorm innsats for å gjenskape FN som en seriøs og innflytelsesrik organisasjon, men FN er i dag tannløs og handlingslammet uten full økonomisk og politisk støtte fra både USA og EU og uten en permanent militær- og politistyrke under full egen kontroll og kommando, med rett til å utkalle assistanse av personell og materiell fra utvalgte land ved behov, men under egen kommando. Både Norge og EU trener nå i stigende grad sitt personell for FN- og NATO-oppdrag, heller enn til forsvar av eget land – er dette første skrittet mot en felles vestlig korsfarerhær?

Kommende kriger
 Ingen skal tro at en Verdens Union vil kunne skapes uten sverdslag. Men i dag finnes det både politisk vilje, allmenn motivasjon og den nødvendige økonomiske og militære makt som skal til for å innlede et nytt korstog mot de muslimske statene som ikke bøyer nakken ovenfor vestlig makt.  Grensetrefningene er alt i gang langs de fleste grensene mellom muslimske og ikke-muslimske land og kulturer, som i Tsjetsjenia, Irak, Libanon og Palestina. Og også på den muslimske siden ser vi kombinasjonen av penger, religion og hemmelige selskap, som i Al Quaida, Hamas og andre grupper, slik vi finner det i Vesten. Også de sier seg å kjempe for politisk selvstendighet, religiøst fellesskap og økonomisk frihet, Palestinsk selvstyre og respekt for egne lover.

Problemene med slike hemmelige og mektige grupper ligger primært ikke i idealene – hvem ønsker seg ikke en fredelig og velstyrt verden, uten religiøse eller politiske konflikter? Problemene vil komme med de enorme lidelsene og ødeleggelsene som følger av at disse maktens sjakkspillere provoserer frem konflikter for å nå sine mål, og for øke sin makt og sin rikdom. For vær ikke i tvil: De fleste av bakmennene i dette spillet er medeiere i våre multinasjonale og nasjonale selskaper innen oljebransjen, militærindustrien, skipsbygging, flyfabrikker, forsikring, bankvesen, media osv. – de vil bli milliarder rikere om USA og England går til krig i Irak, senere kanskje utvidet til en større krig i Midtøsten, der Israel, Russland og EU søker å erobre kontrollen over hele dette sentrale muslimske området, fra det nordlige Sibir til det nordlige Afrika. Kontroll over oljen og strupetaket på den muslimske verden er deres overordnede mål i denne fasen. Muslimske terrorgrupper som Al Quaida vil uten tvil utføre aksjoner som vil gi slike aksjoner et skinn av nødvendighet og skaffe støtte fra folk og nasjoner i den kristen-jødiske del av verden. Neste mål vil da være de ugudelige kineserne – den krigen er det ennå større grunn til å frykte.

 Etter en erobring av Irak vil USA ha tilstrekkelig militær styrke etablert i området til at de, sammen med Israel, raskt kan erobre både Syria og Iran, deres to hovedfiender her. Baser har de alt i Afghanistan og landene rundt, i Qatar, Kuwait og Tyrkia, samt store flåtestyrker både i Gulfen og i Middelhavet. De to muslimske ’stormaktene’ i området, Saudi Arabia og Pakistan, ville neppe tørre å blande seg inn. Og med en større permanent amerikansk militærbase og flåtebase i Gulfen ville ingen kunne stanse de videre planene til koalisjonen mellom kristne, katolske og jødiske grupper og deres samarbeidspartnere, annet enn geriljagrupper og rene motstandsgrupper – og Kina, sammen med sine allianser i Vietnam og Nord Korea. Hva som vil skje når også de skal tvinges i kne er det få som tør å tenke på – det kan lett bli en sterkt radioaktiv fremtid.

Det gjenstår å understreke at alle antagelser, spekulasjoner og teorier i dette essayet er basert på ubekreftede annen- og tredjehånds opplysninger fra subjektive kilder, om forhold, grupperinger og selskap som anstrenger seg for å holde opplysningene om sin eksistens og virksomhet mest mulig skjult for allmennheten. Det er ikke bevist at noen av disse grupperingene, kanskje med unntak av P2, har begått ulovlige handlinger eller oppfordret til slike. Det interessante er i hvor stor grad disse opplysningene samstemmer med det vi kan observere av forhold og hendelser rundt om i verden.

Stein Jarving
jarving@online.no
2. reviderte utgave, 23.11.02

Kilder:

The Messianic Legacy, M.Baigent, R.Leigh & H.Lincoln, Corgi 1987
The Power and the Glory, S. Jarving, Gateavisa 1972
Citadel – On the Trail of God’s Bankers, David Montero/El Andar Magazine
The Grand Magistry Souvereign Military Order of Malta
The Bilderberger Group, Armen Victorian, Nexus Magazine
Bilderberger and Club of Rome, The News, Portugal 1999
The Gods of Eden, William Bramley
Alperin vs. Vatican Bank, Jonathan Levy, San Francisco 1999
How you are helping to wreck the planet, Charlie Pye-Smith, New Scientist


Vesten mot resten: Debatten om sivilisasjonskonfliktene

 To dager etter at jeg hadde sluttført arbeidet med første versjon av essayet ovenfor ble jeg, gjennom en kronikk i Dagbladet (Sivilisasjonenes krig?, Ingmar Karlsson, 21.11.02) gjort oppmerksom på at det i USA foregikk en offentlig debatt om disse temaene jeg skriver om. En debatt som i hovedsak fremføres av og finner sted på territorier som styres av kristne konservative amerikaner og institusjoner som Council of Foreign Relations. Og en debatt som, tolket etter hva dens hovedperson skriver, har som formål å berede grunnen for nettopp de konflikter jeg antyder ovenfor – korstoget mot muslimene. Jeg har derfor begynt arbeidet med å innarbeide disse nye synspunktene i mitt eget essay.

 Ingmar Karlsson innleder sin artikkel med følgende: ”I artikkelen The Clash of Civilizations, som ble publisert i tidsskriftet Foreign Affairs i 1993, hevdet Harvard-professoren Samuel Huntington at den globale politiske utviklingen var på vei inn i en ny fase. Med slutten på den kalde krigen var ifølge Huntington ”den vesterlandske fasen i internasjonal politikk” ved veis ende og fokus var forflyttet til relasjonene mellom vestlige og ikke-vestlige sivilisasjoner. Huntington antok at kampen mellom sivilisasjonene ville bli ført på ulike nivåer. På ’mikronivå’ ville naboer havne i voldsomme konflikter langs ’kulturelle kløfter’, mens stater med ulik kulturell bakgrunn på ’makronivå’ ville kjempe om dominans og kontroll.
 Hendelsene 11. september 2001 og bin Ladens påfølgende militante retorikk kan, i likhet med den russisk-tsjetsjenske konflikten, se ut til å gi Huntington rett, men hans teori har en rekke svakheter.
…..
 ”Det som ved første øyekast kan se ut som en sivilisasjonenes kamp, er ved nærmere analyse en rivalisering mellom stater om ressurser og territorier, strategiske fordeler og politisk prestisje. Golfkrigen var ingen sivilisasjonskrig, men en kamp om olje og den strategiske balansen i Midtøsten.” (Min uthevelse)

(Ingmar Karlsson er forfatter av boken Islam och Europa - samlevnad eller konfrontation, Wahlström & Widstrand, Stockholm 1994. Karlsson er personlig fortrolig med flere av statene i islams kjerneområde og har kjennskap til det arabiske språket. Som tjenestemann for Utrikesdepartementet (UD) i Stockholm ble han først ansvarlig for Midt-Østen. Deretter var han nærmere fem år stasjonert i Syria. Idag har han tittelen ambassadør og er sjef for en idé- og analysegruppe i det svenske UD.
Karlsson er dessuten en flittig skribent. I to tidligere bøker, Gud med oss (1983) og Korset och halvmånen (1991) har han sammenstilt fakta om Midt-Østens kristne og muslimske minoriteter; i De obotfärdigas förhinder (1987) skisserer han en løsning på Palestina-konflikten; ellers har han publisert skrifter om Kina, Tyskland og Europas «små folk».)

 Nedenfor har jeg tatt med noen utdrag av det denne professor Huntington skriver, og linker til hans artikler og debatten rundt dem. Det er viktig å ha klart for seg at Samuel Huntington er nært knyttet til Council of Foreign Relations. Hans essay, som tolker vår vestlige sivilisasjons konflikter, fiendebilder, mål og motiver bør derfor trolig sees på som en del av strategien til de katolske/kristne/jødiske gruppene som jeg ovenfor har vist mest trolig samarbeider henimot å skape en Verdens Union, styrt av Vesten og dens idealer. Bak det hele tror jeg nok det står en relativt liten gruppe mennesker som ikke er demokratisk valgt, som vanligvis ikke omtales i media, men som har en enormt mye større innflytelse på vårt samfunns mål, handlinger og virkemidler enn George W. Bush, Tony Blair og Jacques Chirac. Jeg velger derfor å se på Huntingtons teser som betegnende for det verdensbildet CFR er i ferd med å bygge opp for å legge grunnlaget for motiveringen til USA, NATO og EU i den pågående krigen om verdensherredømmet.

Stein Jarving
22.11.02

Huntingtons verdensbilde:
<The very phrase "the world community" has become the euphemistic collective noun (replacing "the Free World") to give global legitimacy to actions reflecting the interests of the United States and other Western powers.(4) Through the IMF and other international economic institutions, the West promotes its economic interests and imposes on other nations the economic policies it thinks appropriate. In any poll of non-Western peoples, the IMF undoubtedly would win the support of finance ministers and a few others, but get an overwhelmingly unfavorable rating from just about everyone else, who would agree with Georgy Arbatov's characterization of IMF officials as "neo-Bolsheviks who love expropriating other people's money, imposing undemocratic and alien rules of economic and political conduct and stifling economic freedom."
Western domination of the U.N. Security Council and its decisions, tempered only by occasional abstention by China, produced U.N. legitimation of the West's use of force to drive Iraq out of Kuwait and its elimination of Iraq's sophisticated weapons and capacity to produce such weapons. It also produced the quite unprecedented action by the United States, Britain and France in getting the Security Council to demand that Libya hand over the Pan Am 103 bombing suspects and then to impose sanctions when Libya refused. After defeating the largest Arab army, the West did not hesitate to throw its weight around in the Arab world. The West in effect is using international institutions, military power and economic resources to run the world in ways that will maintain Western predominance, protect Western interests and promote Western political and economic values.
That at least is the way in which non-Westerners see the new world, and there is a significant element of truth in their view. Differences in power and struggles for military, economic and institutional power are thus one source of conflict between the West and other civilizations.>

<Turkish society have supported an Islamic revival and have argued that Turkey is basically a Middle Eastern Muslim society. In addition, while the elite of Turkey has defined Turkey as a Western society, the elite of the West refuses to accept Turkey as such. Turkey will not become a member of the European Community, and the real reason, as President Ozal said, "is that we are Muslim and they are Christian and they don't say that.">

(The Clash of Civilizations, Samuel P. Huntington, Foreign Affairs. Summer 1993. Samuel P. Huntington is the Eaton Professor of the Science of Government and Director of the John M. Olin Institute for Strategic Studies at Harvard University. This article is the product of the Olin Institute's project on "The Changing Security Environment and American National Interests.")

Den Uhellige Alliansen - Ingemar Karlsson
Svensk diplomat og forfatter av bøker omislam, Midtøsten og Europa
Dagbladet 27.01.03, Debatt
(Utdrag valgt av meg, etter relevans for denne debatten. Uthevelsene er mine.)

   Spesielt innen ett område har den kristne opinionen (i USA) stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk.  Ifølge meningsmålinger tror nesten 60 prosent av de amerikanske protestantene og 35 prosent av katolikkene at opprettelsen av staten Israel var en oppfyllelse av bibelske profetier.  De tror at også erobringen av Vestbredden og Øst-Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967 inngår i det guddommelige scenariet i Åpenbaringen.

Ifølge denne visjonen skal jødene først vende tilbake til sitt land, opprette en jødisk stat og gjenreise Tempelet på sin opprinnelige plass, noe som innebærer at Klippemoskeen må rives.  Deretter følger ”prøvelsens tid” med en antikrist og falsk profet som skal komme for å villede jødene og verden.  Dette fører i sin tur til Kristi komme som en seirende Messias, antikrists nederlag i slaget ved harmageddon, jødenes omvendelse til kristendommen og opprettelsen av tusenårsriket.  Her skal de rettferdige, medregnet konverterte jøder, regjere sammen med Jesus i tusen år.  Etter dette følger den siste perioden med motgang og prøvelser, det ondes endelige nederlag og et evig liv.

Forløperne til de kristen fundamentalistene hyllet Israels militære triumf etter seksdagersrigen som et ”guddommelig mirakel”.  På Guds side sto Israel og USA, på antikrists befant kommunismen og islam seg.  Dette temaet dukker nå opp igjen i en roman om jordas undergang, som er blitt en bibel for de kristne sionistene.  ”Left Behind” har toppet boklistene  i USA og er solgt i opplag på mer enn 40 millioner eksemplarer.  Forfatteren og en av USAs ledende kristne fundamentalister, Tim LaHaye, har vært politisk rådgiver for Ronald Reagan.

Boka begynner med et massivt russisk-arabisk atomangrep på Israel som i siste sekund avverges på en mirakuløs måte.  Millioner av kristne blir sendt rett til Paradiset, mens Nicolae Carpathia tar styringen over FN og får verdens folk til å underkaste seg et globalt diktatur med hovedstad i Irak, det nye Babylon.  Mot denne antikristi forkledning kjemper en underjordisk geriljabevegelse som består av jesustro jøder og kristne som er ”født på ny”. Salget av boka økte med 60 prosent etter 11. september 2001.  Ifølge en undersøkelse foretatt av Time og CNN var 59 prosent av amerikanerne redde for at Bibelens apokalyptiske spådommer skulle gå i oppfyllelse.  En fjerdedel trodde at angrepet på World Trade Center og Pentagon var varslet i Bibelen.

Store deler av den kriste høyresiden er erklært anisemittisk.  TV-predikanten Jerry Falwell har for eksempel snakket om antikrist som ”en jødisk mann”, og Pat Robertson henviser ofte til klassiske antisemittiske verk og deres konspirasjonsteorier.  Han går stadig til angrep på den amerikanske jødiske intelligentsiaen.  Jødene bruker sin makt for å fremme løssluppenhet, til å undergrave den kristne øvrigheten i form av kirke, adel og monarki, og i stedet innføre sosialisme og liberalisme.  En følge av dette er at ”Gud ikke hører en jødes bønn”, ifølge en famøs uttaleslse av Robertson.  Men etter Jesu komme skal han omvende jødene med tvang ettersom de ikke har hørt på ham.   Det faktum at det liberale, kosmopolitiske, jødeiske miljøet i New York lenge har godkjent pornografi og aborter, kommer da til å straffes med at Israel blir tilintetgjort.

Til tross for det antisemittiske tankegodset er det knyttet mange bånd mellom de kristne fundamentalistene i USA, den amerikanske jødiske lobbyen og den israelske høyresiden.  Et samarbeid som med god grunn kan kalles en uhellig allianse.  Da statsminister Benjamin Netanyahu var i Washington i januar 1998, innledet han besøket med å provosere president Bill Clinton.  Først holdt han et privat møte med Jerry Falwell og mer enn tusen fundamentalistiske kristne som hyllet den israelske statsministeren som ”Israels Ronald Reagan”.  Deretter ga han følgende uttalelse til den amerikanske pressen:  ”Det finnes omtrent 200 000 evangelsike predikanter i USA, og gjennom e-post, faks, brev og telefonsamtaler kommer vi til å be dem alle om å gå opp på sine prekestoler og bruke sin innflytelse til å be president Clinton om å avdstå fra å sette Israel under press.”
Hvis vi går ut ifra at predikantene har hundre forsamlinsmelemmer hver, skulle altså Netanyahus budskap via Falwell ha nådd ut itl minst 20 millioner amerikanere.
...
I forbindelse med den andre intifadaen gjentok Falwell i sitt tidsskrift NationalLiberty Journal at ”enhver kristen må fortsette sin evige støtte til staten Israel”.  Falwell og andre framtredende talsmenn for den kristne høyresiden mener Ariel Sharon er den rette til å knuse det palestinske opprøret og til å ta et oppgjør med den foræderske Oslo-avtalen.

Det er derfor ikke bare islamsk fundamentalisme som står i veien for en fredelig løsning på Palestina-konflikten.  Ifølge senator James Inhofe, republikaneren fra Oklhoma og en av de mange gjenfødte kristne i den amerikanske kongressen, må Israel beholde Vestbredden av bibelske grunner:  ”Jeg føler veldig sterkt at vi må støtte Israel ettersom Gud har bedt oss om det.  Se i Føste mosebok.  Det er ikke et spårsmål om politikk eller konflikt, men om Gudsord er sannhet eller ikke.”

I en av de mange organisasjonene som støtter den israelske bosettingspolitikken, International Fellowship of Christians and Jews, finner vi USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld.  Organisasjonen omtaler Vestbredden og Gaza som ”de såkalt okkuperte områene”.  Like før jul innkalte Rumsfeld en gruppe kristne ledere til Pentagon for å finneut om et angrep på Irak kan kalles en rettferdig krig i bibelsk forstand.
...

(Tydligere kan det knapt sies at alle tegn tyder dit hen at den anglo-amerikanske krigen mot Irak er begynnelsen på et nytt korstog, der de tre maktgruppene - jødisk, katolsk og protestantisk - vil sørge for at bibelske fortolkninger, historiske forhold og profetier blir oppfylt. Dette er et forsøk på å skape harmageddom, selv om det fortsatt er usikkert hvem som skulle bli den seirende Kristus. Vi får bare håpe at ikke President Bush er blitt nominert til denne rollen. S.J.)

Amerikansk dobbeltmoral og kynisme
Per-Aslak Ertresvåg
Tidligere IPS-redaktør
(Dagbladet,  Kronikk 29.01.03 - utdrag gjort av S.J.)

USAs president og regjering snakker høyt om menneskerettigheter, men brytermenneskerettighetene hver eneste dag, år etter år, skriver Per-Aslak Ertresvåg i Dagbladet, 29. januar 2003.

Med hellig harme slår Washington ned på tegn til støttetiltak og subsidier i andre land, men anvender selv massivt slike virkemidler.  De er skånselløse i sin fordømmelse av monopoler, men har mindre imot monopoler når de er private og amerikanske.  De krever at fattige utviklingsland skal avskaffe reguleringer og ”åpne sine markeder” for flernasjonale selskaper, man står selv for en hardhendt proteksjonistisk politikk.  De fører en evig kamp for demokratiet, men har innsatt og skruppelløst støttet flere av klodens verste despoter.  De vil ha internasjonalt samarbeid, alltid i regi av USA, mens landet motarbeider FN.

Kort sagt: USA har ført og fører en politikk som er konsistent i sin illegitimitet og overbevisende i sin kynisme.  Om landet dømmes av internasjonale domstoler, for sin handelspraksis eller krig, synes amerikanerne ikke å ha evne til å ta slike domfellelser inn over seg. For å nå målene bruker de korrupsjon, trusler og m ord på fremmede lands statsledere, samt et bredt utvalg av former for krigføring.  et eget utviklet repertoar avgjør hvilken type ”krig” det dreier seg om, og hvilke ”regler” som gjelder.

Knapt i noe annet land mottar det ”frie” private næringsliv så omfattende statsstøtte som i USA. Landets flyselskaper fikk i år 2000 rundt 150 milliarder kroner i subsidier fra regjeringen i kampen om kundene. USA har skarpt kritisert andre land for å støtte sine bønder.  I snitt mottar amerikanske bønder tre ganger så mye som den europeiske bonden. Biltrafikken i USA subsidieres årlig av myndighetene med godt over 100 milliarder dollar.

Hele 31 millioner mennesker sulter og vet ikke hvor deres neste måltid skal komme fra.  Mer enn 8 millioner barn i USA overlever bare takket være maten de får fra landets suppekjøkkener.  En av tre amerikanere har ikke nok penger til helse, mat og husleie. Fra dagen da John Lennon ble myrdet den 8. desember 1980 til desember 2000 har mer enn 676 000 mennesker blitt skutt og drept i USA. Hver uke blir i snitt 15 amerikanske arbeidstakere myrdet på jobben.

Ifølge offentlig statistikk (august 2002) er hver 32. amerikaner i fengsel eller underlagt andre former for innskrenket frihet av rettsapparatet. 6,6 millioner amerikanere er i dag under strafferettslig forføyning! Amerikanerne dør tidligere enn folk i andre industrialiserte land.  Etter levealder ligger amerikanerne på 24. plass i verden.

USA har gjennom år rettet alvorlige anslag mot FN som etter hvert er blitt en blek avskygning av hva organisasjonen kunne og skulle være.  Dette USA forlot UNESCO og nektet i årevis å betale sin svulmende gjeld som medlemsland I FN (20 mrd. kroner).  Landet har undergravet FNs utvalg og komiteer, kjempet mot våpenkontroll og forbud mot landminer, neglisjert sin juridiske plikt til å avskaffe sine atomvåpen (ikke-spredningsavtalen), ratifisert bare fire av 21 internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og bare 10 av 31 miljøvernavtaler.  I Sikkerhetsrådet har USA de siste 20 årene lagt ned rundt dobbelt så mange vetoer som alle andre medlemsland til sammen.  Nå skulle plutselig litt av gjelden som USA hadde opparbeidet slettes.  En slik politisk alkymi – å omgjøre uedle handlinger gjennom mange år til gull – det er ikke gjort på et blunk.

Olje er energi, energi er penger, penger er herredømme, herredømme er makt.  Olje som kommer i de gale hender er feil anbrakte penger og korrumpert herredømme, korrumpert herredømme er misbruk av makt, misbruk av makt er misbruk av vold.  Mister man herredømmet over oljen, mister man herredømmet over volden.  Og voldsbruk uten styring kan komme til å bety en verden uten styring.”  Dette står å lese som innledningen til boken The great detente disaster som utkom i USA like etter at OPEC iverksatte sin olje-embargo i 1974.

Iran neste stopp? (Dagbladet, søndag 9. mars 2003)

Det er flere tungtveiende argumenter som tilsier at Iran vil bli USAs neste mål i krigen mot terrorismen, hvis man trekker de logiske konsekvensene av hva det Hvite Hus og Pentagon har sagt siden 11. september 2001. Men selv på amerikansk hold forstår man at konsekvensene kan bli enorme. Et eventuelt militært oppgjør med Iran vil kunne forrykke den regionale balansen i langt større grad enn ringvirkningene av et påtvunget regimeskifte i Bagdad.

Det er flere observasjoner som kan tyde på at amerikanerne er i ferd med å forlate oppdemningspolitikken til fordel for en aktiv konfrontasjonslinje vis-à-vis Iran.

President Bush konkluderte sin første tale med at dette ville bli ”et avgjørende tiår” hvor USA ”har et større mål enn bare å demme opp for misnøye” i den islamske verden.

I sum er det flere vektige grunner som tilsier at USA vil ta et endelig oppgjør med det sjia-fundamentalistiske Iran så fort Saddam Hussein er unnagjort; et scenario som absolutt ikke har gått upåaktet hen i Teheran.”

Nils Jordet, Dr. i statsvitenskap, internasjonal politikk og militære sikkerhetsstudier.

Muslimer og sosialister i Norge

Redaktør Halvor Fosli i Prosa (3/2002) etterlyser kritikk fra venstresiden av den undertrykkende religiøse kulturen blant muslimske innvandrede. Et prisverdig ønske, ettersom de fleste politisk engasjerte muslimer tilsynelatende er tilknyttet SV – partiet som politisk har etablert seg som en motpol til de som sterkest kritiserer muslimske innvandrere og deres kultur, ut fra mer nasjonalistiske, religiøse og etniske motiver. Det er, i og for seg, ikke overraskende at mange muslimer blir sosialister, ettersom venstresiden selv har en fortid der man omfavnet autoritære strukturer, som i Sovjet, Nord-Korea, Kina og Albania. Samtidig har venstresiden i norsk politikk alltid markert seg som forsvarere av de svakest stilte i samfunnet. Men det må være lov å spørre hvorfor sosialismen tiltaler muslimene, og hvorfor sosialister ser på muslimer som gode ideologiske partnere i sin politiske kamp.

Nå tilhører jeg selv strengt tatt ikke venstresiden men ’motkulturen’. Mens 68-generasjonen, med sitt fokus blant Blindern-studenter (som i dag sitter i ledende posisjoner i samfunnet) marsjerte i gatene for å protestere mot Vietnam, mannsjåvinisme og NATO, tjenestegjorde jeg i Fredskorpset i Iran for å bedre den 3.verdens kår – og da jeg kom hjem ble jeg hippi og bonde. Jeg regner meg derfor som tilhørende 70-generasjonen, de som forlot byene for å starte jordbrukskollektiv og småforlag, og som gjerne ble regnet som ’anarkister’. Selv regnet jeg meg som ’Kardemommeby-anarkist’, siden jeg tidlig adoptert Kardemommeloven som min politiske og moralske rettesnor: ”Du skal ikke skade andre, du skal være god og snill, ellers kan du gjøre hva du vil.” Jeg kjenner derfor de sosialistiske miljøene mest fra kampen mot EF og fra mitt arbeide i miljøbevegelsen, ikke fra innsiden.

Venstresiden, slik jeg erfarte den på 70-tallet, arbeidet mer for et totalitært enn et demokratisk samfunn. Man skulle underordne seg de ideologiske lederne (Marx, Lenin, Stalin, Mao eller Kim Il Jung) og følge påleggene fra ’imamene’, ledelsen i AKP-ml og andre sosialistiske trossamfunn, kle seg ’sosialistisk’, stille opp på ’bønnemøter’ (appeller og protestmarsjer) og ellers være konform. Å demonstrere den ’rette tro’ krevde minst ett års arbeid ’på gølvet’, på brygga, i et smelteverk eller liknende, gjerne etterfulgt av en studietur til Øst-Tyskland, Albania eller Korea, avsluttet med en pilegrimsfred til sosialismens Mecca, Moskva. De fleste måtte også på ’Madrasas’ – indoktrineringskurs der de lærte den rette tro, og hva denne krevde av handlinger og oppofringer for å være ideologisk korrekt. Den sosialistiske kvinnen måtte, for å bli ideologisk akseptert som likeverdig, helst klippe håret kort og kle seg som en mann, mens mannen måtte sløyfe dress og slips, og ta oppvasken minst 3,5 ganger i uken. Begge måtte dessuten lære seg å snakke en slags pervertert form for ’Oslo Øst dialekt’. For oss som er vokst opp på Oslo Øst hørtes dette ganske fornøyelig ut, omtrent som når nordmenn prøver å snakke svensk når de er på handletur i Arvika.

På denne bakgrunnen er det ikke oppsiktsvekkende at muslimer flest finner seg godt til rette på venstresiden, selv om det sikkert er en del misnøye med kjønnsroller, kleskoder og holdningen til abort, sex og nakenhet. Og ganske naturlig at det kommer lite kritikk mot muslimsk føydalisme fra venstresiden. Dertil kommer at de har felles hovedfiende i utenriksanliggende: USA og Israel, og en felles fiende her til lands i FrP. Venstresiden har også alltid stått på palestinernes side, og har glatt overført dette til en støtte for alle muslimer som er i konflikt med USA. Selv deler jeg dette synet i det utenrikspolitiske, men etter to års arbeid som fredskorpsdeltager i et muslimsk land (Iran, 1967-69) er jeg atskillig mer kritisk til de muslimske kulturenes forhold til menneskerettigheter, og dens religiøse dogmatisme.

Vi har et klart behov for innvandring i Norge, og innvandrere fra muslimske land har bidratt positivt på mange områder, ikke minst innen det vi kaller servicenæringene. I stort monn har de imidlertid sviktet i det å integrere seg i norsk kultur og samfunnsliv. Dette har tilsynelatende i størst grad gått utover andre- og tredjegenerasjon. Ungdommer som er født og oppvokst i Norge, med et forhold til frihet, åpenhet og likestilling som er ukjent i den kultur de har sin religiøse og kulturelle bakgrunn fra. Muslimsk ungdom blir tilsynelatende lett fremmedgjort og føler seg utstøtte når de ender opp som arbeidsledige i et overflodssamfunn som vårt, der få krav stilles til dem, utenfor hjemmet. Når de samtidig stigmatiseres i vårt norske samfunn, ender stadig flere av dem opp som kriminelle. Samtidig øker innvandringen, og eldre muslimer, særlig de som er født og oppvokst i en muslimsk kultur, prøver å isolere seg i en religiøs og politisk kultur mest mulig lik den de kjenner fra hjemlandet. Selv om Sharia-lover ikke lar seg innføre her er det nok av konservative muslimer som tilsynelatende kunne ønske seg dette. Men mest kommer deres hjemlige kultur- og menneskesyn til uttrykk innenfor familiens fire vegger, og vi får kun høre om det i de tilfellene der modige andre- og tredjegenerasjons muslimer tør å bryte med tradisjonene – og varsle media eller myndigheter. Dette gjelder ting som omskjæring, tvangsekteskap, ’æresdrap’ og blodfeider. I stigende grad gjelder dette også vanlig kriminalitet: Gjenger innen muslimske miljøer har en viss likhet med den sicilianske Cosa Nostra, mafiaen, mer enn med vanlig kriminelle gjenger vi kjenner til. I større grad enn medlemskap i for eksempel Hells Angel, bygger medlemskapet i muslimske gjenger på blodsbånd og etnisk opprinnelse. Jeg tviler sterkt på om en albansk muslim ville vært velkommen i en pakistansk gjeng. Et annet fellestrekk de har med mafiaen er at ettersøkte gjengmedlemmer kan reise til hjemlandet for å gjemme seg, om han blir ettersøkt for ran, smugling eller drap. Der vil han bli tatt hånd om av familien, og lette kunne kjøpe seg ny identitet eller immunitet. Politiet står maktesløse ovenfor en kultur der det for en muslim å vitne mot en annen muslim innebærer ikke bare å underskrive sin egen dødsdom, men også utsette egen familie for represalier og tap av ære.

De holdninger og handlinger vi alt for ofte har sett hos muslimer som har fått trygghet, hjem, arbeid og utdannelse i vestlige land er skremmende, ikke minst fordi deres kultur ofte er lukket for vårt innsyn og vår deltagelse. Til tider i så stor grad at muslimer fordømmer og stigmatiserer muslimske kvinner som står frem og forteller om kjønnslemlesting og forsvarer muslimske fedre som velger å drepe døtre som vil gifte seg med en mann fra det samfunnet som har ønsket dem velkommen.

Derfor har vi nå et paradigmeskifte, etter at enkelte modige muslimske kvinner har stilt sine imamer i gapestokken, og fortalt oss i klartekst hvor føydalt og anti vestlige deres kultur fortsatt er, selv etter to generasjoner i et land som har gitt dem en økonomi, en trygghet og en frihet de aldri kunne drømme om der de kom fra.

Her er det viktig å være klar over at det ikke er disse menneskenes religion som er problemet. Muslimsk lov og religiøse påbud forbyr tyveri, svindel, løgner og drap, og straffene for dette er mye strengere enn våre egne. Riktignok praktiserer fanatiske mullaer lover som hører hjemme i den mørkeste muslimske middelalder, som steining og halshogging for avvik som vi ikke en gang straffer lenger, som utroskap. Men dette er fanatikernes tolkninger av Koranen, og gjelder mest i land som Iran, Saudi Arabia og Nigeria. Der praktiseres også avhogging av hender som straff for tyveri. Det ville vært mange håndløse muslimer her i Norge, om vi innførte slike lover. Muslimske ’frihetskjempere’ i Irak, Afghanistan, Saudi Arabia, Pakistan og andre land har imidlertid ingen motforestillinger mot å myrde verken andre muslimer eller utlendinger – daglig ser vi eksempler på dette i media. For palestinerne, som er forhindret fra å kjempe på like fot mot israelske okkupanter, er selvmordsbombere nær sagt det eneste kampmiddel de har mot israelernes brutale fremferd. Det Jihad-fanatikerne i Irak driver med er imidlertid stadig mer et massemord på sivile irakere og vestlige hjelpearbeidere.

Men selv i mer moderne, europeisk tilknyttede muslimske land, som NATO-landet Tyrkia, er holdningene til grunnleggende menneskerettigheter så primitive at EU nå nekter dem medlemskap. Og dette etter år med hektisk arbeid og politisk hestehandel i Tyrkia, i forsøkene på å tilpasse lovverk og praksis til EUs minstemål.

Stort sett alle muslimske land har et forhold til menneskeretter, demokrati og likestilling som likner det vi selv hadde for 2-300 år siden. Det å komme til et vestlig land der lovene er mildere, straff lett å unngå, straffen og fengslene rene hotelloppholdet sammenliknet med hjemlandet, et land der korrupsjon i stor grad er erstattet med tillit og regelverk og der lettkledde kvinner (i muslimsk forstand) har frihet, innflytelse og en stor grad av likestilling – slike kultursjokk fører hos noen til isolasjon og frustrasjon, mens andre ser mulighetene for å utnytte våre svakheter. I sin letteste form fører dette til innvandrerbutikker som nesten åpenlyst kjøper stjålne varer eller selger smuglerkjøtt. Andre tjener seg rike på dobbelt bokføring, og sender store summer tilbake til sine hjemland via kanaler der beløpene ikke registreres av vårt bankvesen. Men alt dette er former for kriminalitet som er på linje med våre egne, som spritsmugling, momssvindel og skattesnyteri.

De store problemene oppstår når organiserte bander av muslimer, nå for tiden tilsynelatende folk fra Kosovo, Albania, Bosnia, Irak og Pakistan, igangsetter organisert kriminalitet i stor stil, med velorganiserte ran og omfattende biltyverier, massiv smugling av amfetamin og heroin og et terrorvelde med drap der skytevåpen inngår i en omfang som er helt fremmed i vår kultur. Nordmenn kan skyte naboer med hagle eller slektninger med AG3, men myrder vanligvis ikke folk på åpen gate med automatvåpen, som rene henrettelser av tystere eller konkurrenter.

Slike aktiviteter er vi lite vante med å håndtere her i Norge. Samtidig har kulturene disse kriminelle kommer fra et indre samhold ingen norsk politimann kan trenge inn i – og en kultur og holdning politiet knapt forstår. Affektdrap kjenner vi godt til, fedre som dreper sine barn er noe som skjer minst like ofte i norske familier som i innvandrerfamilier her til lands. Og selv om vi ikke har tradisjon for omskjæring av småjenter har vi desto flere tilfeller av seksuell barnemishandling på andre måter. Men i motsetning til muslimske kulturer er verken affektdrap eller seksuell mishandling noe vi stilltiende godtar som en nødvendig del av vår kultur. At gjenger står bak vold, drap og storstilt import av narkotika er heller ikke noe som er ukjent for oss – enkelte motorsykkelklubber ser ut til å ha gjort dette til en del av sin kultur, og har i årevis dominert markedet for hasj og amfetamin. Men det er stor forskjell på en person som i voksen alder bestemmer seg for å bli kriminell, og en person som vokser opp i en kultur der det å bli kriminell kan synes som et akseptabelt valg, og det beste valget, hvis alternativet er å bli arbeidsledig eller ha underbetalt jobb i en slektnings kolonialforretning.

Kvinner som Shabana Rehman har startet en viktig men vanskelig prosess av åpenhet og kritikk innen muslimske miljøer, fremført av folk som kjenner disse miljøene innenfra, snakker deres språk og kjenner deres holdninger og praksis. Muslimene har imidlertid langt igjen før vi kommer til noe som likner full integrering i det norske samfunnet, der muslimer aksepterer at deres muslimske kultur må samordnes med, og til tider underordnes, forholdene, lovene og spillereglene i den kulturen de nå har valgt å tilhøre. Og de vil ikke kunne få 2-300 år på seg til å gjennomføre denne prosessen, slik vi hadde da vi utviklet oss fra middelalderske heksebrennere og kvinneundertrykkere til dit vi er i dag. Vår vestlige, kristelig verden er ikke noe skinnende ideal på noen måte, men vi har et sett grunnleggende prinsipper i bunnen som de fleste i verden i dag kan enes om – Menneskerettighetserklæringen. I Norge har vi også Grunnloven og Norges Lover å forholde oss til. Ingen religiøse påbud, forbud, tradisjoner eller handlinger skal kunne bryte med noen av disse. Om en innvandrer ikke ønsker å godta dette må hun eller han vurdere å flytte til et land der våre norske og internasjonale rettigheter, påbud og forbud ikke gjelder eller respekteres - ikke regne med å få leve fritt etter sitt etniske hjemlands sosiale normer, mest fundamentalistiske tradisjoner eller religiøse tolkninger, om de bryter med de lover, normer og regler som gjelder hos oss.

Stein Jarving
jarving@online.no

Linker til debatten:
US top generals say the war is led by incompetents

Christian Science Monitor - www.csmonitor.com/specials/sept11/flash_civClash.html
Clash of Civilizations: a reading guide
Online resources and expert commentary on Samuel P. Huntington's essay, "The Clash of Civilizations?"

Council on Foreign Relations and its magazine, Foreign Affairs.
 http://www.foreignaffairs.org/generalInfo/history.html

Debattsiden i Foreign Affairs som angår dette temaet direkte:
The Clash of Civilizations? by Samuel P. Huntington
www.foreignaffairs.org/19930601faessay5188/samuel-p-huntington/the-clash-of-civilizations.html

Theology and the Clash of Civilizations,  Jack Miles, Senior Advisor to the President at the J. Paul Getty Trust and a member of the Pacific Council on International Policy, is the author of Christ: A Crisis in the Life of God (Alfred A. Knopf).
www.crosscurrents.org/Mileswinter2002.htm

The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order, Samuel P. Huntington
www.washingtonpost.com/wp-srv/style/longterm/books/chap1/clashofcivilizations.htm

Causes of 9/11:A Clash of Civilizations? CFR
www.terrorismanswers.com/causes/clash.html

Clash of Civilisations? Think Again, By Marwan Bishara
Read Cockburn and St. Clair's Whiteout: the CIA, Drugs and the Press and discover how the CIA gave a helping hand to the opium lords who took over Afghanistan, thus ushering the Taliban into power and helping to finance Osama bin Laden's al-Qaeda network.
www.counterpunch.org/bishara1.html

A Jewish view, by Prof. Paul Eidelberg
www.shalomjerusalem.com/jerusalem/jerusalem41.htm

A Catholic view: A Book Review by Father John McCloskey
www.catholicity.com/mccloskey/articles/clash.html

BERNARD LEWIS: British Svengali Behind Clash Of Civilizations
by Scott Thompson and Jeffrey Steinberg
www.larouchepub.com/other/2001/2846b_lewis_profile.html

A protestant fundamentalist view: The Clash of Civilizations, Kerby Anderson
Kerby Anderson is the president of Probe Ministries International. He received his B.S. from Oregon State University, M.F.S. from Yale University, and M.A. from Georgetown University. Probe Ministries is a non-profit corporation whose mission is to reclaim the primacy of Christian thought and values in Western culture through media, education, and literature.
www.probe.org/docs/clashciv.html

A Palestinian view: A Clash of Cultures, Not Civilizations, By Abdullah Bajubeer
www.palestinechronicle.com/article.php?story=20021011162603992
 
 


Folkeavfjotting