Hva er kristendom?

vth

OM MYTER OG SYMBOLTYDNING

Hva er en replikator?
En enkel modell av psyken
Kortversjonen av den kristne lære

Ordet myte kommer fra det greske ordet mythos som betyr fortelling. Innen religionsvitenskapen er det snakk om fortellinger om guder, halvguder og overnaturlige vesner av forskjellig slag. Også fortellinger om verdens skapelse tilhører mytene.
Mytene var i utgangspunktet ikke bundet av tid og sted, men i enkelte tilfeller gikk de over til sagn og legender og ble da knyttet til tid og sted og til personer. I de gamle religionene var kultusen nesten alltid bygd over mytene og gjengav hendelses-forløpet i en eller flere av dem.
Vi må gå ut fra at den norrøne mytolgi slik den framstår i dag, bare utgjør en beskjeden del av de fortellinger som engang har eksistert om de norrøne guder og de vesner som befolket nordboernes tankeverden. Da mytene ble skrevet ned og forsøkt samlet, hadde kristendommen vært rådende i de vestnordiske områder i flere hundre år. Det meste var nok glømt på dette tidspunkt, og uvurderlige kulturskatter var gått tapt for alltid sammen med praktiseringen av religionen.

Når vi leser de norrøne mytene i dag, kan det hele fortone seg som naive forestillinger og eventyr eller fortellinger for barn. Det vi gjerne glemmer, er at mytene aldri var ment som vitenskap eller sikker kunnskap. Vi kan derfor ikke legge vitenskapelige mål på dem ut fra dagens kunnskap eller nivå av innsikt. De skulle i utgangspunktet gi forklaring på uforståelige og skremmende krefter og fenomener i både den indre og den ytre natur som de fryktsomme og nærmest forsvarsløse menneskene sto overfor, og de skulle bringe disse enkeltforklaringer sammen til et konsistent livssyn eller en begripelig verdensoppfatning på det enkle og primitive erkjennelsesnivå myteskaperne befant seg.

For den som ønsker å forstå den virkelighet mytene egentlig befatter seg med, er det viktig å ha tre vesentlige forhold klart for seg:

1. Myten som helhet og de enkelte elementer den består av, kan nesten aldri oppfattes bokstavelig; det hele må derfor tydes. Dette innebærer at de sentrale begrep og forhold i myten blir brakt i overensstemmelse med virkeligheten slik vi i dag kjenner den, og at det hele blir brakt i en forståelig sammenheng. Under en slik tydning kan vi selvsagt ikke gå ut over de sansbare realiteter myteskaperne hadde kontakt med. Tyding er en induktiv tankeprosess i motsetning til tolking som er en deduktiv prosess.

2. Myteskaperne befant seg alle i tid og rom. Mytene er derfor et resultat av ytre og indre krefter som virker i tid og rom. Dimensjonene tid og rom har derfor vært determinerende for myteskapernes tankegang. De var nødt til å forholde seg til de fire himmelretningene nord, sør, øst og vest, og til opp og ned. Verdenstreet Yggdrasil representerer blant annet en slik vertikal verdensakse. Tallet 4 refererer derfor alltid, blant annet, til orientering i alle myter. En annen avgjørende faktor som har vært felles for alle myteskapere, er nåbevisstheten. Denne er alltid knyttet til tallet 1, men også til symboler som uttrykker orientering, for eks. lys eller øye.
Blant de naturfenomener som har gitt felles inntrykk for alle mennesker og alle myteskapere, kan vi nevne: Sol, måne, stjerner, andre himmellegemer, lys, tyngde, fjell, daler, luften, vann i elver og hav, dag og natt, skog og planter, vind fra bris til orkan, regn, snø, rim, dugg, is, solens opp- og nedgang, fødsel, død, vekst og vissning, bevegelse, retning, avstand, lyn og torden. Mer skjeldent har vi fenomener som vulkanutbrudd, jordskjelv og varme kilder. I tillegg har vi en lang rekke legemlige fenomener som angår ernæring, seksualitet, kjærlighet og omsorg, åndedrag, blodomløp, stemninger, følelser og affekter m.m..
Vi forstår lett at nåbevisstheten er avgjørende for å oppfatte alt dette vi har henført til dimensjonene tid og rom.

Tiden deler vi i fortid, nåtid og fremtid. Fortiden eksisterer ikke som fysisk realitet; den eksisterer kun som psykisk realitet, som erindringer(bilder, ord, hendelser) om noe som har skjedd i en nåtid som var. Fortiden er et psykisk element som kun eksisterer som et begrep, dvs, som et ord fastlagt ved definisjon. Det samme gjelder for framtiden; den er også bare en psykisk realitet, et begrep fastlagt ved definisjon. Den er en nåtid som engang skal bli. For nåtiden gjelder at det er i denne "tid" sansningen foregår og hukommelsen, eller frambringelsen av det som er erindringsinngravert, skjer. Det er også i nåtiden det som sanses lagres eller inngraveres, engrameres, i psyken. Nåtiden er som de andre tider også en psykisk realitet, men den er i tillegg en objektiv realitet som eksisterer uavhengig av den observerende nåbevissthet.
All menneskelig opplevelse er en funksjon av nåbevisstheten. Rom og nåtid kan oppleves, mens fortid og framtid ikke kan det. Framtiden oppleves bare når den blir nåtid. Nåbevisstheten og nåtiden er både fysiske og psykiske eksistensformer. Fortid og framtid har kun subjektiv eksistens.
Ut fra det som her er sagt, er det lett å forstå at tallet 3 er knyttet til evighet gjennom de tre tider. Og på grunn av tidens trefoldighet står det også for, avling, fruktbarhet, frambringelse og skapelse.

3. Mytene er et psykisk produkt. De er en ytterliggjøring av noe som foregår på det indre plan. Og på grunn av myteskapernes animistiske forestillingsverden er de i vesentlig grad personifisering av ytre fenomener, og personifisering og utadprojisering av indre krefter og fenomener.

*



For å kunne tyde mytene slik at de blir forståelige, er det derfor nødvendig å forstå i enkle trekk virkemåten og oppbygn-ingen av menneskets psyke og de krefter som virker på psyken.

I. Det sentrale fenomen i psyken er nåbevisstheten. Dens oppgave er å registrere de ytre og indre sanseinntrykk, tolke sanseinntrykken ved å assosiere til erindringslageret(dvs. sammenlikne med tidligere erfaringer for å finne ut hva dette nye er) og å erindringsinngravere, engramere eller lagre i hukommelsen de nye erfaringene.

II. Erindringslageret består i prinsippet av erindrings-inngraveringer, mnemer eller engrammer av tre slag:

1. Inngraveringer av forstått opplevelse. Her er årsak og virkning i sansepåvirkningene blitt identifisert og assosiert med hverandre av nåbevisstheten. Å forstå et saksforhold vil derfor si å se sammenhengen mellom årsak og virkning. All vitenskap tilhører denne kategorien, og det samme gjelder for all korrekt virkelighetsoppfatning.

2. Inngraveringene er av uforstått slag. Her har det ikke lyktes nåbevisstheten å identifisere sansepåvirkningen. Alle minnespor hvor årsak og virkning ikke er assosiert med hverandre, tilhører denne gruppen. Det er slike engrammer vi kaller innbilning, eller falske og mangelfulle oppfatninger av virkeligheten. Det er dette psykiske materialet som ligger til grunn for alle forskrudde tanker og oppfatninger, og for alle irrasjonelle og uhensiktsmessige handlinger. Slike oppfatninger har kun subjektiv gyldighet, og det påståtte innholdet må derfor alltid gjøres til gjenstand for tro for å kunne opprettholdes. Det er slike erindringsinngraveringer som ligger til grunn for alle religiøse teser og dogmer av sakramental og mysteriøs art.

3. Erindringsinngraveringer som er en kombinasjon av delvis forståtte, delvis uforståtte inngraveringer. Trolig er det slik at det meste av menneskets psykiske materiale er av dette slaget; det inneholder både rasjonelle og irrasjonelle symboler.

På samme måten som genet er den minste arvebærende enhet, vil mnemet være den minste meningsbærende enhet. Og slik genet er en replikator, er også mnemet det.
En replikator er kjennetegnet ved tre forhold:

1. Den er langlivet nok til å få formert seg.

2.Den kan kopiere seg.

3. Det kan skje endringer - mutasjoner - i kopieringen.

Det er i denne forstand, presis som for genet, at mnemet og mnemkompleksene er replikatorer.

 I håp om å lette forståelsen av det beskrevne hitsetter vi nedenforstående figur. Det er ment å være en enkel modell av psyken.


De tre typer erindringsinngraveringer eller minnespor vi har nevnt her, kalles gjerne ontogenetiske- eller ontiske erfaringer. Det er de erfaringer mennesket har gjort seg fra unnfangelse til dato. Ordet symbol kommer av det greske symbolon. Opprinnelig betegnet det en ting eller gjenstand som var brukket i to, for eks. en ring, og som etter å ha vært oppbevart på forskjellige steder over kortere eller lengere tid, kunne tjene som et pålitelig gjenkjennelsestegn. Delene passet nøyaktig til hverandre og kunne derfor blant annet tjene som sikker identifikasjon for en person. Etter hvert gikk det over til å bety alle gjenstander eller ytre tegn som det knyttet seg en overført betydning til. Nå er ordet nærmest blitt ensbetydende med sinnbilde.
Vi skiller mellom symboler, tegn og attributter. Et tegn har ikke overført betydning; det er en form eller figur som skal gi et presist uttrykk for et saksforhold, for eks. tegnene på et trafikkskilt. Med attributt forstår vi egenskap eller kjennetegn som er knyttet til en person eller et saksforhold. Spydet Gugne var ett av Odins attributter; katter var attributter for Frøya. Disse begrepene glir i dagligtale ofte over i hverandre.
Ord og begreper er sinnbilder, og derfor symboler, som har betydning ut over sin lydmessige eller synsmessige uttrykksform. Det samme gjelder navn, -særlig de som er hentet fra mytologien.

Den symbolmengde som utgjør psykens samlede innhold, summen av erindringsinngraveringene, kan deles i fem forskjellige grupper:

1. De enkle symbolene som alle som kan forstå det talte språk, vil forstå uten forklaring. Den lese- og skrivekyndige vil forstå disse symbolene i skrevet form. Eksempler på slike symboler kan være: på, i, opp, ned, gå, løpe, skog, fjell, men, kun og andre enkle småord.

2. Symboler hvor betydningen er fastlagt ved definisjon. Dette er ord vi også kaller begreper. En del av disse vil forandre betydning i takt med utvikling og økende innsikt. Hvis disse symbolene ikke blir brukt korrekt, kan det være kilden til store og farlige misforståelser. Folkeforførere i alle fasonger misbruker bevisst disse symbolene i forføringens tjeneste, og mennesker som ikke kjenner symbolenes eksakte innhold, sprer mye feilaktig informasjon gjennom bruken av dem.

3. Symboler med uforandrelig betydning. Her er betydningen vedtatt en gang for alle. Vi finner disse symbolene i matematikk, fysikk, kjemi og andre vitenskaper som tegn for noe uforanderlig og virkelighetsoverensstemmende som hviler på universelle lovmessigheter. Over hele verden betyr de det samme og blir derfor anvendt i all saklig vurdering. I erindrings-inngraveringene utgjør de elementer av forstått opplevelse i sin reneste form.

4. Symboler med overført betydning. De betyr noe annet enn det som bokstavelig ligger i symbolet. Her er det derfor snakk om et bokstavinnhold og et realinnhold. Som eksempel kan vi nevne fra sosialøkonomien uttrykkene: "Det trengs frisk kapital", eller "..det er gode tider og vi er nå kommet ut av den onde sirkelen". Fra religionene henter vi uttrykket " ...og støv skal du ete alle ditt livs dager." Vi forstår umiddelbart at uttrykkene frisk kapital, gode tider, onde sirkler og støv har en helt annen betydning enn det som ligger i bokstavinnholdet. I saklige utredninger må uttrykkene derfor tydes før de kan anvendes, dvs., realinnholdet må finnes og de må begrepsbestemmes klart. Først da kan de anvendes som rasjonelle symboler.

5. Symboler med et innhold som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten. Innholdet står som uttrykk for falsk og mangelfull oppfatning av virkeligheten og er derfor farlige vrang-forestillinger eller innbilninger. Betydningen av symbolene er vedtatt og nedfelt i dogmatiske og doktrinære teser, og disse symbolene kan bare holdes virksomme ved at det de står for, blir gjort til gjenstand for tro eller trostvang.
Symboler av den siste art finner vi særlig i religioner og mysteriøse og dogmatisk-sakramentale konstruksjoner, men også i ideologier av de forskjelligste slag. Det er vanligvis kompliserte symboler uttrykt i lange setninger eller setnings-rekker. Som eksempel kan vi hitsette fra den kristne kirkelære følgende kortversjon av arvesyndsdogmet og de dogmer som er knyttet opp til dette:

"Da Adam syndet og var ulydig mot Herren, trengte synden inn i verden og ble en del av menneskets nedarvete, onde natur. Mennesket kan ved egen hjelp ikke overvinne synden og den onde natur. Bare Gud, den allmektige, kan klare dette, og han løste oppgaven ved i tidens fylde å sende sin sønn den enbårne og jomfrufødte til jorden som sant menneske. Han tok all skyld og synd på seg, og ved det blodoffer han gav da han lot seg korsfeste på Golgata, ble det brakt forsoning mellom den sviktete og fortørnete Gud og de mennesker som av arvesynden var dømt til fortapelse, slik at de som tror på at Guds sønn ved sin død har betalt for alle menneskets synder, skal få frelse og salighet i himmelen hos Gud, mens de som ikke tror, skal gå fortapt og lide evige pinsler i Helvete. Som sine stedfortredere på jorden har Gud innsatt de verdslige og kirkelige myndigheter for å ivareta sine jordiske ordninger. Kirken skal blant annet ta seg av de frelsesgivende nådemidlene, av all kraft bringe troen til alle folkeslag og på dommens dag skal Guds sønn komme igjen og dømme levende og døde etter deres tro."

Kristendommen som mnemkompleks - og følgelig replikator - av det 2. slaget, de uforståtte mnemer, og som symbolkompleks av det 5. slaget - symboler med et innhold som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten - har hatt en særdeles ondartet og skjebnesvanger evne til å spre seg - replikere seg(kopiere seg) - i menneskesinnet. Dette blant annet på grunn av misjonsbudet.

Disse symbolene er svært kompliserte, og de er tvers igjennom irrasjonelle. De utgjør erindringsinngraveringer eller mnemer av totalt uforstått slag; der er ingen begripelig sammenheng mellom årsak og virkning, og det er ingen overensstemmelse med noen kjent del av virkeligheten. Innholdet i symbolene var ikke bare uforstått da det ble skrevet ned, men det vil for alltid forbli uforståelig. Det er snakk om velkomponert, intellektuelt hjernesurr blottet for overensstemmelse med virkeligheten, men som på tross av dette blir utgitt for å være den egentlige og høyeste sannhet.

Det er symboler fra denne siste gruppen som opp gjennom tidene har utgjort vesentlige deler av det psykiske innholdet til mennesker flest, og de har også med sitt irrasjonelle innhold i vesentlig grad ligget til grunn for både den religiøse og den verdslige hersketeknikk. Med disse symboler som direkte årsak, har flere hundretalls millioner mennesker måttet tåle tortur og død i de historiske begivenheter som er skrevet med blod fra mord, hevn, forfølgelser, heksebrenninger, inkvisisjon, religionskriger, ideologisk betingete kriger og borgerkriger.

III. Grunnlaget for psyken og dens virkemåte finner vi i det menneskelige arvestoffet. Dette er plassert i hver eneste kroppsselle. Arvestoffet dikterer konstruksjon og funksjon av mennesket. De minste arvebærende enhetene kaller vi gener; det sies at det finnes ca. 30 tusen av dem. De består av bestemte molekylære kombinasjoner i kromosomene. Sett i vårt perspektiv representerer de menneskelige genene erfaringer Livet har gjort seg om konstruksjon, funksjon og artsbevarende adferd til arten menneske gjennom de milliarder år Livet har eksistert på jorden. Disse erfaringene er erindringsinngravert i kromosomene i form av genene, og de er alle av kausalt forstått slag; Livet har "forstått" sammenhengen mellom årsak og virkning. Det er derfor samklang og overensstemmelse mellom arvemassen, livslovene og de universelle lover som gjelder i universet som helhet.
Disse erfaringene -genene- kaller vi gjerne fylogenetiske- eller fyliske erfaringer.
Gjennom mutasjoner -stadige tilfeldige forandringer i genene- og utvelgelse ved at de beste overlever og får brakt sitt arvestoff videre, er mennesket kommet dit de befinner seg i dag. Arvestoffet utgjør derfor summen av Livets totale erfaringer og visdom, og vi gjør nok klokt i å lytte til denne visdom. Det vil føre til katastrofe både individuelt og kollektivt å avvise denne visdommen.
Det som foregår i kroppens celler og i de enkelt organene, ligger utenfor bevissthetsområdet og vil alltid forbli der; det ligger i det ubevisste. Men gjennom instinkter, drifter, adferdstendenser og mulige andre energimessige impulser, gjør arvestoffet seg gjeldende på bevissthetsområdet. Nåbevisstheten må identifisere disse signalene fra den indre virkelighet på lik linje med signaler fra den ytre virkelighet, og den må erindringsinngravere de erfaringer den gjør seg i form av de tre typer erindringsinngraveringer vi alt har nevnt, og i form av de fem typer symboler.

Vi er kjent med at vi her kanskje har tillagt gener og kromosomer større betydning enn de egentlig har. Vi er kjent med at det kan være morfiske- og morfogenetiske felt som i vesentlig grad ligger til grunn for konstruksjon, funksjon, adferd og hukommelse hos det levende liv. Men da dette enda ikke gjelder som godkjendt lære, og da det i denne snevre sammenheng er av mindre betydning hvordan tingenes grunnlag egentlig er, velger vi å uttrykke oss slik vi gjør i pakt med den rådende og aksepterte visdom. Vi understreker likevel at vi tror på eksistensen av slike felt.

På bakgrunn av dette kan vi slå fast følgende: De erfaringer nåbevisstheten gjør seg med signalene fra det ubevisste -fra arvestoffet-, kan være av uforstått slag. Det er da uoverensstemmelse mellom de ontiske og de fyliske erfaringer, og vi har å gjøre med et splittet og uharmonisk menneske. Men erfaringene kan også være av forstått slag; vi har da overensstemmelse mellom de ontiske og de fyliske erfaringene, og vi har å gjøre med et harmonisk menneske som ikke er i splid med sin natur og de universelle lovmessigheter.

Et samfunn eller kollektiv som bygger på ordninger og lover som er i strid med de fyliske erfaringer, bygger på sandgrunn. Det er i strid med Livets lover og vil før eller senere gå til grunne. Dette skjer gjennom kriger, borgerkriger eller andre former for samfunnsoppløsende konflikter. Et samfunn som skal være harmonisk og bestå, må være i pakt med den fyliske virkelighet.

*



De tre slag erindringsinngraveringer og de fem symbolformer har sammen med nåbevisstheten dannet grunnlaget for all psykisk virksomhet, fra vrøvl og hjernespinn til kunst og vitenskap. De har også dannet grunnlaget for mytene som åndsprodukt, og i mytene vil vi derfor finne uttrykk for alle de former for erindringsinngravering som her er nevnt.
Det er bare gjennom forståelse av denne grunnleggende kjensgjerning at mytetydning blir mulig, og på grunnlag av denne forståelse vil myter fra enhver kulturkrets kunne bli tydet i sine vesentligste trekk.

Religion og myter finner vi hos alle folkeslag og i alle kulturer. Fenomenet er derfor trolig genetisk betinget. Når en religion får utvikle seg fritt i pakt med folkets naturgitt behov og ytre livsbetingelser, vil den derfor virke bevarende for gruppen eller folket.

De aggressiv og misjonerende religioner har vist seg uhyre gruppebevarende og genetisk lønnsomme -for aggressoren. For de folk som er blitt utsatt for "velsignelsen", er samfunnene gått til grunne, og selv er de bukket under og forsvunnet i stort antall. Det folk som vil overleve på jorden som et folk, gjør derfor trolig klokt i å ta vare på sin etniske religion. I dag er både kristendommen og Islam igjen i ferd med å bli vendt mot de europeiske folkene.

Livet har utviklet den menneskelige psyke som et nyttig instrument for en del av sine uttrykksformer. Bevissthet synes å ha vært målet, ikke et tilfeldig biprodukt. Utviklingen har gått fra materie til liv, bevissthet og selvbevissthet. I denne utviklingsrekken har kultur på etnisk grunnlag vært en del av Livets utviklingsstrategi. Med kultur forstår vi da alt som tjener gruppens eller folkets overlevelse som gruppe eller folk; det er altså snakk om overlevelsestjenlige mnemer eller sinnbilder, fra fangstteknikker og teknologi til fedrelandssanger og vitenskapelige teorier.
Livet kommer ikke til å forandre sin strategi. Det neste trinn i utviklingen vil kanskje være det vi kan kalle gudebevisstheten. For mennesket som art vil det derfor trolig lønne seg å ikke motarbeide den strategi Livet har valgt seg.

I utviklingsmessig perspektiv kan vi si at instinkter eller drifter -dette som kommer i kontakt med nåbevisstheten fra en gitt universell lovmessighet- avtar som veiledende og symboldannende faktor i samme grad som nåbevisstheten blir i stand til å arbeide med individuelle sinnbilder fra forståtte opplevelser. På tross av dette vil det som stiger opp fra de fylogenetiske kilder, ikke minke i omfang eller betydning; det krever bare å bli forstått.

Det nye - de replikerende mnemkomplekser, må i sin helhet helst være av forstått slag. Ellers vil det gå menneskene ille.
Dette forteller oss at ideologier og semittiske religioner av ethvert slag(Judaismen untatt. Den er folkebevarende for jøder og kazarer) må avvises av det folk som vil overleve som folk. Dette på grunn av mengden av uforstått psykisk materiale.
Kristendommen er et mnemkompleks av særdeles ondartet slag; den sprer seg i stor grad takket være gulrot og pisk: løftet om gode kår i himmelen og skremslene om den evige pine i helvetet. Den er som en løs kanon på dekket; Den må surres for ikke å rasere hele skuta. Å surre en slik kanon er ensbetydende med å forstå hva vi har med å gjøre slik at vi kan nøytralisere den. Dette gjør man ved:

1. å melde seg ut av statskirka

2. å aktivt motarbeide kristendommen gjennom medlemskap i en religion og/eller et livssyn som bidrar til folkenes overlevelse og frigjøring.

Den som ikke er mot er med.

 Om de sentrale symboler i kristendommen er ellers å si at de er rasket sammen fra de forskjelligste gamle mysteriereligioner; Isis/Osirisdyrkingen, De eleusinske mysterier, Mitradyrkingen, Sol Invictus Culten m.m.. Vi nevner: Jomfruen, sønnen, faderen, moderen, gudens død, oppstandelsen, fortæringen av legemet og blodet...
Men over hele fjøla får vi bare symbolenes bokstavverdi, aldri deres realverdi.
Og i sentrum - med alle symbolenes bokstavinnhold som forkledning og tilsløring, som gjømt i en ugjennomsiktig tåkedott - sitter "Herren", jødenes gud som kjerne og sentralt vesen.
Ved å dyrke sønnen dyrker man derfor Herren; jødenes, og vel også muslimenes, gud.

Litt historikk rundt kristendommen