Litt om rentens velsignelser i praksis i det norske samfunn.
vth


Renten er krisenes mor

Det er fort gjort å gå seg vill når man skal baske med statistikker. Og det er ikke alltid like lett å øyne dybden i det tallmateriale man står overfor. Vi skal derfor i det etterfølgende holde oss til noen få variabler og heller prøve å gå litt i dybden på disse.

Som vi vet har renten vært unormalt lav over flere år her i landet. Låntagerne har derfor – på et vis – hatt glansdager. Det kunne vært meget verre – noe det da også med sikkerhet vil bli. De fleste er derfor fornøyde, de bekymrer seg lite om renten og rentefenomenet, og spør seg aldri om hvor stor rentebelastningen er for samfunnet som helhet. La oss derfor finne fram tallet:

Publikums samlede bruttogjeld1, K3 = 4 186,2 milliarder (2009), eller 4186 200 000 000 kr

For august 2010 har vi .............. 4348 000 000 000 kr

Ser vi på renteutviklingen over noen år, får vi denne tabellen:

1954 3,5

1980 12,4

1992 13,8

1958 4,7

1986 16,0

2000 8,9

1964 5,2

1987 16,8

2005 4,0

1970 6,6

1988 16,4

2009 4,3

19754 8,5

1989 14,4

30 juni 2010, 4,56

Den totale rentebelastningen for 2010 blir da med utgangspunkt i junirenten:

Kr 4348 000 000 000 x 4.56/100 = .......... 198 268 800 000 kr

Vi kan trolig med god samvittighet runde av og si 200 milliarder kroner. Bare i rente! På ett år!

Og som vi vet er rentegjelden i et helhetlig, samfunnsmessig perspektiv i prinsippet ubetalelig. Det finnes ikke penger i markedet til å betale den, og den må derfor akkumulere seg, kun med et mulig maksimalt fratrekk av de fripenger som oppstår ved konkurser.

Mengden fripenger som oppstår gjennom de årlige konkurser, er tilnærmet proporsjonal med antallet konkurser:



For 2009 som helhet ble det åpnet 5013 konkurser. Dette er vesentlig mer enn for de nærmeste foregående år, og tapene på grunn av konkursene er derfor selvsagt tilsvarende større.

Tapene for banker og investeringsselskaper i 2009 beløp seg til over 25 milliarder kroner.

Disse 25 milliarder kroner er det altså som skal dekke rentebelastningen på 200 milliarder. At samfunnets totale gjeld derfor øker raskt over tid, blir forståelig.

Som vi ser av tabellen ovenfor, er renten på 4.56 % blant de laveste på ca 50 år. I 1987 var renten 16.8 %. Rentebelastningen for 1987 skulle derfor under dagens forhold tilsvare

Kr 4348 000 000 000 x 16.8/100 = ....... ca kr 730.5 milliarder

En «normal» rente på 9 % ville gitt

Kr 4348 000 000 000 x 9/100 = ....... ca kr 391 milliarder

Vi trenger ikke lete videre for å finne hovedårsaken til verdens «finanskrise». Det dreier seg i virkeligheten om en i hovedsak rentebetinget gjeldskrise som i tur og orden avler en finanskrise og en realøkonomisk krise med etterfølgende elendighet av alle slag fra arbeidsløshetskrise til sosial elendighetskrise. Over hele verden!

*

I den nedenforstående figur ser vi hvordan den ubetalelige gjelden under Gjeldspengesystemet øker som konsekvens av renten og mangedobbelte utlån av de samme penger: «the fractional reserve banking». At økende ubetalelig gjeld må ende med kriser, er rimelig lett å forstå.



Under et fripengesystem vil gjelden alltid ligge på et moderat nivå og være betalelig. Dette fordi det alltid vil være rikelig med penger i markedet til å betale gjelden.



Den årlige «normale» rentebelastning på ca 9 % er i virkeligheten en beskatning av arbeidet som i det alt vesentlige havner i lommene til de ca 10 % rikeste i landet – eller hos De internasjonale pengefyrster. Bare smuler faller på sparekontoen til de resterende 90 % av folket. Vi står overfor et plyndringssystem. Hva kunne ikke et beløp på ca. 391 milliarder kroner årlig blitt brukt til av aktverdige og anstendige tiltak?

Den renteandel som er innbakt i prisene, ligger for tiden på ca 20-25 %. Om renten forsvant ved innføring av et fripengesystem, ville kjøpekraften øke tilsvarende. Kjøpekraft fra bortfall av renten på de personlige lån ville så komme i tillegg til dette. ###

I tillegg til renteplyndringen kommer så gevinst på aksjer og verdipapirer som også er en beskatning av arbeidet, og som selvsagt også i hovedsak søker seg til de samme Utsugerne.

Det er ikke rart det alltid er pengemanko i alle offentlige kasser.

Når vi utvider perspektivet til å gjelde hele verden – og der er det i sannhet verre enn i Norge - blir uhyrligheten i Gjeldspengesystemet og Det kapitalistiske system et rop til gudene (men ikke en hvilken som helst) om rettferdighet og en ny økonomisk og pengeteknisk ordning. Den globale «finanskrise» har selvsagt samme årsak som den norske. Den nødvendige og tilstrekkelige betingelse for å få slutt på styggedommen, har vi gjort rede for annet steds.

I disse dager er Irland gått fallitt. Mot sin vilje er de blitt påtvunget et lån på 100 milliarder € fra EU, sentralbanken i EU og fra Pengefondet. De har dermed mistet den siste rest av selvstendighet og er helt prisgitt De internasjonale pengefyrster. Vel nok har de levd over evne, men om de hadde stått utenfor EU, eller i det minste hatt sin egen sentralbank og sin egne pengeenhet, kunne de styrt seg ut av krisen uten å bli slavebundet og trykt ned i armod. Dette gjennom fripenger og rentefrie, langsiktige lån fra den egne sentralbank. Dette viser med all tydelighet hva EU egentlig dreier seg om.

«"Av din bror skal du ikke ta rente, men av de fremmede skal du ta rente."

"Når Herren din Gud velsigner deg som han har lovt, da skal du låne ut til mange folkeslag, men selv skal du ikke trenge å låne. Du skal herske over mange folk, men ingen skal herske over deg."
» ##

Vi siterer gamle Mayer Amshel Bauer Rothschild:

«La meg utstede og kontrollere en nasjons penger, og jeg bryr meg ikke om hvem som skriver dens lover.»


Renten akkumulerer gullet i pengefyrstenes kister.

Med hard og grådig hand
hersker gullets herrer
nå over Erins øy.
Harpene gråter i Dublin.
Ille vil det alltid være
for irer når Viles bror,
i godt følge med Vé,
ikke får råde folket.

For oss er det umulig å begripe hvordan journalister, prester, lærere, politikere og sosialøkonomer frivillig kan drive som medløpere og åndelige rævslikkere, og falle så dypt at de gjør det til et levebrød å tie om disse ting, og ellers kolportere organiserte og autoriserte løgner av slikt og annet slag. Disse menneskene er åndelige ludder; deres virksomhet er eksempel på horfenomenet i praksis. De styrter seg alle fra tempelmuren – i Jesu navn, så å si – og selvsagt med statskirkens velsignelse. Tenke seg til – lærerne propaganderer for svineriet ved å trene ungene i å regne rentedager – til Mammons pris og heder!? Det er en idrett verden med fordel kunne vært foruten. Å lære ungene om rentens ubtalelighet i et samfunnsøkonomisk perspektiv hadde nok vært nyttigere både for ungene, folket og lærerne.



Tallmaterialet er hentet fra Statistisk sentralbyrå.
Krisenes enkleste løsning finner vi her.
Den folkeøkonomiske ordning
Heim