Mens vi venter på Marius

Vegtams sider


 

Mens vi venter på Marius…

vth

 

 

Medlemmer av Det norske kongehus har lenge stått på vår liste over kandidater til Månedens folkesviker. Denne gang lyktes de: Kong Harald selv har den tvilsomme ære av å være vinneren.

 

 

I grunnen skulle han ha vunnet for lenge siden, men vi har nok holdt litt igjen – det skal liksom mer til for at noen av de kongelige blir utropt til vinnere; det kreves gjerne mer av dem enn av andre, - og kanskje særlig i slike saker som dette? Men i sin nyttårstale til det norske folk nå i 2007, fikk han fullklaff. Han erklærte seg så til de grader som tilhenger av dagens innvandringspolitikk, og skrøt fortreffeligheten ved det fargerike fellesskapet så opp i skyene, at det er ikke lenger er noen tvil: Han føler seg like mye som konge for pakistanere, hottentotter, mongoler, muslimer av en hver variant samt alle andre folkefremmede, som konge for nordmenn og samer. Gjennom sin tale har han deltatt i - og stilt seg i spissen for - den sensur, tankekontroll og undertrykkelse av folkemeningen som media og politiske partier så iherdig har praktisert over en årrekke, og han har gjort seg til en vitende medløper for det pågående folkesvik.

 

Gjennom sin tale har han villedet folket i stedet for å veilede det.

 

Og dermed er jo tegningen klar: Han er tilhenger av Den Nye Verdensorden(DNV) og virker aktivt for folkeutsletting av de to folkene han egentlig og opprinnelig skulle være konge for. Han er konge på utsugernes og pengefyrstenes premisser. Han bærer ikke sin flosshatt ubegrunnet på 17. mai.

 

Men viktigst av alt: Talen bekreftet hva vi ellers har sett av ham av folkesvikerisk adferd. Vi trodde jo i det lengste at Kong Harald skulle være et unntak fra familietradisjonen, men slik var det ikke. Hør bare hva han har gjort:

 

 

-         Han har godtatt Gjeldspengesystemet og den ubetalelige og økende gjeld dette medfører for folket.

-         Han har godtatt Pengeprimatet og dermed avvist Arbeidsprimatet og Folkeprimatet. (#)

-         Han har akseptert Pengefyrstenes fire friheter gjennom sin aksept av EØS-avtalen.

-         Han har godtatt at kystbefolkningen er fratatt sine fiskeressurser gjennom å ha godtatt de salgbare fiskekvoter og salgbare båtkvoter, og at fiskeressursene dermed etter hånden blir overført til utenlandske pengefyrster i ly av EØS-avtalen.

-         Han har konfirmert holocaustløgnene, godkjent holocausttempelet i Norge og dermed bidratt til å påtvinge nordmennene nok en semittisk stammereligion.

-         Han har opptrådt som sannhetsvitne for løgnen om samene som urfolk i Norge, og han har dermed påført samene og det norske samfunn stor skade. De siste er blitt gjort til de første - og dermed nyttet som middel og redskap i nedbrytingen av det norske samfunn og det norske folk.

-         Han er medskyldig i å ha sendt norske soldater i krig i fjerne land på ukorrekt og løgnaktig grunnlag, til støtte for amerikansk verdenshegemoni og DNV.

-         Han har godtatt - uten å varsle folket – at fødselstallet er for lavt og peker mot folkeutsletting. Det kunne vært noe å nevne i nyttårstalen?

-         Han har godtatt - uten å kny - at det norske folks olje- og pensjonsfond er plassert under kontroll av jødebanker i New York og London, og under overvåking av jødinnen Madeleine Albright og jøden Simon Chesterman(DB 22.01.08). Dermed blir det ikke nødvendig å drasse på gull neste gang regjering og kongehus legger på rømmen.

-         Han har godtatt at gullet i Norges Bank blir solgt til ukjente kjøpere(jøder?), og at trykkingen av norske pengesedler blir lagt til utlandet.

-         Og sist, men ikke minst; han dyrker jødeguden Jehova, og dermed er han jo også strengt tatt en hjelper for virkeliggjøringen av Den jødiske agenda.

 

Og nå i nyttårstalen kom altså bekreftelsen - ugjenkallelig og ikke til å bortforklare - på at han også gjerne vil gjør Norge til en allmenning for innvandring av alle verdens folkeslag – til glede for kapitalkreftene generelt og de internasjonale pengefyrstene spesielt. De nevnte forhold henger sammen og bekrefter hverandre gjensidig til nettopp et bilde av – en folkesviker.

Og allmenningens tragedie vil utvikle seg med usvikelig sikkerhet som funksjon av tiden!

 

Vi kan ikke lenger bære over med Kongehuset. Vi må stille dem moralsk til ansvar. Selv om det skulle være lutter snillhet og velmenthet som ligger til grunn for adferden, så må det sies stopp – de kan ikke få ture fram uten å bli dratt til moralsk ansvar. Og nå er det gjort. Som del av folket har vi satt foten ned og sagt stopp! Selv om handlingene skulle være tuftet på uvitenhet og villfarelser, så kan det ikke lenger ties og bæres over.

 

Det er jo ellers slik at det er de snille, de som bygger sine gode gjerninger på nettopp uvitenhet og villfarelser, som er de farligste. Det er disse vi må passe oss for. Tenk bare på prestene i Den norske kirke og deres løgner; biskopene, pavene... Slik kan det nok også være med Kong Harald – men nå har vi sagt stopp! Nå er det nok! Nå må han og vi begynne å se på konsekvensene og ikke bare på de tilsynelatende gode gjerningene og det tilsynelatende gode sinnelaget.

Vi hadde kanskje tilgitt og båret over enda en smule tid om han av og til viste litt uvilje overfor sviket, litt ulydighet overfor makten og kravene, men vi kan ikke se spor av slikt. Vi ser bare stilltiende medløperi over hele fjøla. Og det er vanskelig å tro på hans uvitenhet…

 

Vi innrømmer det gjerne: Uten at det er det helt store for oss, så er vi nok egentlig likevel rojalister. Vi har alltid kjent noe godt for konge og kongehus; vi har kjent at det er noe trygt og bestandig i denne ordningen. Kongen og Kongehuset skulle jo være – og kan være – en støttespiller og et fast punkt i folkets liv, en institusjon med stor omsorg for folket. Kanskje ligger det i genene til oss nordmenn å føle slik? Men en slik konge og et slikt kongehus som vi nå har, føler vi nok at vi like gjerne kunne vært foruten. Vi ser nå at Kong Harald så alt for godt faller på plass i tradisjonen etter Harald hårfagre og Olav den hellige som svikere av folket. Og vi føler vel nå at vi lenge nok har unnskyldt ham, og trodd at han bare uvillig tutet med de varger som har tilhold på storting og i regjering. Men vi skjønner nå at vi har tatt feil, og vi føler oss derfor kongeløse…

 

*

 

I sin embetsførsel går Kong Harald ellers også i fotsporene til sine nærmeste forfedre. Hør bare:

 

1. I 1933 erklærte jødene krig mot Tyskland. I 1939 lyktes de med å få Frankrike og det jødestyrte England til også og gå til krig, mens det jødestyrte Sovjetunionen gjorde krigsforberedelser i høygir slik at de var klar for angrep mot Tyskland i 1941 (slik det jødestyrte USA også gjorde). Men tyskerne valgte å komme dem i forkjøpet.

I Norge satt man imidlertid umobilisert og med en elendig nøytralitetsvakt og ventet på å bli okkupert av England. Men tyskerne veltet spillet da de i sin forsvarskamp kom England i forkjøpet med 24 timer.

Da forsvaret av Norge ble oppgitt, stakk konge og regjering over til jødene og frimurerne i England. Som reisekasse rasket de med seg folkets gull fra den da privateide og jødekontrollerte Norges Bank. Kong Håkon var innvidd som frimurer i en losje i København (selv om det hadde vært et krav til kongekandidatene at de nettopp ikke måtte være frimurere). Onde tunger vil ha det til at han deserterte i full admiralsuniform.

Det blir hevdet at Kronprins Olav tilbød seg å være tilbake i Norge for å få tyskerne i tale – kanskje også for å hjelpe det norske folk, eller kanskje for å ha en fot i hver leir – men han fikk ikke lov av sin far. General Fleischer, som var den første general som hadde drevet tyskerne til retrett(ved Narvik), ble mot sin vilje kommandert med på ferden, og ble etter hvert så dårlig, æreløst og fornærmelig behandlet at han valgte å ta sitt liv. (Vi reiser ham herved en mental og digital æresbauta mens vi husker det.)

 

 

2. Da Kong Olav, også kalt folkekongen på grunn av sin popularitet i folket, ønsket å få skrevet sin biografi, valgte han jøden Josef Elias Benkowiz til sin biograf. Å oppfatte dette som annet enn et symbolsk knefall for den internasjonale jødedom, er vel umulig. Med denne symbolhandlingen viste han hvor hans egentlige lojalitet lå. Han var en shabbes goy, slik hans far var før ham, og slik hans sønn og sønnesønn var etter ham.

 

At disse to konger også støttet Gjeldspengesystemet, Pengeprimatet, holocaustløgnene og annen historieforfalskning, vil vi ikke unnlate å nevne.

 

Om kongehuset ellers kan vi fortelle følgende:

 

Vi trodde lenge at Kronprins Håkon spilte solo når han la for dagen en nærmes usmakelig og bevisstløs iver etter å støtte dagens innvandringspolitikk og den ”kulturberikelse” de folkefremmede etter sigende skal representere. Men vi forstår nå at han hele veien har hatt sin fars godkjenning. Det er med den største beklagelse vi ser at nasjonal holdning er helt fraværende hos ham. Han kunne aldri kvalifisert seg til ”attest for nasjonal holdning” gjennom den norskfiendtlige adferd han til stadighet legger for dagen. Og det er sørgelig; han kunne blitt en god konge for det norske folk om han hadde utvist mer forståelse for folk og nasjonale, grunnleggende verdier.

 

Om Dronning Sonja er å fortelle at hun har fått for seg at hun forstår seg på ”moderne kunst”, og hun arbeider derfor flittig med å stive opp og spre fenomenet i Norge. Dermed er det jo ingen som kan beskylde henne for å nøre opp under nasjonalromantiske eller nasjonalistiske strømninger i folket og kulturen. Tvert om: ”Moderne kunst” ligger vel så langt fra norsk kultur som en kan komme, og hun deltar dermed i folkeutslettingen på sin måte. Vi mener jo ellers å huske at hun i et intervju med NRK måtte sensureres av Slottet da hun under EU-kampen blottet seg skamløst som EU-tilhenger og medløper for de folketynende kapitalkreftene.

Og i tillegg mener vi å vite at den ”moderne kunst” er et fenomen som er skapt og opprettholdt (med pengehjelp og utfjotting) av nettopp de krefter som utgjør kjernen i Den Nye Verdensorden. Den tjener i sin meningsløshet og ubegripelighet nettopp som den kulturkverker den er ment å være for folkene og nasjonene, og for deres nasjonale, folkestyrkende og folkebergende kunst og kultur.

 

Om Prinsesse Märtha Louise har vi i grunnen bare godt å si. Hun arbeider ærlig og hederlig med sine ting og tjener selv til livets opphold med sitt strev. Og med en mann med et så jødiskklingende navn som Ari Behn, er det vel ikke å vente annet enn at hun ofte drar til London eller Jew York på shopping. Ari er nå forresten en grei kar han også.

 

Kronprinsesse Mette Marit er etter vår oppfatning ei grepa jente. Vi tror ikke på at hun har pådratt seg noen hjerneskade av sin omgang med partydopet, og vi vil vise forståelse for at hun innordner seg i den familie hun nå engang er giftet inn i. Hvem vet hva hun kan utvikle seg til… Det er nå godt å vite at hun er norsk og heimavla. Tenk om hun hadde vært en negerprinsesse eller en muslimerinne Håkon hadde kommet trekkende med? For å vise seg politisk korrekt i ”det fargerike fellesskapets” ånd? Det skulle blitt rabalder?

Men det beste ved henne er nå så langt egentlig hennes sønn Marius. Vi øyner et håp for det norske folk i ham. Han kan fort utvikle seg til kongen i våre hjerter og bli et samlingspunkt og et idol for det norske folk i vår tilstand av kongeløshet…

 

*

 

Det er ikke greit for nasjonalsinnede rojalister og folkepedagoger å være kongeløse…

Det virker som de ekle migrasjonspedagogene har det lettere – de synes fornøyde med sin konge og sitt kongehus, selv republikanerne blant dem.

 

Vi folkekjærlige som er bekymret for det norske folks muligheter til å overleve som folk, vi får dyrke kongen i oss selv, enn så lenge… Gjennom ivrig og aktpågiven avfjotting… Mens vi venter på Marius… Vi gjør regning med at han er uomskåret - og vil forbli det. Måtte han også forbli åndelig uomskåret...

 

Vi velger å nære et håp om at han en dag vil stå opp og fordømme Gjeldspengesystemet, Pengeprimatet, Det flerkulturelle samfunn og Den Nye Verdensorden, og stille seg på det norske og det samiske folks side i deres eksistenskamp. Gjennom dette vil han da i sannhet ha kvalifisert seg til kongeverdighet i folkenes hjerter…

 

 

 

Sist i Håkons tid lå

Sivs stolthet gjømt i et

fjernt og fremmed land,

savnet av fyrstens brud.

Nå er Fullas hodebann

 solgt til drottens herrer

og skjult i Tors mors hold,

 ubeskint av Dags farm.

 

Bedre var det om Ægirs

bleke hall-lys glødde

fra skaldens hauksete

- eller fra landets lyse

døtres hvite hals –

 enn for utsugende,

arge nidhoggere

i Natts blåbleke lys.

 

 

I Haralds hele tid ble

Odins bruds mørke blod

solgt til kazarene

for raskt minkende mynt.

Håløygjarlens avkom

- ulvgråe odinsvenner –

holder evig kamp mens

de håper på kongssønnen…

 

(Med skråblikk til Øyvind Skaldespiller)

*

 

Hvilke krefter står bak EU-systemet?                                                                                                

Det moderne slavesamtunn våre forskjellige

folkesvikere vil føre oss inn i.