Svindelen med utviklingshjelpen

Svindelen med utviklingshjelpen

 

Vth

 

 

 Gjennom en årrekke har Norge og hele den vestlige verden drevet med utviklingshjelp til den fattige del av verden, - de såkalte utviklingslandene. Målet har vert å utvikle disse landene, man håpet å skape samme velstand og velferd der som i den vestlige verden, eller så nær som mulig opp mot dette. Og Norge har selvsagt hele tiden vært flinkeste gutten i klassen; ingen har gitt så mye forholdsvis som Norge.

Og i tillegg til bevilgningene over statsbudsjettet har vi i alle år drevet med innsamlinger året rundt hvor skolebarn og ivrige humanister har fått utløp for sin gode vilje, og kristenfolket har fått samlet seg skatter i himmelen hos jødenes gud gjennom sine gode innsamlingsgjerninger. Det kan dreie seg om 200-300 millioner kroner årlig års, som har gått til de forskjelligste gode formål i trengende fattige land.

 

Men det har lite hjulpet. I løpet av de siste 20 år er de fattige landene blitt fattigere og de rike rikere. (Og i tillegg er de fleste østblokklandene  ramlet ned på fattigdomsplanet.)

 

Hva kan årsaken til dette være? Hvorfor har ikke de store anstrengelser gitt gode resultater?

 

Det korteste, og trolig mest utfyllende svar er følgende: Frihandelen!

 

Vi kunne også sagt at årsaken ligger i de krav de jødestyrte institusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefond stiller til de fattige land for å kunne motta hjelp og lån:

 

Et tredje svar er at utviklingslandene blir lokket/tvunget til å la seg styre av handelsteoriene til David Ricardo og Adam Smith i stedet for produksjonsteoriene til Ludwik von Seckendorff(1626-1692), Werner Sombart(1863-1941) og Josef Schumpeter(1883-1950).

 

Dette krever en forklaring:

 

Alle de rike landene har kommet seg dit de er ved å gå frem på samme måten. De har startet med å industrialisere landet sitt, og de har beskyttet sin produksjon, også landbruk og fiske, mot konkurranse utenfra helt til de er kommet seg ovenpå og er blitt så mektige at de kan tåle en viss grad av frihandel. Men enda i dag må et land som USA gjøre bruk av høye tollbarrierer og importforbud for å klare seg i den internasjonale konkurransen.

 

Det som skjer når Verdensbanken, Pengefondet og WTO knesetter prinsippet om frihandel, er følgende:

 

1. Loven om komparative fordeler trer i kraft. Dette betyr at alle land vil måtte produsere det de er best til for å klare seg i konkurransen. De rike landene er best til å produsere industrivarer, mens de fattige landene er best til å produsere billige råvarer og billige varer fra landbruk og fiske, og de må derfor spesialisere seg på dette.

 

2. Etter hvert trer Loven om avtakende avkastning i kraft i de land som har satset på råvareproduksjon eller fisk og landbruksvarer. Dess flere som skal leve av en begrenset ressurs, dess mindre blir det på hver.

Det lille de fattige landene måtte ha hatt av industri vil etter hvert bli utkonkurert av den mer konkuransedyktige industrien i de rike land.

 

Dette betyr at de fattige landene spesialiserer seg på å være fattig, og de må konkurrere med hverandre om å levere råvarene stadig billigere, om å være stadig fattigere, mens de rike landene spesialiserer seg på å være rike og stadig rikere.

 

For de rike industrilandene gjelder at innovasjoner, nye teknologiske prosesser, ny kunnskap, stordriftsfordeler og synergieffekter driver velferden og velstanden opp; bare himmelen er tak – eller kanskje de fattige lands begrensede evne til å levere råvarer.

 

Gjennom frihandelen har altså de rike landene påtvunget de fattige landene en Morgenthauplan (Tyskland skulle avindustrialiseres etter krigen. Da dette ville gitt at 25 millioner tyskere ville sultet i hjel, gikk man i stedet inn for Marshalplanen: Tyskland og Vesteuropa ble industrialisert. Dette også for å demme opp for kommunismen).

 

Fattigdommen i utviklingslandene er altså en konsekvens av den politikk de vestlige land og Washingtoninstitusjonene har drevet. Man har tvunget utviklingslandene til å bli råvarelevrandører til de rike industrilandene, og til å levere fra seg den mat de selv kunne trengt.

 

Og det er ingen grunn til å tro annet enn at dette er forstått og villet.

 

*

 

Så er det da at Norge og andre rike land, på bakgrunn av det ovenstående, driver utviklingshjelp og pengeinnsamlinger for å hjelpe de fattige landene, som det heter.

 

La oss se hva som skjer:

 

Sender vi utviklingshjelp i form av norske kroner eller utenlandsk valuta, vil dette i sterk grad kunne bidra til å styrke og opprettholde det internasjonale plyndringssystem. La oss gjøre et lite forsøk på å forstå hva som skjer med de penger som blir bevilget over statsbudsjettet til utviklingshjelp, eller som blir samlet inn hvert år til de forskjelligste gode formål.
La oss tenke oss at vi har samlet inn 100 millioner kroner som er tenkt brukt til ett eller annet godt formål i et land i den tredje verden - la oss si de skal brukes til bygging og drift av skoler.

 Det som videre skjer er dette:

1. Pengene som står på konto i en norsk bank, blir overført til konto i en bank i vedkommende land.

2. Pengene blir vekslet om til en pengemengde tilsvarende 100 millioner kroner i mottakerlandets pengeenhet, og står fremdeles på konto i dette landet.

3. De 100 millioner i norske kroner er nå havnet som utenlandsk valuta i landets sentralbank.

4. Den sum man har byttet til seg av landets pengeenhet, blir så brukt til det den var tenkt brukt til: Bygging og drift av skoler.

5. De 100 millioner i norske kroner, som er gangbar mynt over hele verden, kan nå brukes til to ting: De kan enten anvendes til å betale renter og avdrag på landets utenlandsgjeld - de går da gjerne til Verdensbanken eller Det Internasjonale Pengefond - eller de kan brukes til kjøp av varer i utlandet. I det siste tilfellet havner pengene svært ofte hos de multinasjonale storkonsern, gjerne som betaling for våpenkjøp. Landet har nå fått verdier for 200 millioner kroner(Skolene og våpnene).

6. På sin vei videre havner de 100 millioner kroner til slutt tilbake i Norge. Her kan de brukes til tre ting: De kan (1) brukes til å betale gjeld utlendinger måtte ha i Norge, de kan (2) bli brukt til kjøp av norske varer, eller (3) de blir vekslet om til utenlandsk valuta, og tjener således til å tappe den norske valutabeholdningen. Det er som regel det siste som skjer.

Vi skal her merke oss at angjeldende land selvsagt kunne skaffet tilveie penger til skolebyggingen gjennom fripenger eller rentefritt lån fra egen sentralbank.


Vi vet for lite om norsk utviklingshjelp til å vite hvor stor del av denne hjelpen som skjer i form av varer kjøpt i Norge, men vi har grunn til å tro at det er en forsvinnende liten del. Det har lenge vært norsk politikk - særlig ivret fram fra venstresiden - at hjelpen nettopp skal skje i form av penger og ikke i form av norskproduserte varer. Venstresiden i norsk politikk samt alle velmenende "humanister" er altså med på å føre milliardvis av skattebetalernes penger rett i lommene på verdensbankierene, enten som renter og avdrag til Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefond eller som betaling for varekjøp - særlig våpen - fra multinasjonale konsern eid av nettopp verdensbankierene. De er altså med på å opprettholde det kapitalistiske plyndringssystemet som de hevder å ville bekjempe.
Det skulle vært moro én gang å få en forklaring - f. eks. fra SV eller RV - på denne forunderlige atferden. Samtidig kunne vi kanskje også få vite hvorfor de ikke er interessert i å hjelpe disse landene til å utvikle et fripengesystem løst fra de internasjonale plyndringspenger, slik at landene kan bygge de skoler og alt annet de måtte ha bruk for uten norske kroner.

 

Vi bør merke oss at de milliarder av norske kroner som pøses ut til utviklingshjelp hvert år, og de hundretalls milliarder som kommer fra andre rike land, aldri går til utbygging av industri i de fattige land. De fattige skal være billige råvarelevrandører.

*

Det bør kanskje særskilt pekes på at alle de penger som Norge og alle andre land gir til Palestinerne - også de arabiske land og FN - for å avhjelpe den nød jødene har påført dem gjennom landran, okkupasjon og krikshandlinger, alle til slutt, etter omveksling, havner i den Israelske sentralbank som utenlansk valuta. Det er snakk om 10-talls milliarder kroner.

 

*

 

Vi ser ingen grunn til å tro annet enn at våre politiske myndigheter vet og forstår hva de gjør. Vi kan derfor slå fast at utviklingshjelpen bare er enda en måte de internasjonale pengefyrstene har funnet på for å plyndre den arbeidende del av den norske befolkningen.

Dette i tillegg til den ordinære renteplyndringen, kosheravgiften, holokausterstatningene, den doble krigserstatningen og hjelpen med å utvikle de israelske atomvåpnene.

Og selvsagt er plyndringen forkledd som humanisme og god kristendom. Det norske folks snillhet, godhet, velmenthet, oppofrelse og godtroenhet blir utnyttet til plyndring og berikelse av verdens pengefyrster, og til å holde gjeldspengesystemet i gang.

Det gode er tatt i det ondes tjeneste; det gode og den gode vilje blir nyttet som drivkraft i dævelskapen.

 

*

 

Våre myndigheter fornekter seg ikke. Også i dette viser de seg som folkesvikere.

 

*

Heim

Det endelige farvel til gjelds og renteslaveriet. og #
Den Store Svindelen
The how and Why of economy
En oversiktlig, grei, nøktern og balansert nettside om de skjulte makthavere
Per-Aslak Ertresvåg: Den ubekvemme siden
The other canon. Den andre måten å se økonomien på. Dette er hederlige måter å betrakte tingene på, men innenfor den kap. modell.
Epistel nr.2: Jødisk verdensherredømme.
Garry Allen: Pengemanipulatorene. Litt historie om opprettingen av The Federal Reserve System
Det Skjulte Tyranni
Judicial Inc. Mye godt stoff til avfjotningen
To videoer med oversikt over pengefyrstenes historie.

The Moneymasters - video1
The Moneymasters - video2