Nyállfilosofien

 

 

Utviklet av den briljante vitenskapsmann Dr. Helgi Pjeturss og dokumentert av Nyáll-ekspert Thorsteinn Gudjonsson

 

vth

*

Forord

Astrobiologi

Metabiologi

Drømmeteorien

Hensikten med Nyállfilosofien

Kommentarer.

 

 

Forord

Helgi Pjeturss var født i Reykjavik i 1872. Han døde i 1949. Han var en pioner innen islandsk vitenskap i begynnelsen av det 20. århundre. Han gjorde det meste av sitt feltarbeid i perioden 1897-1912, og hans oppdagelser i Islands geologiske historie danner enda det stabile grunnlag for faget geologi på Island. Han ble internasjonalt kjent for sitt arbeid innen sitt fag. Etter deltaking i en vitenskapelig ekspedisjon til Grønnland i 1897, vendte han tilbake til Island i 1899 og startet sitt arbeid innen geologi. Han tok doktorgraden innen få år ved universitetet i København.

Helgi Pjeturss hadde et vidt interessefelt ut over det han var vitenskapelige skolert i. Vi vil særlig nevne: sport og fysisk trening, historie, klassiske språk, musikk, og filosofi. Han ble fort kjent i landet som en glimrende språklig stilist. Vi kan nevne noen av hans essays fra den tidlige perioden (1897-1912)

 

Endring og vekst (1904)

Sturla Sighvatsson (1906)

Tanker ved kveldsleite (1907)

Islandsk Filosofi (1908)

Fra den religiøse historie til de tidlige islendinger (1908)

Måter å skrive islandsk på - gammelt og moderne (1910)

 

På grunn av flere uheldige omstendigheter under ekspedisjonen til Grønnland, fikk han et alvorlig helseproblem; han fikk tunge og permanente søvnproblemer. I lys av dette er hans vitenskapelige og litterære produksjon ikke mindre beundringsverdig. Men dette problem ledet etter hvert oppmerksomheten hans inn på spørsmålet om søvnens natur. Og da spørsmålets viktighet gikk opp for ham, både personlig og for vitenskapen generelt, besluttet han i 1899 å starte en systematisk undersøkelse i dette uløste problem. I 1902 utvidet han så sitt forskningsprogram til også å omfatte drømmenes natur - uten da å vite at her lå nøkkelen til hans opprinnelige søvnproblemer.

 

I mange år gikk det smått med framgangen; den ene teorien og hypotesen etter den andre måtte forkastes. Men til sist slo det ham at telepati kunne være en faktor som inngikk i forskningsfeltet, og straks han ble overbevist om realiteten av dette fenomenet, nølte han ikke med å inkludere det i sitt forskningsskjema, og en rad oppdagelser fulgte:

- under søvn blir en fremmed bevissthet introdusert i den sovende.

- drømmebevisstheten er ikke vår egen bevissthet, men bevisstheten til drømmegiveren (oneiropoios).

- drømmens begivenheter hender i sanntid for drømmegiveren.

- drømmegiveren er vanligvis innbygger på en annen planet.

- under søvn blir organismen tilført energi. Denne ”ladning” svarer både for søvnens oppbyggende virkning og for induksjonen av det fremmede sinn i drømmerens bevissthet.

- livet selv ble funnet å være en prosess knyttet til søvn og drømmer; disse er igjen et resultat av den ladning som livsformene mottar fra mer avanserte livsformer på andre planeter i universet.

- biostrålingen er også en oppdagelse av HP. Denne er trolig identisk med de morfogenetiske felt Sheldrake opererer med.

 

Perioden 1911-1918 var fruktbar for Helgi Pjeturss tanker. Det må nevnes at sent i 1910 hadde han en stor visjon som influerte sterkt på ham, og hjalp ham i hans vitenskapelige overlegninger. Dette hjalp ham til den oppfatning at mystiske opplevelser er en slags deltagelse i det høyere liv til de mer avanserte innbyggerne i universet, og altså innenfor det som er naturlige – en del av naturen - gjennom biostrålingen. En av menneskets oppgaver blir da å utvikle menneskelige relasjoner på en slik måte at disse glimt av supermenneskelig liv kan bli oppnåelig for alle medlemmer av menneskeheten.

 

Også hans andre utviklingsperiode som forfatter og filosof var høyst fruktbar. Dette er pre-Nyállperioden (1911-1918), hvor fundamentet for hans store verk ble lagt.

Noen av hans artikler/essays fra denne perioden er:

- Ørnens reir (1912)

- Ved kirken (1912)

- Syner. Et slags saga. (1913)

- Kunnskap og likegyldighet (1913)

- På en annen planet (1914-1915)

- Opp den bratte tinden (1915)

- Sagaene (1917)

- En historisk lov (1917)

 

Når en vitenskapsmann forlater sitt fagfelt og gir seg i kast med filosofi på et så kontroversielt område som dette, krever det ikke lite av omgivelsene. Til Alltingets ros skal det sies at de – uten å være rundhåndet - aldri tok skritt for å frata ham levebrødet fullstendig. Det som kanskje mest av alt reddet ham fra hans fiender, når alltinget skulle stemme over hans sak, var at han ”skrev et glimrende islandsk”. Språk har islendingene alltid forstått seg på.

 

I den tredje og lengste perioden – Nyállperioden (1919-1948) – publiserte han sine seks filosofiske verker.

- Nyáll (1919-1922), tre deler – betydning av ordet: alt nytt.

- Ennýall (1929)

- Framnýall (1941)

-Viðnyáll (1942)

- Sannýall (1943)

- Þónýall (1947)

Disse verk utgjør den samlede nye filosofi til Helgi Pjeturss.

 

I Nyáll (tre deler) forklarer HP ting som aldri før har blitt forklart. Det er et litterært mesterstykke.  Nyáll er en plan for framtiden så vel som et tilbakeblikk over fortiden. Det er et høyst vitenskaplig verk, men i et lettforståelig språk, og forståelig for enhver. De tre bind består av 57 artikler og essays.

 

En av Pjeturss konklusjoner er, at bare gjennom å bli seg bevisst sin tilknytning (samband) med mer avanserte menneskeheter i universet, og ved å akseptere hjelp fra dem, kan menneskeheten bli frigjort fra sine stadig økende problemer. Hans klare forutseenhet av hva som ville komme, tilsier at han blir lyttet til.

(Oversetteren)

 

 

Astrobiologi

Som med all filosofi som handler om prinsippene for den universelle orden, skulle vi begynne utforskningen av Helgi Pjeturss Nyállfilosofi med begynnelsen av livet selv. Teorien hevder at på den jomfruelige jord, eller på enhver ”jomfruelig jord”, eksisterte det alle sorter DNA-, RNA- og proteiner, som fra enkeltceller via flercellede skapninger skapte livet. Omgivelsenes betingelser ville så determinere hvordan disse cellene ville reagere eksakt i hvert tilfelle, og de ville bestemme eksakt hvordan livsformen ville utvikle seg i de forskjellige områder. Dette forklarer begrepet regional tilpasning i evolusjonær teori. Det er ikke slik at livsformene selv, når de en gang var fullt formet, tilpasset seg til omgivelsene. Oppfatningen er at for at livet skulle kunne skape celler som utviklet seg til dyr som kunne overleve det harde livet på jorden innenfor et bestemt klimatisk område, måtte de formes, på de forskjelligste vis, til mange forskjellige dyr med mange forskjellige overlevelses teknikker.

 

Dyr og planter er forbundet med det store universet sammen med hva vi vil kalle ”høyere liv” (divinity), men det er begrensninger i deres reproduseringsevne. Når vi ser etter bekreftelse på hva vi har nevnt ovenfor, finner vi for eksempel at når krokodillen har lagt egg i sanden, kan temperaturen til hvert egg bestemme kjønnet til hvert embryo. Dette er et lite glimt av klimatisk tilpasning.

 

Det neste trinnet for livet i sin utvikling på jorden, ville være utviklingen av mennesket; skapingen av intelligent liv fra jorden selv. I den første tiden var jorden en verden av kaos.  Den var mettet med energier fra Helstevna – destruksjonslinjen. Se på dinosaurene – tro aldri at det i hovedsak var en meteoritt som falt ned i Caribien som gjorde en ende på dem; deres tilbakegang hadde begynt lenge før (selv om dette sikkert hadde blitt deres endelikt). Dinosaurene kan stå som en illustrasjon på Helstevnaprinsippet: å spise eller bli spist, drepe eller bli drept. Med de tidlige humanoider allerede i gang med sin evolusjonære utvikling, formet av de jordiske elementer, trengtes det et så gigantisk sprang, tilskyndet av de som alt var så høyt utviklet at det vil være ubegripelig enda for oss i dag. Vi må se til gudene; de er biokjemiske vesener, lik oss (bare mye lengre kommet på den evolusjonære sti), og de lever i høyt utviklete verdener.

 

Mytene forteller oss at gudene kom til vår verden og skapte de første mennesker fra trær. Men hendte dette virkelig, eller kunne de ha sent oss de nødvendige energier til dette evolusjonære sprang fra en fjern verden? Svaret er ja til begge deler. Retningen av den kontinuerlige biologiske utvikling passer godt til våre ideer om hukommelses- eller minneansamling (se nedenfor), teorien om at energien som driver de kjemiske prosessene er av biologisk art, etc. Nyállfilosofien er jordbasert, selv om den strekker seg til himmels inn i det uendelige stellare univers. Gudene forsøkte å tilføre energier til jorden i mange trinn, og de var nærværende i denne forstand: i hvilken grad og hvor ofte de har materialisert seg på jorden i løpet av evolusjonen og i historiens løp, er et åpent spørsmål – men slike besøk ville ikke bryte med noen av våre mest basale prinsipper.

 

Så la oss nå se, i det vi tar hensyn til det ovenstående, hva som egentlig fant sted, og som fortsetter å finne sted: En gang var jorden hjemsted for enkle molekylære sammensetninger, vann, mineraler, gasser og karbonforbindelser som utviklet seg til mer og mer komplekse grupperinger. På dette tidspunkt var det lite av virkelig telepati på jorden. Den var opplyst og oppvarmet av solen. Nye karbonforbindelser utviklet seg, og etter hvert kom også aminosyrene. Men det var rikelig med fornuftsgrunner i favør av det syn at kjemiske prosesser aldri kunne bringe utviklingen mye videre. Toppen hadde blitt nådd, de tilgjengelige midler uttømt. Bare en blindvei lå foran.

 

Men plutselig spredte en ny aktivitet seg på jordens overflate; der var DNA, RNA og proteiner overalt, de reagerte med hverandre og skapte hverandre uopphørlig, og startet helt nye typer prosesser på et høyere plan - noe som har fortsatt helle tiden siden da, sannsynligvis 4000 millioner år. Syvmilsstegene fra aminosyrer til ultrastore molekyler hadde blitt tatt, og plutselig hadde LIV entret senen og, sannelig, forblitt på denne planeten, i det minste til i dag. Men hvordan oppsto det? Hvordan kunne de små enhetene forene seg til disse gigantiske ansamlinger som er gjensidig nødvendig for skapingen av hver av dem, nemlig de store molekylene?

 

For hver menneskerase eller menneskegruppe eksisterer det en gruppe guddommer som er deres guddommelige gruppemessige gjenpart. Hver av disse raser eller menneskegrupper har hva doktor Pjeturss kalte ”Verundur”, et ”Høyeste vesen”; vi kan sannsynligvis si at Verundur for Teutonerne er Odin, eller kanskje den ukjente guddom fra Våluspå. Dette vesen stråler ut kraftige energier gjennom universet. Med alle rasene (i universet) som har en Verundur, er det mange slike utstrålinger der ute! Fra denne kilde, fra dette energetiske sentrum i kosmos, går det konstant ut bølger eller stråler av slike energier som tilskynder den kaotiske substans til å søke mot orden og perfeksjon. Dette medfører at: de store molekylene blir skapt på en jomfruelig jord fra aminosyrene som er for hånden, og plutselig er der en kopi av modellen på stedet, mens modellmolekylene er i kroppene til de andre gudene som befinner seg i et mellomstadium mellom Verundur og den lavere natur. Og som vi ser er vi aldri ”utenfor den fysiske verden” i våre betraktninger rundt forhold som så langt har blitt, beklageligvis, henlagt til ”andre verdener”( eterisk, flerdimensjonal etc.). I de gamle tekstene blir uttrykket Litr Goda brukt – gudenes bilde – noe som er i samsvar med denne teorien. Likevel, vi må understreke at astrobiologisk kunnskap må bli bygd opp uavhengig av religioner, men de religiøse ideer kan bli sett tilbake på fra det astrobiologiske synspunkt, og bli forstått å ha mer virkelig innhold enn det skeptikerne antok.

 

Det evolusjonære prinsipp her som angår mennesker, guder og Verundur, er at evolusjonen selv er en endeløs prosess som er like evig som universet selv. Alt vokser og utvider seg alltid, og slik har det alltid vært. Det er pompøst av oss mennesker å betrakte oss selv som toppen av biologisk, og enda psykologisk, utvikling på en evolusjonær bane vi bare har fulgt i et par hundre tusen år. Dess eldre rasen er, dess høyere vil de være i sin framgang, og slik vil de fortsette så lenge det er rom for vekst!

 

Heraklit skrev: ”Livet er en gnist fra det stjernene består av”: I sammenheng med det som her er skrevet, vil dette lett bli forstått og sett som konsekvent. Pytagoras skrev: ”Dyrenes sjeler kommer fra stjernene”. Helgi Pjeturss skrev: ”En bitte liten del av den livløse substans (på en jomfruelig jord) blir transformert gjennom stråling fra et sted fjernt der ute til en livssubstans, og en forbausende utviklingslinje blir startet”. Og senere, da han beskrev de kombinasjoner som alltid leder til mer perfekte tilstander enn de foregående, skrev han: ” Da blir atomene, på grunn av utstrålingen fra kilden, bundet sammen i mer og mer kompliserte sammensetninger, inntil sammensetningen er høynet til det nivå vi kaller liv.”

 

Livet eller sjelen til et individ blir oppfattet som et arrangement av partikler i konstant bevegelse, og strålingen (biostrålingen) er den påvirkning som ordner partiklene. Thorsteinn Jonsson-Ulfstødum sa: ”Jeg tenker på livet til et hvert individ som et lys som blir tent fra lang avstand av en slags lysutsendingsstasjon. Gjennom sin stråling har den bygd opp lampen som er mottakeren”.  DNA- RNA- Protein – komplekset er ikke bare struktur; det er mer en alltid varierende fluks av kombinasjoner og energioverføringer som aldri kan bli gjentatt eksakt, siden molekylene ikke er statiske. For 4000 millioner år siden eller så, gjorde disse differanser liten skade. Så snart du er klar til å ”gjenta forsøket”, har evolusjonen gått videre, og livet og universet har lært nye ting.

 

Man kan være overbevisst om at cellen eksisterte før de flercellede organismer, for noen sier at liv er utviklingen av biosfæren rundt biosfæren generelt, men det er det samme som å si at naturen til cellen er dens deltagelse i livet til den menneskelige kropp. Siden celler eksisterte før flercellede organismer, er dette ikke et levedyktig svar, selv om det å betrakte biosfæren som en livsenhet er høst interessant. Straks vi ser at de samme prosesser som vi har påvist ovenfor, også finner sted på millioner av planeter lik vår egen, skjønner vi hvor levende universet er. De guddommelige samfunn som består av fysiske, biokjemiske vesener som oss selv, har kjemiske livsprosesser som fremviser en vitalitet vi ikke kan forestille oss. Disse prosessene skaper de lavere utviklede avbildningene deres i det kjemiske stoffet på jorden og i liknende verdener.

 

Den genetiske sammensetningen av gudene følger derfor det samme mønsteret som for den menneskelige rasen, og DNA–RNA–Protein er presis det samme. (den jordiske prosessen er en saktere gjentagelse av den guddommelige). Men den fysiologiske koordineringen er mye mer perfekt i gudene, og derfor er deres liv så lykkelig. Gudene lever sine lykkelige liv, og det var bare en slags overskudd, eller rester av deres bioenergi, som ble materialisert i utkantene, i livet til protoza og andre primitive liv. Loven om Determinanter fastslår at rundt enkelte mennesker oppstår det spesielle biofelt som er sterkere enn det som er vanlige: dette er personer som er lykkelig over å være effektive i sin livsutfoldelse; de er ikke alltid de beste; noen strever riktig bra ”i driten på jorda” uten godhet. De nye ”strukturer” ble utsatt for uheldige mutasjoner. Modellene, gudene, gjorde sitt beste for å reparere genene deres – men der var andre (Helstevnavesener) som ønsket stygghet og slemhet heller enn skjønnhet eller lykke. Biofeltet til gudene er alltid hevet til et mye høyere nivå; slik er de både i kroppen og psyken bedre harmonisert enn oss, og de er mer uavhengige enn vi er. Hvert gudeslag har sine spesielle karakteristika, fysisk så vel som mentalt; og følgelig fremviser menneskerasene, siden de er kopier av disse modellene, liknende karakteristika på sine lavere nivåer. Dette forklarer hvorfor alle raser på jorden ser sine guddommelige gjenparter som refleksjoner av dem selv, eller mer presist, vice versa. Dess mer menneskene er klar over sine tilknytninger til gudene, dess bedre.

 

Det neste spørsmålet må bli: men hva med de evolusjonære prosesser som fortsatte etter den først skapelsen (gjennom evolusjonære og guddommelige energier) av hva vi nå kaller homo sapiens – mennesket? Vi har sett at energiutvekslingen mellom guddommelighet og menneskehet fortsetter på en konstant basis, og det styrkes straks vi blir oppmerksom på det og ønsker det velkommen. Grunnen til at vi ikke har sett mye til guddommelig aktivitet i verden i det siste, er på grunn av den avvisende holdningen fra så mange jordiske sinn. Tenk på hvordan du blir behandlet når du stiger inn døren til en uvennlig person. Hva om den personen trodde at du var ikke eksisterende (ikke-organisk)? Holdningen, dominerende som den har vært blant innflytelsesrike personer, skaper et negativt biofelt (det vitale felt av energi som flyter gjennom universet og hjelper å organisere stoffet gjennom regenerative prosesser), og det er hva gudene har hatt å streve med. I det vi vender tilbake til det opprinnelige spørsmål – straks prosessene fra monoceller til flercellede organismer hadde funnet sted slik at liv ble formet, fant forskjellige prosesser i den menneskelige evolusjon sted for å fortsette den naturlige gang hver rase har ut fra sin egen iboende kapasitet. Enda i dag ser vi tegn på evolusjon når noen mennesker blir født uten mandler eller blindtarm. Men virkelig evolusjon kommer fra prestasjonene eller frambringelsene til hver rase. Noe av grunnen til hver individuell rasemessig framgang har å gjøre med ikke bare den guddommelige energi innen hver rase, men også med klimaet de utviklet seg i. De nordiske folkene utviklet seg i et kaldt klima, hvor våre langtskuende guder og gudinner plasserte oss, slik at vi konstant måtte bruke de evner de gav oss for å overleve.  Det meste har å gjøre med kreftene til de gudene som skapte oss; den evolusjonære konkurranse i vår verden samsvarer med den guddommelige konkurranse. Å gjøre det best er å si at våre guder er de beste!

 

Det er sannsynlig at det protonordiske mennesket ikke helt så ut slik vi gjør i dag, men det er tvilsomt at vi ikke ville gjenkjenne ham eller henne som en av våre forfedre i kontrast til forfedrene til andre raser. Hver rase er i praksis en art som utviklet seg i sitt egne heimland, og som i teorien - om den fikk tid nok til omformingen – gjennom divergerende evolusjon kunne utviklet seg til en egen art, så biologisk forskjellig fra andre raser at interrasial, eller skal vi si interartlig, fertilitet ville blitt umulig. Grunnen til at interrasial fertilitet er mulig i dag, er fordi utgangspunktet, de jordiske forhold, var de samme. (Dette på tross av at de forskjellige gudeslag mest sannsynlig ikke kan blandes seksuelt, og at de energier de sendte ut, derfor skulle gi raser som heller ikke kan kryssavles.  Når jotnene og gudene i mytene gifter seg, skjer det bare fordi den genetiske forskjellen er liten – som mellom de nordiske og keltiske eller baltiske folkene. Er forskjellen større, verken kan eller vil blanding finne sted).

 

Selg om teoriene til Charles Darwin er skarpsindige og fortjener heder for å ha dannet mange viktige evolusjonære begreper, er de på mange områder blitt utdatert. De har ikke vært i stand til å besvare mange spørsmål som er blitt reist siden publiseringen av On Origon of the Species. De beskriver evolusjon fra et middelpunkt, der livet allerede er kommet til eksistens og er begynt å danne forskjellige arter. Noen av disse ideene kan ha blitt basert på en monoteistisk oppfostring, siden hans første ambisjon var å bli prest. Jeg sier dette fordi hans teorier og forskning har ledet mange til å se etter et eneste utgangspunkt for liv, særlig for mennesket, jamfør Adam og Eva i bibelen. Sannheten er at et eneste opphav/utgangspunkt (fra fisk eller hva som helst) er umulig. Det er som å si at prosessen som gjør et barn til en voksen, er den samme som den som gav det liv og genetiske særtrekk, uten å ta hensyn til tiden i livmoren. Det er som å studere kyllingen uten å studere egget. Først av alt; hvordan kunne vi tro at en dyreart noen gang kunne utvikle seg til en annen art, eller en slekt til en annen for den saks skyld? Faktum er, at alle livsformer gjennom fødselsprosessen og klimatiske tilpasninger vil utvikle seg til forskjellige former for sin egen art og slekt, men naturen vil sjelden se eksakte gjenskapninger formet av den levende intelligens vi er omgitt av. Naturen er ganske enkelt for kaotisk og skiftende til det, eller for en hver oppfatning om lineær evolusjon. Dette kan være mulig for noen av de lavere livsformer(plankton, skjell, snegler, etc.) siden de alle er svært like. Dog; dess mer kompleks en livsform er, dess mindre sjanse er det for å ”møte” en annen langs utviklingslinjen.

 

På dette vis har alle raser sitt laveste og høyeste evolusjonære punkt. Vår mytologi har kalt det laveste ”trell”, så thane, så ”Karl”, og som det høyeste punkt ”Kon”, eller ”übermench”. Vi er alle kjent med trellesinnet – ubrukbare individer som bare lever for nytelse, og kanskje har vi møtt den høyst effektive Kon. Richard McCulloch forklarer best Det høyere menneske:

 

”Høyere evolusjon(utvikling) er den ytterste skjebne som bare det nordiske menneske, unikt blant de humanoide raser som dekker jorden, har potensial til å oppnå. Men denne skjebne kan bare bli fullbrakt ved å følge skapelsens vei. Det er ikke en lett bane. Degenerasjon - antiskapelsens, dekadansens, oppgivelsens, forfallets og sammenbruddets bane, de lave verdier og den lave morals bane - er alltid den letteste vei å følge; den minste motstands vei som både den veike og den onde blir liggende under for, og som de forsøker å dra alle andre med seg på. Generasjon - banen for medskaping, for å skape seg selv gjennom bevisst forming, skaping og utvikling av seg selv for å nå sitt høyeste potensial av kvalitet, nobelhet, framståenhet, dyktighet og metafysisk betydningsfull eksistens, og for å gjenskape seg selv gjennom medskaping av kvalitetsbarn som vil vandre stadig videre langs den samme bane, er en vanskelig vei som krever styrke og konstant, viljefull, maksimal anstrengelse og strev (regenerering, å vende tilbake til skapelsens vei[Lifstevna] etter en periode med degenerasjon, er den vanskeligste vei av alle). Det er noe det må arbeides for. Det kan bare bli oppnådd på det indre plan, innenfra, ikke skjenket spontant og uten anstrengelser, eller skjenket utvendig utenfra (Ingen sann skapende handling er uten anstrengelse, på tross av teologiske påstander om det motsatte). Skapelse på det kosmiske plan for å nå det nåværende eksistensnivå, krevde maksimal og uforsonlig anstrengelse over et stort tidsrom. Skapelse på det individuelle plan, selvskaping, krever en lignende grad av anstrengelse og tid. ”Få makter det. Flokkmennesket prøver ikke en gang, og motsetter seg og frykter de som gjør det, for det er hinsides hans forståelse og vurdering. De som makter det, blir det overmenneske Nietzsche skrev om. Dersom evolusjon og skapelse skal nå et høyere eksistensnivå, er det fra deres rekker denne nye og bedre sæd må komme. De må ha mange avkom. Bare slik kan evolusjonen bevege seg i den retning de representerer. Dette er skapelsens vei. Om den blir fulgt, vil den oppnå den nordiske ånds triumf.” – The ideal and Destiny pg. 421-422.

 

 

Andre raser har de samme klasser som er nevnt ovenfor, men bare spekulative indisier eksisterer til støtte for teorien om at alle raser utviklet seg fra én og spredte seg ut over verden. Hvis vi skal tro Darwins dominerende evolusjonsteori, ville vi måtte konkludere med at der en hvilken som helst rasemessig eller artsmessig utrydding oppstår, ville det være uten betydning, siden det senere kan utvikle seg på nytt under samme betingelser som skapte rasen eller arten første gang. Men det vet vi er en umulighet.

 

Tidligere nevnte jeg den motvillige holdningen til enkelte mennesker til å betrakte gudene som virkelige, eller i det minste som organiske (de ser på dem som eteriske på et vis). Hvordan en slik oppfatning - at gudene ikke er biokjemiske vesener - oppsto, kommer av den måten de besøker oss på. J.G. Bell ved CERN utviklet i 1962 sin berømte likning som viser til evnen til enhver del av universet til å være på et annet sted til samme tid. Thorstein Gudjonsson skapte termen ”øyeblikkelig interstellar overføring av energi” (instantaneous interstellar transfer of energies, i.i.t.e., som er en del av Helgi Pjeturss teori om bioinduksjon.) ( Oversetteren: Aspectforsøket viser at informasjon kan bevege seg hurtigere enn lyset i rommet), som forteller om hvordan visse energier kan bevege seg gjennom universet millioner ganger raskere enn lyset. Et av de primære begrep i Nyállteorien er at en ”hastighet” – en sammenbindende egenskap – overstiger lysets fart med mange billioner ganger, og er en iboende egenskap ved universet. Slike fenomener forklarer drømmer (som det vil bli forklart nedenunder), besøk av guder og andre slike visjoner – som UFO, Bigfoot, aliens, etc. Mange av disse ”tilsynekomster” er egentlig klare drømmer (de fleste er egentlig opplevd om natten), visjoner, eller de kan kanskje til og med være materialiseringer; men i hvert tilfelle er det den samme energioverføring som er virksom., bare i varierende grad. Når en materialisering har skjedd, er den vanligvis fullt ut tilsiktet, siden det gjerne krever en innsats av senderen å projisere et bilde av seg på tvers av kosmos. Oppfatningen er at alle ting har biostråling – en fysisk energi, selv de laveste skapninger (vi vet at den eksisterer fordi den kan bli fotografert med Kirlian-fotografering). Denne biostrålingen er den energi som blir overført (i det minste deler av den) under bioinduksjon – evnen hos en organisme til å overføre sine prosesser inn i en annen organisme.

 

Hele universet er forbundet gjennom et livsfelt eller biofelt (lik de morfogenetiske felt som er postulert av Rupert Sheldrake). Det er dette biofelt som binder samme universet og tillater den bioinduktive prosess å finne sted; Det er denne bioinduksjon som finner sted gjennom i.i.t.e. Når en enhet ønsker å projisere seg selv til vår verden, gjør den det gjennom bioinduksjon, og det som vi ser i vårt svakere biofelt, er en energimaterialisasjon av det virkelige vesen som lever på en annen planet. (Slik det er for de magnetiske felt, har noen planeter sterke biofelt, andre, lik vår, har svakere – se nedenfor). For noen vil det å se en slik ting bli blandet med ”spiritualitet” og ”mystisisme”. Mange har forvirret okkultistenes forskningsmetode med sine studieobjekter, som i virkeligheten er reelle og verdt full oppmerksomhet som slike. Alle fenomener som til dato er blitt benevnt som ”overnaturlige”, ”fra en annen dimensjon”, ”eteriske” etc. kan bli forklart gjennom Nyállfilosofien i naturlige, vitenskapelige termer, og aldri ha behov for å forlate dette (det eneste) universet.

 

La oss gi eksempel på slike religiøse forklaringer: I de fleste, om ikke alle av verdens religioner, beskriver folk sine gudsbilder og livet i det hinsidige med et klart lys (også nær–døden-opplevelser gjør krav på dette). Den kristne tro (i det den følger et tidligere romersk paradigma) viser helgener, engler og gudene sine med glorier og omgitt av et klart lys. De fleste av de norrøne guder har navn som korresponderer med klart lys: Balder; ”Den lyse”, Falr; ”Den hvitbrynte”, Herebeald; ”Den lyse krigeren”, Freya: Mardoll; ”Den som tilslører glittret i sjøen, Ullr; ”Den skinnende”, Odin: Jolnir; ”Den lyse”, Lodur; ”Den som lager ild”, Heimdallr: Glenr; ”Den skinnende”, Lysir; ”Den lysende”, Gullintani; ”Han med de gyllne tenner”, Nat: Ostara-Eostre; ”Morgengryets gudinne”, Bleik; ”Den skinnende jomfru”, Bjort; ”Den lyse jomfru”, Svipdag; ” Han hvis ansikt skinner som dagen”, Svedal; ”Den skinnende gris”, Silferdal; ”Han som skinner som sølv”, Idun: Ljomanda Handleggurkona; ”Kvinnen med de lysende lemmer”, Sunna/Sol: ”Solgudinnen”, Groa: Sygrutha; ”Den lyse kvinnen som gir seier”, Delling; ”Daggry”, Dagr; ”Dag”.

 

Grunnen til at slike beskrivelser er gitt, er at biostrålingen fra de høyere utviklete vesener er mye klarere enn vår, slik at energien deres faktisk kan ses i form av klart lys. Regenerert liv (våre forfedre i det neste liv) har også denne skinnende utstråling.

 

Selvsagt kan vi ikke overse de ganger i de gamle myter da guder ble sagt å ha gjort virkelige besøkt til vår verden. Alle religioner nevner en eller annen form for besøk av guder, og slikt står ikke i motsetning til Nyállmodellen. Odin, Hønir, Lodur, Freya, Frigga og særlig Heimdall har alle besøkt jorden, som vi hører fra mytene. Det er tvilsomt at de gikk rundt i kjøtt og blod i Midgard; å snu religion til historie (euhemerism) er en tåpelig og fruktløs gjerning. Religion, lik vitenskap, er et forsøk på å forklare universelle realiteter. Religiøse teorier skulle ikke være mindre logiske enn de vitenskapelige. Kanskje er den eneste måten en guddom kan vandre rundt på her på jorden i kroppslig form, det jeg kaller telepatisk autosugesjon (t.a.s.), noe som vanligvis refereres til som ”besettelse”, men som er noe helt annet.

 

Før jeg går inn i det neste aspekt ved Nyáll, er det et aspekt til ved Astrobiologi som er verdt å diskutere – og det er planetenes evolusjonslinje. De fleste mennesker er enige i at det er svært lite trolig at vi er alene i universet. Nyállsinnar (”De som tror på Nyállfilosofien”), tror at universet er fullt av intelligent liv (og at universet selv er levende!). Millioner på millioner av planeter eksisterer med livsformer lik våre egne. I virkeligheten, med de livsprosesser som er nevnt ovenfor, er det ganske sannsynlig at vi på ett eller annet vis er beslektet til vesener på andre planeter. De norrøne myter nevner flere verdener – Gladheimr, Jormungrundr, Mannheimr, etc. så vi kan se at det også er flere gudeverdener, selv om vi nordiske primært knytter oss til Gladheimr og Jormungrundr fordi de guder som gav oss liv, kom derfra. Det er tre ”linjer” eller ”baner” verdener kan følge: Den førnevnte Helstevna – den laveste – hvor livet er på sitt mest kaotiske og dysfunksjonelle, hvor det nærmest er en karikatur av liv. Førsteplaneter (førstefødselsplaneter) hvor menneskelig liv blir født (men vil regenerere i andre verdener etter døden).  Denne linjen kjemper konstant mellom den lavere og den høyere linje. Lifstevnalinjen er linjen til gudene, til det høyere livet, og til de forfedre som finnes verdige til dens herligheter. Det er linjen for svær anstrengelse og enda større belønning.

 

Den guddommelige bestrebelse på det kosmiske plan er å hele Midgardsverdener fullstendig for hjemsøkelse fra Helstevna, slik at alt liv også her kan bli vakkert og seierrikt, og etter hånden vil nå opp til Åsgardnivå. ( Midgard er fra mytene ”Det midterste riket” - det korresponderer med ”En førstefødselsplanet”. Utgard korresponderer til Helstevna, og Åsgard til Lifstevna. I Nyáll regner vi Nifelheim, Jotunheim, Alfheim, Mannheim, Gladheim, etc. som navn på spesielle områder på disse utviklingsmessige linjer, selv om den gamle kosmologi ikke nødvendigvis reflekterer det.) Vi må arbeide for Lifstevna, strekke oss mot overmennesket, slik at vi kan gå over til en Lifstevnaverden etter vår død, og slik at våre etterkommere en dag vil være i stand til å leve på en Lifstevnajord. Vår primære oppgave er å arbeide for gudene og gudinnene for å forbedre deres tilgang til vår planet, noe som gir en større ære for dem i det intergalaktiske samfunn av guder. Hvis våre guder vinner denne planeten for Lifstevna, fra Helstevna, så vil millioner av menneskeheter verdsette dette. ”De klarte det, de nordiske gudene!” vil de si. For slik er konkurransen mellom gudeflokkene. I menneskets liv, nå mer enn før, har de virkelige eksessene til Helstevna blitt mer synlige, og de fortsetter å øke. ”Homo homini lupus” – mennesket er som en ulv mot sine medmennesker. Uheldigvis går det enda videre bak dette. Menneskelig vanskjebne viser at om det var ille i begynnelsen, blir det bare verre og verre, inntil det nå nærmer seg krisenivå, noe som kan ende med total kollaps. En slik slutt har kommet over et stort antall primigene (førstegangs) menneskeheter i universet, siden de hadde ignorert sannheten og var totalt uforberedte da sola deres eksploderte (nåværende astronomiske teorier om naturen til supernovaer er innkomplette). I den nåværende situasjon blir kursen for de jordiske begivenheter voktet omhyggelig, både fra de ærerike Lifstevnariker og fra Helstevnas redselsbol. I enkelte tilfeller, vi vet ikke hvor ofte, finner primære menneskeheter, som lenge har ligget under for Helstevna, på tross av alt en vei ut av mørket og sammen med det store fellesskapet. På den andre siden er vår jord på kanten av kollaps nå. Vi er i ferd med å bli ledet inn i en ny verdenskrig. Folk og nasjoner blir suksessivet brakt inn i ”tvangsmessige” situasjoner der de blir ”tvunget” til å øke fiendtlighet og stridigheter. Veien ut av dette er gjennom gjenkjennelse og ansvar: gjenkjennelse av våre kosmiske kontakter (gjennom drømmer, se nedenfor) og ansvaret for å være beredt på å forfekte sine innsikter. Det har blitt profetert at til slutt vil Lifstevna vinne.

 

Det finnes også ”etterlivplaneter” for mennesker som kan bli klassifisert som Lifstevna- vs. Helstevna-planeter. Lifstevna er den sanne, vakre og alltid økende utvikling av liv; Helstevna det motsatte til alt som er godt og hjelpende. Førsteplaneter, mange av dem alvorlig påvirket av Helstevna, kan deles i to kategorier: De som kollapser og de som kommer inn på Lifstevnalinjen til kontinuerlig framgang. Man kan lett skjønne at vår planet er alvorlig påvirket av Helstevna. Hver ny krig betyr en ”invitasjon” til påvirkning fra Helstevna. På den andre siden, planeter som tar opp kontakt med andre solsystem, overlever; de som forblir i Helstevna kollapser. Lifstevna er stien for de høyere mennesker, regenerert høyere liv og guddommer av alle slag. Husk at Lifstevna, selv om den er en kraftfull linje, har ikke monopol på makt og styrke; Helstevna og primærlinjer(førsteplaneter) kan også bli svært kraftige. Jeg sier dette fordi det er viktig for folk å forstå at Lifstevna er mer enn bare styrke. Jeg har personlig kjent folk som trodde de virket på en ”høyere sti” fordi de arbeide hardt, studerte hardt, holdt seg ved god helse, etc., men var hatefulle og bitre. Det høyere menneske er knyttet til Helstevnapåvirkninger som ørnen som driver vekk slangen fra reiret sitt – ikke av hat, men av kjærlighet til sine barn. Den er medlidende heller en hatefull, befordrende heller en hindrende, vennlig og edel, men hard når det er nødvendig.

 

Livet vil utvikle seg; i en persons liv bestemmer hans vilje om han vil bevege seg langs Helstevna eller Lifstevna. Studer livet til Loke så forstår du dette bedre. Når en person snur fra Helstevna til Lifstevna, berører det ikke bare ham, men også hans framtidige etterkommere. Etterkommerne hans vil høyne seg mer og mer mot Åsgardnivået ettersom generasjonene skrider fram, og deres ferd vil bli lettere for hver generasjon, for de vil ha hatt en fordelaktig og hjelpende begynnelse. ”regenerering, det å vende tilbake til skapelsens sti etter en periode med degenerasjon, er den vanskeligste av alle stier”, sier McCulloch).

 

For å forstå de begrep de tre utviklingslinjer utgjør, la oss se på opphavet til den kosmiske orden – historien om Ginnungagap, noe som er fullt mulig i et vitenskapelig perspektiv. En gang var universet (eller deler av det) en uendelig masse av kaos (Helstevna) som ikke visste noe om orden inntil eventuelt, gjennom en svær anstrengelse, et ”hull” brøt gjennom kaoset - da ble Lifstevna født. Evolusjonen begynte. Det var umodent til å begynne med, men utviklet seg mer og mer og utvidet seg videre og videre utover, og slik har det fortsatt til i dag. Innenfor Ginnungagap er det en konstant kamp mellom den utviklende Lifstevna og de virksomme Helstevnakrefter om herredømme på planetene, slik det også er mellom Ginnungagap og Utgardkaoset om herredømmet i universet. Ginnungagapet vil fortsette å ekspandere, og Lifstevnakreftene vil utvikle høyere former, kanskje inntil Lifstevna blir nådd. For naturen søker alltid det perfekte, men når det ikke alltid. Denne intergalaktiske kamp tar plass i de enkelte mennesker, i Midgardsamfunnene, i nasjonene, på kontinentene, på planetene, i solsystemene, i galaksene, i galaksehopene og slik videre.

Metabiologi.

Slik Astrobiologien forklarer livsprosessene og antropologien, slik forklarer Metabiologien dødsprosessene og eskatologien. Til å begynne med må vi se på de mest basale prinsippene i denne teorien. – det at individene er bygd opp av to forskjellige hukommelsesmengder – den personlige hukommelsesmengde eller ”øviminni”, og den genetiske og rasemessige hukommelse eller ”settminni”. Genetisk hukommelse kan så videre bli delt i to klasser: slektshukommelse og rasehukommelse, men det er ikke absolutt nødvendig å gjøre dette, for rasen din er, genetisk talt, en utvidet del av din familie. ”Tidligere-liv-opplevelser” er best forklart som manifestasjoner av den genetiske hukommelse, siden de er ”glimt” av hukommelse overført til oss av våre forfedre. Når disse glimt blusser opp i sinnet vårt, føles det som erfaringer fra et tidligere liv. Hele livet ditt består av hukommelsesamling.; hvert øyeblikk er bevart, og ved slutten av vårt første liv, krever ”samlingen”, som er vår egen biostråling, en ny organisme å kontrollere. Det individuelle biofelt fortsetter å eksistere, fordi det er del av det hele, av det generelle levende feltet til kosmos. La oss se på hvordan dette helt nøyaktig skjer: Straks kroppen har dødd, beveger hukommelsessamlingen/ det personlige biofelt seg til et mer avansert vitalt felt. Det personlige biofeltet er alltid i en levende tilstand som ikke vil bli oppløst slik som kroppen. Det kalles ”sjel” av kulturene i Østen, men Åsatruere kaller det litr goda, ønd, hamr, hugr, minne, etc. Jorden har også sitt vitale felt, for det er en faktor som eksisterer overalt i universet, men det er ikke så kraftig som det er på mer avanserte planeter. Jordens felt er dog sterkere enn for livløse verdener. Det kan sammenliknes med – men er helt forskjellig fra – elektromagnetiske felt som er sterkere og svakere på forskjellige planeter. Ta månen for eksempel, en livløs ball i bane rundt jorden; den eksisterer kun for å tjene jordens hensikter. Vår planet er åpenbart mye mer avansert enn den. Dens vitale- og magnetiske felt er tilsynelatende ikke-eksisterende; feltene og energiene kan sammenliknes, men de to må ikke forveksles. Vi ser de vitale feltene – livsfeltene – i arbeid rundt oss på mange måter – når sår heles til rur og arr, når dyr kan regenerere lemmer, når vitenskapsmenn kan gro kroppsdeler av menneskelig DNA, eller enda klone arter. Vi kan enda se hvordan hukommelsessamlingen blir påvirket av jordens vitale felt. Når folk ser ”spøkelser”, som de kaller dem, ser de egentlig materialiseringen av en hukommelsessamlig i jordens vitale felt. (På islandsk heter spøkelse aftergøngur, og de døde blir kalt framlidin fordi de har gått over til den neste verden). Presis som med feiltakelsen når vi tror vi ser guder materialisere seg og forfedre hilse oss ved nær-døden-opplevelser, har folk tatt disse fenomener for å være ”eteriske” eller ”overnaturlig”. Ingenting er overnaturlig, dvs. over naturen, for naturen er alt, alt er natur, og våre menneskelige sinn trenger bare å finne en naturlig, logisk forklaring for de usette realiteter i universet. Slik vi gjør nå. Vanligvis har disse ”spøkelser”, ved egen vilje, bevirket at de forblir her av frykt, eller av en sterk tilknytning til noe. Det siste forklarer den tro at de fleste døde deltar i sin egen begravelse. Noen av disse ”spøkelsene” er gode, andre er det ikke, avhengig av hvordan de var i sitt første liv.

 

Dermed ser vi at alt vi gjør i vårt første liv, har virkning på våre betingelser i det neste. De hvis oppførsel, vaner og strev er like i det første livet, vill komme sammen i et etterlivsamfunn, og vil da bli å oppfatte som regenerert liv. De hvis tilbøyeligheter har vært å plage og pine andre, har integrert slik oppførsel så grundig i sine sinn, at de kan ikke legge det av uten ved å lide verre og ikke mindre, enn sitt tidligere bytte. ”Straffen” kommer fra det å ha blitt ladet med minner om harmgivende handlinger i primærlivet; ”Belønningen” kommer fra å ha lagt grunnlaget til et liv i evig vokster. Sann etikk må grunnlegges på en undersøkelse av betingelsene for etterlivet. Oppfatningen om at liknende biostråling blir sendt både mellom personer i dette livet, og mellom personer i dette liv og de i det neste, blir kalt biodynamisk tiltrekning.

 

Etter døden reiser minnesamlingen gjennom kosmos ved hjelp av den bioinduktive prosess til en ”likesinnet” planet ledet av biodynamisk tiltrekning; dette er når den bioinduktive prosess tiltrekker en annen part for deltagelse i energioverføringen, og slik kan dirigere overføringen til et samfunn av mennesker med liknende mentalitet og genetikk. Straks minnesamlingen ankommer atmosfæren til den avanserte verden, begynner den å organisere celler på den samme måten som i den først skapingen av liv, for å skape en eksakt gjengivelse av personen som døde. Bare at denne gangen, på grunn av den kunnskap som er samlet gjennom den primære livs- og dødsprosess, de avanserte betingelser for cellene, og omgivelsene i den neste verden, vil personen regenerere til et høyere utviklet vesen, og vil fortsette å gjøre dette(regenerere) så langt evolusjonen bringer dem. Slik er vi udødelige; vi kommer bare til å merke denne udødeligheten etter at vi har dødd, når vi skjønner at døden bare er et skritt som må bli tatt for å nå det neste stadium i utviklingen. På samme måte som det er millioner av primærplaneter, er der trolig flere regenererte(annen fødelses-) verdener som fortsetter å tilpasse de genetiske linjene fra den første fødselen.

 

I alle fall vil vi i etterlivet bygge på det samme genetiske utstyr vi hadde i vårt opprinnelige liv. Men mens vi i førstelivet bygde utelukkende på det våre forfedre og mødre hadde ervervet i en lang evolusjonsperiode, bygger det regenererte liv på minner og vaner fra det første livet i tillegg til den evolusjonære arven. Hukommelsen fra livstiden (æviminni) blir lagt til vår rasehukommelse (ættiminni), det er biologiens essens. I det andre liv forblir vi de samme personer som vi var, men, på den gode linjen (Lifstevna) er mulighetene for å utvikle sine evner uendelige. Jeg tror, og ville foretrekke, at mennesker av omtrent samme rasemessige opphav ville danne sine fremadskridende samfunn; men glem aldri: det fremste kjennetegn for det fremadskridende univers er kommunikasjon i en sund og helsebringende form.

 

Men hva så med andre former for liv; lavere dyr og planter? Vel, eggene fra en eneste hunntorsk teller titals millioner, og selv om universet er stort – egentlig uendelig – ville alt rom og alt stoff snart bli fylt opp av unge torsker, om det ikke var noen begrensninger. Vel - vi vet at alt liv har sine vansker å kjempe med; dyr, planter og mennesker. Jeg har ingen tvil om at dyr og planter har overlevelsesmuligheter i seg, men hvordan begrensningene virker, kan jeg ikke si så langt; kanskje ved overlevelse av de best tilpassede? Det er kjent her på jorden at når ”kvoten er fylt” for visse arter, blir forfleringen redusert. Det er helt naturlig at vi begynner med å sanke informasjon om våre egne medmennesker (i andre verdener), så kan vi senere utvide de systematiske undersøkelser til våre dyrevenner.

 

Nå kan du se viktigheten av strevet langs Lifstevnalinjen i motsetning til det late og dysfunksjonelle livet langs Helstevnalinjen. Din oppgave er klar – å fylle sinnet ditt med så mange positive og nyttige minner som du makter, slik at du kan leve i et etterlivsamfunn av likesinnede mennesker som er like avansert som du. Dette i seg selv er en visdom som mange religioner lærer, og avspeiler hvordan mennesker burde leve. Dersom du lever ærefult og etter etiske standarder, vil din bestemmelse til de høyere verdener bli jevnet for deg. Om menneskeheten fortsetter som nå, og ikke tar et drastisk skritt fra Helstevna til Lifstevna, er denne planeten dømt.

 

Det meste av hva som er forklart i Metabiologi, kommer fra data som er samlet gjennom erfaringer med spøkelser, ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opplevelser (N.D.O.) og kjente vitenskapelige data. For eksempel; et stadig tilbakevendende tema i N.D.O. er synet av et klart lys, og ofte lysvesener. Lyset kan av og til være solskinnet i de nye omgivelser, men når det er et eneste lys av begrenset utstrekning, er det et bioradiativt lys bestemt for personen. Lysvesenene har klar biostråling, slik alle guddommer har; det er derfor vi ser dem med slike lysende skikkelser. Som en radiomottaker ”stiller vi inn” på disse vesener og får kontakt med dem, og blir dermed tilført energi. Vi kan også bli tilført energi av mennesker i vår egen verden. Alltid når vi blir positivt behandlet og forstått, blir vårt biofelt styrket eller tilført energi, fordi disse menneskene sender ut sine bioinduktive energier i vår retning. På samme måten kan negative energier frastøte oss og /eller tappe oss, med mindre man befinner seg på et sterkt Helstevna eksistensnivå. Disse mennesker kan nære seg ved slik negativitet som vampyr eller draug.

 

Selve forståelsen av Nyállfilosofien gir en fordel i etterlivet, for når vi kommer dit vi skal, og regenererer, vil vi vite hva som skjer og hvor vi er på vei. Derfor, når du kjenner til livet etter døden, er du bedre stilt. Når du tenker på universet – i stedet for en tåpelig eksplosjon der ute (big bang) – blir sinnet ditt både beroliget og løftet. Dine henfarne slektninger får bedre tilgang til deg om du minnes at dine Åsatruforfedre holdt de døde i ære og tillot kommunikasjon fra dem å komme gjennom. Jeg blir minnet om en tradisjon i vår folklore som sier at når vi står foran gudene under dommen ved Helting etter døden, står vi stumme om vi ikke kjenner MálrÚnar (taleruner) og hamingja vår representerer oss. Hamingja kjenner til livet etter døden. Det er opp til oss å kjenne til de sanne fenomener i etterlivet, slik at vi kan overkomme all frykt og stå foran våre guder med sann visdom og forståelse. Presis som når vi drømmer – for å bli opplyst (forstå) må vi bli klar over at vi drømmer, hva som finner sted rundt oss, da har vi kontroll. Fra det som er sakt til nå, lærer vi to ting om vår omgang med de avlidne:

  1. At vi skulle se på begravelser som lystbetonte hendelser fordi vi vet at våre venner har gått inn i en høyere eksistens. Få vil så allikevel sørge over de slemme på Helstevnalinjen, og det med rette, men deres tilfelle er virkelig trist, for de vil gå mot riker med horrible tilstander – hvor mareritt kommer fra (bokstavelig talt, se nedenfor).
  2. At kommunikasjon med de døde, og en åpen, positiv holdning til slike ting, er viktig for livet her, og for de verdener vi kommuniserer med. Dess mer vi kommuniserer med dem, dess flere kanaler åpnes opp mellom verdenene. Slik er det også for kommunikasjon med gudene.

Årsaken til at vi ikke ser mye psykisk (biodynamisk) aktivitet i denne verden, er innføringen av monoteismen og dens etterfølgende dominering av verdenssenen; dette stengte for slik kommunikasjon.

 

La oss kikke litt på dette med psykiske evner. Når vi bruker våre psykiske evner til å se etter muligheter, er vi engasjert i en bioinduktiv prosess på søk etter informasjon. Det er som et søk på et interplanetarisk internett.  ”Skjebneveven” er helt vitenskapelig i sin kjerne, om man ser bak det poetiske bilde, og den kan bli anvendt her. Å søke etter svar på spørsmål i det uendelige universelle orakel om framtidige hendelser, krever at vi finner noen, gjennom telepatisk bioinduksjon, som har vært gjennom noe liknende og kjenner sluttresultatet dersom visse handlinger blir gjort. Den samme prosessen blir brukt når vi kommuniserer med gudene og gudinnene og regenererte livsformer (de døde). Biodynamisk tiltrekning leder oss til vårt mål, dit vi må gå for å finne det vi leter etter. Guddommer vet best; det er derfor vi vanligvis vender oss til guder og gudinner for svar, men de regenererte livsformer, og av og til også andre primærvesener, kan og vil også svare. Gjennom rigorøse studier av slike som har høyere evner enn vanlig, har vitenskapen vist at telepati eksisterer. Alle har telepatisk evne. Her er resultatet av en slik undersøkelse utført av Stephen LaBerge fra hans bok Lucid Dreaming:

 

”…(et) fenomen hvis eksistens er viden bekreftet, er den mystiske måten å overfør informasjon på som vi kaller utenomsanselig persepsjon (USP). Et vell av anekdotiske hendelser støtter forestillingen om at USP forekommer, og at det forekommer på tvers av både tid og rom. Hvis det virkelig er mulig å fornemme, på ett eller annet vis, hendelser som skjer annet steds, eller til og med de som enda ikke har skjedd, må rom og tid være noe annet enn hva det synes som, og det samme gjelder for subjektive og objektive realiteter.”

 

Og en annen studie fra Dr. Montague Ullman og Dr. Stanley Krippner, som også er nevnt i Lucid Dreaming, fokuserer på drømmetelepati, noe som vi skal se er ekstremt viktig for Nyállfilosofien. I sine eksperimenter hadde de en person som sov i et rom, og i et annet rom en annen person som var kjent for kraftig telepatisk evne (vi merker oss at noen av oss må konsultere spåkoner for å oppnå hva andre gjør naturlig). Han med telepatisk evne sendte bilder han fokuserte på til den sovende når denne nådde REM-fasen i søvnen – det er da man mener drømmene oppstår. Når personen våknet, diskuterte man drømmen og sammenliknet den med bildet. Og da studien konkluderte, merket man at samsvarene mellom bilder og drøm var for store til å kunne være ren tilfeldighet.  Ut fra dette kan vi se bioinduksjons-prosessen i arbeid over kort avstand.

 

Drømmeteorien.

Fra det Nyállkonsept vi til nå har diskutert, reiser det seg det mest dypsindige teoretiske idékompleks, og hjørnesteinen i dette er distinksjonen mellom minne (Minne, jf. Odins ravn Munnin) og persepsjon (tanke-Hugr, jf. Odins ravn Huginn). Det er en forskjell mellom virkelighet og tanke. Alle våre persepsjoner (Oversetteren: tolking av sansemessige stimuli) er bare gjenkjenningen av at nye minner har oppstått gjennom et samspill med begivenhetene. De (persepsjonene) oppstår alltid som reaksjon på stimuli, og er aldri en del av en erindringsprosess. Som vi alt har sagt; bioinduksjon er telepati, og når vi drømmer, tar vi del i en bioinduktiv prosess med en annen person på et annet sted. Den personen kan være hvor som helst i universet, enda - i noen spesielle tilfeller (slik som den vist til ovenfor) – her på jorden. Våre drømmeopplevelser er de virkelige opplevelser til den personen vi utveksler energier med (det er interessant å merke seg ordet ”utveksle”, fordi frasen ”vixla litum” [utveksling av litr, den indre essens av gudene innen i mennesket] ble betraktet som en shamanistisk praksis blant våre forfedre. Slik ”reising” er egentlig klardrøm. Begrepet ”å utveksle” medfører samspill mellom to personer, som det blir vist her). Den person som virkelig opplever disse begivenheter, gir oss våre opplevelser, og blir derfor kalt drømmegiver. Når en som drømmer ikke forstår hva drømmegiveren gjør, kan dette avstedkomme feilaktige tolkninger (hukommelse-erstatninger). Dette er grunnen til at så mange ser ”symboler” fra sitt egne liv, når de gjenkaller en drøm. Folk har en tendens til å dekke drømmegiverens virkelige opplevelser med bilder fra sitt eget liv når de gjenkaller drømmen. Straks du rår over denne typen drømmeoppfatning, blir drømmene selv klarere for deg, og fraværet av frykt for å klekke ut drømmesymbolikk med innhold av forvirrende psykoanalytiske termer, kan styrke biofeltet ditt.

 

Det er viktig å forstå drømmenes natur fordi det i seg selv styrker drømmeenergien din. Sterk drømmeenergi vil tillate deg å ha klare drømmer (lucid dreams), positive drømmer, og vil tillate deg å huske dem lettere. Søvn - den umiddelbare logiske konsekvens av drømmer - er en tilstand med mottak av en vital energi for mennesket, hvor drømmeenergi er inkludert som en faktor. Andre faktorer som bygger opp drømmeenergi er: en positiv holdning, et sunt kosthold med rikelig friske grønnsaker og vann, frisk luft, å lytte til klassiske musikk (som stimulerer sinnet) og stressfrie omgivelser. Meditasjon vil definitivt også hjelpe, for det tillater en å oppnå den konsentrasjon som trengs for å utføre de prosedyrer som trengs for å motta klare drømmer, noe som bygger opp drømmeenergi.

 

Stephen LaBerge konkluderte i sin framstilling om klar drømming at ideen om at drømmeverdenen er virkelig, er en god mulighet, skjønt han ikke går helt så langt som vi gjør:

 

”Hvis fortidens mennesker trodde de hadde oppdaget en ”virkelig verden” nummer to gjennom drømmen, hva kan de ha ment? Mente de bare at drømmeverdenen hadde en subjektiv verifiserbar eksistens? At drømmer bare var virkelige mens de varte? Eller at drømmer eksisterte egentlig og objektivt i et slags subtilt eksistensområde, og i en hver henseende like virkelig som den fysiske verden?”

 

”Er det noen vitnesbyrd som antyder at drømmer kan være objektivt virkelige? Atskillige gåtefulle fenomener synes å reise den mulighet at, under enkelte omstendigheter, kan drømmeverdenen i det minste delvis være objektiv. En av disse gåter er den uhyggelige erfaring der en person føler han på et eller annet vis midlertidig har forlatt kroppen sin (eller den fallfølelsen man får når man driver mellom bevissthet og søvn, noe som fanger den bioinduktive prosess når det skjer). Undersøkelser indikerer at mange mennesker har hatt slike ut-av-kroppen-opplevelser (UKO) minst en gang i sitt liv. Veldig ofte blir de som har hatt disse opplevelser urokkelig overbevist om at de, eller i det minste en del av dem, er i stand til en eksistens uavhengig av kroppen.”

 

Det siste sitat må vi bekrefte, fordi den prosess som handler om energiutveksling som forårsaker drømmer, er den samme som handler om livskraft (biostråling og minnesamling) som går videre etter døden, dvs. bioinduksjonsprosessen. I virkeligheten kan vi knytte enhver utveksling av bioenergier gjennom rommet til dette begrepet. Når vi styrker vårt personlige biofelt, bygger bioinduksjonsprosessen seg opp, og en klarere kanal for kommunikasjon kan dannes mellom deg og drømmegiveren din.

 

Klar drømming blir indusert i drømmeprosessen straks du blir klar over at du drømmer mens du sover. Dette betyr at du har blitt klar over drøm-drømmegiver-forholdet, og det samme gjelder for drømmegiveren. Du følere som om du har total kontroll over deg selv, men bare fordi drømmegiverens telepatiske energier har forent seg nærere med dine på grunn av din oppmerksomhet. Straks du har erfart dette, vil du innse presis hvor maktfull årvåkenhet er, for drømmen vil da synes mer virkelig enn virkeligheten selv. Av og til kan du enda våkne opp og undres på om du fremdeles drømmer, og det vil faktisk være ganger da du virkelig gjør det.

 

Det finnes råd man kan følge for å for å komme i tilstanden med klar drøm. Følg dem nøye, og med et sterkt pådriv. De kommer fra LaBerge’s bok Lucid Dreaming:

 

1. Fortell deg selv mange ganger hver natt at du drømmer, slik at du får det i hukommelsen før du sover

 

2. Fortell deg selv hver natt at du ønsker å huske drømmen din når du våkner.

 

3. Når du våkner, skulle din første tanke være ”hva drømte jeg?” Så skal du gjenkalle drømmen og skrive den ned i en drømmebok. Hvis du ikke kan huske drømmen, tenk på hva du føler i øyeblikket. Dette kan hjelpe deg å huske.

 

4. Fortell deg selv stadig gjennom dagen at ditt våkne liv påvirker ditt drømmeliv (for din oppsamling av minner er alltid bevisst).

 

5. Før du sovner, må du påkalle dine mentale energier for å påvirke deg selv til fullt ut å forstå drømmetilstanden. Vi må ønske å bli klardrømmende for virkelig å bli det. Husk – ”Jeg er”.

 

6. Det er en fordel å alltid spør deg selv – ”Drømmer jeg eller ikke?” minst 5-10 ganger ved sengetid og mens du faller i søvn.

 

7.

a. Tillat deg selv å passivt entre drømmesenen. Å tvinge seg vil bevirke at drømmen blekner.

b. Mens du forsøker å sovne, forestill deg at kroppen din er et annet sted og gjør noe annet enn å ligge i sengen, skjønt ikke glem at du beveger deg mot drømmetilstanden.

c. Konsentrer deg om den forestilling, mens du faller i søvn, at du ikke lenger vil føle kroppen din.

  

    Så snart du har falt i søvn, er det mulig å flyte fritt, som et bevissthetspunkt, i et rom som synes identisk med det sted hvor du sovnet.

 

8. En annen metode er å telle til seg selv (”En, jeg drømmer; to, jeg drømmer; tre, jeg drømmer…”) mens du driver inn i søvnen. Resultatet er at ved, si ”førtiåtte, jeg drømmer” vil du virkelig gjøre det.

 

9. Du kan også ganske enkelt fortelle deg selv før du går og legger deg - ”i natt skal jeg ha en klar drøm”. Men du må sikkert ha til hensikt å ha en.

 

10. M.I.L.D. (Method of Inducing Lucid Dreams):

 

1. Tidlig om morgenen, når du har våknet spontant fra en drøm, går du over drømmen flere ganger inntil du har memorert den.

2. Da, mens du ligger i sengen og vender tilbake til søvnen, sier du til deg selv: ”Neste gang jeg drømmer, ønsker jeg å huske at jeg legger merke til at jeg drømmer.”

3. Visualiser deg selv tilbake til drømmen som nettopp er gjentatt(1?), bare at denne gangen ser du at du oppfatter at du faktisk drømmer.

4. Gjenta trinnene 2 og 3 til din hensikt er fastlåst, eller du faller i søvn.

 

11. Du kan lage et opptaksutstyr som starter til bestemte tidspunkt, og som vil fortelle deg med din egen stemme at du drømmer. Det finnes utstyr som er til hjelp med dette, slik som et som blinker rødt så snart som øynene går over i R.E.M.- fasen.

 

Klare drømmer kan avgjort virke positivt inn på livet ditt, og lede deg over til en ny måte å tenke på. Du bør dog se opp for noen triks sinnet kan spille deg, slik som falsk oppvåkning, noe som kan stoppes ved å snurre rundt i drømmen. Du hører riktig - når du er i en klar drøm, har du tilsynelatende kontroll over drømmene dine, for din oppmerksomhet på drømmetilstanden hever drømmeenergien din til et slikt nivå at både du og drømmegiveren blir oppmerksomme på hva som foregår, og begge sinn blir ett.

 

Det er en situasjon, skjønt den er svært sjelden, da drømmegiveren kan bli kontrollert av drømmeren, eller omvendt. Det er forårsaket av hva jeg kaller Telepatisk selv(Auto) Suggesjon (TAS). Det er den handling hvor bioinduksjonsprosessen blir brukt til å ”hypnotisere” mottakeren av energiene på et slags vis. Når sjamaner eller medier tillater ”ånder” å ”gå inn i” dem og tale gjennom dem, er det dette som egentlig hender. Mediet har blitt drømmegiveren på et klart nivå, og har tillatt drømmegiveren (eller den som har sendt sin biostråling på et eller annet vis) til å ”ta over” gjennom T.A.S. Denne type situasjon kan bli farlig, spesielt om det er et Helstevnavesen som ønsker å bruke T.A.S. med makt, noe vi ville kalle ”besettelse”, men vanligvis hender dette bare med svært sårbare menneske med ekstremt veik energi som ikke kan slå tilbake slike angrep.

 

Drømmetelepati brer seg ut overalt i universet gjennom alle tre planetariske linjer – Helstevna, Primigene (primærplaneter) og Lifstevna. Når mareritt forekommer, er de nesten alltid fra en Helstevnaverden, bortsett fra de tilfellene hvor man ber om hjelp i en vanskelig situasjon på en primærplanet, eller noe som likner på det. De fleste ordinære drømmer kommer fra primærverdener hvor ting kan være behagelig, kjedelig, farlig eller enda skremmende – slik som i vår verden. De fleste behagelige drømmer, hvor alt er vakkert og forlokkende, forekommer på Lifstevna - verdener hvor guder og regenererte lever. Bruk mareritt til å bygge opp deg selv, prøv å finn ut hva som er årsak til at sinnet ditt binder seg til et slikt horribelt sted, inntil marerittene stanser. En sammenlikning av drømmer fra forskjellige observatører kan lede til en slags ”kartografi” over noen planeter, noe som kan lette kommunikasjonen for stadig flere mennesker.

 

Her er fire hovedformer for drømmeobservasjon:

 

1. Forsøk å lær fra konteksten om drømmegiveren er på en primærplanet eller en regenerert (”etterliv-”) planet.

2. Observer om du finner gyldige grunner for å bemektige deg sinnsinnhold som passer deg, drømmeren, når du entrer drømmegiverens sinn under drømmen. Dette er en svært delikat sort observasjon, for du er han og han er deg. Om dette er tilfellet, kan du enda forsøke å hjelpe drømmegiveren, hvis han er i en vanskelig situasjon.

3. Astronomiske drømmer fra folk som enten har gode - eller bare elementære - kunnskaper om stjernesystemet, kunne hjelpe oss med å lokalisere i rommet de planetene vi kommuniserer oftest med. I det minste om noen av de nærmeste solsystemer er involvert.

4. I dine våkne timer er du kanskje en drømmegiver selv. Dette vil være vanskelig å oppdage, men det er verdt å merke seg denne muligheten.

 

I mange år har vitenskapsmenn, historikere, og filosofer trodd at metafysikkens kilde finnes i drømmeverdenen. Selv om de så på dem som noe imaginært, var deres hovedkonklusjon eksakt riktig. Mytene om våre guder og gudinner kommer fra en saga som representerer hendelser som virkelig hendte i et hellig rike, men er gjenfortalt her ved bruk av gamle tolkninger og poetiske bilder. Skaldene var sikkert inspirert av drømmer, visjoner, materialiseringer, og kanskje enda virkelige besøk av guddommer, slik som Rig-Heimdall. Når du tror at slike ting er mulige, blir sinnet ditt mottakelig for de andre biostrålinger, og du vil erfare slike fenomener. Når folk tror at de vil få se en UFO, gir de seg selv den mentale tilstand som ikke motsetter seg annet liv i universet, og da understøtter de ubevisst et økende felt, og bidrar dermed til å forsterke den biodynamiske prosess.

 

 

Hensikten med Nyállfilosofien

Nest etter å forstå og lære fra oss den ovenfor skisserte drømmeteori, håper vi Nyallsinnar å få vår menneskehet til å knytte et direkte ”psykisk” (bioradiativt) forhold til:

1. Beboere på regenerative planeter av høvelig slag, som kjenner vår mentale tilstand og knytter sin til vår.

2. Beboere på primigene (førstefødsels-) planeter, hvor evolusjonen gikk fram langs liknende linjer som her, mens noen av dem fant en lykkeligere linje, andre var mindre heldige.

3. Høyt utviklete eller gudlike beboere på Lifstevnaplaneter, i stand til biodynamisk intervensjon. De gamle nordiske gudene hører heime her.

 

En stasjon for interstellar kommunikasjon kreves for å gjøre det ovenstående effektivt. Når det har blitt etablert kontakt, kan stjerneboerne lykkes i å gjøre sitt nærvær kjent. Det betyr at mulighetene for å anvende biodynamiske metoder vil bli erkjent, og det er mer nødvendig nå enn noen gang før i menneskets historie.

 

Fredskraft er en ypperlig karakteristikk av stasjoner for interstellar kommunikasjon. Denne kraft, som etablerer seg selv som nestekjærlighet i enhver, inviterer til besøk fra mer avanserte menneskeheter i kosmos, og forkynner en ny tidsalder for menneskeheten.

 

Med disse midler, under påvirkning av Loven om Determinanter (Detreminant-Loven), kunne all uro eller vold overalt i verden bli brakt til opphør. Så lenge som alle raser i verden respekterer hverandre, og opprettholder denne respekt gjennom kulturell akseptering, og på samme tid har et ønske om kulturell og rasemessig bevaring for alle, slik at alle kan utvikle seg selvstendig. Den mottaende stasjon vil endog virke som en slags antenne for Lifstevnapåvirkning på planetens vitale felt.

 

For de nordiske folk kan vi styrke vår tilknytning til våre guder og gudinner ved:

1. Å spre kunnskapen om søvnens og drømmens virkelige natur;

2. Å erkjenne den fysiske natur til etterlivet;

3. Å ta opp bevisst kommunikasjon med de henfarne i lys av dette. Men vær forsiktige. Alle slags feller eksisterer i en gal verden som vår. Dog: uten modighet av et eller annet slag kan intet bli oppnådd.

 

Her er noe som kan bli gjort for å hjelpe vårt folk ut, og eventuelt hele menneskeheten:

 

1. Vår teoretiske tilnærming er helt pålitelig. Hvis du føler deg sterk nok, etter å ha gjort deg selv kjent med det, så representer det i ditt nærområde; du skulle, som med alle våre idealer, prøve å undervise uten å predike.

2. Utsynet med fysisk liv etter døden, oppfordrer oss til å forlenge overlevelsen her så lenge som mulig. Den nye kroppen er en fortsettelse av denne, og vi skulle ikke ”hoppe av” planeten siden vi er ”mannskap på skuta” som jo skal holde kursen.

3. Hensikten med livet er å utvide, ved de energier som er overgitt til oss, Åsgardriket – riket av harmoni og sympati – så langt ut i Midgardene som mulig. Når vi har tatt steget inn i Åsgardriket, det vil si, når kroppene våre har regenerert på etterlivplaneter, oppdager vi at vi ikke lenger er i posisjon til å bygge det guddommelige rike her på jorden. Vi må da søke andre – fortrinnsvis noen yngre - som kan fortsette vår oppgave, og de er ikke alltid lettfunnet.

 

Det som er mest nødvendig for å gjøre denne planeten tilgjengelig for Æsene, er at vi erkjenner at det nødvendigvis må eksistere et fysisk etterliv: et liv i andre solsystem. Gudene forakter blekt åndelig liv, de vil ha det handfast. La oss se til Viktor Rydberg i hans Forskning i teutonsk mytolog:

 

”Det mytene forteller oss om den lavere verden, viser at goder og skalder i vår hedenske tid hadde utviklet læren på en klar måte, enda ned i de minste detaljer. Den lavere verden og dets dødsrike var hovedsubjektene fantasien deres var opptatt av. De mange sagaene og tradisjonene som flommet fra hedenske kilder, og som beskrev Svipdags, Haddings, Gorms, Thorkilds og mange andres reiser ned dit, er bevis for dette, og den komplette enighet om utsagn fra totalt forskjellige kilder med hensyn til topografien til den lavere verden og livet der nede, viser at ideene var redusert til et systematiser og klart hele. Svipdags og Haddings reiser i den lavere verden, har vært inkorporert som episoder i det store epos om de teutoniske patriarker, hvis hovedriss jeg har presentert i de foregående sider. Dette er gjort på samme måten som besøket til Ulysses og Æneas i den lavere verden har blitt en del av de store greske og romerske epos

 

”Under slike omstendigheter kan det synes underlig at islandske opptegnelser fra middelalderen som omhandler den hedenske tro med hensyn til bosteder etter døden, skulle gi oss utsagn som synes ytterst uforenelige med hverandre. For der er mange bevis for at de døde ble antatt å bo i hauger og fjell, eller i gravhauger hvor kroppene deres var begravet. Hvordan kan dette bli forent med doktrinen om at de døde steg ned til en lavere verden, og der ble dømt enten til å motta bosteder i Åsgård eller i lyksalighetsrikene i Hades, eller i en verden av tortur og elendighet?

 

”Spørsmålet er blitt besvart for hastig, med den virkning at utsagnene ikke kan bli harmonisert, og at derfor de hedensk-teutonske oppfatninger med hensyn til dommedag tilhørte denne viktigste og ubekreftede del av den religiøse doktrine.

 

”Grunnen til dunkelheten er likevel ikke i stoffet selv, som aldri har blitt grundig studert, men i den falske premiss som konklusjonene har blitt dratt fra. Myteforskerne har ganske enkelt antatt at det populære syn til den kristne kirke med hensyn til det jordiske menneske, at det består av to faktorer, den forgjengelige kropp og den uforgjengelige sjel, var den nødvendige betingelse for enhver tro på et liv etter dette, og at de hedenske teutonere følgelig også dyrket denne idé.

 

”Men denne dualitet inngikk ikke i troen til våre teutonske hedenske forfedre. Heller ikke er den av et slikt slag at en mann som har fått et etterliv, i denne sammenheng nødvendigvis må betrakte sjelen som den enkle, uoppløselige åndelige faktor i den menneskelige natur. Delingen i to deler, lif ok sàla likamr ok sàla, kropp og sjel, kom med kristendommen, og det er alle grunner for å anta, hva de skandinaviske folkene angår, at selve ordet sjel, sàla, lik den idé det representerer, er et viktig ord. I den gamle norrøne litteraturen dukker ordet første gang opp hos Olaf Tryggvasons samtidige, Halfred, etter at han hadde konvertert til kristendommen. Likevel er ordet av teutonisk rot. Ulfilas oversetter ordet psyke i Det nye testamente med saiwala, men dette gjør han med oppmerksomheten på Platons syn i Det nye testamentet, at mennesket består av tre faktorer: ånd (pnauma), Sjel (psyke) og kropp (soma).  Ulfilas oversetter ånd (pnauma) med ahma.

 

”En annen antagelse, like innkorrekt i sin estimering av den antropologiske-eskatologiske tro til teutonene, er at de antas å ha skilt mellom materie og sinn, noe som er et resultat som filosofene i Oksidenten kom fram til gjennom sine abstrakte studier. Det er, stikk motsatt, sikkert at en slik distinksjon aldri forekom i de hedenske teutoneres tankesystem. I det var alle ting materielle, en evne eller noe finkornet; det være seg følbart eller ufølbart, synlig eller usynlig. De uforgjengelige faktorer hos mennesket så vel som de forgjengelige, var materielle, og man kunne ikke forestille seg en kraft som ikke var bundet til materie, eller uttrykte seg i materie, eller var materie.

 

”Den hedenske teutonske oppfatning om menneskets natur, og de faktorer som den består av, er mest lik den arisk-asiatiske, slik vi finner den bevart i den buddhistiske tradisjon; den regner med mer enn tre faktorer i mennesket, og benekter eksistensen av en sjel, hvis dette skal bety at alt som ikke er kroppslig i mennesket, består av et eneste enkelt, og derfor uoppløselig element, sjelen.”

 

Der er to alternativer: Odinismen kunne gå mot en tragisk ende, noe som betyr ødeleggingen av planeten på grunn av hat (som ender med en nukleær, altomfattende katastrofe for planeten som helhet). Det andre er oppvåkningen til Balder og Nanna, de guddommelige oppdagere av drømmenes natur. Dette betyr at de som praktiserer åsatru, burde lære å forstå interstellar kommunikasjon, og slik bli kanaler for guddommelig energi og visdom fra Åsgård.

 

Andre planeter opplever liknende bevegelser som vår, og disse bevegelser vinner mer styrke så vel som klokskap. Gjennom drømmer kunne disse evolusjonære kanaler i forskjellige solsystemer bli informert om hverandre, og knyttet sammen med hverandre. Dette ville bli ekstremt viktig for Åsgård-universet, milliarder av solsystemer hvor de sikter mot å utvikle Midgardliv i pakt med Åsgård-modellen. Denne modell sto alltid bak og støttet livet vårt, men ufullkomment, så lenge mennesket var uvitende.

 

Som avslutning vil jeg si at i vår moderne verden er det atskillige modeller som blir brukt til å forklare de mystiske begreper rundt tro, særlig hedensk tro. Disse religiøse synspunkter eller tolkninger favner fra natursymbologi via spitualisme til Jungs arketyper. Nyáll synes for meg å være den mest gyldige metoden til utforsking av de gamle hellige tradisjoner. Dette fordi den ikke bare bruker vitenskapelig teori som belyser religiøs tro, den bruker også religionen selv til å forklare fenomener innenfor vårt univers som vanligvis blir forlatt uforklart, eller forbigått som ”imaginært”. Det er denne ideen i seg selv som formet religionens opprinnelige hensikt, siden religion og vitenskap var ett for de gamle. I virkeligheten kan det sies uten nøling at religion, i den hedenske betydning av termen, var den første vitenskap, det første system av teorier som ble brukt til å opplyse folket vårt om verden(ene) rundt dem. Etter som astrologi utviklet seg til astronomi, urtemedisin til medisin, filosofi til psykologi etc. skilte den vitenskapelige verden lag med sitt hedenske utgangspunkt. Denne atskillelse skyltes innføringen av en Dark Age – religioner som foraktet undervisning og opplysning, om dette ikke tilhørte deres tøysete ”budskap”. Med Nyáll vender vi i sannhet tilbake til de gamle synsmåter; vi bruker våre avholdte myter til å gi mening til mange av universets undre, i det vi brer vår søken etter forståing og oppmerksomhet fra mikrokosmos til makrokosmos – ja til de fjerneste deler av det levende kosmos.

 

 

 

 

 

Kommentarer ved oversetteren.

1. Loven om Determinanter. Med dette begrep – Determinanter - forstår vi alt som kan virke inn på tankeoverføringen fra drømmegiveren til drømmeren og fordreie innholdet:

-         drømmerens egne tanker og følelser

-          følelser og tanker til personer man har møtt i løpet av dagen (mest; gjerne mer enn de egne)

-         drømmerens egne erindringer

 

Loven spesifiserer:

  1. At mengden av energi som blir indusert er avhengig av forholdet mellom de personer som er involvert.
  2. At karakteren til det sinn som blir indusert i subjektet, er mer i samsvar med det til Determinanten(e) enn det til subjektet selv.

Om subjektet er en ordinær drømmer, et medium eller et hypnotisk subjekt, er likegyldig, for dette er en universell naturlov.

 

2. Aspectforsøket er et viktig forsøk innen fysikk. Det synes å vise at informasjon kan overføres med hastighet langt raskere enn lyset. Dette skulle da bekrefte Helgi Pjeturss oppfatning om hastigheten til biostrålingen.

 

3. Rupert Sheldrakes begrep Morfogenetisk felt er nevnt i artikkelen. RS er biolog med teorier som ligger nært opp til begrepene Bioradiation og Bioinduktion, som er sentrale hos Helgi Pjeturss. Fra hans bok The rebirth of nature hitsetter vi en del begreper som viser hans nærhet til sentrale sider vet filosofien til Helgi Pjeturss:

- Morphic field: formfelt

- Morphogenetic field: formdannende felt

- Soul: sjel

- Atractors: tiltrekkere; noe som tiltrekker seg påvirkning fra morfiske/morfogenetiske felt

- Ends and goales: de morfogenetiske feltenes endepunkt eller sluttresultat.

- Formativ causation: formativ eller formende forårsaking

-Habitual aspects of evolutionary nature = naturlover

- S. 96: Om sosialt felt og kontakt med forfedre.

- S. 110: Morfisk resonans med plante

- S. 118: Om telepati

- S. 107-108: Antropisk prinsipp

- S. 135: I morfisk resonans med andre planeter

- S. 145: Hva er felt?

- S. 165: Evolusjonær kreativitet

- S. 168: Elohim ≈ forfedrenes ånder

 

4. Likt søker likt. Dette er et prinsipp vi finner overalt i naturen og der det finnes liv. I Nyállfilosofien hører vi at forfedre og norrøne guder på den ene siden, og de nordiske folkene på den andre siden, tiltrekkes gjensidig av hverandre på grunn av genetisk likhet. Dette er et vanlig synspunkt innen alle etniske religioner, og det kommer særlig sterkt til syne innen Judaismen: både Det Gamle Testamente og Talmud er fylt av dette synspunktet; Jehova er jødenes stammegud, og jødene hans utvalgte eiendomsfolk. (Esra 9:1-2, 10-12, 10:1-3) (Nehemja 13:23f) (1.Mos.26:34)(2. Mos. 34: v. 16)

 

Kristendommen og Islam er monoteistiske og misjonerende religioner med målsettingen å gjøre alle folkeslag til dyrkere av de semittiske stammegudene Jehova og Allah henholdsvis, men med de fordeler som tilflyter de to gudenes eiendomsfolk. (1. Kongebok 10,14; Ordspråkene 11.15 og 22,7; Nehemia 5,4; 5. Mosebok 7,16,  23,19 og 28, 12; Esajas 49,23; Haggai 2,7; Jeremia 30,11; Esajas kap 60 og 61, samt Talmud) (1. Mos. Kap 17 v 1-14) (1. Mos. Kap 15)

 

5. Sondringen mellom sansekvalitet og minnekvalitet i drømmebildene mener vi å være original for Helgi Pjeturss, og særdeles skarpsindig.

 

Litteratur

Thorsteinn Gudjonsson:  1) Astrobiologi. The science of the universe; 2) Dreams are the key to the cosmos.

Rubert Sheldrake: The rebirth of nature. + flere av hans verker.

Tompkins, Peter/ Bird, Christopher: Plantenes hemmelige liv.

Den orginale artikkel på engelsk
Beyondismen # # #
Richard McCulloch
Bibelen

http://www.helgipjeturss.is/?lang=en

Hovedside