Hvorfor Åsatru?

*

 

 

Odin – den personifiserte nåbevissthet - innhenter kunnskapen om runene

 

I vindblåst tre

vet jeg at jeg hang

i ni hele netter;

Såret av spyd,

 ofret til meg selv

vant jeg viten

om runene.

 

 

 

Innledning

Ordet religion kan komme av det latinske religare som kan bety:

  1. å bakbinde; å binde noe bak noen
  2. å spenne (en, noen) for, som betyr det samme som 1).
  3. å gjenforene

 

Det kan også komme av rele’gere; å akte på, være oppmerksom på.

 

En tredje mulighet er at det kommer av Relego: velge på nytt, se over på nytt, granske nøye. Likheten med symbolet Naglfare er her iøynefallende.

 

Det tør nok være riktig at mange religioner – særlig de monoteistiske - har vært misbrukt av makthaverne, og dermed gitt folkene et meget tungt lass å slepe på. Makthavernes missbruk av religionen til sine egennyttige formål går som en blodvei gjennom historien.

For folkene gjelder det klart å være oppmerksomme; å gi akt på. Religionen bør granskes nøye slik at folket kan gjenforenes med de folkeegne gudene og det opprinnelige, ekte og livgivende.

 

Begrepet religion er vanskelig å definere slik at det omfatter alle sider og kjennetegn ved det vi i dagligtalen knytter til fenomenet religion. Som en brukbar tilnærming til vårt formål, velger vi likevel å bestemme begrepet slik at religion innbefatter:

 

De komplekser av tanker, følelser, forestillinger, trosforestillinger og handlinger som konstituerer menneskets forhold til det høyeste i tilværet

 

En gud utenfor mennesket er altså ikke nødvendig. Religionen søker gjerne å ha et personlig forhold til noe overnaturlig og søker en mening med livet. Religionen søker verdier, stiller krav, utvikler gjerne en moral og gir også som oftest en livsanskuelse eller et helhetlig syn på mennesket og på mennesket i verden. Bønn og offer er vanligvis de viktigste bestanddeler av kultusen, eller religionen som sosialt fenomen.

Religionens årsak eller motiv ser man gjerne i frykt og håp, avhengighetsfølelse, moralsk bevissthet, ”ærefrykt for livet” eller annet lignende. Åpenbaringer blir ofte hevdet å ligge til grunn for religiøse oppfatninger.

 

Vi ser av dette at memer og memkomplekser er grunnlaget for religionene, og dermed er det gitt at religionens nytte for folket er avhengig av dens overensstemmelse med den objektive virkelighet folket står overfor. Dens nytte for de utsugende og utplyndrende makthavere er avhengig av dens evne til å forføre folket.

Vi minner om at memer og memkomplekser er replikatorer; dvs. de har en iboende evne til selvkopiering ved å bevege seg fra sinn til sinn.

*

 

To typer religioner.

Verdens forskjellige religioner kan deles opp etter mange kriterier. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette, men nøye oss med å peke på det vi vil kalle for naturlige religioner og åpenbaringsreligioner.

           

De naturlige religioner er utviklet over lang tid i samspill med det folk de tilhører og den natur folket lever i. De er uten unntak polyteistiske og det er sjelden eller aldri snakk om dogmer eller ”den rette tro”. Sekterisme innen slike religioner forekommer vanligvis ikke. Åsatrua er en slik naturlig religion. Den er også en naturreligion hvor menneskenaturen er hovedgrunnlaget for de personifiserte krefter eller guder. Den er utviklet gjennom alle de årtusener som de nordiske folkene levde i tåken under brekanten og i et slitsomt liv i kamp med elementene. Den er derfor tilpasset både folket og den natur folket levde i, og den var et nyttig hjelpemiddel for folket i livskampen. Det vil den også kunne være for de nordiske folkene i fremtiden etter hvert som den blir gjenopplivet og atter blir en del av innholdet i folkenes kollektive psyke.

 

Åpenbaringsreligionene er alle monoteistiske, med et mulig unntak av Buddhismen, som i sin reneste form ikke har noen gud eller guder. Judaismen har Moses som hovedprofet og et flertall småprofeter som fortolkere. Kristendommen har Jesus som gud i spann med Faderen og Ånden, og Paulus er deres fortolker. Islam har Allah, og Muhammed er hans profet.

Jesus var ingen religionsstifter. Han var trolig lite annet enn en jødisk nasjonalist med et sosialt budskap som appellerte til folket, men som skremte makthaverne. Derfor måtte han drepes.

Moses fikk sine viktigste ”åpenbaringer” på fjellet Sinai (i en hule?) etter fadesen i Egypt hvor han og Hyksosfolket ble drevet ut. Etter kalvedyrkingen under Arons ledelse var det ”åpenbart” at det trengtes sterkere lut, og vi fikk derfor de mange forbud og påbud vi kan lese om i GT. Og som en ekstra påminnelse fikk folket en lærepenge som gikk ut på at 3000 av kalvedyrkerne ble slått i hel. Elitejødene hadde med dette skapt seg en nyttig og streng gud, en nyttig religion og et lydig folk.

Muhammed fikk sine åpenbaringer i en hule utenfor Mekka. Deretter virket han – etter at han ble avvist - som landeveisrøver mellom Mekka og Medina til han fikk makt nok til å besette byer og etter hvert hele land. Islam ble en nyttig religion for profetens slekt og familie og den elite de utgjorde. Nytten for folkene kan vel betviles. De er åpenbart slaver under denne religion med stagnasjon og elendighet som resultat.

 

Alle de monoteistiske åpenbaringsreligionene – og den gud som er deres sentrum - er konstruert av makthaverne for å binde folket og spennen dem foran det lass religionen og makthavernes umåteholdne velferd og sikring representerer. Guden var og er uten unntak familieguden eller stammeguden til den makthavende elite.

Både Judaismen, Kristendommen og Islam har jødeguden Jehova som Herre. Pakten mellom Jehova og jødene går som kjent ut på, at om de holder alle hans påbud og forbud, skal han gjøre dem til verdens herrefolk og herrer over alle rikdommer, og alle andre folk skal være deres tjenere (Jes. Kap. 49, 60, 61, m.m.fl.). I dette perspektiv blir Kristendommen og Islam bare verktøy eller midler i strevet for å virkeliggjøre Paktens intensjoner for den jødiske elite.

 

Hva er galt med de monoteistiske religionene?

Blar vi i historieboka, ser vi at krig, blod og lidelse har fulgt alle de monoteistiske religionene til alle tider. GT forteller i de mest bloddryppende og sjokkerende detaljer om Jehovas og israelittenes herjinger fra Gosen til Kanaans land, og de kristnes framferd med tvangsmisjonering, religionskriger, folkemord og kulturkverking er heller verre enn bedre. Og Islam kalles ”sverdets religion” med rette; deres mål er Det store kalifatet hvor alle verdens folk er omvendt til Islam – om nødvendig med makt.

Kristendommens menneskesyn går, som vi vet, ut på at mennesket er ondt og syndig og ”kjenner den onde lyst i sitt hjerte” - med utgangspunkt i arvesynden: For samfunnssynet gjelder at ”all øvrighet er av Gud”. For judaismen gjelder at jødene er Guds utvalgte folk mens resten av menneskeheten er goyim: kveg, som skal tjene jødene. Hva Koranen sier om disse ting er vi litt usikre på, men at tilhengerne er slaver under sin religion er tydelig, og at kvinnesynet er verre enn menneskesynet, er vel også tydelig.

 

Hva kan det så være som ligger under all denne styggedommen – hva er uvesenets innerste kjerne? Det svar vi vil gi er følgende:

 

 I sin tydete form fremstår Jehova som et psykopatisk og særdeles strengt Overjeg. Og dyrking av alle andre guder er forbydd.

 

Virkningen av å dyrke en slik Gud er mangfoldig:

 

  1. Menneskene blir synd-, skyld- og skambelagt, og det blir gjerne knyttet ekkelhetsfølelse til sider ved menneskets natur, for eks. seksualiteten. Arvesynden er et hoveddogme innen kristendommen.
  2. Det skjer fortrengninger av sider ved driftslivet med negative psykiske konsekvenser som resultat.
  3. Angst blir gjerne utviklet og knyttet til punktene 1 og 2.
  4. Guden og makteliten forsvarer seg med kravet om Den rette tro. De som ikke tror - eller dyrker andre guder - blir demonisert, forfulgt og om nødvendig drept.
  5. Tankekontroll og trostvang blir nødvendig overfor individet, og den blir utøvd av troens voktere og forsvarere. ”Uriktige” eller uønskede tanker og ytringer blir straffet. (jf. løgnene om holocaust samt middelalderens inkvisisjon)
  6. Ønske om mulighet for makt og økonomisk utsuging og utplyndring av folkene er vanligvis motivet bak elitens promotering av Guden - og utsuging og slavebinding er alltid virkningen.
  7. Gudsbildet, og den tro og lære som det er hyllet inn i, virker slavebindende på individ og samfunn. Men utsugerne – makteliten – vinner sin frihet.

 

*

 

 

 

Hvorfor Åsatru?

Et kortsvar kan lyde slik:

 

En gud som er en personifisering av Overjeget, opptrer ikke i Åsatrua. De negative virkninger av å dyrke et særdeles strengt og psykopatisk Overjeg i personifisert form, slik vi har sett dem følge av de monoteistiske, semittiske stammereligionene, vil dermed selvsagt ikke kunne komme som en følge av Åsatrua. Slike må da eventuelt – om mulig - komme av helt andre virkemidler.

 

I Judaismen, Kristendommen og Islam er Den eneste Guden verken en del av mennesket eller av verden utenfor mennesket. Han står utenfor skaperverket! Han er dermed en ren vrangforestilling eller villfarelse; folk vet rett og slett ikke hva de dyrker. Men i sin tydete form - slik vi har tydet ham - er han en personifisering av krefter i mennesket, og han har derfor reell psykisk eksistens også i våre sinn. Han er den strenge moralens gud og vokter. Han er arvesyndens gud. Jehova er den utsugende elitens gud. For den jevne mann og kvinne som dyrker ham, blir han en svøpe for individ og samfunn. For oss som avviser ham, blir han ufarlig på det psykiske eller mentale plan. Men å leve i et samfunn som dyrker ham, kan være plagsomt nok for en hedning.

 

I de semittiske, monoteistiske stammereligionene vet de ikke hva de dyrker. Maktliten holder det skjult for folket. I Åsatrua vet vi hva vi dyrker. Vi har tydet de religiøse symbolene og brakt dem i overensstemmelse med kjent virkelighet. I vår gudsdyrking vet vi hva vi gjør og hva vi har med å gjøre.

Æsene står for bevissthetskreftene generelt med Odin som den personifiserte nåbevisstheten, Tor som viljen og Ve som de virkelighetsoverensstemmende og forståtte psykiske inngraveringer. Vanene står for livskreftene: Frøya er en personifisering av erotikk, seksualitet og følelsesliv generelt, mens Frøy er en personifisering av avlings-, gro- og voksterkrefter i naturen.

 

Å drive ut de onde ånder ved å avsverge kristendommen er vel og bra for oss alle, men naturen har en lei tendens til å ville fylle et hvert tomrom. På det psykiske feltet vil dette gjerne bety at psyken blir invadert av andre slemme religioner eller livssyn, eller av ideologier, moralismer eller politiske besettelser av de forskjelligste slag som erstatning for det utdrevne. Og man kan da faktisk risikere at det siste blir verre for mennesket enn det første.

Det gjelder derfor å fylle psykens rom med en religion og et livssyn som kan tjene som bolverk mot de inntrengende, psykiske nidhoggerne og jotnene som står klar for invasjon. Og for oss nordboere kan vi ikke se at det finnes noe bedre middel til dette formål enn Åsatrua. Åsatrua - og særlig den jotunbankende versjonen av den - er frelsesmidlet både for individ, folk og samfunn i Norden.

Åsatrua vil virke psykisk frigjørende og beskyttende for individet, og materielt og økonomisk frigjørende og beskyttende både for individ og samfunn.

Så derfor Åsatru…

 

Hvordan blir man en åsatruer?

En åsatruer blir man gjennom en flerleddet prosess:

 

1. Man tenker først nøye gjennom sitt forhold til kristendommen eller den religion eller det livssyn man er medlem av. Finner man så at dette ikke lenger virker tiltalende på en, eller at det virker frastøtende på en og ikke i pakt med ens innerste verdier og synspunkter, så melder man seg ut.

 

2. Får man så etter hvert mistanke om at Åsatrua kan være det som gir livet mål og mening, starter man straks med å sette seg inn i den litteratur som finnes på feltet. Vi anbefaler Den eldre og Den yngre Edda samt Handbok i hedenskap fra Det Norske Åsatrusamfunn. Det finnes rikholdig litteratur ellers på feltet; også på nettet. Vi viser særlig til;

- Hvem er hvem i Åsgård;…(forfatter og forlag)

- ****(hvem er hvem..)

Dermed er man kommet i gang med å gjøre seg kjent med det norrøne mytiske univers.

 

3. Når så Åsatrua framstår som det rette, utfører man et innmeldingsblot, og dermed er man en bekjennende åsatruer.

 

4. Ønsker man medlemskap i et eller annet registrert åsatrusamfunn, for eks. Det Norske Åsatrusamfunn, melder man seg bare inn eller søker om medlemskap. Det bør her nevnes at nasjonalsinnede mennesker ikke er velkomne i alle trossamfunn. Disse åsatrusamfunn er gjerne stiftet av venstrevridde politiske elementer som har fått for seg at de ”skal ta tilbake de nasjonale symbolene” fra de slemme nasjonalistene, eller det kan dreie seg om internasjonale eller unasjonale krefter som vil erobre Åsatrua til bruk for sine formål. Disse trossamfunn røper seg gjerne ved å reise virtuelle nidstenger på nettet og flagge hat mot alle som viser folkekjærlighet, nasjonalsinnethet eller vernevilje for norsk kultur.

 

Åsatrua er en etnisk naturreligion som neppe passer for andre enn de nordiske folkene.

 

Hvordan praktiserer man sin åsatru?

Fra DNÅ’s side kreves det ingen tro. Det kreves bar at man føler nærhet, tilhørighet og åndelig eller fysisk slektskap med Æser og Vaner, eller tilhørighet med den norrøne mytologiske kulturarven i sin alminnelighet. Dog: de vesener som befolker det norrøne mytiske univers, må man forholde seg til i sin tydete form. Det er realinnholdet i symbolene man forholder seg til, ikke bokstavinnholdet. Odin forholder man seg til som en personifisering av nåbevisstheten; Frøya er en personifisering av seksualitet, erotikk og følelsesliv i vid forstand. I sin ytre form fremstår imidlertid gudene og vesenene i vår psyke som sinnbilder i pakt med den gamle tradisjon.

 

Kontakten med gudene, eller realinnholdet i gudesymbolene, skjer gjennom blot. De store årstidsblotene skjer gjerne ved bestemte tidspunkt. Utenom dette foretar man småblot etter behov, alene eller sammen med andre. I småblotene ber man om hjelp fra gudene eller man forplikter seg overfor dem, eller man gjør begge deler.

I sin form ser et småblot slik ut:

 

  1. Visualisering av guden
  2. Påkalling av guden ved navn og dermed åpning av forbindelsen
  3. Budskapet eller henvendelsen til guden
  4. Begrunnelsen for henvendelsen
  5. Avslutning med stenging av forbindelsen

 

I DNÅ har ofringer ingen plass. Men en skål til gudens ære og heder, og til hans framgang, er ikke uvanlig.

 

Vil man avansere fra vanlig åsatruer til jotunbanker, kreves det litt ekstra. En jotunbanker er en åsatruer som føler en uimotståelig trang til å hjelpe Tor i hans kamp mot kaoskreftene. Og vi må vel bare innrømme at han nok trenger slik hjelp, og at det er på tide han får det? Etter at åsatrua begynte å gå tilbake i Norden, begynte kaoskreftene å gå fram. Framveksten av åsatrua vil bremse denne framgangen, og forhåpentlig snu den til tilbakegang – senest etter Ragnarok.

For å kunne virke som jotunbanker bør man ha god innsikt i kaoskreftenes vesen og hvordan de skal bekjempes. Og man må være uredd og ha en sterk kampvilje.

Vi innser at dette ikke passer for alle. Den vanlige åsatruer har nok med å frigjøre seg selv og å leve sitt daglige liv. Gjennom sin tilhørighet og sitt samliv med det norrøne mytiske univers, er han likevel med på å bearbeide og åpne den kollektive psyke for gudenes gjenkomst.

 

 

Hvordan drive jotunbanking?

De største jotnene de nordiske folkene har å slite med, er de monoteistiske og slavebindende religionene, ideologier av de forskjelligste slag (særlig kapitalismen), idekomplekser som er skadelige for både individ og samfunn, politiske partier som opptrer som folkesvikerorganisasjoner, autoriserte politisk løgner og fortielser og tabuer som undergraver samfunn, folketilhørighet og nasjonalt samhold, samt nidhoggere av enhver annen art.

Jotunbankingen skjer langs tre dimensjoner:

 

  1. Opplysningsarbeid. Det er nødvendig med en omfattende folkeopplysning for å kunne rå bot med den utfjotting det norske folk har vært utsatt for gjennom århundreder. Flagging av tilhørighet til åsatrua og kjærlighet til det norrøne mytiske univers hører hit.

 

B. Politisk arbeid. Både Storting, Regjering og alle politiske fora er i dag befolket med utelukkende folkesvikere. De fleste politiske partier like ens. De er alle hjelpere eller medløpere for de internasjonale og utsugende pengefyrstene. Noen av dem vet hva de gjør, andre ikke. For å rå bot på dette, må nasjonalsinnede og folkekjærlige partier inn på stortinget og i regjeringen, og et nytt folkekjærlig og folkebevarende lovverk utvikles. Dette gjelder i særlig grad for Grunnloven. Disse politiske partiers viktigste programposter vil måtte være:

 

  1. Gjeldspengesystemet erstattes av et fripengesystem.
  2. Pengeprimatet erstattes av arbeidsprimatet.
  3. De fire friheter for pengefyrstene erstattes med sine begrensninger. (Fri bevegelse av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester over landegrensene erstattes av en sterk begrensning av de samme til den folkeegne økonomis og velferds fremme)
  4. Folkets fellesressurser i hav og på land må ikke kunne privatiseres og gjøres til gjenstand for kjøp og salg. De må forbli i folkets felleseie og forvaltes til folkets beste. Det samme gjelder infrastruktur av mange slag; fra strømnett til vei og telenett.

 

Dermed er Pengefyrstenes muligheter for utsuging og slavebinding av menneskene umuliggjort. Det kapitalistiske plyndringssystem er erstattet av et folkebevarende og folkevernende system, og noen av jotnene er drevet tilbake til de huler de kom fra.

 

C. Samarbeid over landegrensene med jotunkverkingen. Å ta i med de internasjonale, utsugende pengefyrstene krever samarbeid over landegrensene. Et lite folk alene ville ha vansker med å klare dette. Gjennom samarbeid med den arbeidende del av befolkningen i andre land, vil det lettere være mulig å nå fram.

 

 

*

 

Brisingamenet