Religionsside4

Den norske grunnlov garanterer trosfrihet til alle landets borgere, men den tro og det livssyn som kommer til uttrykk i det lille skrift du nå holder i hendene, er i skrivende stund erklært som ulovlig i Norge av Det kongelige justis- og politidepartement. Av alle verdens religioner er Åsatrua dermed den eneste som ikke er beskyttet av lov i Norge. Forhistorien er følgende: Det Norske Åsatruamfunn søkte i brev av 03.02.96 om registrering og enerett til navn. Søknaden ble behandlet av fylkesmannen i Nordland og svar gitt i brev av 18.03.96. Fylkesmannen fant at vilkårene for registrering var til stede idet Åsatrusamfunnets trosgrunnlag, etiske og moralske grunnlag og organisering tilfredsstilte alle lovens krav, og han uttalte i tillegg at søknaden var forebilledlig.
Men på dette tidspunkt hadde Justisdepartementet fått kalde føtter. De fant å ville overprøve fylkesmannen, og i brev av 15.11.96 til fylkesmannen i Nordland heter det:

"Justisdepartementet er av den oppfatning at Åsatrusamfunnets lære og arbeid er i strid med rett og moral".

Det denne konklusjon bygde på, bar tydelig preg av å være vikarierende motiv. Avslaget hvilte egentlig helt klart på politisk grunnlag. En religion som maktstat og mysteriekirke gjennom tusen år hadde søkt å utrydde gjennom drap, mordbrann, tortur, heksebrenninger og forfølgelser av alle slag, måtte ikke få lov å etablere seg igjen på lovlig vis.
Denne avgjørelse ble anket til Justisdepartementet gjennom advokat Magne Kjos, og anken har ligget i departementet under to justisministre. Statsminister Torbjørn Jagland er også blitt tilskrevet og bedt om å rydde opp, men anken er blitt avslått.

Saken er nå gått til Sivilombudsmannen, og den vil om nødvendig bli prøvd for Menneskerettighetsdomstolen.
Vi kan altså slå fast at de to justisministrene, kriminalforfatteren Anne Holt og kommunisten og Stalinisten Gerd-Liv Valla, ekspedisjonssjef Per-Arne Skogstad, statsminister Torbjørn Jagland, regjeringen Jagland, og dermed også Det Norske Arbeiderparti, alle har valgt å eksponere seg som fiender av Det Norske Åsatrusamfunn.
Det skal bli interessant å se hvordan dette fiendskap tar form i årene som kommer.

Dette lille skrift er skrevet som en forklarende og utfyllende kommentar til det trosgrunnlag og det etiske og moralske verdigrunnlag vi finner i søknaden om registrering. Denne finnes foran i heftet.

Vi er mange forfattere stor takk skyldig. Særlig er vi takknemmelige for den hjelp og nytte vi har hatt av ideer og synspunkter fra verkene til Gerhart Iversen, Eugen Bleuler, Vilhelm Gernhammer, Rupert Sheldrake, Thorsteinn Gudjonsson og Helgi Pjeturss.
Etymologisk ordbok har som takk for hjelpen fått en framtredende og ærerik plassering i bokhylla.

***

Da regjeringen Bondevik 1 kom til makten, forsvant all departemental motstand, og godkjenningen av Det norske åsatrusamfunn skjedde i en fart. Dette tjener denne regjeringen til ære.

Tros- og registreringsgrunnlag for

Det Norske åsatrusamfunn

En religion og et livssyn.

VEDTEKTER, TROSGRUNNLAG OG ETISK GRUNNLAG

Navn

Navnet på det nye tros- og livssynsamfunnet skal være:

Det Norske Åsatrusamfunn.

A. Trosvedkjenning

Etter at trosgrunnlaget er blitt utprøvd gjennom noen år, har det vist seg at medlemmene i DNÅ i mindre grad er opptatt av det opprinnelige trosgrunnlaget eller av tro i det hele. Det synes som man i langt større grad grunner sitt medlemskap på livssynaspektet og på følelsen av tilhørighet og åndelig eller fysisk slektskap med æser og vaner, eller med den norrøne mytologiske kulturarven i sin alminnelighet, enn med tro. Dette kan ha sammenheng med vår tydning av mytene og de mytiske symbolene: bl.a. at æsene står for bevissthetskreftene generelt og vanene for livskreftene; eller at Odin på det individuelle plan står for nåbevisstheten. Vi har derfor funnet å ville tilføye et punkt til vårt trosgrunnlag:

0. Uavhengig av tro kan den som føler tilhørighet og åndelig eller fysisk slektskap med æser og vaner, eller tilhørighet med den norrøne mytologiske kulturarven i sin alminnelighet, bli medlem av DNÅ.

1. Vi tror at de gamle norrøne guder, gudinner og andre mektige vesener eksisterer som både fysiske og åndelige realiteter. Dette gjelder både for æser, vaner, jotner, diser, valkyrjer, alver, dverger, forfedreånder og naturvetter av mange slag både på hav og land.

2. Vi tror på en åndsdimensjon som eksisterer uavhengig av den fysiske verden, men som gjennomstømmer denne, og som mennesket kan komme i kontakt med gjennom forskjellige virkemidler.

3. Vi tror også på en nøytral, upersonlig, universell kraft som kan tas i tjeneste gjennom magi.

4. Vi tror på et liv etter døden.

5. Vi tror på gjenfødelse.

6. Vi tror at målet for den menneskelige utvikling på jorden, både kollektivt og individuelt, er en stadig høyere bevissthet, og derigjennom en stadig bedre evne til å være gudenes medskapere.

7. Vi tror at mennesker, guder og enkelte andre av de vesener som er nevnt har sammenfallende interesser og kan styrke hverandre gjensidig. Gjennom påkalling kan menneskene få hjelp, og gjennom tro på dem og gjennom bloting blir gudene eller vesenene styrket i sin eksistens og kraft. Sammen med gudene og de andre kosmoskreftene kan mennesket bidra til at kaoskreftene kontrolleres og utviklingen på jorden styres vekk fra Dødslinjen og inn på Livslinjen.

B. IDEOLOGI, LÆRE OG LIVSSYN

1. Grunnlaget for ideologi og lære finner vi i den gamle norrøne litteraturen; særlig kan nevnes Den Eldre Edda og Den Yngre Edda, Håvamål, Våluspå, Grimnesmål, skaldekvadene, samt andre kilder for gudelære, både av ny og gammel dato. Åsatrua er en naturreligion.

2. Hedensk Sed skal være ledesnor for adferd, livsførsel og etikk. Å følge hedensk sed vil -i tillegg til tro og gudsdyrking - si å følge gamle norrøne skikker og å akte og hedre de gamle moral- og æreskodekser.

3. Mennesket er rimelig godt av natur. Det gjelder derfor å få virkeliggjort mennesket slik det er i stedet for å pålyge det en ond natur og fortelle det hvordan det bør være.

4. Åsatrua, hedensk sed og det livssyn som følger av dette skal hjelpe tilhengerne til å leve i et solidarisk samfunn og folkefellesskap i lydighet mot landets lover.

5. Mennesket "frelser" seg selv. Det får "lønn" i det hinsidige etter sitt virke og sin livsførsel i det dennesidige. Livets mål og mening er det bare individet selv som kan finne ut av.

6. Det enkelte medlem har stor frihet til å tro hva det vil og drive sin gudsdyrking som det vil innen de grenser trosvedkjenningen og vedtekter gir.

C. VEDTEKTER FOR DET NORSKE ÅSATRUSAMFUNN

Etisk og moralsk grunnlag
1.1. Åsatrua tar sikte på å ansvarliggjøre de mennesker som bekjenner seg til denne religion og dette livssyn. Dette krever en totaletisk vurdering hvor regeletikk, handlingsetikk og sinnelagsetikk danner det etiske grunnlaget, men hvor konsekvensetikk og etikk bygd på menneskets natur og naturlige behov er av overordnet og avgjørende betydning.

1.2. Fellesskapet eller storsamfunnet er basis for individets liv og eksistens. Derfor må helhetens vel ofte gå foran eget vel.

1.3. Medlemmer av trossamfunnet kan informere utenforstående om tro og livssyn, men misjonering er verken ønskelig eller tillatt.

1.4. Det er tillatt å ha gudebilder og andre symboler, men det er ikke plikt å tilbe dem eller gjennomføre bestemte religiøse ritualer.

1.5. Det som er viet og hellig må ikke vanæres. Det gjelder gudebilder, hov, horg og graver. 1.6. Medlemmer av åsatrusamfunnet kan praktisere sin tro som de selv ønsker innenfor de rammer som vedtektene og norsk lov setter.

1.7. Medlemmer av åsatrusamfunnet skal vise forståelse og toleranse overfor andre trossamfunn. De kan delta i seremonier gitt av disse uten å komme i konflikt med egen overbevisning, men bør her generelt være litt tilbakeholdende.

1.8. Medlemmer av åsatrusamfunnet kan vies av prest fra annet trossamfunn hvis en i paret tilhører dette samfunn. Han kan også begraves av prest fra annet samfunn, og i denne troens tradisjon, dersom familien til den avdøde ønsker dette.

1.9. Folk som ikke er medlemmer kan delta i seremonier til åsatrulaget dersom laget godkjenner det.

1.10. Åsatrusamfunnets motto skal være:
1. Med gudene og gammel sed for folk og fedreland.
2. Gjør hva du vil uten å skade andre.

1.11. Bruk av blod, ofring av levende dyr eller rituell slakting må og skal overhodet ikke inngå som del av Åsatrusamfunnets virksomhet.

Om medlemskap
2.1. Alle nordmenn som ikke er medlemmer av andre trossamfunn og som er over 15 år, kan bli medlemmer av åsatrusamfunnet.

2.2. Et medlem kan melde seg inn i et hvilket som helst troslag forutsatt at han/hun blir godkjent av goden/gydja, eller han kan velge å stå tilsluttet åsatrusamfunnet sentralt.

2.3. Er man først blitt medlem av åsatrusamfunnet, skal man ikke kunne utstøtes på grunn av tro, meninger, handlinger, politisk overbevisning eller seksuell legning. Man kan utvises fra det åstruarlag eller blotslag man er medlem av, men man skal alltid kunne stå som sentralt tilsluttet medlem så lenge man vedkjenner seg trosgrunnlaget.

2.4. Medlemmer som ikke står i noe blotslag kan blote alene. Er en gode/gydje til stede, skal denne lede blotet.

2.5. Foreldre som er medlemmer av åsatrusamfunnet kan fritt melde sine barn inn.

2.6. Ethvert medlem av Åsatrusamfunnet er personlig ansvarlig for sine handlinger. Åsatrusamfunnet, dets ledelse og dets medlemmer har ikke noe kollektivt ansvar for lovbrudd begått av enkeltmedlemmer eller troslag.

Om strukturen til Det Norske Åsatrusamfunn
3.1. Organisasjonsstrukturen i Det Norske Åsatrusamfunn går fra nederst til øverst langs følgende linje:

ÅSATRULAGET

HERREDSTINGET

FYLKESTINGET

LANDSTINGET/LANDSSTYRET

3.2. Åsatrulaget skal ha en gode/gydje som leder. Denne skal kunne forestå alle religiøse ritualer og gi religiøs veiledning, dog uten å kunne opptre som dommer i trosspørsmål. Goden/gydja velges av laget. Flere lag kan ha samme gode/gydje. Hvert lag bestemmer sin egen størrelse.

3.3. Herredstinget består av alle goder/gydjer i herredet/byen/bydelen, samt minst ett valgt medlem fra hvert lag. Herredsgoden er leder av tinget. Han velges for fire år av herredstinget med alminnelig flertall.
Herredstinget har møter to ganger i året, eller så ofte herredsgoden finner det nødvendig å innkalle til møte.

3.4. Fylkestinget ledes av fylkesgoden. Han er valgt av fylkestinget med alminnelig flertall for fire år. På fylkestinget møter herredsgodene/gydjene og alle goder/gydjer i fylket. Fylkestinget har møte en gang om året.

3.5. Landstinget er ledet av landsgoden med høvdingen som varamann. På landstinget møter alle herredsgoder/gydjer og fylkesgoder/-gydjer.
Landstinget skal vedta, ev. endre alle lover, fordele penger til fylkestingene, godkjenne plan for kommende års rift, godkjenne langtidsplan og ta beslutning i alle vesentlige saker. Alle vedtak fattes med simpelt flertall, bortsett fra viktige saker, som for eks. endring av trosgrunnlag, som avgjøres med 2/3s flertall. Tinget avgjør selv hvilke saker som krever kvalifisert flertall. Landstinget har møte en gang i året og er et åpent møte.

3.6. Landsstyret består av landsgode, høvding og skattemester. Hver av de tre har eget sekretariat. Alle tre er valgt av landstinget blant søkere og tilsatt på åremål. Landsstyret er Det Norske Åsatrusamfunns øverste styrende organ og står for den daglige drift på landsbasis.
Landsstyret fører arkiv for Det Norske Åsatrusamfunn. Dette innbefatter medlemskartotek, korrespondanse, regnskaper, sakslister og referater fra tingmøter på alle nivåer, årsrapporter, publikasjoner av alle slag og samfunnets historie. Landstyret skal nytte fylkesgodene som råd

3.7 Lagene og herredstingene kanaliserer sine synspunkter til landstinget gjennom fylkestinget. Fykestinget fremmer sakene for landstinget gjennom landsstyret, som også kan fremme egne saker. Fylkestinget skal alltid holdes i forkant av landstinget, herredstinget i forkant av fylkestinget.

Finansiering
4.1. Landsstyret kan skaffe inntekter gjennom offentlige tilskudd, salg av bøker og skrifter, gaver, innsamlinger og blotspenger.

4.2. Åsatrulagene kan skaffe penger ved de midler og metoder de selv ønsker innen rammene av norsk lov.

4.2. Herredstingene finansieres av åsatrulagene og av midler fra landsstyret.

4.4. Fylkestingene finansieres av herredstingene og av midler fra landsstyret.

Tittelinnehavere
5.1. Goder/gydjer på alle nivåer, fra åsatrulagene til landsting og landsstyre, skal kunne forestå og er forpliktet til å gi følgende tjenester /seremonier:
- navngiving
- handfesting
- overgangsrite
- bryllup
- begravelse
- innsetting og avsetting av tittelinnehavere
- blot

En leder eller tittelinnehaver må opptre som mellommann og formidler dersom han blir bedt om det.

5.2. Det forventes at en leder skal kunne utrede og forklare religiøse spørsmål når han blir bedt om det, men han/hun kan ikke opptre som dommer i religiøse spørsmål.

5.3. Landsgodens oppgaver på landstinget er:
- å åpne tingmøtet med blot
- å være ordfører
- å gå gjennom sakslisten
- å gjøre rede for utføringen av de tingpålagte oppgaver fra forrige tingmøte, samt styrets virksomhet generelt.

Han er øverste religiøse leder og leder for landsstyret.

5.4. Høvdingen er varamann for landsgoden når denne av en eller annen grunn er hindret fra å møte på tinget.
Høvdingens ansvarsområde er å sammenkalle tinget, sette opp saksliste og være referent for tinget. Han skal ta seg av de mer verdslig sider av driften til Åsatrusamfunnet, for eks. føring av kartotek, arkiv og bibliotek.

5.5. Skattemesteren skal styre Åsatrusamfunnets penger og eiendom og føre regnskap etter norsk lov. Han/hun står ansvarlig overfor landstinget.

5.6. Landsgode, høvding og skattemester kan avsettes av landstinget når tinget finner dem uskikket. Mellom tingmøtene kan rådet av fylkesgoder utføre denne funksjon med 3/4s flertall. Rådet kan utnevne nye personer til å bekle stillingene fram til neste tingmøte.

5.7. Hvert Åsatrulag skal velge seg gode/gydje. Hvert åsatrulag skal sogne til et hov og en hovgode/hovgydje. Denne kan være herredsgode/-gydje, men trenger ikke være det. Hovgoden velges av åsatrulagene.

5.8. Goder/gydjer på alle nivå må være over 23 år og under 75 år gamle. De må leve et hederlig liv i samsvar med hedensk sed, være i stand til å fylle sitt embete og gjøre de skyldnader som norsk lov og Åsatrusamfunnets vedtekter krever.
Hovgoder/gydjer/forstandere skal:
- føre de bøker som departementet fastsetter
- gi de meldinger, opplysninger og vitnemål som departementet eller fylkesmannen fastsetter
- gi de tjenester som Lov nr.25 av 13 juni 1969, eller gjeldende lov, pålegger ham (Jamfør pkt.1.)

Tittelbærer som ikke kan overholde dette kan bli fratatt sitt embete.

5.9 En hovgode/gydje har ingen annen myndighet enn den blotslaget har gitt ham/henne.

5.1o. Tvilstilfeller eller tilfeller som ikke dekkes av loven, blir avgjort av styret gjennom tolking eller midlertidig lov som legges fram skriftlig for neste møte i landstinget.

5.11. Strid eller uenighet om lovfortolkning tas opp med fylkesgoden som fører saken for landstinget.

Åsatrulagene
6.1. Som medlemmer av Det Norske Åsatrusamfunn kan åsatrulagene eller enkeltmedlemmene blote til en eller flere av følgende grupper av gudeætter/ makter i naturen:
- æser
- vaner
- alver
- diser/diar
- Sol, Måne
- forfedre
- vetter/ånder i naturen
- enkelte jotner(f.eks. Skade)

Det foretrekkes at man dyrker eller tilber guder/gudinner/makter som fra gammelt av har hatt kult i Norden. Man får ikke dyrke dverger eller jotner generelt. Ønske om dette må tas opp og behandles som sak på Landstinget.

6.2. Blotslaget eller hovgode/gydje kan ikke pålegges en bestemt religiøs fortolkning eller et bestemt ritual. Praksis kan variere for samme gud eller makt.
En gode/gydje må likevel uten unntak ha med følgende hovedelementer i en blotsseremoni:
- lyse stedet for blotingen i vé
- kvadlesing
- påkalling av den gud/makt blotet er gitt til
- blotingen
- drikke av gudehornet i en felles skål med åsalyden til ære for blotets adressat. Øl, mjød eller vin blir gjerne nyttet.

6.3. Åsatrulag som dyrker andre guder/makter enn de som går fram av trosgrunnlaget, som bryter trossamfunnets vedtekter eller norsk lov, kan bortvises på tinget med 4/5s flertall. Gode/gydje i slikt troslag kan på tinget fratas sin tittel med 4/5s flertall. Medlemmene av troslaget blir da å betrakt som enkeltstående, sentralt tilsluttede medlemmer i Åsatrusamfunnet.

6.4. Åsatrulag kan blote hvor de vil i samsvar med Friluftsloven og grunneierens tillatelse, når de vil og så ofte de vil. De vanlige fire hovedblot er ved solhverv og jevndøgn.

6.5. De penger et åsatrulag mottar fra Åsatrusamfunnet skal kun brukes til bloting eller fellesaktiviteter som har med åsatru eller norrøn kultur å gjøre. Egne innsamlede midler brukes fritt.

Valgordninger
7.1. Alle medlemmer kan i prinsippet stille til valg som gode/gydje, herredsgode/gydje og hovgode/gydje. De kan ikke foreslå seg selv, men må være foreslått av en eller flere andre. Alle valg skal være skriftlig og hemmelige.

7.2. Fylkesgodene velges blant de goder/gydjer som møter på fylkestinget.

7.3. Landsgoden/gydjen velges blant goder/gydjer. Han/hun kan ikke foreslå seg selv, men må være foreslått av andre. Valget er skriftlig og hemmelig.

7.4. Høvding og skattemester kan velges fritt blant samfunnets medlemmer. De kan ikke foreslå seg selv, men må være foreslått av andre. Valget er skriftlig og hemmelig. De innsettes ikke under blot.

7.5. Titler innen lagene utdeles offisielt til nye tittelinnehavere under blot. Landsgode/-gydje utnevnes av tinget og tilsettes under blot.

7.6. Alle titler innehas for livstid, utenom landsgode/gydje, høvding og skattemester. For disse er tittelen knyttet til embetet. Tittelen eller embetet kan tas fra en innehaver bare gjennom dom på landstinget med 4/5s flertall, og på grunn av uverdig opptreden, grove brudd på trossamfunnets vedtekter eller hvis innehaveren melder seg ut av Åsatrusamfunnet.

7.7. Se ellers om valgordninger under punktet "Om strukturen til Det Norske Åsatrusamfunn."

Oppløsning av samfunnet
8.1. Dersom Det Norske Åsatrusamfunn skal oppløses, kreves det at alle åsatrulag velger å oppløse seg selv. Så lenge det finnes åsatrulag som ikke ønsker å oppløse seg selv, så lenge består samfunnet.

8.2. Dersom et åsatrulag velger å nedlegge seg selv, skal lagets eiendom tilfalle Det Norske Åsatrusamfunn og administreres av landsstyret på vegne av landstinget.

8.3. Dersom alle åsatrulag velger å oppløse seg, og Det Norske Åsatrusamfunn dermed er oppløst, skal samfunnets eiendommer og penger gis til veldedige formål eller tilfalle staten. Alle tittelinnehavere mister da sine titler.

8.4. Avsluttende regnskap og utgreiing om årsaken til nedleggelsen sendes til departementet.

****

Utbredelse
Åsatru i forskjellige varianter er i dag i vekst i Norden, Tyskland, England, Frankrike, USA og Canada. Ny-hedenske grupper finnes over hele verden, vanligvis grunnlagt av folk med europeisk bakgrunn. Både på Island og i USA er åsatru registrert som en lovlig religion.
Det Norske Åsatrusamfunn er i vesentlig grad inspirert av åsatrusamfunnet på Island, særlig hva organisasjon og vedtekter angår, men vi har også lært av eksisterende og virksomme grupper i Norge og i resten av Norden.
Når det gjelder trosgrunnlag, lære, ideologi og organisering, er det imidlertid en del vesentlige forskjeller mellom oss og andre åsatrusamfunn; særlig vil vi peke på vår tro på også en upersonlige, nøytral kraft i naturen som kan tas i menneskets tjeneste, samt vårt syn på mennesket som grunnleggende godt. Vi vektlegger den gamle norrøne kultur, tradisjon og æreskodeks sterkt.

Det Norske Åsatrusamfunn består i øyeblikket av ett åsatrulag, samt et mindre antall frie åsatruere spredt over store deler av landet. Lagets navn er Vidar Åsatrulag, og medlemmene er bosatt i østlandsområdet.

Formål
1. Gjennom Det Norske Åsatrusamfunn og den religion og det livssyn dette rommer ønsker vi å gi livet og døden mål og mening for det enkelte medlem.

2. Vi ønsker å skape et fellesskap hvor medlemmene kan praktisere sin tro og sitt livssyn alene eller sammen med andre.

3. Vi ønsker å skape et trossamfunn som gir et sterkt og godt fellesskap for enkeltmennesket og familien, og som kan virke til beste for det norske folk og det norske storsamfunn.

4. Gjennom vår gudsdyrking ønsker vi å hjelpe og styrke de norrøne guder og makter i deres virke for vårt alles beste.

5. Vi ønsker å styrke hedensk sed og tradisjon i Norge da vi tror at dette vil gi oss et bedre liv og et bedre samfunn.

6. Gjennom Åsatrua ønsker vi å frigjøre mennesket i åndelig forstand fra den angst-, skam-, synd og skyldbelegging som følger av synet på menneskenaturen aom grunnleggende ond. Åsatrua vil bidra til å gjøre mennesket stolt, ansvarlig, selvrespekterende og fritt.

7. Åsatrua er en religion av og for folket. Den er i sin lære og sin desentraliserte organisering en religion som ikke kan brukes av makthaverne som hersketeknisk middel overfor befolkningen eller som verktøy for undertrykking av andre religioner.

OM MYTER OG SYMBOLTYDNING

Hjemkomst til det norrøne

Ordet myte kommer fra det greske ordet mythos som betyr fortelling. Innen religionsvitenskapen er det snakk om fortellinger om guder, halvguder og overnaturlige vesener av forskjellig slag. Også fortellinger om verdens skapelse tilhører mytene.
Mytene var i utgangspunktet ikke bundet av tid og sted, men i enkelte tilfeller gikk de over til sagn og legender og ble da knyttet til tid og sted og til personer. I de gamle religionene var kultusen nesten alltid bygd over mytene og gjengav hendelsesforløpet i en eller flere av dem.
Vi må gå ut fra at den norrøne mytologi slik den framstår i dag, bare utgjør en beskjeden del av de fortellinger som engang har eksistert om de norrøne guder og de vesener som befolket nordboernes tankeverden. Da mytene ble skrevet ned og forsøkt samlet, hadde kristendommen vært rådende i de vestnordiske områder i flere hundre år. Det meste var nok glømt på dette tidspunkt, og uvurderlige kulturskatter var gått tapt for alltid sammen med praktiseringen av religionen.

Når vi leser de norrøne mytene i dag, kan det hele fortone seg som naive forestillinger og eventyr eller fortellinger for barn. Det vi gjerne glemmer, er at mytene aldri var ment som vitenskap eller sikker kunnskap. Vi kan derfor ikke legge vitenskapelige mål på dem ut fra dagens kunnskap eller nivå av innsikt. De skulle i utgangspunktet gi forklaring på uforståelige og skremmende krefter og fenomener i både den indre og den ytre natur som de fryktsomme og nærmest forsvarsløse menneskene sto overfor, og de skulle bringe disse enkeltforklaringer sammen til et konsistent livssyn eller en begripelig verdensoppfatning på det enkle og primitive erkjennelsesnivå myteskaperne befant seg.

For den som ønsker å forstå den virkelighet mytene egentlig befatter seg med, er det viktig å ha tre vesentlige forhold klart for seg:

1. Myten som helhet og de enkelte elementer den består av, kan nesten aldri oppfattes bokstavelig; det hele må derfor tydes. Dette innebærer at de sentrale begrep og forhold i myten blir brakt i overensstemmelse med virkeligheten slik vi i dag kjenner den, og at det hele blir brakt i en forståelig sammenheng. Under en slik tydning kan vi selvsagt ikke gå ut over de sansbare realiteter myteskaperne hadde kontakt med.

2. Myteskaperne befant seg alle i tid og rom. Mytene er derfor et resultat av ytre og indre krefter som virker i tid og rom. Dimensjonene tid og rom har derfor vært determinerende for myteskapernes tankegang. De var nødt til å forholde seg til de fire himmelretningene nord, sør, øst og vest, og til opp og ned. Verdenstreet Yggdrasil representerer blant annet en slik vertikal verdensakse. Tallet 4 refererer derfor alltid, blant annet, til orientering i alle myter. En annen avgjørende faktor som har vært felles for alle myteskapere, er nåbevisstheten. Denne er alltid knyttet til tallet 1, men også til symboler som uttrykker orientering, for eks. lys eller øye.
Blant de naturfenomener som har gitt felles inntrykk for alle mennesker og alle myteskapere, kan vi nevne: Sol, måne, stjerner, andre himmellegemer, lys, tyngde, fjell, daler, luften, vann i elver og hav, dag og natt, skog og planter, vind fra bris til orkan, regn, snø, rim, dugg, is, solens opp- og nedgang, fødsel, død, vekst og vissning, bevegelse, retning, avstand, lyn og torden. Mer sjeldent har vi fenomener som vulkanutbrudd, jordskjelv og varme kilder. I tillegg har vi en lang rekke legemlige fenomener som angår ernæring, seksualitet, kjærlighet og omsorg, åndedrag, blodomløp, stemninger, følelser og affekter m.m..
Vi forstår lett at nåbevisstheten er avgjørende for å oppfatte alt dette vi har henført til dimensjonene tid og rom.

Tiden deler vi i fortid, nåtid og fremtid. Fortiden eksisterer ikke som fysisk realitet; den eksisterer kun som psykisk realitet, som erindringer(bilder, ord, hendelser) om noe som har skjedd i en nåtid som var. Fortiden er et psykisk element som kun eksisterer som et begrep, dvs, som et ord fastlagt ved definisjon. Det samme gjelder for framtiden; den er også bare en psykisk realitet, et begrep fastlagt ved definisjon. Den er en nåtid som engang skal bli. For nåtiden gjelder at det er i denne "tid" sansningen foregår og hukommelsen, eller frambringelsen av det som er erindringsinngravert, skjer. Det er også i nåtiden det som sanses lagres eller inngraveres, engrameres, i psyken. Nåtiden er som de andre tider også en psykisk realitet, men den er i tillegg en objektiv realitet som eksisterer uavhengig av den observerende nåbevissthet.
All menneskelig opplevelse er en funksjon av nåbevisstheten. Rom og nåtid kan oppleves, mens fortid og framtid ikke kan det. Framtiden oppleves bare når den blir nåtid. Nåbevisstheten og nåtiden er både fysiske og psykiske eksistensformer. Fortid og framtid har kun subjektiv eksistens.
Ut fra det som her er sagt, er det lett å forstå at tallet 3 er knyttet til evighet gjennom de tre tider. Og på grunn av tidens trefoldighet står det også for, avling, fruktbarhet, frambringelse og skapelse.

3. Mytene er et psykisk produkt. De er en ytterliggjøring av noe som foregår på det indre plan. Og på grunn av myteskapernes animistiske forestillingsverden er de i vesentlig grad personifisering av ytre fenomener, og personifisering og utadprojisering av indre krefter og fenomener.

For å kunne tyde mytene slik at de blir forståelige, er det derfor nødvendig å forstå i enkle trekk virkemåten og oppbygningen av menneskets psyke og de krefter som virker på psyken.

I. Det sentrale fenomen i psyken er nåbevisstheten. Dens oppgave er å registrere de ytre og indre sanseinntrykk, tolke sanseinntrykkene ved å assosiere til erindringslageret(dvs. sammenlikne med tidligere erfaringer for å finne ut hva dette nye er) og å erindringsinngravere, engramere eller lagre i hukommelsen de nye erfaringene.

II. Erindringslageret består i prinsippet av erindringsinngraveringer, mnemer eller engrammer av tre slag:

1. Inngraveringer av forstått opplevelse. Her er årsak og virkning i sansepåvirkningene blitt identifisert og assosiert med hverandre av nåbevisstheten. Å forstå et saksforhold vil derfor si å se sammenhengen mellom årsak og virkning. All vitenskap tilhører denne kategorien, og det samme gjelder for all korrekt virkelighetsoppfatning.

2. Inngraveringene er av uforstått slag. Her har det ikke lyktes nåbevisstheten å identifisere sansepåvirkningen. Alle minnespor hvor årsak og virkning ikke er assosiert med hverandre, tilhører denne gruppen. Det er slike engrammer vi kaller innbilning, eller falske og mangelfulle oppfatninger av virkeligheten. Det er dette psykiske materialet som ligger til grunn for alle forskrudde tanker og oppfatninger, og for alle irrasjonelle og uhensiktsmessige handlinger. Slike oppfatninger har kun subjektiv gyldighet, og det påståtte innholdet må derfor alltid gjøres til gjenstand for tro for å kunne opprettholdes. Det er slike erindringsinngraveringer som ligger til grunn for alle religiøse teser og dogmer av sakramental og mysteriøs art.

3. Erindringsinngraveringer som er en kombinasjon av delvis forståtte, delvis uforståtte inngraveringer. Trolig er det slik at det meste av menneskets psykiske materiale er av dette slaget; det inneholder både rasjonelle og irrasjonelle symboler.

På samme måten som genet er den minste arvebærende enhet, vil mnemet (memet) være den minste meningsbærende enhet. Og slik genet er en replikator, er også mnemet det.
En replikator er kjennetegnet ved tre forhold:

1. Den er langlivet nok til å få formert seg.

2. Den kan kopiere seg.

3. Det kan skje endringer - mutasjoner - i kopieringen.

Det er i denne forstand, presis som for genet, at mnemet og mnemkompleksene er replikatorer.

I håp om å lette forståelsen av det beskrevne hitsetter vi nedenforstående figur. Det er ment å være en enkel modell av psyken.

De tre typer erindringsinngraveringer eller minnespor vi har nevnt her, kalles gjerne ontogenetiske- eller ontiske erfaringer. Det er de erfaringer mennesket har gjort seg fra unnfangelse til dato. Ordet symbol kommer av det greske symbolon. Opprinnelig betegnet det en ting eller gjenstand som var brukket i to, for eks. en ring, og som etter å ha vært oppbevart på forskjellige steder over kortere eller lengre tid, kunne tjene som et pålitelig gjenkjennelsestegn. Delene passet nøyaktig til hverandre og kunne derfor blant annet tjene som sikker identifikasjon for en person. Etter hvert gikk det over til å bety alle gjenstander eller ytre tegn som det knyttet seg en overført betydning til. Nå er ordet nærmest blitt ensbetydende med sinnbilde.
Vi skiller mellom symboler, tegn og attributter. Et tegn har ikke overført betydning; det er en form eller figur som skal gi et presist uttrykk for et saksforhold, for eks. tegnene på et trafikkskilt. Med attributt forstår vi egenskap eller kjennetegn som er knyttet til en person eller et saksforhold. Spydet Gugne var ett av Odins attributter; katter var attributter for Frøya. Disse begrepene glir i dagligtale ofte over i hverandre.
Ord og begreper er sinnbilder, og derfor symboler, som har betydning ut over sin lydmessige eller synsmessige uttrykksform. Det samme gjelder navn, -særlig de som er hentet fra mytologien. <

Den symbolmengde som utgjør psykens samlede innhold, summen av erindringsinngraveringene, kan deles i fem forskjellige grupper:

1. De enkle symbolene som alle som kan forstå det talte språk, vil forstå uten forklaring. Den lese- og skrivekyndige vil forstå disse symbolene i skrevet form. Eksempler på slike symboler kan være: på, i, opp, ned, gå, løpe, skog, fjell, men, kun og andre enkle småord.

2. Symboler hvor betydningen er fastlagt ved definisjon. Dette er ord vi også kaller begreper. En del av disse vil forandre betydning i takt med utvikling og økende innsikt. Hvis disse symbolene ikke blir brukt korrekt, kan det være kilden til store og farlige misforståelser. Folkeforførere i alle fasonger misbruker bevisst disse symbolene i forføringens tjeneste, og mennesker som ikke kjenner symbolenes eksakte innhold, sprer mye feilaktig informasjon gjennom bruken av dem.

3. Symboler med uforanderlig betydning. Her er betydningen vedtatt en gang for alle. Vi finner disse symbolene i matematikk, fysikk, kjemi og andre vitenskaper som tegn for noe uforanderlig og virkelighetsoverensstemmende som hviler på universelle lovmessigheter. Over hele verden betyr de det samme og blir derfor anvendt i all saklig vurdering. I erindringsinngraveringene utgjør de elementer av forstått opplevelse i sin reneste form.

4. Symboler med overført betydning. De betyr noe annet enn det som bokstavelig ligger i symbolet. Her er det derfor snakk om et bokstavinnhold og et realinnhold. Som eksempel kan vi nevne fra sosialøkonomien uttrykkene: "Det trengs frisk kapital", eller "..det er gode tider og vi er nå kommet ut av den onde sirkelen". Fra religionene henter vi uttrykket " ...og støv skal du ete alle ditt livs dager." Vi forstår umiddelbart at uttrykkene frisk kapital, gode tider, onde sirkler og støv har en helt annen betydning enn det som ligger i bokstavinnholdet. I saklige utredninger må uttrykkene derfor tydes før de kan anvendes, dvs., realinnholdet må finnes og de må begrepsbestemmes klart. Først da kan de anvendes som rasjonelle symboler.

5. Symboler med et innhold som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten. Innholdet står som uttrykk for falsk og mangelfull oppfatning av virkeligheten og er derfor farlige vrangforestillinger eller innbilninger. Betydningen av symbolene er vedtatt og nedfelt i dogmatiske og doktrinære teser, og disse symbolene kan bare holdes virksomme ved at det de står for, blir gjort til gjenstand for tro eller trostvang.
Symboler av den siste art finner vi særlig i religioner og mysteriøse og dogmatisk-sakramentale konstruksjoner, men også i ideologier av de forskjelligste slag. Det er vanligvis kompliserte symboler uttrykt i lange setninger eller setningsrekker. Som eksempel kan vi hitsette fra den kristne kirkelære følgende kortversjon av arvesyndsdogmet og de dogmer som er knyttet opp til dette:

"Da Adam syndet og var ulydig mot Herren, trengte synden inn i verden og ble en del av menneskets nedarvete, onde natur. Mennesket kan ved egen hjelp ikke overvinne synden og den onde natur. Bare Gud, den allmektige, kan klare dette, og han løste oppgaven ved i tidens fylde å sende sin sønn den enbårne og jomfrufødte til jorden som sant menneske. Han tok all skyld og synd på seg, og ved det blodoffer han gav da han lot seg korsfeste på Golgata, ble det brakt forsoning mellom den sviktete og fortørnete Gud og de mennesker som av arvesynden var dømt til fortapelse, slik at de som tror på at Guds sønn ved sin død har betalt for alle menneskets synder, skal få frelse og salighet i himmelen hos Gud, mens de som ikke tror, skal gå fortapt og lide evige pinsler i Helvete. Som sine stedfortredere på jorden har Gud innsatt de verdslige og kirkelige myndigheter for å ivareta sine jordiske ordninger. Kirken skal blant annet ta seg av de frelsesgivende nådemidlene, og på dommens dag skal Guds sønn komme igjen og dømme levende og døde etter deres tro."

Disse symbolene er svært kompliserte, og de er tvers igjennom irrasjonelle. De utgjør erindringsinngraveringer eller mnemer av totalt uforstått slag; der er ingen begripelig sammenheng mellom årsak og virkning, og det er ingen overensstemmelse med noen kjent del av virkeligheten. Innholdet i symbolene var ikke bare uforstått da det ble skrevet ned, men det vil for alltid forbli uforståelig. Det er snakk om velkomponert, intellektuelt hjernesurr blottet for overensstemmelse med virkeligheten, men som på tross av dette blir utgitt for å være den egentlige og høyeste sannhet.

Det er symboler fra denne siste gruppen som opp gjennom tidene har utgjort vesentlige deler av det psykiske innholdet til mennesker flest, og de har også med sitt irrasjonelle innhold i vesentlig grad ligget til grunn for både den religiøse og den verdslige hersketeknikk. Med disse symboler som direkte årsak, har flere hundretalls millioner mennesker måttet tåle tortur og død i de historiske begivenheter som er skrevet med blod fra mord, hevn, forfølgelser, heksebrenninger, inkvisisjon, religionskriger, ideologisk betingete kriger og borgerkriger.

III. Grunnlaget for psyken og dens virkemåte finner vi i det menneskelige arvestoffet. Dette er plassert i hver eneste kroppscelle. Arvestoffet dikterer konstruksjon og funksjon av mennesket. De minste arvebærende enhetene kaller vi gener; det sies at det finnes sa. 90-100 tusen av dem. De består av bestemte molekylære kombinasjoner i kromosomene. Sett i vårt perspektiv representerer de menneskelige genene erfaringer Livet har gjort seg om konstruksjon, funksjon og artsbevarende adferd til arten menneske gjennom de milliarder år Livet har eksistert på jorden. Disse erfaringene er erindringsinngravert i kromosomene i form av genene, og de er alle av kausalt forstått slag; Livet har "forstått" sammenhengen mellom årsak og virkning. Det er derfor samklang og overensstemmelse mellom arvemassen, livslovene og de universelle lover som gjelder i universet som helhet.
Disse erfaringene - genene - kaller vi gjerne fylogenetiske- eller fyliske erfaringer.
Gjennom mutasjoner - stadige tilfeldige forandringer i genene - og utvelgelse ved at de beste overlever og får brakt sitt arvestoff videre, er mennesket kommet dit de befinner seg i dag. Arvestoffet utgjør derfor summen av Livets totale erfaringer og visdom, og vi gjør nok klokt i å lytte til denne visdom. Det vil føre til katastrofe både individuelt og kollektivt å avvise denne visdommen.
Det som foregår i kroppens celler og i de enkelte organene, ligger utenfor bevissthetsområdet og vil alltid forbli der; det ligger i det ubevisste. Men gjennom instinkter, drifter, adferdstendenser og mulige andre energimessige impulser gjør arvestoffet seg gjeldende på bevissthetsområdet. Nåbevisstheten må identifisere disse signalene fra den indre virkelighet på lik linje med signaler fra den ytre virkelighet, og den må erindringsinngravere de erfaringer den gjør seg i form av de tre typer erindringsinngraveringer vi alt har nevnt og i form av de fem typer symboler.

Vi er kjent med at vi her kanskje har tillagt gener og kromosomer større betydning enn de egentlig har. Vi er kjent med at det kan være morfiske- og morfogenetiske felt som i vesentlig grad ligger til grunn for konstruksjon, funksjon, adferd og hukommelse hos det levende liv. Men da dette enda ikke gjelder som godkjent lære, og da det i denne snevre sammenheng er av mindre betydning hvordan tingenes grunnlag egentlig er, velger vi å uttrykke oss slik vi gjør i pakt med den rådende og aksepterte visdom. Vi understreker likevel at vi tror på eksistensen av slike felt.

På bakgrunn av dette kan vi slå fast følgende: De erfaringer nåbevisstheten gjør seg med signalene fra det ubevisste - ra arvestoffet -, kan være av uforstått slag. Det er da uoverensstemmelse mellom de ontiske og de fyliske erfaringer, og vi har å gjøre med et splittet og uharmonisk menneske. Men erfaringene kan også være av forstått slag; vi har da overensstemmelse mellom de ontiske og de fyliske erfaringene, og vi har å gjøre med et harmonisk menneske som ikke er i splid med sin natur og de universelle lovmessigheter.

Et samfunn eller kollektiv som bygger på ordninger og lover som er i strid med de fyliske erfaringer, bygger på sandgrunn. Det er i strid med Livets lover og vil før eller senere gå til grunne. Dette skjer gjennom kriger, borgerkriger eller andre former for samfunnsoppløsende konflikter. Et samfunn som skal være harmonisk og bestå, må være i pakt med den fyliske virkelighet.

De tre slag erindringsinngraveringer og de fem symbolformer har sammen med nåbevisstheten dannet grunnlaget for all psykisk virksomhet, fra vrøvl og hjernespinn til kunst og vitenskap. De har også dannet grunnlaget for mytene som åndsprodukt, og i mytene vil vi derfor finne uttrykk for alle de former for erindringsinngravering som her er nevnt.
Det er bare gjennom forståelse av denne grunnleggende kjensgjerning at mytetydning blir mulig, og på grunnlag av denne forståelse vil myter fra enhver kulturkrets kunne bli tydet i sine vesentligste trekk.

Religion og myter finner vi hos alle folkeslag og i alle kulturer. Fenomenet er derfor trolig genetisk betinget. Når en religion får utvikle seg fritt i pakt med folkets naturgitt behov og ytre livsbetingelser, vil den derfor virke bevarende for gruppen eller folket.

De aggressiv og misjonerende religioner har vist seg uhyre gruppebevarende og genetisk lønnsomme - for aggressoren. For de folk som er blitt utsatt for "velsignelsen", er samfunnene gått til grunne, og selv er de bukket under og forsvunnet i stort antall. Det folk som vil overleve på jorden som et folk, gjør derfor trolig klokt i å ta vare på sin etniske religion. I dag er både kristendommen og Islam igjen i ferd med å bli vendt mot de europeiske folkene.

Livet har utviklet den menneskelige psyke som et nyttig instrument for en del av sine uttrykksformer. Bevissthet synes å ha vært målet, ikke et tilfeldig biprodukt. Utviklingen har gått fra materie til liv, bevissthet og selvbevissthet. I denne utviklingsrekken har kultur på etnisk grunnlag vært en del av Livets utviklingsstrategi. Med kultur forstår vi da alt som tjener gruppens eller folkets overlevelse som gruppe eller folk; det er altså snakk om overlevelsestjenlige mnemer eller sinnbilder, fra fangstteknikker og teknologi til fedrelandssanger og vitenskapelige teorier.
Livet kommer ikke til å forandre sin strategi. Det neste trinn i utviklingen vil kanskje være det vi kan kalle gudebevisstheten. For mennesket som art vil det derfor trolig lønne seg å ikke motarbeide den strategi Livet har valgt seg.

I utviklingsmessig perspektiv kan vi si at instinkter eller drifter - dette som kommer i kontakt med nåbevisstheten fra en gitt universell lovmessighet - avtar som veiledende og symboldannende faktor i samme grad som nåbevisstheten blir i stand til å arbeide med individuelle sinnbilder fra forståtte opplevelser. På tross av dette vil det som stiger opp fra de fylogenetiske kilder, ikke minke i omfang eller betydning; det krever bare å bli forstått.

DEN NORRØNE SKAPELSESMYTEN OG JOTUNVESNET

Vi vil i det følgende ikke gå detaljert inn på de enkelte mytene i den norrøne mytekretsen, disse vil bli berørt under tydning av de enkelte symbolene, men vi vil gi en kort framstilling av skapelsesmyten. Dette fordi skapelsesmyten danner grunnlaget for forståelsen av hele mytekretsen, og fordi en slik forståelse vil være nyttig i tyding av enkeltsymbolene.

I begynnelsen var det et umåtelig stort gap; Ginnungagap. Det lå mellom Niflheim i nord og Muspelheim i sør. I Niflheim er alt tåke og kulde, i Muspelheim er alt ild og varme. Surt er vokter av Muspelheimen, og bare de som har odel til det kan ferdes der. Disse kalles Muspelsønnene. De skal engang komme, sammen med jotnene på skipet Naglfare, for å kjempe mot gudene i Ragnarok. Midt i Niflheim ligger kilden Hvergelmer. Ut fra denne kilden strømmet det ennå før gudene ble til, tolv floder som kaltes Elivåger. Navnene deres var: Sval, Gunntrå, Fjorm, Fimbultul, Slid, Rid, Sylg, Ylg, Vid, Leipt og Gjoll. Den siste ligger nærmest Helgrinda. I Niflheim ble eiteret fra disse elvene til tåke, rim og is. Isen i Niflheim nådde etter hvert fram til den nordre delen av Ginnungagap, og fra den søndre delen ble isen møtt av lys og varme. Varmen smeltet isen, og fra den kraften som varmen sendte, kom det liv i dråpene, og av disse dråpene oppsto det mannlige vesenet Yme. Fra ham kom rimtussene, og de kalte opphavet sitt Aurgjelme.
Mens Yme enda sov, før han var blitt bevisst, kom svetten fram på kroppen hans, og en hann og en hunn sprang fram under den venstre armen. Den høyre foten hans avlet en sønn med den venstre, og fra disse stammer rimtussene og jotunslekten. Om Yme og ætten hans heter det at de var onde. Sønn til Aurgjelme var Trudgjelme, og hans sønn var Berggjelme.
Av dråpene fra det smeltede eiterrimet ble også kua Audhumbla skapt. Yme nærte seg av melken fra spennene hennes. Kua nærte seg ved å slikke på de salte rimsteinene, og første dagen om kvelden hadde hun slikket menneskehår fram av steinene. Andre dagen kom det et mannshode fram, og tredje dagen hele mannen. Han hette Bure og var vakker, stor og sterk. Han fikk en sønn som hette Bør eller Bor. Bor tok seg ei kone ved navn Bestla eller Belsta, datter av jotnen Boltorn. De fikk sønnene Odin, Vile og Ve. De kalles Børsønnene. Børsønnene drepte Yme. Blodet hans fløt ut over hele verden og druknet alle rimtussene bortsett fra Berghjelme og kona hans som berget seg i en uthult stokk eller en melkiste. Fra disse to er så rimtussenes ætt kommet.
Kroppen til Yme ble flyttet ut i Ginnungagap, og av den skapte gudene verden. Kjøttet ble til fast land, og blodet ble til hav, vann og elver. Knokler og tenner ble til steiner, urer og fjell, og håret ble til gress og skog. Himmelen ble laget av hodeskallen og holdt oppe av dvergene Nordre, Austre, Søndre og Vestre, og hjernen ble til de mørke skyene. Gnistene fra Muspelheimen ble til stjerner på himmelen, og alle himmellegemer fikk sin plass. Jorden ble liggende midt i havet, og landet i midten kaltes Midgard. Om Midgard ble det reist høye fjell av øyenbrynene til Yme som vern mot jotnene. Av makken som gikk i kjøttet til Yme, skapte gudene dvergene.
En dag Børsønnene Odin, Vile og Ve, de siste blir også kalt Høne og Lodur, gikk langs stranda, fant de to trær som var drevet i land. Av disse skapte de de første mennesker. Mannen kalte de Ask og kvinnen Embla. Odin gav dem liv og ånd, Vile(Høne) gav dem forstand og bevegelsesevne og Ve(Lodur) følelsesliv og sanser. De fikk bo i Midgard.
Midt i Midgard tok nå gudene seg et land og kalte det Åsgard eller Åsaheim. De bygde en mur rundt landet. I Åsgård lå sletta Idavollen, og på denne sletta vokste asken Yggdrasil. Den bredte greinene sine ut over Åsgård og hele verden. Asken har tre røtter. Den ene går til Jotnenes verden, her ligger Mimes kilde eller brønn som er voktet av urjotnen Mime. Den andre roten går til gudenes og menneskenes verden. Her lå brønnen eller kilden som kaltes Urds brønn. I den lå det to svaner. Den ble voktet av de tre nornene eller skjebnegudinnene Urd, Verdande og Skuld. De skal ha kommet fra jotnenes verden, men det var også norner både av gudeætt, alveætt og dvergeætt. Ved Urdskilden under Yggdrasil er æsenes tingsted, og fra kilden vannes asken stadig med friskt vann. Den tredje roten går til Niflheim og Helheim, riket til Dødsgudinnen Hel. Ved Denne roten ligger kilden Hvergelmer, og i den er det så mange ormer at de ikke kan telles. Slangen Nidhogg og mange andre ormer gnager på roten til asken, men vann fra Urds kilde holder den stadig grønn. Noen av ormene er nevnt ved navn: Goinn og Moinn som er sønner til Gravvitne, Gråbak, Grafvollud, Ovner og Svåvne.
I toppen av Yggdrasil sitter ei ørn og ser utover verden. Mellom øynene dens sitter en hauk ved navn Vêrfolne, og et ekorn ved navn Ratatosk løper opp og ned og formidler ukvemsord mellom ørna og Nidhogg. Fire hjorter beiter av asken; de heter Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratrò. Også geita Heidrun tar næring av bark og blad.
Som bolig for seg bygde gudene hovet Gladsheim, og for gudinnene et horg ved navn Venngolv. I tillegg syntes de enkelte guder og gudinner å ha skaffet seg godt om egne boliger.
Dette er i store trekk den norrøne skapelsesmyten.

Når en befatter seg med den norrøne skapelsesmyten og de andre norrøne mytene, bør en ha i tankene at mytene til befolkningen i Norge selvsagt har endret seg over tid. Vi har her i det vesentlige å gjøre med mytene til åsadyrkerne, men åsatroen er en forholdsvis ny religion i landet, og forut for den eksisterte det andre religioner og en annen mytologi.

Det har med sikkerhet eksistert folk i landet i 13000 år, sannsynligvis mye lenger. Utviklingen av religion og samfunn har i denne tiden trolig vært følgende:

?-13000-ca.4000: Samfunnet er tilnærmet et matriarkat og en mektig modergudinne blir dyrket. Denne gudinnen er trolig Hel. De jotner vi hører om i de norrøne mytene er trolig reminisenser fra denne religionen og har tilhørt kretsen av vesener rundt Hel.

-Ca.4000-200 e.kr.: Vanene og vanedyrkerne holder sitt inntog i Norden i denne perioden, og med dem kommer et moderat patriarkat.

-200.1000: Åsatroen holder sitt inntog og vi har fortsatt et relativt moderat patriarkat. Dette vitner kvinnens frie stilling om.

-1000-… Kristendommen er rådende med et ekstremt patriarkat og en ekstrem kvinneundertrykkelse.

Under slike endringer vil de gamle mytene i stor grad gå tapt, og en demonisering vil skje av de gamle gudene eller maktene. Dette har nok i særlig grad gått ut over Hel siden hun nok var en nærmest enerådende, mektig og allkjærlig modergudinne. Hun rådde trolig både over liv og død. Det var nok særlig åsadyrkerne og kristenfolket som sto for demoniseringen.

Trolig har Hel blitt dyrket parallelt med vanene i enkelte områder i Norden - særlig Hålogaland (Hels land? Helgeland?) - til fram mot år 0.

Under den gamle Heldyrkingen lå dødsriket til Hel i enkelte fjell eller berghaller som gjerne fikk navn etter henne, og det var uten tvil en lykketilstand som rådde i dette riket.

Vi ser ikke bort fra at mange av de 2500 Hel-relaterte gårds- og stedsnavn i Norge (Helland, Helleland, Halland… samt mange navn som gjennom vokalglidninger kan knyttes til stavelsen "hel") kan ha sin navnsetning direkte fra modergudinnen Hel og vitner om dyrkingen av henne. Det samme fenomen finner vi i stort omfang også i Sverige og Danmark.

Det som her er sagt om Hel og jotnene influerer ikke på tydningen av de norrøne mytene. Disse er i det alt vesentlige mytene til åsadyrkerne, og de må behandles og tydes som slike.

Som vi ser av myten er verden ikke tom før gudene dukker opp; materien eksisterer, og den er heller ikke livløs. I det minste finnes Surt og Muspelsønnene. Sannsynligvis finnes også gudeslektene Vaner og Alver, for vi hører ingenting om at de blir skapt. Og vi merker oss at Jotnene oppstår før gudeslekten Æsene. Til grunn for skapelsen av jorden ligger drapet av urjotnen Yme. Det liv han representerte ligger til grunn for livet på jorda.
Tar vi myten som helhet bokstavelig, har vi å gjøre med skapelsen av den materielle verden. Og slik kan nok myten forstås. Men for myter som for enkelte symboler, gjelder at de også har et realinnhold; de kan forstås i en overført betydning. Og det er slik vi i tillegg vil forsøke å forstå den norrøne skapelsesmyten. Tydingen av mytene og symbolene skal bringe realinnholdet i dagen.

At Surt og Muspelsønnene eksisterer forut for den skapelse myten beretter om, forteller oss at myteskaperne mente at liv og bevissthet eksisterte i universet før det oppsto eller ble skapt på jorden. Og i symbolet Naglfare, skipet de kom seilende i til den store sluttkampen, får vi beskjed om hvilket vesen vi står overfor. Naglfare er laget av neglene til døde menn, og navnet betyr rett og slett å fare med neglen, det vil si å granske en sak omhyggelig og nøye med henblikk på å oppnå innsikt og forståelse. Surt og Muspelsønnene er derfor forståelsens og den saklige kritikks representanter. Ilden er de tanker denne kritikk og forståelse gir seg uttrykk i. Og siden urvesenet Yme oppsto som resultat av varmen og lyset fra Muspelheimen, kan vi nok med sikkerhet slå fast at realinnholdet i skapelsesmyten, og dermed også i de andre mytene, er fortellingen om den psykiske skapelsen og om psykiske fenomener etter denne skapelsen.

Ginnungagap er satt sammen av ordene Ginn-unga-gap. Meningsmessig ser det ut til å ha slektskap med det greske ordet Khaos; det tomme rom som lå forut for skapelse og den uorden som hersket før skapelsen gav orden. Det har også sammenheng med det latinske horror vacui; naturens redsel for det tomme rom og dens trang til å få det fylt. Stavelsen ginn finner vi i navnet Ginnar, som betyr lokkeren eller tilskynderen. Vi finner det også i ordene ginn-magn; stor makt, og ginn-regin; mektige guder, hvor det er et forsterkende ledd. Unga kommer av ungr; ung, det uferdige som er under tilblivelse, vekst og utvikling, og gap har sin nåværende betydning.
Ut fra dette kan vi oversette Ginnungagap med;
1)Det veldige, tomme eller uferdige, lokkende gapet som krever å bli fylt.
2)De prosesser som inneholder og gir seg uttrykk i de nevnte fenomener.
Det er snakk om at universelle lovmessigheter og krefter skaper kosmos eller orden i det rom hvor det hersket kaos. I bokstavelig forstand har vi her å gjøre med det fysiske, universelle rom og plasseringen av jorden med tilbehør i dette rommet. I overført betydning er det snakk om det psykiske rom, psyken, og de skapelsesprosesser som foregår i dette "gapet".

Navnet Niflheim betyr ganske enkelt Tåkeheimen. I overført betydning har vi å gjøre med stedet hvor det hersker uklarhet og usikkerhet. Ordet nifl kan i tillegg til tåke også bety: det som er skjult i glemsel.

Muspelheim har usikker betydning, men enkelte mener at ordet muspel viser til motstand eller motspill. Dette er trolig riktig. At det i overført betydning er de tåkesplittende og oppklarende krefter som har tilhold på dette sted, har vi jo fått slått fast gjennom fenomenet Naglfare. Navnet kan derfor trolig tydes som: Stedet for de krefter som yter motstand mot uklarhet, usikkerhet og det som er skjult i glemsel. At symbolene Muspelheimen, Surt og Muspelsønnene forekommer i begynnelsen av skapelsesmyten, er en bekreftelse på at det er en psykisk skapelse vi har med å gjøre. Vi skulle jo ellers først finne dem på et langt senere tidspunkt. Det er nok først og fremst snakk om psykisk skapelse på det individuelle plan, men uten tvil også på det kollektive psykiske området.

Navnet Yme, som også skrives Im og Ime, synes å ha etymologisk sammenheng med ordene eim; damp fra varmt vann, og emmer; glødende aske. Det siste har sammenheng med dialektordene eimyrja, åmyrja og eldmyrja og er i slekt med emne, evne og evner. Navnet kan derfor vise til at et livsemne er oppstått, eller at evner er oppstått og tatt i bruk. De avlinger som skjer i forbindelse med Yme, peker i samme retning. Og det at fenomenet Yme er knyttet nært til symbolet vann, forteller oss også at vi har med avling og nyskaping å gjøre, da vann overalt i drøm og myte, hvor det ikke har bokstavelig betydning, knytter seg til fødselsfenomener, til orienterings- og utviklingsforeteelser og til de prosesser som er forbundet med dette. I overført betydning vil navnet derfor fortelle oss at psykiske evner oppstår og blir tatt i bruk.
Det som fødes som resultat av de psykiske evner som er dannet, kan vanskelig være annet enn noen av de første usikre erfaringer som gjøres; det er noe helt ukjent som blir gjort mer kjent og fyller litt opp i psykens tomme rom. Og da dette vesen, Yme og rimtussene, sies å være ondt, er det dermed gitt at det knytter seg negative følelser til de usikre erfaringene. Vi tar derfor knapt feil når vi antar at Yme og rimtussene står for redselen og angsten de primitive og nesten vergeløse mennesker følte ved den farlige, truende, usikre og ukjente verden de sto overfor. Denne angsten eller redselen ble så i sin tur årsaken til et stort antall avverge- og verneforanstaltninger av mer eller mindre hensiktsmessig art.
Angst og redsel henger i vesentlig grad sammen med uvitenhet, noe som i sin tur avler usikkerhet. Og uvitenhet forteller oss at psykens rom er tomt; det mangler erfaringsstoff.

Yme ble av rimtussene kalt Aurgjelme. Navnet betyr jordlarmeren eller urlarmeren. Og da larm er noe som gir skrekk eller angst, peker også dette navn i retning av angsten og redselen. Det kan i tillegg være snakk om de ytre, truende, angst og redselsskapende fenomener de primitive mennesker sto overfor.

Jotun, av norrønt Jotunn, kommer av verbet eta og betyr storeter. Angst og redsel var storetere i menneskets sinn, da som nu; de åt av menneskets oppmerksomhet og fortærte trygghet og skaperevne. Vi ser at også dette navn peker i retning av den tydning vi har gjort.

Kua Audhumla nærte Yme og slikket Bure fram fra de islagte saltsteinene. Navnet betyr den melkerike eller rikdomsgivende kolla. Nå er jo kua et tamdyr, og myten forteller altså derfor om noe som er eller blir temmet. I de fleste folkeslags myter er den et hellig dyr. Audhumla må derfor i denne sammenhengen betraktes som et i positiv forstand nøytraliserende element; og det den nøytraliserer er nettopp Yme, eller angsten og redselen.
Nå er det liten grunn til å tro at det er melk i bokstavelig forstand Yme nærer seg av. Det som nærer angst og redsel er erfaringer som frembringer mer av samme slaget. Audhumla står derfor for ytre og indre fenomener som nærer og øker eller frambringer angst og redsel i menneskesinnet. Men disse erfaringene leder i sin tur til at vesenet Bure sakte men sikkert fremstår - ved Audhumlas virksomhet og hjelp. Navnet Bure kommer av norrønt Buri, som kan bety fastboende eller bonde. Det som blir fastboende i psyken, det som ikke forsvinner, er erindringsinngraveringer fra forståtte opplevelser. Erfaringene med de angstskapende og uforståtte opplevelser leder altså til at det sakte men sikkert vokser fram forståelse og sikker, angstnøytraliserende viten.
I Norden har kua ikke vært et spesielt hellig dyr, kanskje kan dette ha sammenheng med hennes mellomværende med Aurgjelme.

Trudhjelmer var sønn av Aurhjelmer og derfor av samme vesen. Navnet kan oversettes med: Den som larmer eller brøler med stor styrke, eller: Den som opptrer med stor larm ut fra styrke.

Berghjelmer var sønn til Trudhjelmer. Navnet betyr fjell-larmeren, eller: Den som larmer eller brøler fra en høy posisjon.
Begge etterkommerne til Aurgjelme er av samme vesen som han selv. Men de står ikke for selve angsten og redselen; de representerer de angstskapende fenomener. Vi kan for Trudhjelmers vedkommende ha å gjøre med de indre, genotype krefter, selve arvestoffet, som gir seg tilkjenne gjennom sterke og skremmende affekter slik som hat, hevn, raseri, kjærlighet og sjalusi. Dette er krefter mennesket aldri helt har klart å mestre, og som kan være skremmende den dag i dag. For Berghjelmers vedkommende kan de angstskapende fenomener være autoritetene; prest og høvding; makthaverne, som til alle tider har kunnet inngi angst og redsel i befolkningen gjennom utøving av religiøs og verdslig makt.

Bur var sønn av Bure. Navnet staves også Bor eller Bør. Navnene er etymologisk i slekt med Bure, men Bør synes å vis til et høyere utviklingstrinn idet navnet kan bety: 1) Det bærende, 2) Det som omslutter fostret i bæreperioden, 3) medvind. Det er altså snakk om en videre strukturering av psyken, men hva vi står overfor, går fram av symbolet de tre Børsønnene. Bør var gift med jotunkvinnen Bestla eller Belsta. Navnet har sammenheng med ordet belja; brøle, skrike, styrte fram med stor larm. Stavelsen sta har sammenheng med vårt stad eller sted. Bestla kan dermed oversettes med: stedet for en stor og skremmende larmer eller beljer. Når denne beljeren blir gift med Bur, betyr det at dette skremmende blir temmet av den som alt er boende, det vil si har sikkert tilhold i psyken; det blir identifisert og nøytralisert. Det blir stadfestet i psyken og inngår som forstått inngravering. Avkommet til Belsta og Bur er de tre Børsønnene: Odin, Vile og Ve. Og som vi senere skal se, kan disse symbolene tydes som nåbevisstheten, viljen og erindringsinngraveringene. Vi har dermed fått en fullstendig differensiering av psyken, og resten av skapelsesberetningen er fortellingen om den videre og mer detaljerte psykiske skapelsen. Når Odin, Vile og Ve dreper Yme eller Aurgjelme, er dette ensbetydende med at bevissthetskreftene i individet "dreper" det skremmende, usikre og farlige. Angsten og redselen blir oppløst ved at fenomenene blir forstått og inngravert i psyken som forstått psykisk materiale. At de fleste rimtussene måtte stryke med i denne prosessen, er selvsagt. I grunnen er det samme sak. Bare Berggjelme og kona hans reddet seg.

Ser vi hendelsene så langt i tilknytning til den kollektive bevissthet, er det her snakk om at en kollektivt uriktig, skremmende og farlig virkelighetsoppfatning med tilhørende ordninger blir erstattet av en mer riktig oppfatning og tilhørende nye ordninger som er mer tjenlig og livsbevarende for kollektivet. At det måtte bli Berggjelme som overlevde av rimtussene, er ikke overraskende. Autoriteten; presten og politikeren; den i høyhet larmende og beljende, har alltid visst å overleve på løgner og uvirkelighet for å kunne fortsette sin utplyndring av et forskremt og undertrykt menneskelig flertall.

I et kosmisk perspektiv er det snakk om at de universelle bevissthetskreftene vokser fram og øker i betydning på jorda. Utviklingen går nå videre gjennom ontiske mnemer.

De første menneskene, Ask og Embla, har ingen vesentlig betydning i mytene. Trolig skriver navnene seg fra de to treslagene ask og alm. De var jo skapt av to trestokker. At det også for disse er snakk om psykisk skapelse, framgår av de gaver Børsønnene skjenker dem.

Mime var av jotunslekt. Han er vokter av visdomsbrønnen; der er vett og klokskap gjømt. Odin måtte sette ene øyet sitt i pant for en slurk av brønnen. Etter vanekrigen ble Mime sendt som gissel til vanene. Etter hvert ble han drept, og hodet hans sendt tilbake til æsene. I vanskelige situasjoner spurte Odin fremdeles hodet til råds.
Navnet kan ha sammenheng med minne; hukommelse, erindring, og mimre; å bringe gamle erindringer fram i minnet. De erindringer det her er snakk om, er ikke av ontisk slag; de er fyliske. Det er selve den totale arvemasse det er snakk om. Det er den visdom som ligger gjømt i arvemassen vi står overfor, og de impulser eller tilskyndelser av genotyp art som melder seg i bevisstheten. Når Odin drikker av Mimebrønnen eller galdrer over det avhugde Mimehodet, så er det råd fra de fyliske kildene han søker. At Mime blir byttet bort som gissel og at hodet hans blir hugd av, er en symbolsk fremstilling av at både individ og kollektiv mister kontakten med arvestoffet; de genotype impulser blir avvist eller misforstått, og de ontiske mnemene blir derfor ikke i overensstemmelse med de fyliske. Individ og kollektiv dømmer derfor seg selv til å surre i vrangforestillinger og uvirkelighet på vesentlige livsområder. Vi hører da også at det går dårlig med æsene etter at de skiller lag med Mime.

Navnet Yggdrasil er satt sammen av Odinsnavnet Yggr; den redselsinngytende, og drasill; hest eller arbeidshest. Med hest menes det i denne forbindelse egentlig galge. Å ri Odinshesten; galgen, var å bli hengt. Yggdrasil var da også galge for Odin siden han hang ni netter i treet for å skaffe seg kunnskap om runene. Andre navn på treet er Lærad og Mimameid; Mimes tre.
Yggdrasil er samfunnstreet eller verdenstreet. Der samler æsene seg til ting, og under dets røtter ligger de tre kildene Mimesbrønnen, Urdsbrønnen og Kvergjelme. Det er det samlende midtpunkt i verden og i samfunnet. Treet kan oppfattes som samfunnets fylgje eller skytsånd.
Treet kan tydes som den genotypt betingede samfunnsdannende kraft eller drift. Denne tydning blir styrket ved at en rot går til jotnene, som i vesentlig grad står for det genotype, og at jotnen Mime og jotunkvinnene Urd, Verdande og Skuld – skjebnegudinnene - holder til ved kildene sine ved treets røtter. De samfunnsødeleggende krefter er symbolisert i slangen Nidhogg og alle de andre ormene som gnager på røttene til treet. Hjortene som beiter i lauvverk og på bark er også for skadedyr eller samfunnsødeleggere å regne. Ørnen i toppen er et bevissthetssymbol. Den står for den del av den kollektive bevissthet som prøver å verne og hegne om samfunnet, både mot ytre og mot indre farer. Dette blir en svært vanskelig oppgave når lederne i samfunnet - folkets tillitsmenn - forvandler seg til folkesvikere. Siden samfunnet er et biologisk fenomen, en levende eksistensform, er det av særlig stor betydning at det er overensstemmelse mellom de fyliske mnemer og de kollektive ontiske mnemer. Hvis de kollektive ordninger ikke har sine røtter i det fyliske, hvis de bare er tankeformer som står i strid med samfunnet som eksistensform, vil samfunnet over tid gå i oppløsning. Nidhogg seirer og lykkes fordi han får hjelp av ørnen.

Urd, Verdande og Skuld, eller fortid, nåtid og framtid, er jotunkvinner og skjebnegudinner. De kom i følge Våluspå tidlig til Åsgard, og de fastlegger ikke bare skjebnen til det enkelte menneske, men de fastlegger skjebnen til hele verden. Trolig har deres tilstedeværelse sammenheng med Mime og det genotype grunnlaget for menneske og samfunn. Arvemassen er i vesentlig grad skjebnebestemmende, og skjebne blir dermed et spørsmål om årsak og virkning. Når selv æsene må innordne seg under skjebnen, forteller det oss at bevisstheten ikke helt kan oppheve det årsaksbestemmende grunnlag vi har i genene. Hvis bevisstheten og de ontiske mnemene spiller på lag med arvemassen og de fyliske mnemer, vil mennesket utvikle sine fulle muligheter, og livsgangen vil bli rimelig harmonisk. Hvis det motsatte skjer, vil mennesket pådra seg psykisk disharmoni og et uheldig livsløp. Det samme gjelder for kollektivet. Erindringsinngraveringene og de valg individ og kollektiv gjør på bakgrunn av disse, er årsaksfaktorer som kommer som en modulerende faktor på det livsløp arvemassen legger opp til.
Den oppjustering som arv i det siste har fått i forhold til miljø når det gjelder betydning for adferd og personlighet, forteller at den gamle skjebnetroen ikke var så helt gal. Men trolig må vi nok kunne si at de gamle nordboerne gjorde bruk av et for fastlåst syn på skjebnen og menneskets mulighet til å forme sitt eget liv og sin egen framtid.

Loke eller Lopt synes å være jotun, men han holder til blant æsene i Åsgard. Han er veltalende og vakker å se til, og er blodsbror og fosterbror til Odin. Han er sønn av Farbaute og Nål eller Lauvøy, som moren også blir kalt. Brødrene hans er Byleiste og Helsblinde. Loke er mor til Sleipner, den åttebente hesten til Odin; faren var jotunhesten Svadilfare. Med Angerboda hadde han barna Fenrisulven, Hel og Midgardsormen. Angerboda holdt til på et sted i Jotunheimen som ble kalt Jernskogen. Med Sigyn hadde han sønnene Narve og Våle. Loke var slu, listig, ondsinnet og full av knep og kunster. Han førte ofte æsene opp i store vansker, men han løste dem også ofte ut med knepene sine. For ondskapen sin blir han til slutt bundet med tarmene til sønnen Narve, liggende i en hule på tre kvasse steiner. Skade plasserte en eiterorm over ansiktet hans. Sigyn fikk lov å holde et fat under eiterdråpene, men når det skulle tømmes, traff dråpene ansiktet, og da vred Loke seg så hardt at det oppsto jordskjelv. I Ragnarok kjemper han mot æsene, og han og Heimdal dreper hverandre.
Ved siden av Odin og Tor er Loke den som blir mest omtalt i mytene. Han er med der det foregår noe. Og vesenet hans er ikke til å ta feil av; vi har å gjøre med en typisk psykopat.
Navnet Loke kan knyttes til låge og derfra over til ild. Men det er ikke snakk om den bokstavelige ild; ordet må tas i overført betydning. Det er snakk om ild i psykisk forstand, og ut fra det vesen han ellers legger for dagen, er det snakk om en sviende ild i form av ironi, spott, sårende sarkasmer, plagesyke og sadisme.
Etymologisk kan navnet Loke også knyttes til grind eller port; noe man lukker med. Det er snakk om å lukke noe inne eller ute, eller stenge for ett eller annet. Det er her Lokes sinnelag som er stengende eller lukkende. Det er det misunnelige sinnelag som ikke unner andre noe, men som stenger dem ute fra andres gunst og velvilje. Det er et sinnelag som krever å bli foretrukket og betraktet som nummer en. Det kan også være snakk om et sinnelag og organisatorisk talent som gir seg uttrykk i en binding av mennesker, og som søker å sette stengsel for deres naturlige ønsker og streben.
Vi får også vite noe om Lokes vesen ved å se på hans opphav, avkom og ektefeller. Navnet Farbaute betyr: Den som farer og slår i hjel. Navnet Nål står for det kalde, skarpe og spisse. Begge navn peker i retning av det psykopatiske, og med et slikt psykologisk oppdragelsesklima, vil et konstitusjonelt grunnlag for psykopatien finne god grobunn. Angerboda blir oversatt til Sorgbringeren eller Den som forårsaker anger.
Sigyn er en sammensetning av stavelsene si og gyn. Si har betydningsmessig sammenheng med segne, sige og synke. Stavelsen gyn kan bety ektehustru. Sigyn vil da kunne bety Den undertrykte hustru. Det at hun finner seg i Lokes utroskap og følger ham i hans fornedrelse, tyder da også nettopp på at hun er undertrykt og bundet.
Det sinnelag Loke utviser i de mytene hvor han opptrer, forteller oss at psykopatien er av konstitusjonell art og derfor genotypt betinget. I tilknytning til dette synes det også å foreligge psykonevrotiske avsporinger, og hans mellomværende med Svadilfare peker i retning av seksuelle perversiteter; også disse trolig av konstitusjonell art.
Hvorfor Odin inngikk blodsbrorskap med dette vesen, er enkelt å forstå; han hadde ikke noe valg. Nåbevisstheten er nødt til å forholde seg til de genotype impulser selv om de stiger opp fra unormale gener, og den er nødt til å erindringsinngravere disse erfaringene som uforstått eller delvis forstått psykisk materiale. Når nåbevisstheten i neste omgang må assosiere med slike erindringsinngraveringer, kommer de irrasjonelle og livsutjenlige handlinger av seg selv.
I kollektiv forstand vil fosterbrorskapet mellom Odin og Loke bety at det blir bedrevet kollektivt åndelig hor. Med dette menes at kollektivets ledere og tillitsmenn, presten og politikeren, aksepterer livsvillfarelsene og løgnen og opphøyer dem til lov og høyeste sannhet. Dette for egen vinnings eller bekvemmelighets skyld. Og det hører med i bildet at de som har innvendinger mot dette, blir gjort til gjenstand for forfølgelse og straff.
Under slike kollektive forførelser vil vanligvis de onde målsetninger bli forkledd og innhyllet i humanistiske og menneskekjærlige gevanter. Det kan også være snakk om i og for seg gode gjerninger hvis negative konsekvenser forties eller skjules. Det gode er dermed tatt i det ondes tjeneste.

To av de farligste jotnene hører vi ikke om i skapelsesmyten, men så dukker de til gjengjeld opp i mange av de andre mytene. Det er Fenrisulven og Midgardsormen, Lokes barn. Den siste har også navnet Jormungand. Dødsgudinnen Hel var deres søster av samme opphav. Om disse hører vi at de vokste opp hos sin mor, Angerboda, i Jotunheimen, og at æsene etterhvert betraktet dem for å være så farlige at noe måtte gjøres med dem. Hel ble gjort til dødsgudinne i Niflheim og fikk råderett over ni heimer der. Alle som ikke falt i strid kom til henne. Ormen ble slengt i havet rundt Midgard og vokste så stor at den nådde rundt alle land. Fenrisulven ble etter hvert bundet i Midgard på holmen Lyngve i vatnet Åmsvartne. I Ragnarok skal Tor og ormen drepe hverandre, og Odin skal bli slukt av ulven. Vidar hevner så sin far ved å drepe ulven.
Fenrisulven ble til å begynne med oppbevart i Åsgard, men den var så vill og uregjerlig at bare Ty torde omgås og mate den. Til sist innså æsene at vesenet måtte nøytraliseres, og man bestemte seg for å binde den. De to lenkene Leding og Drome slet ulven lett. Odin fikk så dverger fra Svartalveheim til å lage lenken Gleipne. Den var laget av lyden av katteskritt, kvinneskjegg, fjellets røtter, bjørnesener, fiskens åndedrag og fuglespytt - altså av ting som stort sett ikke kan sanses. Denne lenken holdt; ulven ble bundet, men Ty mistet sin høyre hand under bindingen. Med festetauet Gelgja ble den lenket til hellen Gjoll som ble begravet dypt i jorden, og steinen Tvite ble brukt som festepåle. Et sverd blir plassert på kant i gapet til ulven, og fra kjeften renner slevja som en elv med navnet Von.

Navnet Fenris består av stavelsene fen og ris. Fen peker i retning av sumpaktig sjø, myr eller mudrete dyp. Vi har en sammenheng med navnet Fensal; Myrsal, boligen til Frigg. Stavelsen ris kan bety kruset eller krøllet. I overført betydning kan vi si at vi har å gjøre med noe som kommer fra dypet - det genotype - og er "skrud", unormalt og uregjerlig. Og at dette i det minste delvis har å gjøre med oppdragelse og barnealder, går fram av historien. Vi tar derfor neppe feil når vi tyder Fenris som unormale drifter i vid forstand og en unormal seksualdrift mer spesielt. At vesenet blir sagt å være en ulv, forteller oss om graden av voldsomhet og unormalitet.
Lenken Leding kan settes i forbindelse med ordene leidangr, leid og leida. Leid betyr måte eller vei, leida viser til avsky, og leidangr kan bety oppbud av volds- eller krigsmakt, eller en måte eller vei som fører til avsky. Trusler og tilkjennegivelse av avsky kan altså ikke binde ulven.
Navnet Drome viser over til det norrøne dromi og dromundr som refererer til hastig inngrep overfor noe man vil ha uskadelig-gjort. Det er her trolig snakk om handlinger begått i sinne, og vi har nok derfor med direkte tvang og voldsutøvelse å gjøre.
Leip er roten i navnet Gleipner. Det viser til vårt ord leppe, og har også sammenheng med sleip eller glatt. Det er altså nå ordet som blir tatt i bruk gjennom psykologiske midler; psykologisk krigføring eller propaganda kan man kanskje også kalle det. Det er her uten tvil skyld-, synd- og skambelegging av en kvalitativ og kvantitativ unormal seksualdrift vi har med å gjøre. Trolig er midlene også av angstskapende karakter. Og denne bindingen virker -for en tid. Seksualdriften blir fornektet, undertrykt eller fortrengt, men den vil alltid ligge som en orm i dypet og under overflaten i psykens hav, og før eller siden vil de energier som er knyttet til den, trenge seg til overflaten, gjerne i en eller annen pervertert og livsfiendtlig form. Ved Ragnarok kommer da også ulven løs og sluker Odin. De undertrykte driftene - i særlig grad seksualdriften - invaderer nåbevisstheten; de "sluker" den, og dette leder til åndelig undergang for individet.
I kollektiv forstand er binding av naturlige drifter et vanlig fenomen. Også dette er en form for kollektivt åndelig hor; man går på akkord med sannhet og virkelighet. Både Vatikanet og andre kirkesamfunn krever sølibat av sine prester for å kunne kanalisere seksualdriften til sine egne formål, og folket i sin alminnelighet er blitt bundet og undertrykt gjennom synd-, skyld- og skambelegging av seksualdriften. Også soldater er opp gjennom tidene blitt avkrevd løfte om avholdenhet for krigens varighet for at seksualenergien kunne tas i krigens tjeneste. Resultatet av slike bindinger blir gjerne nevroser, perversiteter og magisk- mysteriøse kollektivismer.
For tiden er det seksuell frihet, og de seksuelle perversiteter er sluppet løs etter krav fra Mammon og markedskreftene. Til gjengjeld er det nå blitt hersketeknisk opportunt for prest og politiker å undertrykke følelse av folkefellesskap, nasjonalfølelse og samfunnsdannende drifter. Også dette til Mammons pris og heder. Slikt har før endt i verdenskriger.

Midgardsormen eller Jormungand, ormen som settes i forbindelse med landet i midten, menneskenes land, viser også til seksualdrift.

Jormun hadde på norrønt betydningen uhyre sterk. Gand betydde 1) stokk, stav, stang, trolldomsstav, eller 2) hest. Alle disse symboler er fallossymboler og viser til kjønnsakten. Det samme gjelder for symbolet orm eller slange.
Det at ormen kastes i havet, forteller om fortrengningsfenomenet på samme måte som vi så det med ulven. Det er selvsagt her ikke snakk om et bokstavelig hav, og det er heller ikke snakk om urhavet, det genotypt naturlige og opprinnelige; derfor må det være snakk om psykens hav; erindringsinngraveringene. I dette havet ligger ormen i form av erindringer og erfaringer knyttet til avvist og synd-, skyld- og skambelagt seksualdrift, samt de kompensasjonsformer som følger av dette. Ormen er dermed blitt en psykisk determinant for menneskenes vurderinger, handlinger og erindringsinngraveringer på det seksuelle området. At Tor som affektbetont vilje og ormen som affektbetont og fortrengt seksualdrift gjensidig beseirer hverandre, forteller oss at prosessen eller kampen har ledet fram til forståelse. Det Tor kjemper mot, er selvsagt ikke seksualdriften i seg selv, den kan ingen beseire, men det er de affektbetonte kompensasjonsformer som følger av fortrengningen av denne driften. Gjennom kampen oppnår Tor forståelse for ormens vesen, og gjennom denne forståelsen blir den beseiret. Forutsetningen for denne forståelsen er at Tor gjennom kampen kommer til forståelse av seg selv og sin egen affektbetonte vurdering, og dermed har ormen beseiret Tor. Fra nå av er han affektfri vilje symbolisert i sine sønner Mode og Magne etter Ragnarok. Jormungand må vi formode er opphørt å eksistere; han er kastet ut av psykens hav.

Selvsagt kjemper heller ikke Odin mot selve den sunne seksualdriften. På det individuelle plan står jo ulven for de kompensasjonsformer som de undertrykte naturlige drifter resulterer i. Dette kunne nok Odin ha beseiret gjennom forståelse slik Tor og Vidar klarte det. Men mer spesielt står ulven for en kvalitativ og kvantitativ unormal seksualdrift som har sin rot i en genetisk defekt, og som er lenket sammen med en sterk og voldsom aggresjon. Vi har å gjøre med en utløper av Lokevesnet. Og de kompensasjonsformer som undertrykking av denne drift resulterer i, lar seg ikke bekjempe av Odin fordi han er blodsbror med Loke, og følgelig har en tott av ulvevesnet i seg. Selve driften er unormal og søker seg unormale og naturstridige utløsninger. Beseiring av uvesenet krever derfor beseiring av driften, og det kan ingen nåbevissthet makte i egen psyke. Dobbelt umulig blir oppgaven når man på det individuelle plan i tillegg har mistet kontakten med Mime.
På det kollektive plan er bindingen av ulven et symbol på at den abnorme drift blir søkt holdt under kontroll slik at den ikke får gjort seg gjeldende på kollektivets område. Midlene er gitt i symbolene Gleipne, Gjoll(larm, stor ståhei, avskyresolusjoner, propaganda) og Tvite (tvehet; den dualistiske tenkning og virkelighetsoppfatning). Odin er på det kollektive plan representert ved makthaverne; de er den kollektive nåbevissthets forvaltere og representanter. At ulven sluker Odin, forteller oss to ting:
1) De naturlige drifter lar seg i det lange løp ikke undertrykke og kontrollere av makthaverne; det være seg seksualdrift eller fedrelandsdrift. De presser seg før eller senere fram og sluker sine undertrykkere.
2) Heller ikke de unormale drifter lar seg kneble gjennom midlene Leding, Drome, Gleipne, Gjoll og Tvite, og slettes ikke når makthaverne og lovverket har mistet kontakten med Mime. Erstatningsformene bare yngler og tyter fram i andre og verre fenomener enn opphavet. Dermed blir også undertrykkingen av de unormale drifter en kilde til samfunnsnedbrytning.
Det er bare Vidar, virkelighetens og saklighetens representant, som kan bekjempe uvesenet, "drepe" ulven, gjennom forståelse og virkemidler som bygger på denne forståelsen.

Om Hel blir det sagt at hun har vanlig menneskelig hamlet på ene siden og er svart på den andre. Hun er morsk og skremmende. Hun har store hus og boliger i Niflheimen med høge stengsler og porter rundt. Salen hennes heter Eljudne, bordet Hunger, kniven Sult, trellen Ganglate, trælkvinne Ganglat, dørstokken Snuble-stokk eller Fallende Fare, senga Sykeleie og sengomhenget Blinkende Ulykke.
Navnet Hel kommer av det norrøne helan som betyr å skjule. Det har etymologisk sammenheng med hylle(tilsløre), hulder og hjelm. I ordet helviti står stavelsen viti for straff. Hel var også navnet på stedet eller riket til dødsgudinnen Hel. Vårt utrykk i hjel betyr opprinnelig i Hel. Helsott var sykdom som medførte døden og førte en til Helheimen. Betydningen av navnet er derfor: Stedet som man flykter til eller skjuler seg i, eller: Stedet hvor man skjuler eller tilhyller noe, eller hvor man forviser noe til glemsel. Som dødsgudinne er Hel hersker over dette stedet.
Det sted det er snakk om befinner seg i psyken. Når mennesket misforstår livslovene og i stedet forsøker å slå livsdriftene i hjel, når noe livgivende og viktig blir fornektet eller fortrengt og henvist til en underjordisk skyggetilværelse, da får vi det skyggerike som de gamle nordboerne kalte Helheimen eller Hel.
Å hylle noe til betyr å skjule noe ved å la det bli omsluttet av noe annet. I psykisk forstand blir det som innhyller en erstatningsform for det som blir innhyllet. Og erstatningsformen viser seg alltid å være den snublestokk som ligger i det magisk-mystriøse og sakramentale livs- og menneskesyn som følger av at nåbevisstheten har mistet kontakten med Mimes kilde, og i stedet er blitt avhengig av irrasjonelle psykiske inngraveringer. Dette livssyn kan bare opprettholdes og spres gjennom indoktrinering og psykisk og fysisk voldsanvendelse. Konsekvensen av dette følger av inventarlisten til Hel. I overført betydning er det snakk om attrå, begjær, begjærlighet, krav, skam, skyld, synd, angst og andre pinfulle sjelstilstander.
Det som er innhyllet, skjult eller avstengt, er de genotype og livsbekreftende impulser i lystbetont tilknytning til nåbevisstheten; visdommen fra Mimes kilde. Hel er herskerinne over misforståelsenes og villfarelsenes engrammer i psyken.
Den svarte fargen som er knyttet til Hel, peker i retning av løgn og villfarelse, samt til den vold og undertrykking som er en følge av dette.
br> Loke og hans avkom: Ormen Jormungand, Fenrisulven og Hel, står for et vesen som er konstitusjonelt psykopatisk, og som i sin vurdering og handling er nevrotisk, ambivalent og dualistisk.

Vi minner om at mytene om Hel bærer preg av en sterk demonisering. Trolig i vesentlig grad begått av de kristne. Men dette influerer ikke på tydningen; myten må tydes slik den er. Vi minner om at Balder kom til Hel sammen med andre av gudene. Dette vitner om en tidligere tid da Hel og hennes rike var langt triveligere enn de blir framstilt i den myten vi kjenner. Slik Hel er fremstilt, er det nærmest en selvmotsigelse at Balder skulle komme til henne.

Av det som her er sagt, kan vi trekke den konklusjon at jotunvesnet er av seks slag;

1. Selve angsten og redselen.

2. Krefter i den ytre natur som er skremmende og oppmerksomhetsetende. Vi kan nevne storm og orkan, lyn og torden, ville og farlige dyr, flodbølger og oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd... Alt som de primitive og mytedannende mennesker sto uvitende og uforstående overfor.

3. Sykdommer som rammet folk og fe og som gjerne ble tillagt ondsinnete vesener eller krefter i den ytre natur.

4. De bevisshetssøkende og skapende impulser og krefter av genotyp og naturlig art som menneskene kunne konstatere, men som de i liten grad forsto og kjente årsaken til, og som derfor i vesentlig grad ble gjort til gjenstand for misforståelser. Alle fortrengte eller avvist driftsimpulser hører inn under dette.

5. Krefter av genotyp art som representerte et avvik fra det naturlige og livsbekreftende. Også disse krefter ble i vesentlig grad misforstått, og de ble årsak til erindringsinngraveringer i psyken av uforstått slag. Og som uforståtte fenomener ble de gjerne ledsaget av usikkerhet og frykt. Loke og hans avkom er eksempler på dette.

Det jotunvesen som her er nevnt er av primær karakter. Det har fulgt menneskene fra tidenes morgen og gitt seg til kjenne forut for alle former for kultisk organisering. Gjennom den kultiske organisering, særlig offerkulten, ble det til en hvis grad nøytralisert, men dermed oppsto et nytt og langt alvorligere jotunvesen:

6. De religioner, ismer, ideologier og samfunnsordninger som i vesentlig grad er revet løs fra natur og virkelighet, og som de religiøse og verdslige makthaverne tok i bruk som hersketekniske midler.

Medisinmannen og høvdingen - institusjoner som i utgangspunktet var positive og tjenende overfor folket - gikk etter hvert over til å bli pave og keiser; senere prest og politiker. De hevdet å være maktenes representanter på jorden, og de utnyttet sin makt og posisjon til å undertrykke menneskene fysisk og psykisk og å utplyndre dem systematisk fra vugge til grav. Og ser man verden under ett, har det trolig aldri vært være enn nu. (I Norge var renten alene i 1987 på 128,5 milliarder kroner... nær en tredjepart av statsbudsjettet).
Til denne gruppen hører jotner som Marxisme-leninismen, kapitalismen, liberalismen, imperialismen, internasjonalisme på et antinasjonalt og mammonistisk grunnlag, universelle, monoteistiske og misjonerende religioner, samt kombinasjoner av det som her er nevnt. Dette er alt sammen mnemer som virker folke- og samfunnsoppløsende ved at menneskene blir holdt virrende rundt i uvitenhet og vrangforestillinger, eller bundet i dyrking av uvirkelighet og livsfiendtlighet. De raver rundt fra den ene galskapen til den andre.
Om slike ting skal skalden Gråskjegg ha sagt følgende:

Herreløse
hunder søker
seg alltid til
åpne hærberg

VANENE

Om vanene hører vi lite; de opptrer som et kollektiv. Bare de som har tilhold i Åsheim, samt noen få andre, kjenner vi navnet på. Det sies om dem at de var lyse og vakre. Njord kom som gissel til Åsgard etter vanekrigen. Tvillingene Frøy og Frøya fulgte trolig med på lasset siden de var barna til Njord med søsteren hans som mor, men kanskje uten å inngå som gisler. Det er mye som tyder på at både Frigg, Nanna og Idunn er av vanenes ætt. Nanna var datter av Nep og søster til Hildegunn, mor til Idunn. Nep var månegud og tilhørte vanene. Om vanene er det sagt at de hadde tilbøyelighet til å foretrekke jotunkvinner som koner.
Om vanene vet vi at de rådde for årsvekst og rikdom og at de blir fremstilt som lyse og vakre som våren og sommeren. Ordet vanir synes å ha etymologisk slektskap med det oldsaksiske wanami, som viser til vennlighet, skjønnhet og det lyse og blide, samt til Venus. Dette passer på de naturkrefter som er virksomme i vekstsesongen, særlig om våren. I overført betydning er det snakk om det lyse, lette og milde sinnelag, det livsbrusende, de følelser og stemninger som er knyttet til forelskelse og kjærlighetskrefter, men også det sinnelag som er knyttet til avling og formering blant menneskene.

Vanene representerer derfor de genotype og avlende livskrefter i natur og menneske, samt den følelsestilknyttede innsikt disse krefter gir seg til kjenne ved på bevissthetsområdet.

Som kollektiv står Vanene også for den forbindende og forenende følelsesmessige innsikt; følelsesfellesskapet med genotype røtter (jotunvesnet, jotunkvinnene) som er knyttet til familie, ætt, slekt, klan, stamme og folk.

Njord bodde i Noatun; Skipsplassen. Etter at han kom til Åsgard, giftet han seg med jotunkvinnen Skade. Hun var datter av Tjatse (Thjazi); den overfladisk pludrende, tåpelige og skjødesløse, og bodde hos far sin i Trymheim; Larmverdenen.
Da gudene drepte Tjatse etter at han hadde røvet Idunn, kom Skade til Åsgard i full rustning for å hevne far sin. Hun gikk til slutt med på forlik, og som del av forliket fikk hun velge seg mann blant æsene. Hun valgte den med de vakreste føttene, og fikk da Njord i stedet for Balder, som hun helst ville hatt. Ekteskapet ble i utgangspunktet ikke helt vellykket. Skade trivdes ikke ved sjøen der Njord bodde. På grunn av måkeskrik og svanesang kunne hun ikke sove, og på fjellet hos Skade kunne Njord ikke sove på grunn av ulvehyl. De ordnet seg derfor slik at de var ni netter hos hver. Trolig ble ekteskapet oppløst.
Som naturkrefter står Njord for vår og sommer; det livgivende, skapende og potente, mens Skade står for høst og vinter; det henvisnende, døende og kalde. Hun står nok også for frigiditet.

Navnet Njord har sammenheng med Nerthus; den kraftfulle, en fellesgermansk jord- og fruktbarhetsgudinne. Njord eller Njørdr har via jørdr direkte forbindelse med ordet jord.
Njord var vindens, sjøens og ildens gud. Han kunne stille storm og slukke ild, og den som ønsket fiskelykke henvendte seg til ham. Trolig beveger han seg her delvis inn på jotnen Æges område. Han var gud for handelsmenn og god å be til for dem som ønsket seg rikdom i form av jord og løsøre. Opprinnelig har han nok vært en fruktbarhetsgud i vid forstand, og som sådan en representant for livskreftene. Eder ble svoret ved Njord, Frøy og Den Allmektige Ås; den siste trolig Tor, men det kan ha vært Odin. Det ble skålt til gudene i rekkefølgen Odin, Njord og Frøy. Etter Ragnarok dro han heim til "de vise vanene".

På psykens område representerer Njord det indre stille hav; de blide og lyse følelser og stemninger; den sangvinske natur, samt de genotype krefter som ligger til grunn for disse fenomener. Noatun blir da den avgrensete periode som disse unge og vårlige fenomener opptrer i. Og at Njord hadde de vakreste føttene, forteller oss om den skjønnhet disse fenomener blir tillagt.

Frøy bodde i Alvheim. Navnet betyr herre eller hersker og har trolig med eiendomsretten til jord og gjøre. Navnet kommer av Freyr som har sammenheng med frø. Etymologisk kan navnet avledes av frjâ som betyr å fri eller å elske. Navnet er av samme rot som fridr; fred, og det har etymologisk slektskap med fridla; frille, og frjandi; frende, venn. Frjandi er presens partisipp av frjâ og betyr egentlig friende eller elskende. Det som her er sagt om Frøy, gjelder også for Frøya og Frigg. Den norrøne skrivemåten Freyja viser klart over til frjâ.
Frøy var gift med jotunkvinnen Gerd eller Gjerd; det som er inngjerdet. Hun var datter av jotnen Gyme; bølge, den bølgende eller skiftende, og Aurboda; den som bringer eller varsler om uheldige tilstander. Gyme var i slekt med Tjatse, far til Skade. Ni dager etter frieriet skulle de møtes i Barrelunden; trolig kornfeltet eller byggåkeren. Det var tjeneren Skirne; den strålende, som sto for frieriet. Han måtte bruke trusler for å overbevise Gerd, og på ferden gikk sverdet til Frøy tapt; det kunne hugge av seg selv. I en kamp Frøy senere hadde med jotnen Beli; Belje, måtte han bruke et hjortehorn for å drepe ham. To andre tjenere var Byggve og Bøyla; begge er for kornalver å regne siden navnene viser til kornslaget bygg. Frøy kjørte gjerne med galten Gullinbuste eller Slidrugtann som dvergene Ivaldesønnene hadde smidd. Hesten hans var Blodughove; den med blodige hover. Ivaldesønnene smidde også skipet hans, Skidbladner. Det kunne seile til lands og til vanns og hadde alltid bør. Når det ikke var i bruk, kunne det foldes sammen og stikkes i pungen. Frøy lærte seg å smi av alvene.
Frøy var en fruktbarhetsgud. Han rådde for årsveksten og for fred, vellyst, lykke og et godt liv for folk og fe. Han hersket også over regn og solskinn.
Det var sterke seksuelle elementer i Frøykulten, og han ble gjerne framstilt med erigert fallos. Han ble kalt årguden og rikdomsgiveren, og det var gjerne griser og hester som ble ofret til ham, men også korn, kanskje særlig bygg. Hadding ofret sort kveg til ham.
Som vi ser er det livskreftene i sine forskjellige aspekter som blir knyttet til Frøy; kjærlighet og formering, grokraft og avlekraft i naturen. Og lykke, fred og rikdom er tilstander som følger av at livskreftene, de krefter han står for, får virke uhindret blant menneskene.
I den grad Frøy har med menneskene å gjøre, vil han på det erotiske og psykiske området mer eller mindre stå for det samme som sin tvillingsøster Frøya, bare på mannlig vis.
At Frøy bor i Alvheim; alvenes heim, forteller oss at Frøy og vanene generelt har med velekult og animisme å gjøre: Dette at ånder eller sjeler kan ta bolig i enkelte dyr, og at vi i vid forstand har å gjøre med en levende, besjelet eller beåndet natur. Troen på vetter, hulder, nøkk og andre naturvesener ligger på denne linje. Det er de objektivt eksisterende livs- og kjærlighetskrefter og naturfenomener av forskjellig slag som blir personifisert av den skapende fantasi.
Navnet Skirne betyr: Den strålende eller Den skinnende. I overført betydning har vi å gjøre med klarhet og forstand. Navnet viser at de krefter Frøy representerer, søker å bli forstått av nåbevisstheten og etablere seg på bevissthetsområdet som psykisk materiale av forstått slag. Som Frøys skosvein og høyre hand står han for opptreden og representerer det som går tapt når de sterke følelser blir rådende.
Galten Gullinbuste er et fruktbarhetssymbol, og den er i tillegg et tegn på den mektige energi som er knyttet til seksualdriften. Den gylne busta er de tanker og handlinger som naturlig følger av driften, og at dette lyser opp verden når Frøy er ute og kjører, er en ganske god beskrivelse av seksualitet og kjærlighet.
Gjerd ble hentet fra Jotunheimen eller underverdenen. Det "å hente opp fra underverdenen" er ensbetydende med å bringe et saksforhold eller fenomen av genotyp karakter over fra å være ikke-erkjent til å bli erkjent; det går over til å bli erindringsinngraveringer av fortrinnsvis forstått slag.
Sverd er et mannlig seksualsymbol, men det står også for potens og skaperkraft som psykisk fenomen. Gjerd var uvillig og ble truet inn i sitt forhold til Frøy. Når det blir sagt at Frøy tapte sitt gode sverd under Skirnes frierferd til Trymheim, er det ingen grunn til å tro at det er seksualdriften han mister; avviste seksuelle tilnærmelser får ikke slike utslag. Den begjærtilstand Frøy ble grepet av ved synet av Gjerd, har invadert sinnet hans og gjort ham krevende isteden for givende; han er blitt skapende impotent og dermed våpenløs. De sterke følelser har lammet nåbevissthetens evne til saklig vurdering. Bare gjengjeldt kjærlighet i naturlige baner kunne forløst ham. Sverdet står for det dynamiske og spontane under ledelse av nåbevisstheten.
På det kollektive plan forteller myten oss at makthaverne - geistlige og verdslig e- som Frøys og gudenes selverklærte representanter, er låst i en begjærtilstand knyttet til makten, og at det foreligger sterke gjerder, bindinger og verneforanstaltninger knyttet til seksualiteten. Slike samfunn har verden sett mange av; de står statiske og sverdløse overfor Surt og Muspelsønnene, virkelighetens og den saklige kritikks representanter. Maktsymbolet hjortehorn er lite å verge seg med i Ragnarok under virkelighetens oppgjør med uvirkeligheten; under de objektive eksistensformers oppgjør med de subjektive tankeformer.
Navnet Skidbladner er sammensatt av stavelsene skid og blad. En ski er det som suser eller farer lett og raskt over jorden. Blad er det grønne og levende, eller det mottakelige som noe blir skrevet på (erindringslageret i psyken). Den bokstavelige betydning av navnet kan derfor være: Det som suser som en ski over jorden med bør i alle retninger og bevirker bladenes - det grønnes - tilsynekomst. Realinnholdet i dette symbol kan være: Livs-, gro- og kjærlighetskreftenes virksomhet i naturen og i menneskesjelen. Vi kan også si at det er våren og vårens krefter det er snakk om.
Fargen grønn og tallet tre er knyttet til Frøy. Grønt er kjærlighetens og det spirende livs farge, og tallet tre er knyttet til skapelse. Tretallet er også knyttet til edsavleggelse, for eks, ved at tre fingrer skal rekkes i været. Når hesten til Frøy kalles Blodughove, forteller det oss at livs-, formerings- og kjærlighetskreftene ikke bare er søtmelk. Der Frøy og disse kreftene rir fram, kan det også flyte blod.

Frøya bor i Folkvang, og salen hennes heter Sessrymner; stedet med mange sitteplasser. Navnet hennes blir oversatt med herskerinne eller frue. Det er ellers greid ut om navnet under symbolet Frøy. Hun er leder av åsynjene og blir kalt Vanadis. Hun er derfor også trolig leder av disene. Mye tyder på at hun har levd i søskenekteskap med Frøy. Hun kjører i en vogn trukket av katter, men lar seg også befordre av galten Hildisvin; Kampsvinet. Hun har også en falkeham hun kan fly i, og da er hun usynlig. Falkehammen kan lånes ut til de andre gudene. Frøya var gift med Od, og da han forlot henne og reiste bort, lette hun etter ham i mange land og gråt tårer av gull i sitt savn. Trolig er Od identisk med Odin. Hun har døtrene Noss og Gjersemi; begge navnene viser til klenodie eller kostbarhet. Smykket Brisingamèn ervervet hun seg ved å sove en natt med hver av dvergene Alfreg, Dvalin, Berling og Grer.
Frøya var fruktbarhets- og kjærlighetsgudinne, men hun var også kampens gudinne, noe Hildisvin forteller om. Hun valgte seg halve valen; Odin fikk det som ble igjen. Slik sett blir hun også en dødsgudinne. Virkefeltet til Frøy og Frøya synes å ha gått over i hverandres, men en viss fordeling har det nok vært. Frøy synes å ha stått mer for årsvekst og avling blant dyr, mens Frøya mer har tatt seg av menneskene.
Det var Frøya som lærte Odin å seide og som brakte seiden til Åsgard. Seid synes å ha vært nordboernes form for sjamanisme. Gjennom den kunne de skaffe seg innsikt i fortid og framtid, og de kunne se inn i fremmede og ukjente verdener. Seiden sto også for både hvit og svart magi.

Siden Frøya er erotikkens og kjærlighetens gudinne, har hun som naturkraft plass i alle sinn. Navnet Sessrymner forteller oss kanskje at mange eller alle i større eller mindre grad blir omfattet eller berørt av de krefter Frøya står for.
Navnet Brisingamen blir gjerne oversatt til "flammesmykket". Det er satt sammen av ordene Brisingr; ild, og men; smykke. I overført betydning er det sikkert snakk om den erotiske ild som følelse i psyken. Navnet kan også kanskje være satt sammen av ordene brisen; å forene, å forbinde, og gaman; kjønnslig kjærlighet. Vi får da betydningen: Forening i kjønnslig kjærlighet. En tredje tydning er også mulig. Ordet brisen kan knyttes sammen med de greske ordene gameo; å ekte, å beile, og/eller gamos; bryllup, bryllupsfest. Etymologisk synes dette forsvarlig siden de to språk begge tilhører den indoeuropeiske språkfamilie.
Hvis vi tar myten bokstavelig, forteller Frøyas omgang med de fire dvergene unektelig om en viss løsaktighet, noe som i og for seg ikke er så uventet for en kjærlighetsgudinne. Men det trenger her ikke være snakk om et kropslig forhold. Navnet Alfreg kan stå for den beåndete fantasi. Dvalin kan stå for overveielse og omtanke. Berling kan bety det avklarte, og Grer kan være det som er begrepet, det fullt forståtte. Alle disse navn kan dermed knyttes til erkjennelse, og det angitte kan rent etymologisk forbindes med navnene. Når Frøya gir seg hen til hver av dvergene for å vinne smykket Brisingamen, kan det derfor være snakk om et åndelig og sjelelig forhold. At erkjennelse og korrekt virkelighetsoppfatning er en viktig ingrediens i ethvert erotisk forhold eller under en forelskelse, er vel kjent.
Navnet Ivalde oversettes gjerne med idvoldende, det vil si; Den som begår gjerninger eller skapende handlinger. Etter meningen kan det nok oversettes med Den sakkyndige. Det refereres uten tvil til iver og velde. Ivaldesønnene står derfor også for sakkunnskap og skapende handlinger.
At Frøya lar seg befordre av katter, viser til fruktbarhet siden katter er et fruktbarhetssymbol. Også galten Hildisvin kan oppfattes som et fruktbarhetssymbol.
Når Frøya opptrer i Falkeham, er hun en parallell til Amors piler. Kjærlighet og forelskelse kan også knyttes til falken som jeger; de forelskede jakter på hverandre i den innledende fasen av et forhold. Ham viser til maskering, et ikke helt ukjent fenomen under forelskelse og i kjærlighetsforhold; følelsene søkes holdt skjult. Evnen til hamskifte var ellers et fenomen som fulgte med sjamanistisk virksomhet og ferdigheten i å utføre seid.
Frøya hadde mange tilnavn. Syr; sugge, viser til fruktbarhet. Gefn; giveren, viser til gaver og gavmildhet. Skjalf; skjelveren, viser til heftig sinnsbevegelse. Horn; viser trolig til Frøya som gudinne for lin. Navnet Mardoll er sammensatt av ordene mar; hav, og dall eller døll som er hunnkjønn av dallr (j.f. Heimdallr). Stavelsen går trolig tilbake til det norrøne thellr som betyr furutre(j.f. dialektordene tall, toll), og som trolig har den opprinnelige betydningen: Ungt skudd. Tydningen skulle da bli: Det unge skudd som stiger opp fra havet. I overført betydning er det nok snakk om den unge, spirende forelskelse som stiger opp av psykens hav.
Navnet Menglød forteller om stolthet over prakt og om gleden ved å være pyntet. Vi kan nok oversette navnet med forfengelighet; et ikke helt uvanlig fenomen blant mennesker.
Når Frøya kalles Vanadis, er dette en parallell til at Frøy blir kalt Vaningi. Navnet betyr "Vanenes skytsånd". Disene var skytsånder, fylgjer, og det ble ofret eller blotet til dem. Denne offerseremonien ble kalt Disablot.
Av åsynjene synes Sjovn, Lovn og Vår å være nært knyttet til Frøya. Sjovns oppgave er å inspirere eller påvirke menn og kvinner til kjærlighet. Lovn er så gavmild eller mykhjertet at hun lar kvinner og menn få leve sammen selv om det før var ulovlig. Vår hører edene som folk sverger, og på avtalene som kvinner og menn gjør seg imellom.
På samme måte som for Frøy, er fargen grønn og tallene 3 og 9=3*3 knyttet til Frøya. I sjalusiforhold viker fargen grønn for fargen rød, fargen for krig og blodsutgytelse. Det er bare i stridighetsforhold at rød er knyttet til kjærlighet. Grønn er i alle kulturer fargen til kjærlighet og fruktbarhet.

Frøya var gift med Od(Udr), og av lengsel gråt hun tårer av gull da Od ble borte eller reiste fra henne. Od kan være identisk med Odin. I fortellingen om Frøyas lengsel etter Od kan det da ligge at de genotype kjærlighetskreftene savner forbindelse med nåbevisstheten; de savner og søker seg mot den klare forståelsen som bare nåbevisstheten kan gi, og de søker seg erindringsinngravert i psyken som forstått materiale. Man kan også forstå forholdet omvendt; at nåbevisstheten er på leting og søker å komme til forståelse av kjærlighetskreftene.
Mytene forteller oss at det bodde en jotun i Jotunheimen ved navn Narve. Han hadde en datter som hette Nott(Natt). Hun var mørk og svart etter ætta si. Hun ble første gang gift med en mann som hette Naglfare. Sønnen deres var Od(Udr). Han ble også kalt Aud(Audr); rikdom. Andre gangen ble hun gift med Annarr(Onnarr); den andre eller det andre. Datter deres var Jord. Tredje gang hun ble giftet, var med Delling(Den lyse). Han var av åsaætt. Sønnen deres var Dag. Allfader satte Natt og Dag opp på himmelen og gav hver av dem en hest slik at de hvert døgn kunne kjøre jorden rundt. Natt fikk hesten Hrimfaxi (Rimfakse). Fra Rimfakse faller det dugg over verden. Et annet navn på hesten var Fjørsvartnir. Navnet står for det som formørker de unge former for liv. Dag fikk hesten Skinnfaxi(Lysfakse). Det er manken til Lysfakse som lyser opp verden. Denne hesten hadde også navnet Gladr; det lyse og gledelige, og i tillegg ble den kaldt Drøsul; det dreiende, rundskuet, allsidighetens overblikk.
Å bli satt opp på himmelen vil i overført betydning si å bli opphøyet til herskernes svære.
Navnet Narve(Nørvi) har etymologisk sammenheng med Narv; garvet hårside på skinn, det oldtyske narwa; arr, fordypningen mellom de gjengrodde sårkanter og det oldnordiske norr; trang, snever.
I overført betydning har vi å gjøre med en sindsmessig skade eller en traumatisk opplevelse. Jotunsymbolet forteller at det er noe opprinnelig, noe som kommer tidlig i utviklingen og som derfor trolig ligger i det ukjente. Og at en traumatisk opplevelse eller et arr i sinnet er en stor jotun, oppmerksomhetseter, ligger i sakens natur. Resultatet av dette blir nettopp det som er uttrykt i sybolet Natt; mørke, uklarheten og usikkerhetens tilstand.
Siden det under slike forhold nok finnes et sterkt ønske om å få en forandring, kommer Naglfare; den som farer med naglen. Det er det som gransker, krafser og roter for å komme til bunns i vanskelighetene. Resultatet av forholdet blir sønnen Od; det oppnås kontakt med nåbevisstheten. Men Naglfare og Od ser ut til å bli avvist eller hindret i sitt virke, trolig av makthaverne, og vi får isteden Annar(Det andre) og Jord. Men begge er av jotunslekt og derfor trolig genotype impulser. De representerer ingen løsning siden det ikke foreligger noen forståelse. Tilsist får vi Delling og Dag som løsning. Vi befinner oss nok nå på bevissthetsområdet, men løsningen er av et slikt slag at den må opphøyes til sannhet av makthaverne gjennom lov og vedtekter; Natt knyttes til Dag og "settes på himmelen".

Det er nok forhold av dette slag det snakkes om når Frøya gråter tårer av gull over sin tapte Od. Annar duger ikke, og lovfestete "sannheter" som vedtas av makthavere, duger heller ikke i det lange løp som erstatningsformer for det opprinnelige og naturgitte som er uttrykt i symbolene Naglfare og Od. Slike overgrep må få skjebnesvangre følger, og det er disse følger som i mytene blir uttrykt i symbolene Loke og hans avkom.

Vi kan nok trygt gå ut fra at Od i Ragnarok vender tilbake på skipet Naglfare i en voksen, moden og avklaret form for å bidra til at en utartet "kultur" blir brakt til fall.

Frigg er den legale hustruen til Odin. Hun bor i Fensalene: Myrsalene. Hun er datter av Fjorgynn og Fjorgyn. Hun synes opprinnelig å kunne vært en jordgudinne eller kjærlighetsgudinne på samme måten som Frøya. Fredagen er trolig oppkalt etter henne, men dagnavnet kan også være oppkalt etter Frøya. Hun er de elskendes beskyter og beskytter av ekteskapet og morsrollen. Hun kan se inn i framtiden. Dette tyder på at hun ikke er ukjent med seid. Hun kan derfor være av vanaætt. Frigg var mor til Balder med Odin som far. Hun var herskerinne i Åsgard og dronning for æser og åsynjer. Som skytsgudinne for ekteskapet, er hun noe problematisk. Loke hevdet at hun hadde mange elskere, blant annet Odinsbrødrene Vile og Ve. Da dette hendt, reiste Odin bort for ikke å bli vanæret. Frigg ble gjerne påkalt av ufruktbare kvinner og kvinner i barnsnød.
Som for Frøy og Frøya har navnet Frigg sammenheng med det norrøne frjâ; å elske. navnet blir gjerne oversatt til Den som blir elsket eller Den kjærlige. Frigg representerer som beskytter av ekteskapet den legaliserte kjærlighet eller kjærlighetslivet i sin bundne og attestmessige form.
Storken blir gjerne forbundet med Frigg på samme vis som den er knyttet til Frøya. Storken fanget de dyr som man innen velekulten mente de dødes sjeler var gått over i, for eks. ormer og frosker. Man trodde at fuglens vingeslag brakte sjelene videre til kvinnene om de kom i nærheten av den.
Vi har oversatt navnet Fensal med Myrsal, og stavelsen fen med myr eller mudret dyp. Det kan i tillegg nevnes at stavelsen fen kan ha etymologisk sammenheng med det latinske fenum; høy, engens tørkede fruktbarhet. Fensal får da betydningen Engsal. Dette gir oss sammenheng mellom den bundne og legaliserte kjærlighet med sin tilhørende fruktbarhet, og den eiendomsrett som gjelder for innmark og eng og tilhørende bearbeidet fruktbarhet. Stavelsen fen kan også ha sammenheng med fetus som har med foster og svangerskap å gjøre, og den kan ha sammenheng med Ven-us.
Siden Frigg og Frøya kan være identiske, eller begge være aspekter av en eldre jordgudinne eller fruktbarhetsgudinne, og siden både Odin og Od har for vane å være bortreist, er det gode grunner til å tro at Od og Odin er identiske. Vi har da å gjøre med de samme naturkrefter i de to tilfellene. Frigg og Frøya står for liv og kjærlighetskrefter, mens Od og Odin står for nåbevisstheten.
Åsynjene Hlin, Fulla og Gnå er nært knyttet til Frigg. Hlin har som oppgave å verne om de mennesker Frigg vil trygge mot fare. Fulla er møy med langt utslått hår og gullband rundt pannen. Hun har som oppgave å bære Friggs eske og passe hennes sko, og hun er innviet i hennes hemmeligheter. Gnå er budbærer og ærendsjente for Frigg i de forskjellige verdener, især når det har hast. Hun rir da på hesten Hovvarpne; Den som slenger med hovene. Han kan ta seg fram gjennom luft og over vann. Det er ikke unaturlig å tro at vi i symbolet Hovvarpne har å gjøre med tanke, lengsel eller fantasi i tilknytning til kjærlighet og forelskelse. Og vi kan selvsagt også ha å gjøre med tankeoverføring.

Idunn er også fruktbarhets- og kjærlighetsgudinne. Hun er gift med Brage; skaldskapens gud. Hun forvalter foryngelseseplene som gir gudene evig ungdom. De blir oppbevart i en kurv. Etter svik fra Loke ble hun en gang bortført av jotnen Tjatse. Da gudene begynte å eldes, tvang de Loke til å dra i Frøyas falkeham til Jotunheimen for å hente Idunn heim igjen. Tjatse ble drept som resultat av denne bortføringen. Siden Idunn er datterdatter til Nep, måneguden, og søsterdatter til Nanna, er hun trolig av vanenes ætt. Hun kalles "disen på Brunnakers benk". Brunnakers benk kan være hennes og Balders bolig.
I følge Loke er Idunn like løsaktig, lastefull og svikefull som de andre kjærlighetsgudinnene, og han beskyldte Brage for å ha drept hennes bror.
Navnet Idunn er trolig satt sammen av ordene Id og unna. Id kan være et prefiks som betyr atter eller på nytt. Ordet kan også bety syssel eller gjerning. Unna betyr elske, unne, innrømme. I første tilfelle vil navnet bety Den som gir fornyelse; i andre tilfelle har det betydningen Den virkelystne. Siden vi har å gjøre med en kjærlighetsgudinne, kan vi nok også få betydningen Den kjærlighetsbevirkende.

Av andre åsynjer kjenner vi navnet på flere. Noen er trolig av vanenes ætt, mens andre er av åsaætt.

Om Siv vet vi lite. Hun er vakker, sky og tilbakeholden og synes å være av åsaætt. Hun er gift med Tor, men har vært gift tidligere. Hun er mor til Ull, trolig med den tidligere ektemannen som far. Da Loke engang hadde klippet håret av henne, tvang Tor ham til å skaffe nytt. Han fikk da svartalvene til å lage henne hår av gull som grodde fast på hodet og vokste som ordentlig hår. Loke skrøt av å ha hatt et forhold til Siv.
Navnet Siv betyr slektskap eller frendskap. Hun er gudinne og verner for hjemmet.

Såga holder til i boligen Søkvabekk; nedsunket landskap eller nedsunket tilstand. Her drikker hun og Odin hver dag av gylne kar mens de svale bølger bruser over den. Såga kan være identisk med Frigg, og Søkvabekk kan være et annet navn på Fensal.
Navnet Såga kommer av at sjå, gotisk saihwan, og betyr derfor Hun som ser - og vet - alt, sammen med Odin.

Eir er legekunstens gudinne. Gjevjon er møy, og alle som dør ugifte, kommer til henne. Var er klok og nyfiken, og det er derfor umulig å skjule noe for henne.
Syn vakter døra inn til hallen og stenger for dem som ikke får gå inn. Og på tinget er hun satt til å hindre saker som hun ikke vil skal gå fram.
Snotra er klok og finslig i adferd.
Av andre åsynjer kjenner vi navnet på Sol, Bil, Jord, Rind, Nanna og Horn; linets gudinne. Horn kan være identisk med Frøya.

Som vi ser av den tydning vi har foretatt av symboler knyttet opp til Vanene, så har vi at

Vanene står for livskrefter i vid forstand, heri vokster- og avlingskrefter i naturen og hos dyr og mennesker, samt kjærlighet, rikdom og trivsel hos menneskene. Kort kan vi si at det dreier seg om livs- og kjærlighetskrefter.

ODIN OG ÅSAVESNET

Hvilken kraft eller hvilket naturfenomen er det så som knytter seg til Odin og det åsavesen han står i spissen for?
Når vi studerer og tyder de attributter og symboler som er knyttet til Odin spesielt og æsene generelt, gir svaret seg lett:

Åsavesnet står for bevissthetskreftene generelt, mens Odin står for nåbevisstheten som den sentrale dynamikk i bevisstheten.

La oss se på de symboler som er knyttet til Odin:

1. Hugin og Munin. Navnene betyr tanke og minne. Dette er de to ravner Odin sender ut over verden hver morgen og som kommer hjem hver kveld. De sitter gjerne på skuldrene hans og hvisker ham i øret hva de har sett og hørt. Tanken er det som oppstår i nåbevisstheten når den assosierer med det psykiske materialet som finnes i erinndringslageret(Minnet). At ravnene også er åtselfugler, betyr at de tar til seg og bevarer det av det gamle og falne - gammel tro og overlevering - som har bevaringsverdi.

2. Freke og Gjere. Dette er navnene på Odins to ulver. Begge navn kan oversettes med Den grådig. Odin tok aldri til seg fast føde, han drikker bare vin eller mjød. Når han sitter ved bordet sammen med de andre gudene, går maten alltid til ulvene.
Den grådighet det her er snakk om, er nysgjerrigheten; nåbevissthetens grådighet på informasjon, innsikt og forståelse. At den faste føden gikk til ulvene, er et uttrykk for at nåbevissthetens næring ikke er av materielt slag. Gjennom sansene blir nysgjerrigheten, eller vitebegjæret, styrt mot den materielle verden for å forstå denne i sin mangfoldighet, men den etterlater den urørt. Denne forståelse lagrer seg i minnet og tjener i sin tur som assosiasjonsmateriale – næring - for nåbevisstheten. Som åtseldyr har ulvene samme betydning som ravnene; de tar til seg det bevaringsverdige, nyttige og gagnlige i det som må gå under - det falne.

3. Vin eller mjød var Odins næring. Vin har alltid blitt koblet sammen med ånd, tankevirksomhet og inspirasjon. Vinen som næring for Odin – nåbevisstheten - er de data og den informasjon som gjennom Gjere og Freke - nysgjerrigheten, vitebegjærligheten - kanaliseres til nåbevisstheten og lagres i minnet. Herfra kan det gjennom hukommelsen som tankeprosess igjen hentes inn i nåbevisstheten, bearbeides og settes sammen med ny informasjon til ny viten, innsikt og forståelse. Når nåbevisstheten assosierer med det lagrete erfaringsmateriale, kan vi med full rett snakke om god eller dårlig vin. Den gode vinen består av de hukommelsesspor eller det erfaringsmateriale som er i overensstemmelse med virkeligheten, det erfaringsmateriale som er av forstått slag. Sammenhengen mellom årsak og virkning er her klart fattet. Den dårlige vinen er de engrammer eller erindringsspor som er av delvis forstått, delvis uforstått slag, eller i verste fall av totalt uforstått slag. At fruktene av nåbevissthetens virksomhet i de to siste tilfellene vil bli katastrofal, er lett å forstå. I det første tilfelle vil virkningen bli tenkning i overensstemmelse med virkeligheten og rasjonell handling.

4. Spydet Gungne er Odins våpen. Med dette rir han ved Ragnarok ut for å møte kaoskreftene, og han vier de kjempende til døden ved å kaste spydet over dem. Spydet rammer alltid målet.
Det som alltid rammer målet og som kan bekjempe kaoskreftene, er den klare, spisst formulerte, gjennomborende og virkelighetsoverensstemmende tanke. Og den vender alltid tilbake. Den er et resultat av nåbevisstheten i kontakt med erindringsmateriale av forstått slag; årsak og virkning er i dette psykiske materiale brakt i forståelig sammenheng.
Den død det er snakk om, kan forstås på to måter: Den klare tanke fører til undergang eller "død" både for egne og andres uriktige forestillinger eller oppfatninger. Og for det andre blir de sannhetssøkende mennesker, de åndelig stridende og kjempende, "dødet" ved at deres gamle livsoppfatning må gå til grunne – dø - som resultat av den nye og mer korrekte livs- og virkelighetsoppfatning denne klare tanke og tenkning har frembrakt. Disse mennesker er blitt einherjer som kjemper sammen med Odin og æsene mot kaoskreftene alt i dette liv.
Navnet Gungne kan ha etymologisk sammenheng med gunge; gynge, hengemyr, gungre; drønne og ganga; gå. Betydningen kan da bli: Det som(med en gyngende bevegelse?) farer fram med et drønn. Dette torde kanskje være en god beskrivelse av den søkende og forskende tanke på jakt etter sikkert erkjennelsesmessig feste?
Den innvielse til døden som skjer ved at Gugne blir slynget over de kjempende, betyr at de stridende blir "dødet" i sin gamle form, og går i stedet over til å bli stridende for rett, sannhet og korrekt virkelighetsoppfatning.

5. Den kledning Odin oftest blir framstilt med, er en vid hatt som delvis skjuler ansiktet og en blå eller blågrå klesdrakt.
Himmelen - det i fysisk forstand høyeste - er blå. Den blå fargen symboliserer dermed det høye og opphøyde. Blå er derfor gudenes og de opphøyde veseners farge. Det står også for autoritet og det autoriserte. Dermed har Odin – nåbevisstheten - oppkastet seg til den høyeste autoritet.
Hatten forteller oss at den sannhetssøkende nåbevissthet må skjule seg i enkelte tilfeller, - trolig i første rekke overfor de selverklærte autoriteter: Presten og politikeren.

6. Et hvitt skjold tilhører Odins væpning. Hvit står for sannhet, den objektive innsikt og orientering, forståelsen av de universelle lover og den skapende krafts manifeste uttrykk. Det er den vitenskapelige erkjennelses tegn. At den blåkledde Odin bærer et hvitt skjold, symboliserer at nåbevisstheten som den høyeste skapende kraft og autoritet har til hensikt å autorisere de universelle lover og det objektivt gitte som sannhet.

7. Valhall eller Valaskjalv er Odins bolig i Åsgard. Navnet kan bety "kampplasshallen" eller "stedet for de som faller i kamp". Det er en overmåte stor hall. Den har 640 dører, og 960 einherjer kan gå samtidig gjennom hver dør. Taksperrene er spyd, og taktekket består av skjold. Vest for en av dørene henger en varg (en ugjerningsmann) som en ørn luter seg over. Halvparten av de som faller i kamp – einherjene - kommer hit.
At Valhall ikke er stedet for ugjerningsmenn, går her klart fram. Ved siden av å være åtselfugl - den som fortærer ugjerningsmenn og lar dem komme til nytte i det økologiske kretsløp - er ørnen som ravnene en visdomsfugl som fra sitt høye utkikkspunkt oppe på himmelen ser vidt og i detalj og skaffer seg dermed kunnskap og viten om virkeligheten. Den er den som ser og vet. Den er derfor et symbol på nåbevisstheten. Som ørnen fortærer lik og hengte ugjerningsmenn, slik oppløser og "fortærer" også nåbevisstheten ugjerninger og ugjerningsmenn når den er i kontakt med erindringsinngraveringer av forstått slag. En nåbevissthet i kontakt med psykisk erindringsmateriale av uforstått slag, vil derimot produsere ugjerninger og ugjerningsmenn.
Den symbolske betydningen av spydet er alt gitt i symbolet Gugne. At taksperrene består av spyd, betyr derfor at Valhall er stedet eller kampplassen der den klare tanke og riktige virkelighetsforståelse kjemper seg fram; stedet hvor ideer og forestillinger brytes og prøves. På det individuelle plan er det derfor snakk om den enkeltes psyke eller bevissthetsområde; på det kollektive plan er det snakk om den kollektive bevissthet og de rådende forestillinger i denne.
Tallene 640 og 960 kan skrives som 8*80 og 8*120. De kan oppfattes som forsterkninger av tallet 8. Den symbolske betydning av tallet 8 er: Utvikling, nyskaping, gjenfødelse og fullkommenhet. Det liggende åttetall står for uendelighet eller evighet. Når einherjene rir ut 960 i bredden gjennom de 640 dørene under Ragnarok for å bekjempe kaoskreftene, skulle det derfor være ganske klart hva som er deres hensikt og mål.

8. Einherjene er den halvpart av de falne krigerne som kommer til Valhall. Den andre halvparten kommer til Frøya i Folkvang; "krigshærens felt" eller "folkets, stammens eller krigshærens hellige område". For krigere eller kjempende mennesker er Valhall et rimelig godt oppholdssted. Det er en treningsleir for den endelige sluttkampen; Ragnarok. Her får man krige og strides etter evne og lyst hele dagen, men til kvelds livner alle de falne opp igjen for å nyte bordets gleder, med flesk fra grisen Særimne og mjød fra geita Heidrun. Oppvartningen står valkyrjene for.
Navnet Einherje betyr: "I en hær" eller "Forent i en hær". En hær har vanligvis også en felles målsetting; nemlig seier over fienden.
Å komme til Valhall under Odins – nåbevissthetens - ledelse og kontroll, er på det individuelle plan - i dette liv - ensbetydende med å la seg lede av intellektet og den klare tanke i stedet for av følelser, særlig irrasjonelle. Det som strides og kjemper på det individuelle bevissthetsområdet(einherjene) er oppfatninger, ideer, forestillinger, virkelighetsforståelser og livssyn. Gamle, uriktige forestillinger og ideer faller, men står opp igjen i ny og korrigert eller mer virkelighetsoverensstemmende form. Enden på denne prosess er en renset psyke. Uriktige forestillinger eller forestillinger som er delvis korrekte, delvis ukorrekte, er byttet ut med psykisk materiale -erindringsinngraveringer eller mnemer- avv utelukkende forstått slag. Årsak og virkning er brakt i forståelig sammenheng. Virkelighetens avbildning i psyken er da i overensstemmelse med de universelle lover og det objektivt gitte. Hæren er da forenet; det hersker harmoni i psyken. Særlig gjelder det at de ontogenetiske erfaringer er i overensstemmelse med de fylogenetiske erfaringer; individets livserfaringer er i overensstemmelse med de erfaringer Livet har gjort seg gjennom årmillionene (Menneskenaturen eller det genetisk gitte).
På det kollektive plan er det de rådende og virkningsgivende kollektive forestillinger, ideer, oppfatninger, ismer, religioner og livssyn som strides og brytes. Når disse er kommet i overensstemmelse med den objektive virkelighet i den ytre natur og de genetisk betingete universelle lover som gjelder for et kollektiv eller et menneskelig samfunn, hersker det fred og harmoni i samfunnet. Einherjene er da forent i en samvirkende hær.

9. Flesk og mjød ble av de gamle nordboere sett på som særlig god eller ettertraktelsesverdig næring; trolig den beste. Den beste næring for enhver forestilling, ide eller livsoppfatning, er å møte og ta opp i seg(ete og drikke) det som er i overensstemmelse med den objektive virkelighet og de universelle lovmessigheter. Uten denne næring vil de stivne og stagnere. De vil dermed virke som forurensning i psyken og lamme nåbevisstheten som skapende og livsfremmende kraft. Det er derfor virkelighetsoverensstemmende orientering som menes med flesk og mjød.
Mjøden kom fra geita Heidrun som beitet utenfor Valhall, og melka hennes tok aldri slutt. Navnet Heidrun er sammensatt av ordene heidr; uoppdyrket jord, hei eller øde landskap (det kan også bety lys), og run; hemmelighet eller mysterium. Betydningen av navnet blir derfor: De hemmeligheter eller den innsikt som er skjult i et felt man tidligere ikke har bearbeidet tankemessig. Å drikke mjøden fra Heidrun vil si å ta til seg disse hemmeligheter; utforske dem gjennom intellektuell virksomhet.
Flesket kom fra galten Særimner som ble slaktet og fortært av einherjene hver dag, men som var like levende neste morgen. Navnet Sæ-hrimner blir gjerne oversatt med sjøens rim eller eim. Vann står i overført betydning alltid for sannhet og virkelighet; det som er livgivende. Rim eller eim, det som kommer fra vannet, som har vannet som sitt opphav, er den orientering som bygger på det sanne og virkelige. At Særimner er galte, forteller oss at orienteringen er av ordnet eller bearbeidet slag. I motsetning til orienteringen fra Heidrun har vi altså å gjøre med sikker, kjent og utprøvd kunnskap.
At bare halvparten av de kjempende mennesker kommer til Valhall, er liketil og enkelt. Den psykiske renselsesprosess vi har beskrevet, og som leder til en harmonisk psyke gjennom tilkjempelse av erindringsspor hvor årsak og virkning er brakt i forstått sammenheng, er ikke for alle å makte å gjennomføre. Den andre halvparten fører sin strid for det meste på grunnlag av irrasjonelle erindringsinngraveringer, og gjerne affektbetont bundet til forelskelse, kjærlighet eller hat. Disse kommer til Frøya i Folkvang. Frøya er knyttet til forelskelse, erotikk og formering blant mennesker. Det er derfor følelsene og forstanden som deler "krigerne" eller "de falne". "De falne" er ensbetydende med de overvunne ("drepte") problemer, traumer, konflikter og oppgaver som oppstår i ny følelsesmessig betont eller objektivt forstått erindringsinngravering.
På det individuelle plan kan det også være snakk om de mennesker som opplever at deres gamle livssyn "faller", og at de makter å skape et nytt og mer virkelighetsoverensstemmende

10. Draupne er en gullring Odin eier, og som er laget av dverger. Den har den egenskap at det hver niende natt drypper åtte nye ringer av den. Hver like stor og tung som originalen. Navnet betyr "drypperen". Tallet 9=3*3; den tredobbelte triade, står for fullendelse, realisasjon, suksess, begynnelse og slutt, helheten, det jordiske paradis. Tallet 3 står for mangfold, skaperkraft, vekst, fremadrettet bevegelse som overvinner dualiteten(skaping av polaritet) og syntese. I norrøn tradisjon står det også for hell og lykke. Betydningen av tallet åtte er som nevnt utvikling, nyskaping, gjenfødelse og fullkommenhet. At ringen er av gull, betyr at den står for noe verdifullt, kanskje det mest verdifulle.
Dette kan sammenstilles til følgende: Med jevne mellomrom, eller gjentagne tidsperioder(9 netter, som selvfølgelig gjerne kan være 900 år), vil mangfold, skaperkraft og syntesedannelse i stor porsjon(3*3) gi utvikling og nyskaping(8) som drar i retning av et fullkomment jordisk paradis(9).
Gullet, det verdifulle som er essensen i - og ligger til grunn for - alt dette, og som avføder nytt gull, kan vanskelig være annet enn virkelighetsoverensstemmende erindringsspor eller korrekt virkelighetsoppfatning; erindringsspor av forstått slag, som i sin kontakt med nåbevisstheten har evne til å avføde mer av samme slaget.
At ringen var laget av dverger, betyr til overmål at det er sak- og fagkunnskap og dyp innsikt som har vært på ferde. De dverger det her var snakk om, bar navnene Brokr og Sindri. Navnene viser til det å trenge inn i, det å skjære gjennom og til gnister. Altså til forskerevne og intellekt. Den klare forstanden kan som vi vet slå gnister. At dvergene dermed representerer polaritet, er gitt. I tillegg bor dvergene i berg eller steiner, altså i det sikre og faste som hviler på trygg grunn.

11. Sleipner var Odins åttebente hest. Den var grå og rask og hadde runer på tømmer og tenner. Den red han ofte i sine forskjellige ærender og i kamp mot kaoskreftene, og han lånte den også ut til andre av gudene. Med Loke som mor og jotunhingsten Svadilfare som far, må man si at Sleipner var en jotunhest eller av jotunnatur. Svadilfare betyr: Den som farer med svada eller glatt og lettløpende snak og ordgyteri.
Navnet kommer av sleipr; sleip eller glatt. I overført betydning har vi "slu, listig, lur" eller "underfundig". Også "klok" kan være aktuelt som tydning. Tallet åtte forteller at vesenet - tross alt - står i utviklingens og nyskaapningens tjeneste. Den grå fargen forteller om uklarhet, utydelighet, kamuflering. Runene peker i retning av at det er en hemmelighet ved vesenet som bare de innvidde kjenner.
Her er plass for to tydinger. For det første kan det være snakk om den glatte, listige, underfundige, løgnaktige og demagogiske tale som makthaverne -representantene for maktstat og mysteriekkirke; de i høyhet værende - anvender som verneforanstaltning, undertrykkelsesmiddel og propaganda i folkeforføringens og undertrykkingens tjeneste. Valgflesket ligger på denne linje. Det samme gjør alt som er kultisk fastlagt og bundet, og også de bindinger av livsdrift og seksualdrift som gjerne følger av de kultiske bindinger.
I forbindelse med den andre tydningen kan det pekes på at etymologien i ordene Sleipner, Gleipner(båndet som Loke ble bundet med) og Leiptr, en av Elivågene, synes å være den samme. Kjernen i ordene er leip. I Leiptr er det snakk om noe som er klarlagt og fastlagt. På nyere islandsk er ordet Leiftur det samme som ordet Leiptr, og det refererer til lys(opplysning) i forbindelse med lynglimt. En tydning av Sleipner kan derfor bli følgende: Nåbevisstheten som gudegnist eller gudsrepresentant må av og til i sin kamp med kaoskreftene eller jotnene, herunder også regnet maktstat og mysteriekirke, tilsløre seg og opptre underfundig, listig og klokt og med glatt tale. Det er kjernen av opplyst, klar og fastlagt virkelighetsoppfatning og objektiv kritikk som må skjules, forties og midlertidig holdes hemmelig(runene og den grå fargen). Men det hele står i utviklingens tjeneste langs Livslinjen på veien mot fullkommenhet.
At slike virkemidler kan være kloke og nødvendige, forteller inkvisisjonen og de forfølgelser, undertrykkelser, heksebrenninger, religionskriger, bokbål og økonomiske krigføringer og utplyndringer om som religiøse og maktstatlige jotner i fellesskap har avstedkommet.
I historisk perspektiv er dette jotunvesen nå trolig mer virksomt enn noensinne.
Begge de tydninger som her er gitt av symbolet Sleipner, er gyldige.

12. Sjamanen og trolldomsmesteren Odin drev med galder og seid. Seid hadde han lært av Frøya. Galder var det vi i dag ville kalle magi. Det inngikk i galdringen en trollsang som ble fremført med gjallende, skrikende stemme. Seid gjorde det mulig å se inn i framtida. Som sjaman kunne han forlate legemet sitt og dra hvor han ville i verden. Han kunne skape seg om i skikkelse av det dyr han måtte ønske, og det hendte han lånte falkehammen til Frøya.
At det er bevisstheten, og dermed nåbevisstheten, som forlater sjamanen under transen på jakt etter viten og forståelse, er åpenbart.
Den parapsykologiske forskning har i dag brakt oss viten om de ting vi her er inne på. Viten om framtiden synes å kunne komme til mennesker både under drøm og i våken tilstand. Det samme gjelder klarsyn; viten om det som hender i nåtiden, men på annet sted. At dette siste kan forklares ved tankeoverføring, er også mulig.
Galder eller magi innebærer åndens eller tankens kontroll over eller innvirkning på materien. Det kan også være snakk om innvirkning på andres tanke- eller følelsesliv. At dette er mulig, forteller fenomenene psykokinese, poltergeist, healing og helbredelse ved bønn oss om.
Det vi merker oss er at det kun er nåbevisstheten, gjerne i kontakt med andre deler eller sider av bevissthetsområdet, som kan prestere eller frambringe disse fenomener.

13. Hangadrott eller Hangaty var ett av Odins navn. Navnet viser til at han en gang hang i Yggdrasil i ni netter, såret av spyd og ofret til seg selv, for å tilkjempe seg kunnskapen om runene. Han kunne også sette seg under hengte menn for gjennom trolldom å få dem til å fortelle sine hemmeligheter; kanskje særlig om livet bak døden. Kunnskap om runene innebar også kunnskap om og ferdighet i runemagi. Navnene betyr "De hengtes konge" og "De hengtes gud".
Ordet runer kommer av norrønt runir. Stammen i ordet er run, som betyr hemmelighet eller mysterium. At det er hemmelighetene knyttet til døden, det som kommer etter denne og til magi, går frem av sammenhengen.
Å oppsøke grenselandet mellom liv og død for å vinne kunnskap, var og er en sjamanistisk tradisjon. Det hører også med til innvielser av forskjellig slag.
Vi ser nok en gang at det er snakk om aktiv søking og lagring av kunnskap, og det er det bare nåbevisstheten som kan makte.

14. Som gud for skaldskap måtte han dele æren med Brage, men det var Odin som skaffet skaldemjøden til æsene. Det fortelles at han alltid talte på vers.
Myten forteller at ved fredsslutningen mellom vaner og æser, spyttet partene i et kar, og av dette spyttet ble vesenet Kvase skapt. Han fulgte med Njord som gissel til Åsgard. Vismannen Mime fulgte med Høne til Vanaheim. Om Kvase ble det sagt at han var den viseste og klokeste blant æsene. Begge parter mottar altså en representant for visdom og klokskap som gissel.
Men både Mime og Kvase ble etter hvert drept, og vi kan nok trygt gå ut fra at begges bortgang utgjorde et stort tap for partene. Særlig synes tapet av Mime å ha vært følbart for æsene. Av Kvases blod ble skaldemjøden skapt av dverger, og etter hånden klarte Odin å få den heim til Åsgard. De som drakk av denne mjøden, ble beriket med visdom og skaldskapsevne.
At vaner og æser var kommet i krig med hverandre, er ensbetydende med at livskrefter og bevissthetskrefter er kommet i konflikt. Og da det var vanene som gikk til krig mot æsene, synes det klart at livskreftene gjorde opprør mot kontroll og bindinger fra et sterkt, knugende og synds-, skyld- og skambeleggende overjeg. På det kollektive plan er det øvrigheten; medisinmannen og høvdingen; presten og politikeren, eller mysteriekirken og maktstaten om man vil, som står for kneblingen og bindingen av livskreftene gjennom moral og lovverk.
Kvase - den utspyttede spott, hån og fiendskaps - representerer gjennom en gjærings- og foredlingsprosess et forlik som Vanene – livskreftene - mente å kunne leve med. Og at dette forliket var ensbetydende med et rimelig mål av forståelse og innsikt på psykens område for livskreftenes krav, synes selvsagt. På det kollektive området betyr det at menneskene blir gitt større frihet av de undertrykkende makthavere og voldsutøvere.
Men forliket blir ikke overholdt. Kvase blir drept og etterhånden erstattet av skaldemjøden. At dette ikke er noen forbedring, synes klart. Men at mjøden fremdeles representerer et visst mål av forståelse og innsikt, følger av at den gir visdom, klokskap og skaldskapsevne. Trolig har vi å gjøre med psykisk materiale av delvis forstått karakter knyttet til livsdrift og kjærlighetskrefter.
Hvorvidt drapet på Kvase kunne være den egentlige årsak til at også Mime ble drept og hodet hans sendt til Odin, forteller myten ikke noe om, men det lyder sannsynlig. Myten sier det skjedde fordi Vanene fant ut at Høner var dum uten kontakt med Mime. De følte seg derfor snytt i forliket. De hadde fått tilført for lite fra bevissthetsområdet. Fylisk viten hadde de nok av, og kunne derfor godt unnvære Mime.
Men med drapet av Mime var Æsenes skjebne beseglet. Det hjalp ikke at Odin holdt liv i Mimehodet med urter og galdring. Veien mot Ragnarok var ugjenkallelig fastlagt.

15. Navnet Odin blir av enkelte hevdet å bety "den ekstatisk rasende". Det skulle da komme fra det tyske Wuth, som refererer til rasing og raseri, og som ligger til grunn for navnet Wodan (Wothan).
Mer sannsynlig er det at navnet kommer fra det norrøne ordet vada, som i dativ heter od. Betydningen er: Noe som stikker fram, eller: Noe som rager opp. Dette kan passe på nåbevisstheten. Vi gjenfinner ordet i odde som stikker ut i vann, knivsodd, sverdodd, spydodd, og som bergtopp rager det opp i lufthavet. Etymologisk er det slektskap mellom od, odde, odel, adel og edel. Odel er det fremragende eller opphøyede i form av den frihet fullstendig eiendomsrett til jorden gir. Adel betyr: Høy eller fremragende byrd og herkomst, og med edel mener vi et sinnelag som er preget av høyhet(adel) i tankegangen.
Ut fra det som her er sagt, vil navnet Odin bety: Den i høyhet værende, eller: Den høyeste og mest fremragende. Dette passer på nåbevisstheten, og det er da også som høy og fremstående person han er skildret i mytene.

16. Odin var den enøyde guden. For å få drikke av visdomskilden til Mime, måtte han ofre sitt ene øye. Gamle avbildninger viser at det kan ha vært det høyre øyet. At det her er nåbevisstheten som får kontakt med visdom, er selvsagt. I Våluspå heter det: "Mjød drikker Mime hver morgen av Valfaders pant". Pantet er altså gjemt i visdomskilden.
Siden den visdom Mime er i besittelse av er ensbetydende med fylisk viten, er det i denne symbolikk gitt til kjenne at nåbevisstheten har kommet i kontakt med impulser fra det ubevisste, fra det naturgitte, fra selve arvestoffet. Og siden denne kontakt har resultert i visdom, må den erfaring som her er gjort, ha avstedkommet erindringsinngraveringer i psyken av forstått slag. Ontisk og fylisk viten er altså brakt i overensstemmelse.
Øye som symbol står for lys, opplysning, kunnskap, årvåkenhet og målbevissthet. Høyre symboliserer det maskuline, det utadvendte og fremtiden, og det representerer hederssiden.
At det høyre øyet er avstått eller ofret og befinner seg i visdomskilden, kan da bety at oppmerksomheten er vendt innover mot de indre, genetisk betingede krefter og impulser i et forsøk på å oppnå forståelse av disse. Denne forståelse søkes så å bli erindringsinngravert. Dette har i sin tur resultert i en svekkelse eller nedtoning av "høyreegenskapene"; det mannlige prinsipp er nedtonet og det kvinnelige prinsipp(venstre) er tilsvarende oppjustert. Et dualistisk forhold mellom mannlig og kvinnelig er dermed erstattet av et polært forhold. Den ensporete, utadrettede og fremtidsorienterte orientering er nedtonet og er isteden erstattet med en mer innadvendt oppmerksomhetsretning.
En annen tydning kan være følgende: En urgammel forestilling går ut på at man ved å ofre en legemsdel eller utgyte blod, gjorde seg skyldfri overfor gudene. Dette kommer for eks. klart frem i 2. Mos. 4.kap. 24.-26. v.. Men da skyldfrihet i psykisk forstand også forutsetter forståelse av de genetisk betingede driftsimpulser eller krefter, og fjerning gjennom forståelse av de skyld-, synd- og skambelegginger som autoritære og uforstandige foreldre og veiledere har knyttet til disse, gir begge tydninger samme resultat.
Det som her er sagt om individet, gjelder selvsagt også for fellesskapet: Prestene bruker religionen som hersketeknisk middel og binder befolkningen gjennom angstskaping. Særlig er skaping av helvetesfrykt og synd-, skyld- og skambelegging mye anvendt. Politikerne bruker lovverket, vold og trusler til bindingen. Og det er som oftest de naturgitte tilbøyeligheter i folket som blir bundet. Ofringen av øyet er da ensbetydende med å lette eller fjerne de bindingene som makthaverne har lagt på folket eller kollektivet.

17. Lidskjalv(Hlidskjolf) var Odins høysete i Valhall. Herfra kunne han se ut over hele verden og bli kjent med alt som hendte. Også de andre gudene kunne nytte høysetet til å skaffe seg utsyn og viten.
Navnet er sammensatt av stavelsene Hlid som betyr li eller fjellside, og skjolf som kan bety knaus eller tind. Vi får da betydningen: Et opphøyd sted som gir utsyn.
Ordet skjolf kan også ha sammenheng med skjelve, som er en utvidet form av skjele, altså noe som angår synet; dette å kunne se og anskue. Betydningen blir da: Den opphøyethet som har med innsikt og forståelse å gjøre. At gode ideer eller dyp og plutselig innsikt stundom også forårsaker en skjelving og opphisselse som med full rett kan sies å være opphøyet, er i tillegg en erfaring mange mener å ha gjort.
Begge disse tydninger utpeker Odin som identisk med nåbevisstheten.
Da Frøy en gang uten lov satte seg i Lidskjalv, fikk han langt oppe i nord i Jotunheimen øye på Gjerd, datter til jotnen Gyme. Han ble grepet av et heftig begjær etter henne. Det blir sagt at dette var en straff Odin la på ham fordi han hadde satt seg i hans høysete. At det nødvendigvis måtte og må gå galt når følelsesladede drifter kommer i høysetet utenom nåbevissthetens kontroll, er selvsagt. Og at det er en begjærtilstand som invaderer psyken i slike tilfeller, er også enkelt å forstå. Dette går da også frem av navnet Gjerd som betyr gjerde, innhegning eller det som er inngjerdet. Begjæret resulterer i en binding, bandlegging, et forsvar eller en verneforanstaltning. En annen konsekvens er at herskermentaliteten blir opphøyet og rådende. Navnet Frøy har da også betydningen "herren".

Tar vi for oss de andre æsene i Åsgard, altså de av innbyggerne som ikke var vaner eller jotner, finner vi at de alle står for krefter som tilhører bevissthetsområdet. Loke og Mime var jotner sammen med flere av gudinnene, mens Njord, Frøy og Frøya var vaner. Mye tyder på at også Frigg var av vanenes ætt, siden hun var i stand til å se inn i framtiden. Hun og Frøya kan også være identiske, eller den ene er avspaltning av den andre. Nanna og Hildegunn var døtre av Nep, måneguden, som var av vanenes ætt. Idunn var datter av Hildegunn og Ivalde. Det hører med i bildet at flere av gudene var av jotunslekt på morssiden.
Fra mytene vet vi at den første ås hette Bure. Hans sønn var Bor eller Bur som var far til Odin, Vile og Ve; eller Høne og Lodur som de to siste også blir kalt. Mor til dette trekløveret var jotunkvinnen Bestla eller Belsta. Med jotunkvinnene Grid og Rind hadde Odin sønnene Vidar og Våle. Tor var sønn av jotunkvinnen Jord med Odin som far. Med Jarnsaksa hadde Tor sønnen Magne. Om vanene ble det sagt at de gjerne giftet seg med jotunkvinner. Av dette ser vi at jotunvesnet er godt representert i Åsgard.

Navnet Vile betyr vilje. Om denne åsen hører vi lite etter at Ask og Embla ble skapt. Han gav menneskene forstand og evne til å bevege seg. I dette ligger trolig et viljesaspekt. Det han dermed har gitt, er evnen til viljestyrke handlinger på grunnlag av forstand. De irrasjonelle viljesytringer er altså ikke Viles gave.

Om Høne hører vi at han verken er særlig forstandig eller særlig handlekraftig etter at han er kommet som gissel til vanene. I alle fall er han det ikke når Mime er fraværende og ikke kan gi ham råd. Dette er jo lite å undre seg over; - han har jo gitt bort mye av begge deler og blir ikke særlig bedre stilt når han i tillegg mister kontakten med den fyliske viten.

Tor var sønn av Odin med jotunkvinnen Jord som mor. Det er mye som tyder på at Tor etter hånden har overtatt etter Vile. At han representerer handlekraft og vilje er tydelig, men det er nok de mer instinktstyrte handlinger og viljesytringer det er snakk om. Det er han som må ordne opp i de fleste vansker æsene kommer ut for, og han driver stadig og banker jotner. Et visst slektskap med Høne synes det også å være i det at han i følge mytene neppe kan sies å ha funnet opp fallkniven. Han er en enkel og ærlig kar som lett kommer i affekt, og som har liten sans for underfundighet og krokveier. Han er å likne med en litt enfoldig politibetjent som gjør det han blir bedt om(av Odin - nåbevisstheten), og som lett blir morsk hvis han ikke får det som han vil. At han er Odins førstefødte sønn betyr at han som vilje betraktet har sitt erfaringsgrunnlag i de første erfaringer nåbevisstheten gjorde seg, og at disse erfaringene er affektbetonte, er en selvfølge. Men det er kun livsfremmende affekter eller følelser vi finner hos Tor: Sunn aggresjon og sunt raseri og sinne, en ubendig konkurranse- og veddelyst, stolthet over egen styrke og en enkel og bokstavelig oppfatning av rett og rettferdighet. Frykt, angst, skam- og skyldfølelse er for ham ikke selvopplevde tilstander. Som arvtaker etter Vile, sin onkel, den vilje som er basert på kjølig forstand, er han likevel uten tvil en mer affektladet erstatningsform. Derfor er han da også en av dem som går under i Ragnarok.
Nå kan det også godt være at de sene mytefortellerne har fremstilt Tor på et for enfoldig vis. Mye taler for dette. Han var trolig den guden som ble mest dyrket av den jevne befolkningen, og dette ville neppe vært tilfelle hvis han ble betraktet som enfoldig.

Navnet Vé kan oversettes med "Den hellige" eller "Det som er viet". Han gav mennesket følelsesliv og sanser. Igjen ser vi at vi befinner oss på bevissthetsområdet, på den rette siden av elven Ifing; skillet mellom Midgard og Jotunheimen, eller mellom bevissthetsområdet og området for det ubevisste.
Hvis Odin står for nåbevisstheten og Vile for vilje, eller de instinktive og driftsmessige handlingstendenser som med sin tilhørende følelsesbetoning stiger opp fra det genotype, så kan Ve vanskelig være annet enn erindringsinngraveringene. At noe innvies eller vies inn, vil i psykisk forstand si at det sanses, identifiseres og lagres som erindringsinngravering. Det begrepsbestemmes. Det hellige blir dermed det klarlagte. Det blir de erindringer hvor årsak og virkning er brakt i forstått sammenheng.
Treenigheten Odin, Vile og Ve utgjør dermed grunnlaget både for jeg-bevisstheten og for bevissthet om alt annet.

Balder er sønn av Odin og Frigg. Han er bror til den blinde Hod. Han beskrives som den mildeste, viseste og mest veltalende av æsene. Han er vennlig og usedvanlig vakker, og det sies at det lyser av ham. Som Heimdall blir også han kalt den hvite åsen. Sammen med Nanna bor han i Breidablikk: Den vidt omkring skinnende.
Navnet Balder kan tydes på grunn av stavelsen bal som oversettes til hvit eller lys. Alle de nevnte egenskaper hos ham har sin rot i det genotype, men er også knyttet til og utviklet gjennom livserfaringer. Vi befinner oss altså på bevissthetens område. Den hvite fargen forteller oss at de virksomme erfaringene på bevissthetsområdet er av virkelighetsoverensstemmende slag. Vi har å gjøre med et harmonisk vesen hvor det er overensstemmelse mellom fylisk og ontisk viten eller erfaring. Mildheten, vennligheten og visdommen forteller oss at det er medmenneskelighet og kjærlighetskrefter som er det sentrale i dette vesenet. At urtene Balderbrå og Baldrian har fått navn etter ham - den siste er en viktig legeplante - bekrefter dette og plasserer Balder som medisinmann og helbreder. Men altså på saklighetens grunn.

Balder ble drept av Loke med Hod som uvitende verktøy. Hod(Hodr) heter i genitiv Hadar og i dativ Hedi, og det oversettes med hat. Vi finner navnet igjen landskapsnavnet Hadeland; krigernes land. Grunnbetydningen av det oldnordiske hatr (hat) er forfølgelse. Det er psykopaten Lokes hat som blir rettet mot Balder. På det individuelle plan betyr dette at noe livsbekreftende blir "drept" og erstattet av noe livsfornektende og ødeleggende, og på det kollektive plan betyr det at en livsbekreftende, human og demokratisk organisering rundt kulten blir strammet inn og erstattet av diktatur og forfølgelse mot annerledes tenkende. Erstatningsformens vesen går også fram av navnet på den jotunkvinne som må tilkalles for å sjøsette Ringhorn, Balders skip, ved bålferden. Hennes navn er Hyrrokkin.(Navnet blir av enkelte oversatt med "Den som er skrumpet inn av ilden"). Vi finner navnet igjen i det engelske hurricane og det portugisiske huracan. Begge betyr orkan. I overført betydning er det sterke affekter i tilknytning til hat og forfølgelse som trer i virksomhet under organiseringen av verneforanstaltninger rundt medisinmann og høvding; prest og politiker - eller makthaverne.
Hat og forfølgelse er ofte knyttet til ambivalent eller totalt uforstått psykisk materiale.
Det bør nevnes at enkelte myter framstiller Hod som svært krigersk. Navnet kan da ha sammenheng med dette.

Forsete var sønn av Balder og Nanna. Han er en god lovgiver, er ordfører på gudenes ting og er den høyeste dommer. Han var gud for rettferdighet og forlikelighet, og de som bringer sin tvist for ham, går aldri uforlikt bort. Boligen hans hette Glitne: Den Lysende.
Igjen ser vi at vi befinner oss på bevissthetsområdet. Det er den dømmende instans i psyken, samvittigheten, vi har med å gjøre. Men dom eller avgjørelser som ender med forlikelighet mellom partene i stedet for undertrykkelse av den ene part, må ha bygd på lover og etiske prinsipper som springer ut fra natur eller naturgitte behov. Vi har altså igjen overensstemmelse mellom det ontiske og det fyliske; samfunnets lovgivning og individets moral og rettferdighetssans er i samklang, og begge er i overensstemmelse med livslovene.

Brage var gud for veltalenhet og skaldekunst. Han var sønn av Odin og gift med Idunn. Man så ham for seg som ærverdig og langskjegget. På Odins vegne hilste han de falne velkommen til Valhall.
Navnet er avledet av det norrøne ordet bragd(bedrift) eller bragr (den ypperste).
Begge ferdighetene tilhører selvsagt bevissthetsområdet, men har sine røtter i det genotype. De krefter som her er på ferde er fantasi, skaperevne og skapertrang. Siden verktøyet i begge tilfeller er ord eller begreper, og siden vi har å gjøre med høyt utviklete ferdigheter, må begrepsinnholdet være i overensstemmelse med virkeligheten. Det må være av forstått slag. Det blir da trolig heller ikke kunst av noe som ikke kan forstås.

Mode og Magne er sønner av Tor. Magnes mor er jotunkvinnen Jarnsaksa. Siv er trolig mor til Mode. De overlever begge Ragnarok og arver Mjolne; Tors hammer. Begge navn kan oversettes med "Den kraftfulle".
At de arver Tor må forstås som at de overtar eller viderefører hans virke. De representerer dermed vilje og handlekraft, men trolig i en mer avklaret og mindre affektladet form. Når de overlever Ragnarok, tyder det på at den psykiske kraft de representerer, rent kvalitativt er verdig for den nye gullalder.

Våle er sønn av Odin og jotunkvinnen Rind. Ett døgn gammel hevner han Balder ved å drepe Hod. Han er en modig mann og en sikker skytter. Boligen hans er Vålåskjalv. Navnet Våle har sammenheng med de norrøne ordene våll og vålir som begge har betydningen rydning. Rind kommer enten av rinde som betyr jord eller bergrygg, eller av verbet rinne eller renne som hadde samme betydning det har i dag. Hevnen måtte skje før Våle var tre dager gammel og ble tatt inn i slekten.
En rydning er jo det sted hvor man i bokstavelig forstand har ryddet vekk det som er ubrukelig eller uønsket og bereder grunnen for det nye, ønskelige og nyttige. Det hører med at lys i rent fysisk forstand slipper til. I overført betydning er det snakk om å rydde psyken for en større eller mindre del av de erindringsinngraveringer som ikke er av virkelighetsoverensstemmende slag. Man sørger for at det kastes "lys" over saksforholdene. Hvor det før var uforstått eller ambivalent psykisk materiale, kan det nå gro fram materiale av forstått slag.
At Våle er en sikker skytter, betyr at de åndelige pilene han sender ut – tanken - er skarp nok til å gripe virkeligheten i sine forskjellige sammenhenger; tanken treffer målet. Tanken er også skarp nok til å erkjenne gamle villfarelser, og intellektuelt hederlig nok til å rydde dem av veien.
Det at Hod drepes, betyr at det hat som navnet forteller om, og som lå til grunn for drapet av Balder, blir fjernet. Dette kan gjelde både på det individuelle og det kollektive plan. I begge tilfeller vil det føre til en løsing, avbinding og frigjøring, og dermed til en større grad av mental sunnhet. Denne fjerningen er en del av rydningsarbeidet.
Vålåskjalv er betydningsmessig det samme som Lidskjalv.
At Våle er båret fram av Rind, av jorden eller det som flyter fram fra eller på jorden; han er altså knyttet til jord og vann, forteller oss at "rydningen" springer ut av og er knyttet til det genotype erfaringsmaterialet. De nye erfaringene som gjennom rydningsarbeidet blir etablert i psyken, er altså i overensstemmelse med de erfaringer Livet har gjort seg. De er i overensstemmelse med den genetiske virkelighet. Våle blir dermed erindringsspor i psyken fra nye, livsbekreftende erfaringer som har sitt utspring i sunn genetisk arv.
At hatet blir utryddet - Hod blir drept - bekrefter dette.
Det fenomen eller den kraft vi her blir kjent med, er kunnskapsdriften eller forskertrangen. Det er den drivkraft i mennesket som knyttet til nysgjerrighet, og under kontroll av nåbevisstheten(Odin), leder det fram mot bevissthetsutvidning og til den innsikt og forståelse som bevirker livets bevaring og videreføring.
At både Våle og Hod overlever Ragnarok, forteller oss noe om kvaliteten av rydningsarbeidet.

Vidar er sønn av Odin og jotunkvinnen Grid. Han er den sterkeste av æsene nest etter Tor, og han kalles for den tause åsen. Boligen hans kalles Vidi. Han har en usedvanlig solid sko han har laget seg av de lærlapper de andre slengte fra seg. Og når Odin i Ragnarok blir slukt av Fenrisulven, hevner han sin far ved å stikke skoen i gapet på ulven, kjøre sverdet i hjertet på ham og deretter rive kjeven av ledd. Vidar overlevde Ragnarok.
Navnet Vidar(gn. Vidarr) er sammensatt av ordene vidr; ved, tre, skog eller "vid" (som i vidkjent) og harjar; kriger. Betydningen blir da: Krigeren fra skogen eller Skogskrigeren. Den vidkjente krigeren er også mulig.
Vidi kan oversettes med "stedet med vidt utsyn". Det kan også dreie seg om framsyn og overblikk. Ordet er etymologisk i slekt med det latinske viti; "jeg så" (erkjennelse av å ha mottatt en melding).
Sko, det bærende, det vi står og går på, er livssynet eller det bærende i livssynet. De lærlapper Vidar samler på, er de nyttige, brukbare og livsfremmende livssynselementer eller verdier som i en kultur i undergang blir slengt til side eller vraket av makthaverne. Dette nyttige og virkelighetsoverensstemmende, enkeltelementene i et saklig erfaringsmateriale, er det Vidar samler på og gjør til grunnlag i sitt livssyn og sin virkelighetsoppfatning. De utgjør klare begreper som er erindringsinngravert i psyken i en forståelig sammenheng. Og at dette er holdbare saker viser seg i Ragnarok. Forstår vi Fenrisulven som et driftsliv som er abnormt i form eller grad, og at ulven bare er symbol på det unormale ved driften, forteller myten oss følgende: At Vidar stikker sverdet i hjertet på ulven, symboliserer at det affektive og ukontrollerte ved driften nøytraliseres eller oppheves. At kjeven rives av ledd, symboliserer at de handlinger som følger av affekten, og som er symbolisert i ulvens bitt, opphører.
Den tydning som her er gjort, gjelder både på det individuelle og på det kollektive plan. I begge tilfeller er det korrekt virkelighetsoppfatning som er medisinen.
Navnet Grid kan ha to betydninger. Det kan enten komme av det norrøne grid; våpenstillstand, tids og stedsbestemt personlig sikkerhet eller fred, eller det kan komme av grîd, som har betydningen grisk eller gripende. Det er her språklig sammenheng med ordene gripe, grådig og grad gjennom grunnordet gher. Det norske dialektsordet gridug; flittig, travel, matlysten, og det gotiske gredus; sult, ligger betydningsmessig nært. Grisk hette opprinnelig gripsk og kommer altså av å gripe, og fra dette er det forbindelse til grep og begrep.
Den grådighet eller begjærlighet det her er snakk om, er nysgjerrighet, forskertrang eller kunnskapsdrift. Det er snakk om trangen til å forstå virkeligheten, skape seg klare, sakssvarende begreper og å bringe disse i en forståelig sammenheng. Denne drift er selvsagt av genotyp karakter, og at Grid er jotunkvinne, peker i samme retning. At det genotype i dette tilfelle er av sunt og livsfremmende slag, er innlysende.
Av det som her er sagt, ser vi at Vidar kan tydes som den objektive og saklige forståelse som - fra overblikkskapende distanse og gjennom taus og reflekterende ensomhet(i skogen)- i forlengelsen av forskertrang eller kunnskapsdrift, og ved å dele sin forståelse med andre, bringer både individuelle og kollektive villfarelser til fall. At dette vesen overlever Ragnarok, er forståelig og naturlig.

Ty eller Tyr er den nordiske parallellen til de andre indoeuropeiske folkeslagenes høyeste vesen eller himmelgud. Han sies å være sønn av Odin, men det heter også at han er stesønn til Hyme, noe som binder ham til jotunslekten. Han har fra gammelt hatt utbredt kult i Norden, men er etter hvert blitt fortrengt av særlig Odin og Tor. Han opptrer som visdoms- og krigsgud, og kalles "den tapreste og modigste" blant guder, dyder han også gir til sine dyrkere. Han påkalles i strid og gir seier. Strid og splid er hans lyst, og han gjør intet for freden. Sverdet er hans attributt og våpen. Loke håner ham for å ha mistet sin kone. Hun er bortført av Loke som har fått en sønn med henne. Da Fenrisulven skulle bindes, måtte Ty legge sin høyre hånd i gapet på ulven. Han mistet armen, og er siden kalt "den enarmete åsen". I Ragnarok kjemper han med helhunden Garm, og begge faller. Det heter om ham at han var uredd og direkte og at han hadde stor praktisk forstand. Tirsdag er oppkalt etter ham.

Navnet Tyr stammer fra det urnordiske ordet tiwaz, og betyr rett og slett gud. I flertall hette det tivar. Navnet gikk derfor over til å bli fellesnavn for gud og guder.
Siden han er trengt i bakgrunnen av andre guder som nok har overtatt hans maktområder, er det vanskelig å si hvilke krefter eller fenomener han opprinnelig representerte. Men som krigsgud står han både individuelt og kollektivt for den åpne og bevisst aggressiv handling. Dette omfatter også hevnen. Siden han også er visdomsgud, er det nok den livsfremmende og livsbevarende aggresjon han tross alt representerer.

Ull var også en av de gamle storgudene med en utbredt kult i tiden før vikingtiden. Han var jaktgud og kalles også "buegud" og "skigud". Han bodde i Ydalene. (Yr; barlind, ble regnet som det beste materiale for buer). Han var sønn av Siv og Tors stesønn. Som navnene Od - Odin har også Ull hatt sideformen Ullin. Han er vakker og krigersk og er tvekampens gud. Skjoldet er hans attributt. Siden skaldene bruker kjenningen "Ulls skip" om skjoldet, tyder dette på at han en gang må ha brukt skjoldet som skip. Saxo gjengir en myte som forteller at Ull i en tiårsperiode erstattet Odin som den fremste blant gudene. I samme myten blir det sagt at han var så kyndig i seid at han som skip kunne bruke en knokkel han hadde risset runer på. Dette plasserer ham i så fall blant vanene. Av Saxo blir han tillagt å ha oppfunnet skøytene eller isleggene. Han kan ha vært fruktbarhetsgudens vinterlige aspekt på samme måte som Skade var fruktbarhetsgudinnens.
Navnet Ullr betyr "glans" eller "herlighet". Også for Ull gjelder at han i eldre tider kanskje hadde andre ansvarsområder enn dem som de kjente mytene tillegger ham. Ut fra det vi her har nevnt, synes det å være jaktinstinktet han representerer. Han synes også å stå for konkurranselyst og selvhevdelse. Alt dette er livsbevarende og positive egenskaper av genotypt opphav.

Heimdall er gudenes vokter og skal være fremsynt. Han er også verdens vokter og vokter av verdenstreet. Han kalles den hvite åsen og er hellig og mektig. Væren er hans hellige dyr. Han bor i Himinbjorg; Himmelbergene, ved himmelens ende og vokter brua Bifrost mot jotnene. Denne bolig kalles også for gudenes skjoldborg. Han sover like lite som en fugl, ser hundre mil ved natt som ved dag og kan høre gresset gro og ulla gro på sauen. Ved Ragnarok blåser han til kamp i luren Gjallarhorn som kan høres i alle verdener. Den ligger gjemt ved Mimes kilde, og det sies at Mime drikker fra kilden av den. Det kan likevel være at det er Heimdalls hørsel(hljod), hans fremsynthet, som er gjemt eller forankret her i visdoms- og skjebnebrønnen. Det samme var jo Odins øye. Han har tenner av gull og kaller seg derfor Gullintanne. Hesten hans heter Gulltopp. Han bærer også navnene Rig; irsk betegnelse på konge, og Hallinskidi; den framoverhellende staven.
Som Rig er han opphavet til de tre samfunnsklassene. Det blir hevdet at han er far både til guder og mennesker, men han blir også utpekt som sønn til Odin. Han holder ting ved vågeskjæret og syngesteinen der tretter og stridigheter avgjøres(Loke måtte møte ved vågeskjæret sammen med Heimdall for å få tretten avgjort etter å ha stjålet smykket Brisingamenet fra Frøya).
Han har ni jotunmøyer til mødre som alle er søstere. Mødrenes navn var:

1)Gjalp; bølge, skvulp,
2)Greip; grep, håndgrep, trangt bergpass,
3)Elgja (Eystla); det gjærende eller gulpende,(Eystla kan trolig tydes i retning potens og mannbarhet),
4)Angey; sneversyn, konsentrert eller sammenknepet blikk,
5)Ulfrun; viser til rovdyrmentalitet og hemmelighet,
6)Aurgive; det voldsomme uttrykk,
7)Sinder(Imder); det gnistrende eller det tankemessig spissfindige,
8)Atla; de opphøyede bestemmelser,
9)Jernfakse (Jernsakse); jernmanke.

I Ragnarok kjemper han mot Loke, og begge faller. Det blir sagt at han er drept en gang før, og da med et mannshode som ble slått gjennom ham. Han ble født ved tidenes begynnelse, var ramsterk og tilhørte regin. Han ble "mektig ved jordens makt, ved svalkald sjø og sine sønners blodblot". Dette gjør ham til en gud i enhet med allverden.

Navnet Heimdall er satt sammen av heim; verden, og dallr; som kan bety blomstrende tre. Dette kan tyde på at han er vokteren av verdenstreet Yggdrasil, eller at han er treets fylgje. Navnet Hallinskidi peker kanskje i samme retning. Stavelsen dallr kan gå tilbake til angelsaksisk deilir som betyr dele, måle, avgrense, utmåle. Navnet Heimdall får da betydningen verdensdeleren. Han kan i denne forbindelse være knyttet til eiendomsretten. Navnet er også oversatt til verdensbuen og den verdensstrålende; det er her hans tilknytning til regnbuen og solen som blir vektlagt. I de siste tilfellene synes han å ha blitt oppfattet som en himmelgud eller solgud.
Navnet Hallinskidi kan også være et bilde på de skråstilte skiene i en skigard. Det er da grensegjerdet og hans virke som grensevokter det vises til.
Han synes egentlig ikke å tilhøre æsenes ætt. Dette at han er framsynt, gjør det trolig at han egentlig tilhører vanene. Hans gode hørsel og syn kan kanskje også dreie seg om framsynthet. Det at han tillegges det tapte kvadet Heimdallsgaldr, skrevet i jegform, setter ham i forbindelse med seid og galder og peker også i retning vanene. I Trymskvida blir han da også kalt for vane. Dette forklarer hans tilknytning til gull(tennene og hesten). Vanene var guddommer for rikdom så vel som fruktbarhet. Han opptrådte jo også som Frøyas beskytter. Hennes gulltårer er et annet eksempel på vanenes tilknytning til gull. Det gull som vanene forvalter og har så mye av, kan være et symbol for selve livskreftene.
Fargen hvit står for sannhet, virkelighetsoverensstemmelse og rettferdighet. Når han utpekes som den hvite åsen med domsmyndighet, kan dette tydes som at hans rettferdige dommer springer ut av, eller har sine røtter i, det genotype. Dommene er i pakt med det naturgitte; de bygger ikke på menneskeskapte konstruksjoner. Hans avstamning fra jotunkvinner på morssiden bekrefter dette.

Ut fra det som her er sagt, får vi at Heimdall står for de genetisk betingede, teritoriehevdende - og på rettferdighet hvilende - instinkter eller drifter i mennesket og naturen. Det er på denne måten han er verdensvokteren. Han setter grenser mellom folkene, vokter og beskytter dermed de enkelte folkeslagene og deres kultur, og han vokter og verner derfor Livets strategi.

Hermod er sønn til Odin. Han har tilnavnet "den raske", og ble brukt til alle slags budskap og ærend. Av far sin hadde han fått hjelm og brynje. Da Balder ble drept og havnet i Helheimen, var det Hermod som fikk i oppdrag å ri på Sleipner for å kjøpe ham fri. Han red i ni netter over dype og mørke daler, over elven Gjoll og over Hjallarbrua som er dekket med gull. Derfra gikk det nedover og nordover, og ved Helgrinda sporet han Sleipner og satte over i et sprang.
Kravet fra Hel for å slippe Balder fri var at alle i hele verden skulle gråte for ham. Da Hermod dro tilbake, sendte Balder ringen Draupne til Odin som minnegave, og Nanna sendte et klede til Frigg og andre gode gaver. Men gygeren Tokk; Takk, som var Loke i forkledning, nektet å gråte over Balder, og derfor måtte han bli hos Hel.

Den drepte Balder representerte, som vi så, genotype impulser av vennlig, medmenneskelig og nestekjærlig karakter. At han blir drept, forteller at disse impulser blir fortrengt eller undertrykt i individ og kollektiv. Helheimen er både de erstatningsformer og den tilstand i individ og samfunn som kommer som konsekvens av at disse livgivende og kjærlighetsgivende impulser ikke kommer til uttrykk.
Å hente Balder tilbake fra Hel er ensbetydende med å fjerne erstatningsformene og verneforanstaltningen slik at de genotype og naturgitte impulser - både individuelle og kollektive - kan finne tilbake til sine naturlige leier. Og det er angeren og gråtens lutrende bad som skal tjene som terapi på det individuelle plan. Men Tokk nekter å gråte. Derfor mislykkes terapien. Forsvarsverkene rundt erstatningsformene er for sterke.
I kollektiv forstand har vi at makten og dens organiseringer ble for sterke for de krav om demokrati og lettelser som steg opp fra folkedypet. Maktens mulige vilje til lettelser var ikke tilstede i tilstrekkelig grad.
De gaver som Balder og Nanna sender til Odin og Frigg, forteller oss at anstrengelsene ikke har vært helt resultatløse. En del lettelser og forbedringer er oppnådd.

I tillegg til de vesener som hittil er nevnt, omtaler mytene også norner, diser, alver, vetter, hamminger og fylgjer, volver, dverger og valkyrjer. Flere av disse symbolene går over i hverandre, og det er derfor vanskelig å gi en presis beskrivelse av fenomenene.

Nornene var skjebnegudinner, og de var så mektige at også æser og vaner måtte bøye seg for deres avgjørelser. De var mange i antall, men Urd, Verdande og Skuld var de mektigste. Navnene deres betyr fortid, nåtid og framtid i nevnte rekkefølge. Urd (Urdr) er en avledet partisippform av verbet at verda; å bli. Til Urd svarer det angelsaksiske ord Wyrd og det gammelsaksiske wurth; skjebne. Verdande; tilblivelse, går på det som blir til i nåtiden, mens Skuld kommer av verbet skulu; skulle. Det går på det som skal eller skulle bli engang i fremtiden. Disse tre er omtalt tidligere under kapitlet om jotunvesnet.
Urd var den mektigste av disse tre. Hun var også en dødsdis. Skuld er også et valkyrjenavn. De bor ved Urdarbrønnen som ligger ved roten av Yggdrasil. I brønnen ligger det to svaner. I Våluspå heter det at "kvit aur øses over treet". Trolig er det fra Urdarbrønnen denne auren blir øst; den er vel med å bestemme treets skjebne. Nornene kunne være av både åsaætt, alveætt og av dvergeætt.
Nornene rår for skjebnen til alle ting; verden, gudene og menneskene. De styrer verdens uforanderlige lover. Det finnes gode og onde norner, og ved hvert barns fødsel er de til stede og fastlegger dets skjebne. En ond skjebne ble tilskrevet de onde nornene. Den vanlige troen gikk ut på at skjebnen ikke kunne forandres eller omgås, men hist og her i mytene gis det rom for et avvikende syn.
I tillegg til det som alt er sagt om nornenes tilknytning til jotunvesnet og det genotype, kan de tydes som loven om de universelle krefters uavvendelighet rent generelt, og loven om årsak og virkning spesielt.

Valkyrjene er kvinnelige guddommer. De synes å være nært beslektet med nornene og er derfor også skjebnerådende. Valkyrjene er av tre slag: De himmelske Valkyrjene er et slags gudinner. Deres antall oppgis til ni eller tre ganger ni. Man tenker seg dem gjerne ridende i flokker. Noen av dem som nevnes oftest er Gondul, Skogul eller Spydskogul, Hlokk, Hrist, Mist, Hild og Skuld. Andre er Skjeggjold, Trud, Lokk, Herfjotur, Goll, Geirahod, Randgrid, Rådgrid, Reginleiv, Gunn og Rota.
Valkyrjene rådde for seier og mannefall i striden. Odin sendte dem ut for å "kåre valen" eller einherjene. Stavelsen val kommer av valr; de falne, og stavelsen kyrje kommer av kjosa; å kåre eller utvelge, med partisippformen kørinn eller korinn. De var ungmøyer til hest og i full rustning, og de ble kalt for Odins møyer.
Det andre slaget valkyrjer var av halvt jordisk, halvt himmelsk slag. De levde en stund på jorden som dødelige mennesker, men kom siden til Odin i Valhall, visstnok som en slags einherjer.
Den tredje gruppen synes å ha som oppgave å sette splid mellom einherjene. Disse ble brukt til de laveste sysler.

Symbolet valkyrje er vanskelig å tyde, særlig fordi deres virkefelt overlapper nornenes. Men tar vi utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å kåre einherjer, og at einherjene står for de ideer, forestillinger og livsoppfatninger som brytes i sinnet på sin vei mot korrekt virkelighetsoppfatning, kan valkyrjene være den kunnskaps- og sannhetsdrift som sammen med nysgjerrigheten - og i tilknytning til nåbevisstheten - bestemmer hvilke ideer som må "falle" for å kunne fornyes og forbedres, og hvilke som kan få overleve på grunn av sin overensstemmelse med virkeligheten. I denne prosessen vil valkyrjene virkelig være Odins møyer. At de er møyer i full rustning, viser til renhet, uskyld, ubesudlethet og stridslyst. Dette forteller oss at nysgjerrigheten og sannhets- og kunnskapsdriften er pågående og ubestikkelig. De som setter seg opp mot dem, begår åndelig hor, og den tilstand de da havner i kalles Hel.
Noen av valkyrjene er av jotunætt, for eksempel Skuld. Det samme gjelder for Grid som ikke er valkyrje, men som også ble tydet som representant for kunnskapsdriften. Men de fleste av damene er nok av åsaætt. At noen er av jotunætt, forteller om driftens genotype opphav, mens det å være av åsaætt forteller at vi befinner oss på bevissthetsområdet. Nysgjerrigheten - den bevisste undring - ligger da også på bevissthetssiden av grenseelven Yving.

Disene(disir, ental dis) har trolig opprinnelig tilhørt en egen gudeflokk. Den mannlige del av flokken blir kalt diar. Noen mener at disene kan ha vært dødsgudinner, mens andre mener de var et slags jordgudinner. Navnet dis blir også brukt som et felles navn for valkyrjer, norner, hamingjer, fylgjer og enkelte gudinner, særlig Frøya; Vanadisen. Disene ble dyrket ved egne blot; disablot. Dette var en kultus som særlig kvinner deltok i. Disene har særlig rådd for hjemmet og ættens trivsel, og de har trolig ikke vært særlig forskjellige fra slektsfylgjene.
Til det årlige diseblot i Uppsala hørte det også et ting kalt Disetingen. Det ble holdt i begynnelsen av februar.

Som ættefylgjer kan disene stå for, eller være representanter for, det genetisk betingete samhold i slekten, stammen og folket. Denne drift gir seg adferdsmessig utslag i samhold og vennlighet overfor innerkretsen, heri de genetisk nærskjyldte, og uvennlighet og mistenksomhet overfor ytterkretsen, særlig de som genetisk står en fjernhet.

Hamingjer var vesener beslektet med nornene, men også med fylgjer og diser. De var oftest usynlige kvinnelige vesener som ledsaget menneskene og styrte deres skjebne. Hvert menneske hadde sin haminga som søkte å bringe ham hell. Derfor er ordet haminga også brukt i betydningen lykke. Man kunne også låne bort sin gode haminga til en annen når det gjaldt å utføre en vågsom dåd til hans beste.
Ordet haminga kan i begynnelsen ha referert til deres opphav som kvinnelige forfedre. Ordet kommer av ham-gengia; den som går i ham, og med hamr menes da "skikkelse", "ytre utseende", "skinn" eller "pels". En haminga er tenkt som en levendegjøring av et menneskes hugr; hug eller tanke. Den "går i ham" og viser seg, utretter ting, men er vel i utgangspunktet neppe tenkt som et selvstendig vesen. Den kan anta dyreskikkelse, og den som har en haminga, er hamramr; han kan sende den ut mot en fiende. Hvis man sårer eller dreper en haminga, blir også eiermannen såret eller drept. Etter at en person er død, kan haminga overføres til en annen, til forskjell fra fylgja.
Bruken av ordet haminga i betydningen "lykke" var nærmest enerådende i norrøn tid. De var da nærmest å betrakt som særskilt gode og lykkebringende fylgjer.

Fenomenet haminga er vanskelig å tyde på grunn av sitt slektskap med andre nærliggende fenomener. Men som levendegjøring av et menneskes hug, kan vi se en sammenheng med sjamanisme og ut-av-kroppen-opplevelser.

Fylgjene var vanligvis vesener i dyreskikkelse som gikk foran menneskene eller ledsaget dem, men de kunne også være kvinnelige vesener. Hvert menneske hadde en eller flere fylgjer, og enkelte mennesker mente de kunne se fylgjene og dermed på forhånd vite hvem som var ventende. Den skikkelse fylgja hadde, svarte vanligvis til vedkommende persons karakter, slik at mektige høvdinger hadde bjørner, okser eller kraftige dyr som fylgje, mens listige mennesker kunne ha en rev. Det fantes mennesker som fylgjene åpenbarte seg for, og disse visste da mer om andres skjebne enn folk flest. Slike fylgjer ble ikke dyrket.
Navnet kommer av verbet fylgja; å følge. Fylgja er et selvstendig vesen som kan vise seg, særlig for synske personer. Den kan også vise seg i drømme. Ut over de individtilknyttete fylgjer tenkte man seg dem også som ættens skytsånd; de ble da kalt kynfylgja eller ættarfylgja. Forestillinger rundt fylgja er også knyttet til etterbyrden og til fosterhinnen; "seiersskjorten" eller "seiersluen". De fylgjer som viste seg i drømme ble gjerne kalt draumkonu eller spådisir.

På grunn av fylgjens sammenheng med andre sentrale symboler, og på grunn av deres noe komplekse og paranormale natur, finner vi det vanskelig å gi en særskilt tydning ut over det som alt er sagt om norner, diser, valkyrjer og haminga. Som draumkoner og spådiser kan de likevel stå for menneskets evne til forutsigelse.

Forlater vi forsøk på tydning og gir oss troen i vold, kan vi si at fylgjene er - eller også kan være - skytsånder for individ og ætt. Og det kan i denne sammenheng være snakk om kvinnelige forfedreånder. Dette passer da også med morskjærlighet og kvinners evne til omsorg.

Alvene var av to slag; svartalver og lysalver. De skildres i mytene som den tredje gruppen guddommelige vesener sammen med æsene og vanene. Alfer er trolig en sen omtolking av alvene som de etymologisk hører sammen med. Lysalvene skildres som vakre, vennlige og tjenestevillige vesener, svartalvene som mindre vakre, mørke og uvennlige.
Svartalvene er vanskelig å skille fra dvergene; lysalvene har mange trekk felles med vanene. Denne dualismen kan ha sin rot i at alvene som fruktbarhetsvesener hadde forbindelse både med himmelen(sol og regn) og de nærende krefter i jorden. Frøy bodde som vi vet i Alvheim sammen med lysalvene og hersket over dem. Det er grunn til å tro at dette var før han ble utvekslet som gissel og kom til Åsgard. Alvheim er derfor et sted utenfor Åsgard på samme måte som Vanaheim. Siden Njord vendte tilbake til Vanaheim etter Ragnarok, er det grunn til å tro at Frøy kom tilbake til Alvheim.
Som dvergene var svartalvene smeder og kunstnere som smidde klenodier til de andre gudene.
Vi vet at alvene ble dyrket gjennom blot på senhøsten. Det var trolig i forbindelse med julefeiringen, og siden julen var en fruktbarhetsfest, er alvene ved dette høvet nok dyrket som fruktbarhetsguddommer. I Norden ofret man langt fram i kristen tid melk eller smør i såkalte "alvekverner", dvs. groper i heller og oppreiste steiner. Døde konger og stormenn ble også hyllet som alver.
Som fruktbarhetsguddommer kunne alvene helbrede sykdom på folk og fe.
På samme måte som for vanene, hersket det ufred mellom æsene og alvene - i det minste med svartalvene. Vi hører om at Odin en gang la beslag på den utvalgte bruden til Ivalde. Skjebnegudinnen Urd fikk tilsist i stand forsoning mellom partene.

På grunn av likheten mellom lysalver og vaner og mellom svartalver og dverger, finner vi det vanskelig med noen spesiell tydning av symbolet alver ut over det som er sagt om vaner og dverger.

Dverger som symbol har vi alt tydet. De står for fagkunnskap og høyt utviklete evner. Fremragende evner har alltid genotype røtter, men de er utviklet gjennom oppøving av ferdighet, kunnskap, innsikt og dyp forståelse på bevissthetsområdet.
Vi hører at dvergene bare ugjerne gjorde arbeid for æsene. Dette er forståelig. "Det er tungt å tenke", som en viss vismann skal ha sagt. Det krever hard innsats å utvikle og utnytte fremragende evner.
Når dvergene ble tvunget til å fremstille dyrebare ting, la de ofte en uhellsbringende egenskap i verket slik at eierne fikk lite glede av det. Mange har da også erfart at ekstreme evner ofte er mer en forbannelse enn en velsignelse.

Volvene var ikke av gudeætt; de var vanlige kvinner som fungerte som spåkvinner. Navnet kommer av det norrøne volr; stav eller tryllestav, og det kan derfor oversettes med "stavbærerske". Staven som volven bar, var alltid barket da man forestilte seg at onde makter kunne ta tilhold mellom barken og veden.
Volven befinner seg innen den sjamanistiske tradisjonen. Hun kan i transe forlate kroppen og få kontakt med åndeverdenen. Det er seid hun bedriver, og hun kan derfor skaffe seg kunnskap om framtiden. Staven kan være et maktsymbol på linje med tryllestaven, marskalkstaven og septeret. For heksene kunne den jo også fungere som rideredskap.
I Eirik Raudes saga får vi høre om en volve i aksjon. Hun ble mottatt med stor heder på gården. Hun bar en særegen drakt med hette foret med katteskinn og en pung med magiske gjenstander. Hun fikk en ærefull plass og ble bevertet med hjerter av alle slags dyr. Så ble det sunget en spesiell sang, vardlokur, og hun fikk hjelp av ånder eller evne til å se inn i framtida.

Evnen enkelte mennesker har til forutsigelse synes rimelig godt bekreftet av den parapsykologiske forskning.

Vette(vættir, vettir) var en fellesbetegnelse for supernormale vesener av alle slag. Det fantes både gode og onde vetter(hollar vettir, meinvettir, uvettir). Æser, vaner og lysalver var gode vetter. Onde vetter var jotner, dverger og svartalver. Landvettene eller landets skytsånder var gode vetter som ble holdt høyt i ære.
Etter gammel lov var det forbudt å skremme landvettene ved å komme seilende til lands med drakehodet på skipene oppe. Og den verste ulykke en kunne volde en mann, var å hisse landvettene på ham. Egil Skaldagrimson hisset landvettene på Erik Blodøks gjennom nid og reising av nidstang. Kanskje var det dette som gjorde at han måtte forlate landet - hvem vet.
Da kristendommen ble innført, søkte den katolske kirke ikke å avskaffe troen på vettene. Det var kanskje for vanskelig eller kanskje umulig; den søkte i stedet å vekke et hat mot dem. Hver vår rundt pinse hadde man noe som ble kalt gangdaga-vika. I denne uka hadde man flere dager hvor man gikk i prosesjon rundt åker og eng for med vievann og kors å drive vettene bort fra innmark og dyrket mark. Den store gangdag var 25. april, den lille gangdag var 1. mai. Slike seremonier var vel egnet til å holde troen på vettene i livet, og enda i vår tid hører vi om vettehauger, vettesteiner, vettetrær og hellige trær som ikke må røres. På slike steder har vettene for ikke så lenge siden mottatt matoffer.

Den demonisering som kirken drev overfor vettene eller den beåndete natur i forlengelsen av sin herskementalitet, kan trolig i vesentlig grad forklare den naturødeleggelse og økokrise vi er vitne til i dag.

Det eksisterte et stort antall underordnete vetter; noen opptrådte som individer, andre som kollektiv. Noen var fiendtlige mot menneskene, andre var vennlige. Haugfolket skriver seg trolig opprinnelig fra de mennesker som var hauglagt. Man forestilte seg at de døde holdt til i haugen og førte et slags liv der. De døde kunne også holde til i enkelte fjell. Huldra og huldrefolket kan vær en forlengelse av troen på haugfolket, men hun kan også ha med alver, alfer og dverger å gjøre. Huldra var stort sett godlynt. De levde usynlig omtrent som menneskene, de var gjerne rike og velstående og kunne vise seg for folk når de ønsket det. Navnet kommer av det norrøne huldufolk; det skjulte folket, av verbet hylja; å skjule. På Island kalles de ljuflingar eller lyflingar som kommer av ljufr; kjær, vennlig.
De underjordiske kunne finne på å stjele barn fra menneskene. I stedet la de ett av sine egne i vuggen, de såkalte byttinger. Disse ble på norrønt kalt skiptingr eller vixlingr.
Nøkken; nykr, og fossegrimmen er lite kjent i norrøn litteratur. De holdt til i vann, elver og fosser. De opptrer som individer og er ikke alltid gode av seg. De er flinke til å spille på fele, og mot en godtgjøring kan de lære bort kunsten. Både nøkken og fossegrimmen kan vise seg fram i mange skikkelser; som en vakker ung mann med langt hår, som en dverg eller som en gammel gråskjegg.
Ute i havet holder havmannen(marmennill) og havfruen(margygr) til. Mar er et gammelt ord for hav, og mennill er deminutiv til mannr, norrønt madr. Marmæl er et dialektord for disse to som fremdeles er i bruk. Han kan forutsi framtiden.
Draugen var opprinnelig en dødning eller gjenferdet av en død, dels var han "den døde i haug". I senere norsk folketro er han en druknet person.
Nissen er en kjent og kjær vette. Navnet er trolig et kjælenavn for mannsnavnet Nils. Han er en liten gråkledd gutt eller mann med rød lue og uten tommelfinger. Han bor på gården og opptrer som hjelper hvis han blir stelt godt med. Får han ikke godt stell, for eksempel grøt og øl på julekvelden, kan han opptre uvennlig(Og det kan man vel ikke fortenke ham i?). Nissen hadde mange navn som gårdvette. Han ble kalt tunvord, tunkall og gardvord, dvs. tunet eler gardens vokter. Han kan ha sitt opphav som rudkall; den som ryddet gården.
Mara var på ferde når en i søvne kjente trykk for brystet og hadde vonde drømmer. En ble da ridd av mara eller hadde mare-ritt. Mara er ofte beskrevet som uten hode, nærmest bare som en brun stakk. Men hun blir også fremstilt som en virkelig kvinne som kan fare ute om natten og volde tyngsel i søvnen. Hun er dermed en slags hamløypa eller varulv (norrønt; vargulfr) som kan skifte ham og løpe ute om natta og gjøre ugagn, blant annet grave opp lik og ete dem. Hun er nok i slekt med de jotunkvinner som red ute om kveld og natt og ble kalt mørkrider (myrkridur) eller kveldrider (kveldridur).

De lavere vetter vi her har nevnt, er for de flestes vedkommende personifisering av fenomener eller krefter i naturen. Men noen er uten tvil personifisering og utadprojisering av indre psykiske krefter og av redsel og angst i menneskesinnet.

Som vi ser finner vi ingen gud i Åsgard, eller noe vesen i norrøn mytologi, som likner på Herren Jehova eller Allah - de semittiske og monoteistiske stammegudene som krever misjonering og verdenshegemoni. Disse representerer begge en personifisering og utadprojisering av Overjeget - eller samvittigheten - i særdeles streng utgave. Dette har avfødt en uendelighet av forbud og påbud blant tilhengerne, - og en medfølgende angst-, synd-, skyld- og skambelegging. Den kristne Faderen er av samme slaget, noe kristendommens ferd i verden vitner om.
Den moral dette Overjeg avstedkommer, kan trolig eksemplifiseres rimelig godt ved 5. Mosebok, 20. kap., 16. v.: "Men i de byer som hører disse folk til, og som Jahve, din gud, gir deg til arv, der skal du ikke la noe som drar ånde bli i live."

DET KOSMISKE PERSPEKTIVET

Som vi ser leder tydningen av de forskjellige symboler innen åsavesnet oss fram til at vi har å gjøre med krefter og fenomener på det psykiske området. Æsene er slik forstått deler av den menneskelige natur.
Betyr så dette at vi i Det Norske Åsatrusamfunn avviser personlige guder som fysiske eller psykiske/åndelige realiteter? Er det slik at vi benekter eksistensen av gudene som virkende bevisstheter på jorden eller i verdensrommet, - eller i det minste i en åndelig dimensjon?
Svaret er nei!
Vi er av den oppfatning at bevissthet og liv her på jorden er en gnist eller avglans av bevissthet og liv i kosmos. Som på jorden, slik også i universet, og som i universet, slik også på jorden. Fordi det finnes liv- og bevissthetskrefter i kosmos, og fordi disse krefter er universelle, derfor finnes det liv og bevissthet på jorden. Gudene finnes, og de eksisterer som høyt utviklete vesener ett eller annet sted i kosmos. Og som mytene forteller oss, kan de påvirke eller kontrollere de universelle kreftene og opptre som skapere.
Mytene forteller oss videre at gudene til vanlig opptrer med fysiske legemer og i en fysisk og materiell verden, men de kan også skape seg om og opptre i forskjellige fysiske skikkelser. Dette betyr at de også består av en "ånd" eller "sjel" som kan materialisere seg i ønsket form. De kan i tillegg forflytte seg i rom, fly i "falkeham", men ingenting i mytene tyder på at de kan forflytte seg i tid annet enn gjennom seid. Den romlige forflytning er trolig også et materialiseringsfenomen som kan skje over uendelige avstander og uten tidstap.
Vi er av den oppfatning at utviklingslæren, slik den i dag foreligger som en videreføring av Darwins teorier, ikke er tilstrekkelig til å forklare utvikling av liv og bevissthet. Det finnes noe i tillegg. Vi mener at universet er gjennomstrømmet av et form-, liv- og bevissthetssakpende felt som har avgjørende betydning for skapingen og utviklingen av liv og bevissthet i de former vi kjenner det her på jorden. Dette felt kan vi kalle biofeltet, og vi kan i forbindelse med dette også snakke om biostråling. Vi mener i tillegg at organisk arvemateriale kan spre seg i det universelle rom gjennom vanlig fysisk forflytning. Rommet er gjennomstrømmet av slikt stoff, kanskje i form av virus eller bakterier, og når det finner en planet med de rette livsbetingelser, starter livet på denne planeten under påvirkning av biofeltet, eller det bidrar til å videreutvikle livet. Påvirkninger gjennom biofeltet skjer uten tidstap, det vil si med uendelig hastighet.
Mytene forteller oss at de norrøne gudene under påvirkning av Idunns epler har skaffet seg evig liv. Ellers synes de å være underlagt de universelle lover, men de kan som alt nevnt kontrollere disse og opptre som skapere.
Vi er av den oppfatning at liv og bevissthet i universet finnes på forskjellige plan eller nivå. Jorden vil vi kalle en primærplanet. Livsformer har sin begynnelse her, og det utvikles under denne prosess en uforgjengelig "sjel" eller "ånd" - et livs- og bevissthetssentrum - som er under kontinuerlig utvikling. Hver fysiske livsform er en del av biofeltet, og står slik sett i kontakt med alt annet liv. Sjelen eller ånden er en integrert del av biofeltet; den er en fysisk enhet, trolig en informasjonsbærer med liv og bevissthet. Det kan kanskje også være knyttet energi til den. Livets mål er mer liv; bevissthetens mål er mer bevissthet. Etter døden vil sjelen, kanskje etter en viss tid, forflytte seg og materialisere seg på det vi vil kalle sekundærplaneter. Den vil da igjen ta på seg et materielt legeme.

Utviklingen på en primærplanet kan for det enkelte menneske ta forskjellige retninger. Mytene forteller oss at etter døden kommer åsatruerne enten til Helheimen eller til Åsgard, og i siste tilfelle enten til Odin i Valhall eller til Frøya i Folkvang. Men trolig kan man nok gå ut fra at Åsgard er fritt tilgjengelig for de som kommer dit. Her materialiserer sjelene seg i fysiske skikkelser - einherjene - og blir gudenes medhjelpere. Og herfra kan de etter eget ønske, og kanskje med en nødvendig tillatelse fra gudene, la seg gjenføde på jorden for å utføre nyttig virke her. De som kommer til Hel blir materialisert i Helheimen.
Åsgard og Helheim er det vi har kalt sekundærplaneter. Her tar sjelene til de avdøde igjen fysisk form. Det er livsførsel og bevissthetsnivå, eller mental innstilling, som kvalifiserer til det ene eller det andre stedet. De åsatruere som har ført et liv som har vært konstruktivt og livsfremmende og i pakt med gudenes strev og hensikt, kommer til Åsgard. De som har ført et destruktivt og livskneblende eller livsforkrøblende liv i strid med gudenes strev og vilje, og i strid med egen natur slik denne er diktert av arvemassen, og kanskje også i strid med egen skjebne eller bestemmelse, kommer til Helheimen. Fra Helheimen kan sjelene gjennom den utvikling de her undergår enten falle enda dypere gjennom ni nivåer, som mytene forteller oss, eller de kan utvikle seg langs en oppadstigende linje og forlate Helheimen. Som vi hører kommer både Balder og Hod tilbake til Åsgard etter Ragnarok.

Liv og bevissthet på primærplanetene kan helhetlig sett også utvikle seg langs to forskjellige linjer eller kurser: Utviklingen kan på den ene siden følge det vi vil kalle Dødskursen eller Helkursen; vi kan også bruke navnene Dødslinjen eller Hellinjen. Her vil utviklingen gå slik at liv og bevissthet synker ned i barbari, krig, borgerkrig, hungersnød, økologisk katastrofe, desimering av artsmangfold og genetisk mangfold og til slutt kanskje utsletting av de høyere livsformer. Planeten kan altså i verste fall havne permanent på Hellinjen, men i de fleste tilfeller vil det nok være mulig å vende tilbake til en oppadstigende linje(Livlinjen). Det synes å være et slikt tilfelle Ragnarok forteller om.
Den andre uviklingslinjen vil vi kalle Livkursen eller Åsakursen, eller også Livlinjen eller Åsalinjen. Her vil utviklingen gå mot mer liv og bevissthet både kvantitativt og kvalitativt for planeten som helhet. Dette vil skje gjennom vitenskapelige framskritt på alle plan, men særlig gjennom forskning på det sosiale felt og gjennom eksperimentering med andre og nye samfunnsordninger eller økonomiske system. De gode betingelsene for en oppadstigende kurs for liv og bevissthetsøkning vil bli klarlagt og lagt til grunn for de nasjonale og internasjonale samlivsformer. I tillegg vil også en genetisk røkt og foredling måtte finne sted. Dette fordi utviklingen, særlig den medisinske, har opphevet loven om at bare de friske og sunne, eller de best skikkede, overlever. I dag er menneskeheten inne i et genetisk forfall ved at stadig flere arvelige sykdommer og skavanker får spre seg i den menneskelige genpulje. På dette felt vil genteknologien bli et nødvendig og nyttig virkemiddel til vedlikehold og forbedring av mennesket som art.

Fra sekundærplaneter som ligger på Livkursen, vil utviklingen følge en oppadstigende linje for liv og bevissthet som er uten grenser. For de sekundærplaneter, eller deler av sekundærplaneter, som ligger på Hellinjen, vil all utvikling være stoppet opp eller bevege seg i negativ retning. Fra disse steder vil bare enkeltindivider kunne bryte ut og komme seg over på Livlinjen. Det endelige sluttpunkt for de høyere bevissthetsformene på en sekundærplanet på Hellinjen, er selvutslettelse.

Kontakten mellom primærplaneter og sekundærplaneter skjer med biofeltet som medium. Den skjer både på det bevisste og på det ubevisste plan. Kontakten med den menneskelige bevissthet skjer gjennom tankeoverføring, visjoner og syner, drømmer, intuisjon, ut-av-kroppen-opplevelser og andre former for påvirkning av den menneskelige bevissthet. Det er med andre ord snakk om induksjon fra biofeltet på psyken. Resultatet er alltid etablering av et mneme(bevissthetsinngravering) i den menneskelige psyke som så kan "formere" seg, d.v.s. vandre fra hjerne til hjerne, under stadige endringer eller "mutasjoner".
Påvirkning av organismen kan altså også skje på det ubevisste plan, for eks. gjennom helbredelse. Ved å forholde seg bevisst til biofeltets muligheter kan det tilpasses og tas i bruk til bevisst helbredelse, for eks. gjennom bønn, handspålegging eller andre helbredelsesteknikker.
De norrøne mytene og forestillingene om gudene og deres verden kan være påvirket av visjoner eller forestillinger som er indusert i den menneskelige psyke gjennom biofeltet. Dette trenger ikke å stå i motsetning til den tydning vi alt har gitt av symbolene og mytene på biopsykologisk grunnlag.

Jorden og menneskene står altså under påvirkning av et uhyre stort antall sekundærplaneter. Disse er befolket av vesener hvor noen er på Hellinjen og andre på Livlinjen. Dette medfører at en ikke liten del av den biodynamiske induksjon i menneskesinnet er av et slag som leder utviklingen både individuelt og kollektivt inn på Hellinjen. Kloden har i dag enda ikke definitivt brutt gjennom og kommet seg inn på Livlinjen. Mye tyder dessverre på at den er i bevegelse inn mot Hellinjen. De Helinspirerte induksjoner er i ferd med å få overtaket.

Hvis man først tror på et liv etter døden og på guder, ser vi ingen grunn til å tro at ens egen gud eller de egne guder er de eneste som finnes. Og det er heller ingen grunn til å tro at man etter døden kommer til andre guder enn dem man har bekjent seg til. Vi tror derfor at alle folkeslags guder finnes som levende fysiske eksistenser på en eller flere sekundærplaneter, og vi tror at de som dyrker disse gudene, kommer under deres innflytelse på ett eller annet vis også i livet etter døden. De blir enten opptatt i kretsen rundt sine guder, og da sammen med mange av sine forfedre, eller de blir vraket og havner da trolig i sine respektive helveter; det vil si på Hellinjen. Slik de tror, slik handler menneskene, og deres mentalitet blir deres skjebne også i livet etter døden.
Det er ingen grunn til å tro at alle folkeslags guder virker på Livlinjen.
Vi ser ikke bort fra at noen av de kristne som blir vraket og ikke kommer til "sin himmel", blir funnet verdige til å komme til Valhall og til sine forfedre.

Hvilke konsekvenser er det så naturlig for en åsatruer å trekke av sin tro for seg og sine og for eget folk og samfunn? Hvordan skal han forholde seg overfor de guder han tror på?
Erkjennelsen av tingenes tilstand; dette at æsene og vanene finnes, og at deres mål er å forøke liv og bevissthet på jorden og i universet og bringe kloden inn på Livlinjen, det er en nødvendig betingelse for at individet - åsatrueren - skal bli en medarbeider i denne prosessen. Ved å tro på æsene og vanene åpnes det en kanal mellom disse gudene og åsatruerne, biofeltet mellom dem styrkes og muligheten for gjensidig bioinduksjon forøkes. Dette betyr i praksis at mulighetene for påvirkning fra disse gudene gjennom drømmer, intuisjon, tankeoverføring og andre former for bioinduksjon, økes, og muligheten for den enkelte åsatruer til å fornemme og forstå de budskap han mottar, vokser.
Hvis man ut fra dette oppfatter åsatrueren som et passivt medium for budskap fra guder eller "skjulte mestere", så er det feil. Det er så visst ikke bare fra æser og vaner det kan skje induksjon i menneskesinnet og etablering der av mnemer. Storparten av den bioinduktive påvirkning synes å stamme fra Hellinjen. Det er derfor høyst påkrevet av åsatrueren at han prøver "åndene". Han må nøye vurdere de åndsimpulser han blir inngytt og utsatt for og skille det positiv fra det negative. Men dette vil bli lettere når han vet hvilke krefter han har med å gjøre.
Man kan også si at selve troen på og bekjennelsen av fellesskap med æsene og vanene virker som en forsterkende determinant slik at kontakt mellom partene lettere finner sted.

De samfunnsmessige mål for en åsatruer er å arbeide for velstand, velferd, frihet, nasjonal sjølråderett og eiendomsrett til eget livsgrunnlag for eget folk uten å skade de andre folkene. At dette krever en vesentlig høyning av det nåværende bevissthetsnivå i de fleste land, er trolig ingen overdrivelse.

I forbindelse med religioner bør det etniske/genetiske aspekt ikke undervurderes. Den biodynamiske induksjon fra Åsgard skjer lettest til de nordiske folkeslag, ikke bare fordi det er de nordiske folkegudene som er senderne, men også fordi vi finner våre forfedre der som medformidlere av de biodynamiske impulsene. Slektene og folket holder sammen også over dødsgrensen og blir styrket i dette samholdet av sine guder. Det folk som mister kontakten med sine guder og forfedre, er i det lange løp dømt til undergang som folk. Det religiøse og kulturelle mangfold bygd på etnisk grunnlag er en del av den utviklingsstrategi Livet har valgt seg. Etnisk og kulturell utjevning og sammenblanding på jorden er et symptom på at man følger Helkursen. Mulighet for samfunnsmessig egenutvikling på etnisk og egenkulturelt grunnlag, i fri konkurranse og under gjensidig påvirkning av verdens andre egenkulturer, er i pakt med Livets utviklingsstrategi, og det forteller at utviklingen ligger på Åsakursen.

Da kristendommen ble en universell religion løst fra sitt etniske opphav og påtvunget de forskjellige folkeslag gjennom psykisk og fysisk terror, skjedde det et ekstremt materielt og kulturelt forfall over hele Europa. Bare i Nord-Europa holdt man stand; her ble folkene aldri helt kristne; det lyktes ikke helt å utrydde hedenskapet. Og da renessansen og reformasjonen drev den katolske kirke tilbake, kunne en suksessiv avkristning igjen frigjøre det europeiske mennesket. Med de nordeuropeiske folkene som spydspiss, spredte den vesteuropeiske kultur og sivilisasjon seg med den gamle hedendom som underliggende drivkraft. Og i dag er de gamle guder i ferd med å vende tilbake over hele Europa til sine respektive folkeslag.
Flere forskere har i det siste hevdet det syn at Vikingtiden delvis var et organisert forsvar mot kristendommen. Vi deler dette synet. Ansvarlige folkeledere forsøkte å hindre framveksten av dette som de oppfattet som en ulykke for sine folk. Men Hårfagreætten, som i strid med lov og gammel sedvane fant å ville oppkaste seg til eneherskere i landet etter mønster fra andre kulturer, fant - fra Håkon den gode og Olav Trygvason av - kristendommen som et nyttig hersketeknisk middel i sin maktstreben og sin maktpolitikk. Den var et velegnet middel til tankekontroll og undertrykkelse. Men dette var et forræderi både mot folket, forfedrene og de gamle guder, og det var noen av folkets øverste tillitsmenn som begikk dette svik. Harald Hårfagre var den første marxist; han ranet odelen fra bøndene og la den under staten og gjorde hele folket til treller. Da så folket reiste seg og forsvarte sin odel - sin jord, sin frihet og sine guder - og seiret i slaget på Stiklestad, var det prestene og løgnen om Olav Digres hellighet samt helvetesskremslene, datidens psykologiske krigføring, som til slutt berget svikerne og nedkjempet folkets motstand. Slik har det så fortsatt i ettertid; det norske folk har etter dette trolig vært det folk i verden som til enhver tid har hatt flest folkesvikere per innbygger blant sine tillitsmenn og ledere.
Tore Hund har på langt nær fått den heder og plass i norsk historie som veidingen av Olav Digre egentlig gjorde ham fortjent til. Det samme gjelder Ladejarlene, Hårek på Tjøtta og de andre motstandsmennene. Men det er noe det går an å gjøre noe med.

RAGNAROK

"Ragna" er genitiv av regin; guder eller makter, og "rok" er en flertallsform med mange betydninger: Utvikling, årsak, grunn, opprinnelse, vitnesbyrd, tegn, hendelser, forhold, skjebne, slutt. Det viser trolig også til vær eller uvær slik vi enda finner det i norske dialekter, for eks i uttrykkene "regn og rokk", eller "havet sto i et eneste rokk". Etymologisk har det trolig også slektskap med "fokk" som i "snøfokk". Navnet blir gjerne oversatt til "maktenes skjebne", "maktenes mørke" eller "maktenes undergang". Da rok kan bety både begynnelse og slutt, velger vi å oversette Ragnarok med: De forferdelige tilstander (uvær, krig, borgerkrig, samfunnsoppløsning og katastrofer av mange slag)som både leder til maktenes undergang og til deres nye begynnelse.

Ragnarok innledes av tre år med nød, lidelse og krig i menneskenes verden. Vold herjer; brødre dreper hverandre og sønner skåner ikke sin far. Det følger voldsomme naturfenomener: Solen formørkes, stjernene forsvinner fra himmelen, jordskjelv herjer jorden, ild og røyk stiger til vers. De onde makter slippes løs. Så følger i tre nye år Fimbulvinteren; den mektige vinteren, tre års forferdelig vinter uten sommer imellom. I Åsgard galer hanen Gullinkambe og vekker einherjene, i Helheimen galer den sotbrune hanen og i Jotunheimen den røde hanen Fjalar. Helhunden Garm gjør høyt utenfor Gnipahelleren. Solulven Skoll sluker solen, og ulven Hate eller Månegarm sluker månen. Solulven fyller seg med døde menns lik, og den rødfarger gudenes hjem med rødt blod. Alle band slitner; Loke og Fenrisulven kommer løs. Midgardsormen går på land og farer så voldsomt fram at havet skyller inn over strendene. Den holder seg ved siden av Fenrisulven. Skipet Naglfare løsner og kommer flott. Det er laget av neglene fra døde menn. Med Rym(Hrymr) ved roret drar jotner og rimtusser østfra i dette skipet til valplassen Vigrid, som er hundre mil hver vei. Hels skarer blir sagt å følge Loke. Fra sør kommer Muspels sønner med Surt i spissen. Det brenner ild både foran og bak ham, og sverdet hans skinner klarere enn solen. Og idet de kommer ut på brua Bivfrost, brister den under dem.
Hos æsene blåser Heimdall i luren Gjallarhorn, og gudene samler seg til ting og rådslår. Odin rir til Mimes brønn for å hente råd. Yggdrasil skjelver, og alt i himmel og på jord føler redsel. Så drar æser og einherjer på seg hærklær og søker fram på Vigrid.
Odin rir først i fylkingen på Sleipner. Han har gullhjelm og fager brynje og er væpnet med spydet Gugne. Han går til kamp mot Fenrisulven. Ulven sluker Odin, men han blir straks hevnet av sønnen Vidar som dreper Fenre.
Tor går mot Midgarsormen og dreper den, men går bare ni skritt før han segner om av skadene han har fått av det eiter ormen har blåst på ham.
Frøy kjemper mot Surt og faller. Han har bare sitt hjortehorn å kjempe med og savner nok sitt gode sverd som han gav til Skirne, det som kunne kjempe av seg selv.
Ty kjemper mot Garm, og de dreper hverandre. Det samme gjør Loke og Heimdall.
Så kaster Surt ild over jorden og alt går til grunne. Et nytt liv og en ny gullalder kan nå begynne.
Av havet stiger det opp en ny jord, grønn og fager, hvor åkrene gror selvsådde. Solen har fødd en datter som følger i morens sted, og alt ondt har fått sin ende. På Idavollen (Jamfør symbolet Idunn) samles de æser som ikke er falt i den store striden. Dit kommer Odinssønnene Vidar og Våle, og Torssønnene Mode og Magne som tar Mjolne i arv av sin far. Fra Helheimen kommer Hod og Balder, og fra Vanaheim kommer Høne. I gresset finner de igjen gudenes gamle gulltavler som de spilte med i den første gylne tiden, og på Gimle står en sal som er fagrere enn solen. Der skal de nye slekter bo i rettferdighet og nyte evig glede.
Heller ikke av menneskene er alle døde. Menneskeparet Liv og Livtrase har frelst seg fra ilden til Surt ved å gjemme seg i Hodmimes holt - det samfunn som har tatt hensyn til de genetisk betingede, samfunnsdannende krefter -, der de har hatt morgenduggen til mat. FFra dem stammer de nye menneskeslekter.
Og ovenfra kommer den mektige. Han setter seg i domstolen og styrer verden. Han setter saker og feller dommer; han setter ve som alltid skal vare.

For myten om Ragnarok gjelder det samme som for alle andre myter; den kan ikke takes bokstavelig, men må tydes for å bli brakt i en forståelig sammenheng. Sol, måne og stjerner kan selvfølgelig ikke forsvinne. Jorden synker ikke i havet, og ingen ny jord stiger opp. Ingen ny sol stiger fram. Tydningen må bygge på den virkelighet vi til enhver tid kjenner, på det erfaringsmateriale og den erkjennelse vitenskapen har gitt oss.
Det er fullt mulig å tyde Ragnarok som noe som utspiller seg på det individuelt psykiske plan, men det meste ved Ragnarokmyten peker på at det ikke er på dette plan begivenhetene utspiller seg; det er på det kollektivt psykiske og det mellommenneskelige eller samfunnsmessige plan det hele foregår. Det er negative krefter og ordninger i samfunnet som blir satt i virksomhet av den kollektive bevissthet, og som med en skjebnes usvikelige uavvendelighet fører fram mot en katastrofe.
Tar vi utgangspunkt i mytenes beretning om æsene, kan den deles inn i syv markante avdelinger:

1) Skapelsesperioden,
2) Gullalderen som avsluttes med at nornene trer fram,
3) Tiden fra nornenes ankomst til Balders død,
4) Balders død og den periode som er forbundet med denne,
5) Perioden derfra og fram til Ragnarok,
6) Ragnarok,
7) Den nye tiden.

Som vi ser er det en tydelig utvikling fra en sorgløs og lykkelig gullalder, gjennom en forfallsperiode hvor Vanekrigen inngår og fram til katastrofen i Ragnarok. Så kommer det en ny tid med en ny gullalder, og nå ser det ut til at den skal bli varig. Det settes "ve som alltid skal vare". Det bør likevel nevnes at en av variantene av Våluspå gir rom for at det hele vil kunne gjenta seg.
En av de begivenheter som synes å ha vert skjellsettende, er vanekrigen og utvekslingen av gisler. Njord, Frøy, Frøya og vesenet Kvase kom til æsene, mens Høne og Mime ble utvekslet til vanene. Dette var en underlig byttehandel siden Mime jo egentlig var en jotun. At han var verdifull for æsene vet vi av at han var vokter av visdomsbrønnen, og siden Odin ofret sitt ene øye for en slurk av denne brønnen. Men en viss verdi må han nok også ha hatt for Vanene.
Siden Høne har som skikk å svare at "andre får rå" når han blir spurt til råds og Mime ikke er tilstede og kan veilede ham, fikk vel Vanene mistanke om at han ikke var av de klokeste, og de følt seg nok snytt. Som hevn drepte de Mime og sendte hodet hans til æsene. Dette kunne kanskje også være en hevn for at Kvase ble drept hos æsene. Tapets alvorlighet går fram av at Odin prøver å holde et slags liv i hodet gjennom mumifisering og galder.
Vi har alt tydet Mimesymbolet og funnet at det står for den informasjon og visdom som har sitt utspring i det genetiske arvematerialet. Dette innbefatter konstruksjon og funksjon av den menneskelige organisme, men også adferd, adferdstendenser, livssyn, etikk og virkelighetsoppfatninger med rot i menneskets genetisk gitte natur. Mime er rett og slett de 23 kromosompar som utgjør det enkelte menneskets arvemasse. For et fellesskap, for eks. et folk, er Mime deres samlede arvemasse, og for hele menneskeheten er han artens samlede arvemasse eller genpulje. Å drikke av Mimebrønnen eller å søke råd hos Mime, er da ensbetydende med å søke orientering fra egen natur eller å legge den menneskelige natur til grunn for de kollektive eller samfunnsmessige ordninger. Og å følge de råd Mime gir, er å dra nytte av de erfaringer eller den visdom Livet har gjort seg gjennom årmillionene, og som det signaliserer om gjennom instinkter og driftsimpulser. Det vil i et slikt tilfelle være overensstemmelse mellom de fyliske og de ontiske erfaringer, og nåbevisstheten, Odin, kan assosiere til forstått psykisk materiale.
At æsene skiller lag med Mime, og at han etter hvert blir drept, er ensbetydende med at bevissthetsområdet mister kontakten med de genetisk betingede sunne instinkter og driftsimpulser; nåbevisstheten(Odin) skiller lag med det naturlige og begynner å surre rundt i uvirkeligheten. Å galdre over det døde Mimehodet er en fåfengt erstatningsform for en ekte og aksepterende kontakt med en levende og ubeskadiget arvemasse.
På det kollektive eller samfunnsmessige plan vil det å miste kontakten med Mime være ensbetydende med at de samfunnsmessige og mellommenneskelige ordninger mister kontakten med den menneskelige natur. Resultatet blir en pervertert "kultur". I praksis vil det si at medisinmann og høvding, eller prest og politiker, i sitt maktbegjær setter folkets tarv til side og organiserer verneforanstaltninger til støtte for egen makt og utplyndring av folket. Disse varierer fra undertrykkende eller oppløsende religioner og ideologier over organiserte løgner, underfundigheter, demagogi, kontroll av media, partier, domstoler, fagbevegelse og skoler, og til organisering av overvåkningspoliti og opprørsstyrker. Alt for å beskytte makten og det utplyndrende økonomiske system. At dette til slutt må føre til selvoppløsning og undergang, kan all historie fortelle oss.

Ild er i all mytologi et renselsessymbol, og i overført betydning vil renselsen lede til at løgn og uvirkelighet må vike for sannhet og virkelighet; psykisk materiale av uforstått slag blir erstattet av inngraveringer av forstått slag. Surt og Muspelsønnene er derfor representanter for virkelighet og saklig orientering. Det var ikke for ingenting at varmen fra Muspelheim skapte liv i den smeltende is fra Nivlheim.
Jotunvesenet - de stor oppmerksomhetseterne - besto som vi så i det vesentlige av

1)ytre truende krefter,
2)selve angsten, redselen eller skrekken,
3) sykdom,
4)de genotypt betingede, skapende og bevissthetssøkende krefter av både positivt og negativt slag og
5) de sekundære jotnene.

For alle disse typer av krefter forelå det hos de gamle nordboerne, og nok også hos myteskaperne, en høy grad av manglende forståelse, og i de to siste tilfellene kunne en slik mangeltilstand være fatal. Genetisk betingede krefter i individet eller kollektivet som blir oversett, misforstått, fornektet eller fortrengt, eller som blir ledet i gale baner, fører med sikkerhet til fordervelse for dem det angår.
Jotnene kommer til Ragnarok i skipet Naglfare. Navnet betyr: Å fare med neglen, dvs. å gjøre en ting eller et forhold til gjenstand for grundig undersøkelse, gjennomtenkning og kritikk i den hensikt å bringe sannhet og virkelighet for dagen. At jotnene kommer i nettopp dette skipet for å kreve sin rett av en utartet og undertrykkende "kultur", er både naturlig og forståelig. At skipet er laget av negler fra døde menn, forteller oss at det er den møysommelig sammensankete, men av makthaverne undertrykte eller vrakete, saklige og korrekte virkelighetsforståelse, frambrakt av henfarne vismenn, som er det bærende element i jotnenes angrep. De døde menns negler er her en direkte parallell til de lærlapper Vidar tok vare på.
Fenrisulven og Midgardsormen var, som vi så, fortrengt eller bundet seksualitet, eller generelt genetisk betingete og derfor naturlige krefter eller drifter, som var lenket og hindret i sitt naturlige forløp.
De æser som er i virksomhet og kamp i Ragnarok, er ikke de kosmiske æser eller guder, heller ikke bevissthetskreftene i individ og kollektiv i og for seg. De er makthaverne og den utartete kultur disse representerer; - bevissthetskreftenes representanter og representasjonsformer på jorden. Ragnarok er i denne tydning en verdensomspennende kulturkamp hvor en utartet kultur går til grunne, og hvor noe nytt og bedre stiger fram.

Slik sett har det vært mange små og lokale Ragnarok opp gjennom tidene hvor kaoskreftene og kosmoskreftene har vekslet om å vinne.
Når myten forteller oss at noen av æsene "faller" eller "dør" mens andre overlever, må dette ikke tas bokstavelig. Odin - nåbevisstheten - kan selvfølgelig ikke dø så lenge det finnes bevissthet på jorden. Det er den gamle individuelle eller kollektive virkelighetsoppfatning som går til grunne; den "dør", og blir erstattet av en ny som har større overensstemmelse med virkeligheten. Odin og de andre falne æsene kommer nok igjen etter Ragnarok alle sammen. Når Våluspå forteller at "Kommer hin høye til herredom, sterk fra oven, som styrer alt", så er det nok den gjenkomne Odin det er snakk om. Men nå har den nåbevisstheten som trer i virksomhet og styrer alt et korrekt og virkelighetsoverensstemmende psykisk grunnlag å forholde seg til. At Mime nok også vender tilbake, er selvsagt. Nåbevisstheten har gjenopprettet kontakten med arvemassen og forholder seg forstående og aksepterende til impulsene fra den.

At Surt og Muspelsønnene, Fenrisulven, Midgardsormen og primærjotnene går sammen i denne kampen, er naturlig og forståelig. De krever alle avskaffelse av uvitenhet, villfarelser, misforståelser og unaturlige bindinger, og de krever avskaffelse av mellommenneskelige og samfunnsmessige ordninger bygd på et slikt grunnlag. De krever samsvar mellom fyliske og ontiske mnemer. De krever overensstemmelse mellom natur og kultur.

Kobler vi inn troen på æsene og vanene som fysiske realiteter i kosmos, vil tydningen bli en litt annen. Det vil da herske en kamp mellom Helkursen og Åsakursen på jorden. Æsene og einherjene er da aktive deltakere i kampen; det samme er jotnene. Begge parter virker på menneskene gjennom bioinduksjon. Jotnene er de vesener som virker som avsendere for de bioimpulser som stammer fra Hellinjen, og som manifesterer seg blant menneskene som villfarelser, vrangforestillinger og ukorrekt og gjerne angstskapende virkelighetsoppfatning. Disse mnemer er store oppmerksomhetsetere som virker hindrende på liv- og bevissthetskreftene. De er kaoskrefter som drar menneskene og livets utvikling på jorden inn på Helkursen. Æsene, einherjene og vanene prøver på sin side gjennom bioinduksjon å skape forestillinger eller mnemer som er i overensstemmelse med virkeligheten, og som tjener livets og bevissthetens utvikling på jorden og fører den inn på Åsalinjen.
Vi må her ikke oppfatte jotnene som ondt villende vesener som fra sine sekundærplaneter bevisst søker å skade jorden og menneskene. De er som æsene og alt annet levende bare vesener som ut fra sin iboende natur prøver å gjenskape seg selv og sitt.

Ragnarokmyten forteller oss da at konflikten mellom kaoskreftene og kosmoskreftene sakte men sikkert vil tilspisses, og at kaoskreftene etter hvert vil få overtaket. Utviklingen styrer mot et endelig oppgjør og en katastrofe. Resultatet blir vold, krig, hungersnød, borgerkrig og samfunnsoppløsning, og utsletting av store deler av menneskeheten.
Men opp av kaoset vokser en ny jord og en ny ordning hvor livs- og bevissthetskreftene har fått overtaket, og hvor den nye jord har forlatt Hellinjen og er varig kommet inn på Åsalinjen. Det siste blir bekreftet av symbolet Gimle; bostedet for de nye ættene. Navnet betyr ildléet; stedet som er beskyttet av den rensende ild fra korrekt virkelighetsoppfatning og saklig kritikk.
For åsatruerne gjelder det å ta tilhold i Hodmimes holt mens uværet raser fra seg. Vi må beskikke vårt samfunn så vi blir minst mulig berørt av katastrofen. Med Hodmimes holt forstår vi det eller de samfunn som har tatt hensyn til de genetisk betingede, samfunnsdannende krefter; den agresive (Hod = hat, j.f. Hadeland = krigernes land) selvforsvarsvilje som springer ut av nasjonalt samhold med røtter i det genotype.

Den første tydningen vi her har gitt av Ragnarokmyten, er i hovedsak riktig. Den andre tydningen kan i hovedsak være riktig hvis trosgrunnlaget er riktig. Og den ene tydningen utelukker ikke den andre.

***

Hvor mye av den tydning av mytene og mytesymbolene som vi her har lagt fram, kan vi gå ut fra var kjent og forstått av de gamle nordboerne?
Vi må anta at den menige mann og kvinne nok i det alt vesentlige oppfattet mytene og mytesymbolene helt bokstavelig. Godene, Gydjene og de høyere lag av folket forsto nok betraktelig mer, og for myteskaperne kan vi nok tillate oss å tro at de forsto svært mye. Enkelheten og klarheten i symbolene og sammenhengen i det mytiske stoffet vitner om dette. Vi ser heller ikke bort fra at det innen den norrøne religion har eksistert en mysterietradisjon hvor kandidatene ble innvidd i mytene og de religiøse symbolenes egentlige betydning. Det er mye ved mytene som peker i den retningen, kanskje særlig tallsymbolikken og Odins rituelle hengning i Yggdrasil. Noe sånt ville da også ligge innenfor den indoeuropeiske tradisjon.

Leveregler på grunnlag av tydning av de norrøne myter.

vth

Tydning av syndefallsmyten
Tydning av de tre fristelser

Opp gjennom tidene har det gjerne i de fleste samfunn vært slik at rettesnoren for den mellommenneskelige adferd i vesentlig grad er blitt avledet av religionene. Særlig gjelder dette for de monoteistiske semittiske religionene. I Moseloven alene er det nær 400 forbud og påbud, og trolig er det et liknende antall innen Islam med utgangspunkt i Koranen. Lovens åk er derfor tungt å bære for de troende.

Etter hvert er det så kommet til lover og regler av verdslig slag, og vi kan derfor for så vidt for disse to kilder snakke om miljøpåvirkning i vid forstand. Disse leveregler blir gjerne i dagligtalen kalt moral eller etikk, og det er alltid verdslige eller religiøse makthavere som står bak denne påvirkning eller oppdragelse, og der er alltid binding av individet eller folket som er målet.

Ordet moral kommer av det latinske moralis; vedtekt, sed, skikk. Etikk kommer av gresk ethikos; vedtekt, skikk. Jamfør begrepene ethike filosophia (det vedtatte) og doctrina de moribus. Moralsk oppdragelse er i sitt vesen bibringelse av påbud og forbud i form av normer, regler, vedtekter og skikk og bruk til den som skal oppdras, og til grunn for oppdragelsen ligger det alltid et ideal hos oppdrageren om hvordan mennesker bør handle eller té seg. Normene og reglene blir i løpet av oppdragelsen inderliggjort i den som blir oppdratt.

En tredje kilde til veiledning for menneskelig adferd er de impulser som springer ut av arvestoffet og baner seg vei til nåbevisstheten og herfra blir omsatt i handling. Det er sjelden dagens makthavere legger denne kilden til grunn for sin folkeoppdragelse, men ved krig eller fare for krig – når makten føler seg truet - blir den brukt for det den er verdt under navn av å skulle beskytte folket.

De etiske prinsipper man oftest støter på i teoretiske utlegninger om moral, er følgende:

1. Regeletikk

Her er det slik at regelen blir betraktet som fornuftig eller klok, og den bør følges i alle livets tilskikkelser. Det er på dette nivå barnet først blir innprentet moral. Et ideal av et eller annet slag ligger til grunn for regelen. Vanlig i GT og Koranen.

2. Handlingsetikk

Her er det selve handlingen som blir vektlagt. Enkelte handlinger blir betraktet som ”gode” mens andre blir oppfattet som ”onde”. Dette er gjerne trinn to i den moralske utviklingen og oppdragelsen. Det ligger alltid idealer til grunn for handlingene. Vanlig i GT og Koranen

3. Sinnelagsetikk

Denne form for etikk legger vekt på den ”gode” viljen eller motivet for handlingen; det ”gode” sinnelaget. Også her ligger det idealer til grunn. Den er vanlig i Det nye testamente og kommer særlig til uttrykk i Bergprekenen. Kristen moral og indoktrinering ender gjerne på dette nivå og har da etablert et ”kristent” ideal i barnets psyke med tilhørende affektive tilknytninger.

4. Konsekvensetikk

Her ser man på om handlingen får ønskede eller uønskede konsekvenser. Man velger de handlinger som gir de virkninger man vil ha. Ingen idealer eller affektive emosjoner er involvert.

5. Etikk på grunnlag av menneskets natur og/eller naturgitte behov.

Den mellommenneskelige adferd blir her regulert at de krefter og impulser som stiger opp fra menneskets genetiske grunnlag; fra Mimebrønnen, fra det universelt gitte. Ingen idealer er virksomme.

Moral utgått fra menneskets natur kan eksempelvis være revirhevdende og revirforsvarende adferd, omsorg for barn og eldre eller avvisning av folkefremmede ved landegrensene til vern om det egne folkets livsgrunnlag, genotyp og fenotyp.

Moral utgått fra menneskets natur danner selvsagt grunnlaget - ligger i bunnen – for all moral, og om moralen utgått fra 1 – 3 står i strid med den naturgitte moral, eller det som stiger opp fra det genetiske, får vi et splittet og ulykkelig menneske som i verste fall blir en fare for sine omgivelser.

Vi merker oss at det er de tre første typer moral/etikk som er vanligst i Jødedommen, Kristendommen og Islam; de tre semittiske og monoteistiske religionene, hvorav de to siste er fanatisk misjonerende for sin tro og sine idealer. Læren som mnemkompleks er åpenbart en replikator. Judaismen er forbeholdt jødene; det utvalgte(selvutvalgte?) folket.

Det er skrevet flerfoldige titalls hyllemetere med bindsterke og lærde verker om moral og etikk. Vi skal gjøre kort prosess og kun sitere den norske ingeniør, biopsykolog og filosof Gerhard Iversen, og vi skal bare referere hans konklusjoner; hans argumentasjon og resonnementer overlater vi til den enkelte å skaffe seg innsikt i ved studier av hans verker.

Iversen stilte seg følgende enkle spørsmål: Hva er moral? og hva er moralens årsak, hensikt og virkning? Og gjennom sin forskning kom han fram til følgende resultater:

1. Moral er normer og regler som på grunnlag av et ideal søkes virkeliggjort av et individ eller en gruppe individer.

Vi merker oss at Iversen her bare har valgt å uttale seg om de tre første former for moral/etikk. De to siste, hvor idealer ikke er involvert, faller utenfor hans forskningsområde. Disse to siste former for etikk er så forskjellige fra de tre første at de stiller i en helt annen klasse.

2. Moralens årsak er idealer nedfelt i psyken i form av psykiske engrammer av totalt uforstått slag, eller psykisk materiale av delvis forstått, delvis uforstått slag.

3. Moralens hensikt er å få individet, gruppen eller folket til å leve etter de idealer som oppdrageren er dyrker av.

4. Moralens virkning er lidelse.

Og som en slaks apokalyptisk erkjennelse, trekker Iversen følgende slutning:

5.” Fordi menneskene er moralske – altså fordi de har idealer – skaper de lidelser for seg selv og deres medmennesker – fordi menneskene er moralske vil de antakelig utrydde hverandre fra jordens overflate. - Ethvert ideal er nemlig resultatet av misforståelser, og det blir derfor årsak til nye misforståelser når man forsøker å gjennomføre det i livet”---

Vi støtter Iversen i de oppfatninger han her har gitt oss om moral, og vi deler i tillegg hans syn på umoralen: den fortjener en hvis beundring som har overlevd så mange ondsinnede anslag og så langvarig og iherdig forfølgelse. Selv Verdikommisjonen til statsministeren og presten Bondevik har ikke lagt en tøddel til verdens forbedring. – Og oss syndere gav den kun lidelse…

Av Iversens verker nevner vi:

Livets gåte. Eget forlag, Oslo 1932

Moral og lidelse. Levin & Munksgård, København 1937

Ikke for nordmenn. Nytt nordisk forlag, København 1939

Som vi vet er syndefalsmyten utgangspunktet for det meste som kan innbefattes i begrepet Kristendom, heri iberegnet synd og syndserkjennelse, skam, skyld og kristen moral. For å teste Iversens teser skal vi derfor hitsette myten og tyde den i sine hovedtrekk.

15 Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen. 16 Og Herren Gud gav mannen dette påbud: «Du kan spise av alle trærne i hagen. 17 Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.»
    18 Da sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» 19 Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20 Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like.
    21 Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22 Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.
    23 Da sa mannen:
        «Dette er da ben av mine ben
        og kjøtt av mitt kjøtt.
        Hun skal kalles kvinne,
        for av mannen er hun tatt.»
    24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.
    25 De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke.

Syndefallet
Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2 Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. 3 Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» 4 Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! 5 Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 6 Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Hun gav også mannen sin, som var med henne, og han spiste. 7 Da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.
    8 Da hørte de Herren Gud som vandret i hagen i den svale kveldsvinden. Og Adam og hans hustru gjemte seg for ham mellom trærne i hagen. 9 Men Herren Gud ropte på Adam og sa til ham: «Hvor er du?» 10 Han svarte: «Jeg hørte deg i hagen. Da ble jeg redd fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.» 11 Da sa han: «Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» 12 Adam svarte: «Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» 13 Herren Gud sa til kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen lokket meg, og jeg spiste.»
    14 Da sa Herren Gud til slangen:
        «Fordi du gjorde dette,
        skal du være forbannet
        framfor alt fe og alle ville dyr.
        På buken skal du krype,
        og mold skal du ete alle dine dager.
    15 Jeg vil sette fiendskap
        mellom deg og kvinnen,
        mellom ditt avkom og hennes ætt.
        Den skal knuse ditt hode,
        men du skal hogge den i hælen.»
    16 Til kvinnen sa han:
        «Stor vil jeg gjøre din møye
        så ofte du er med barn;
        med smerte skal du føde.
        Din lyst skal stå til din mann,
        og han skal råde over deg.»
    17 Og til Adam sa han:
        «Fordi du hørte på din hustru
        og åt av treet
        som jeg forbød deg å ete av,
        skal jorden for din skyld være forbannet.
        Med møye skal du nære deg av den
        alle dine levedager.
    18 Torn og tistel skal den bære,
        og du skal ete av markens vekster.
    19 Med svette i ansiktet
        skal du ete ditt brød,
        inntil du vender tilbake til jorden;
        for av den er du tatt.
        Av jord er du,
        og til jord skal du bli.»

    20 Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. 21 Herren Gud laget klær av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med.
    22 Herren Gud sa: «Nå er mennesket blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livstreet også og spiser og lever evig!» 23 Så viste Herren Gud dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av. 24 Han jaget menneskene ut; og øst for hagen satte han kjerubene og det flammende sverd som svinget fram og tilbake. De skulle vokte veien til livets tre.

Denne tekst gir oss mytens bokstavinnhold. Men skal vi forstå myten, må den tydes slik at vi når fram til realinnholdet.

Flere symboler inngår i myten, men følgende er sentrale:

- Kunnskapens tre til godt og ondt

- Å spise av kunnskapens tre til godt og ondt

- Slangen

- Mold/støv

- Å knuse slangens hode

- Å hogge i helen

- Gud Herren

Denne myten er så gjennomsiktig at den nesten ikke trenger tydning, og den er nærmest vitenskapelig i sin oppbygging og fremstilling av tingene.

- Godt og ondt er moralske dommer; det betyr at det ligger idealer til grunn for vurderingene.

- Å spise av Kunnskapens tre til godt og ondt vil derfor si å ta inn i seg idealer som så i sin tur vil ligge til grunn for moral av de tre første slag vi alt har nevnt.

- Slangen er i dette tilfelle oppdrageren eller øvrigheten, den som med svik og underfundighet lokker, lurer eller truer menneskebarnet til å la moralen og dens idealer bli en del av psyken. I den grad øvrigheten støtter seg til en gud, er denne guden selvsagt en del av "slangen".

- Mold, støv, stein, urent vann, ørken og vannløse steder står overalt i bibelen, der det ikke skal oppfattes bokstavelig, som desinformasjon, løgn eller uvirkelighet, eller steder hvor slikt kommer fra. Vann står for sannhet og livgivende informasjon. At slangen skal nære seg av støv, betyr derfor at herskerne og voldsutøverne alltid må bygge sitt virke på løgn og uvirkelighet.

- Å knuse slangens hode vil si å komme til forståelse av hvem forførerne er, og hva forførelsen(moralen og idealet) består i. Det er forståelse i vid forstand, og handling ut fra denne forståelse, som knuser ”slangens” hode.

- At slangen skal hogge i helen forteller oss at å ta i med løgnerne, herskerne, maktutøverne og deres gud

- å fjerne dem - ikke vil forløpe helt omkostningsfritt. Historien kan da også fortelle en del om slikt. Det koster gjerne folket dyrt å frigjøre seg, og skadene er ofte permanente.

- Syndefallsmyten slik den fremstår her, og særlig alle de myter som omfatter Treet eller trær, er av eldgammel dato. Dette er en myte som er kommet inn i jødisk tradisjon fra de eldste sivilisasjoner i Mesopotamia. Den opprinnelige Gud i myten er derfor en helt annen enn den Herren Gud Moses fikk kontakt med i Sinai. Den opprinnelige Gud det her er snakk om må tydes som de skapende krefter i universet, og mer spesielt de livs- og bevisstheteskrefter som nettopp blant annet skal oppklare eller fjerne de falske idealer og deres tilhørende moral. Vi har tydet disse krefter som identiske med vaner og æser, og med Odin som nåbevisstheten. Herren Gud er jødenes gud, Moses gud, Jehova eller Jahve, som er puttet inn i myten som erstatning for den opprinnelig gud. Herren Gud må tydes som et særdeles strengt og psykopatisk overjeg, noe alle forbudene og påbudene i GT vitner om. Det samme gjør alle de beordrete folkemord og personlighetsbeskrivelser av Herren Gud som er nevnt i GT. Herren Gud blir derfor i virkeligheten identisk med, eller en del av, slangen.
Men uavhengig av denne utskifting, er mytens mening uberørt og ubestikkelig; konsekvensene av epleetingen(inntaket av idealer med tilhørende moral) er lidelse.
I kristendommen og de to semittiske stammereligionene blir Herren Gud fremstilt som godgutten mens Djevelen eller Satan blir fremstilt som en slemming. At det knapt kan være slik, går fram av de ugjerninger Herren tillegges i GT, Talmud og Koranen. Hva det er ved Djevelen som ikke faller i smak hos Herren, går fram av at han i sin tid skulle vært en "lysengel" før Herren tok makten og kastet ham ut fra himmelen. I tråd med dette er da også et av hans mindre brukte navn Lucifer - Lysbæreren - den som bringer lys og oppklaring til menneskene.
Når vi leser Bibelen, Talmud og Koranen, Herrens hellige bøker, finner vi det fullt ut forståelig at denne gud ikke vil ha brakt lys over sine forretninger - og aller minst over sin moral.

Hva slags moral Adam og Eva ervervet seg i dette spesielle tilfellet går ellers klart frem fra myten: Før de spiste av treet - tok i seg moralen – var de nakne uten å skamme seg. Etter å ha spist – blitt moralske – så de at de var nakne og de skammet seg over det. Uten å være bekymret for å ta feil, tør vi derfor hevde at det var kjønn, kjønnsorganer og seksualitet i vid forstand som i dette tilfellet ble skambelagt gjennom moralen og dens idealer. Og som vi ser prøver paret først å maskere seg med fikenblad(her har vi å gjøre med maskeringsfenomenet), men det duger tydeligvis dårlig. Herren må derfor sy skinnklær til synderne.

For ikke å gå for langt skal vi avstå fra å tyde symbolet ”skinnklær” og andre av symbolene i myten.

I de semittiske religionene er det selv i dag få synder de moralske gremmer seg mer over enn "umoral" knyttet til det kjønnslige og seksualiteten. Enda i dag blir synderinnene steinet i muslimske land. Og når blasfemiparagrafen snart blir vekket til live igjen i Norge etter påtrykk fra jøder, kristne og muslimer i fellesskap, vil steining av "synderinner" igjen kunne bli en folkeforlystelse som resultat av den kulturberikelse som etter sigende følger av den muslimske innvandring til landet.
Derfor - at vi har med en arvesynd å gjøre er åpenbart, men arven er nok av kulturelt slag, ikke somatisk slik Paulus og kristenfolket hevder. Så ille kan det gå når man ikke er i stand til å se mytens realinnhold gjennom tåken av bokstavinnhold.

Som vi ser gir realinnholdet i myten Iversen rett. Det var ikke lite lidelse som fulgte av epleslangen.

Sammenhengen mellom moral og lidelse får man ellers en nøyaktig fremstilling av i Brandt av H. Ibsen.

Og når vi først er innom Bibelen, vil vi like gjerne tyde de symboler som ligger i De tre fristelser, da stoffet ikke ligger fjernt fra vårt tema.

Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken 2

i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. 3 Da sa djevelen til ham: «Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød!» 4 Men Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene.»
    5 Så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker 6 og sa til ham: «Jeg vil gi deg makten over alle disse rikene med all deres herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. 7 Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» 8 Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet:
         Herren din Gud skal du tilbe,
         og ham alene skal du tjene.»
    9 Så tok djevelen ham med til Jerusalem, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. 10 For det står skrevet:
         Han skal gi sine engler befaling
         så de bevarer deg.
11 Og:
         De skal bære deg på hendene,
         så du ikke støter foten mot noen stein.»
12 Men Jesus svarte ham: «Det er sagt:
         Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
    13Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid.

De sentrale symbolene her er:

- Ånden

- Ødemarken

-Djevelen

- Steiner

- Brød

- Ord av Guds munn

- Engler

- Å kaste seg ned fra tempelmuren

- Å bli båret på hendene av englene

-Å falle ned å tilbe djevelen

- Satan

- Å tilbe Gud

- Den ånd det her er snakk om er noe helt annet enn den Helligånd som ble besluttet på et kirkemøte med en stemmes overvekt. Her er det snakk om sannhetens ånd, den psykiske kraft og tenkemåte som driver mennesket mot kunnskapssøking og korrekt virkelighetserkjennelse.

- Jesus var her i begynnelsen av sitt store verk. Han måtte bestemme seg for hvordan løpet skulle kjøres. Rent historisk kan det derfor godt hende at han dro ut i ødemarken til eseerne i Qumran for å delta i innvielser og planlegging av løpet, men i mytisk forstand er det snakk om helt andre ting. Ødemark står da her for de områder i livet som ikke virker livsfremmende, hvor sannhet ikke finnes, men hvor de krefter finnes som virker livs- og bevissthetsnedbrytend; det er snakk om alt det som kunne virke avsporende for de store byrder han var i ferd med å ta på seg, alle snarveiene, og unnfallenheten som kunne lede i den retning fristelsene peker, alle unnskyldningene for å stå løpet og utføre verket.

- Ordet djevel kommer av gresk diabolos; anklager, bakvasker, og både anklagene og bakvaskelsene må forstås som løgner. Djevelen blir da også en løgner. Han er altså den ånd som ikke fører til sannhet, bevissthetsutvidelse og virkelighetsoverensstemmende mnemer og mnemkomplekser i psyken. Det er løgnens og uetterrettlighetens ånd og tenkemåte vi har med å gjøre.

- Steiner står for alt det som ikke er livsgivende i vid forstand. Støv, ørken, ødemark, vei og vannløse steder er synonymer for ”steiner”.

- Med ”brød” forstås det motsatte av ”steiner”. Brød er alt det som kan nære menneskene fysisk og psykisk, alt som er livgivende i vid forstand. Å gi menneskene steiner for brød vil dermed si å gi dem noe som ikke er livgivende under skinn av at det er livgivende. Det er å gi dem løgn for sannhet, død for liv, armod for velstand, sykdom for helse, nød for velferd…

Maktstaten og mysteriekirken har til alle tider vært dyktige til å gi folkene nettopp steiner for brød.

- Med ”ord av Guds munn” har vi å gjøre med den virkelighetsoverensstemmende orientering. I Johannesevangeliet bruker man det greske ”logos” (”I begynnelsen var ordet”…) som nettopp står for vitenskapelig erkjennelse i motsetning til mytos.

- Med engler menes det her sendebud eller hjelpere. I bibelen finnes det engler av flere slag, og det vil føre for vidt å foreta alle tydningene.

- Tempelet var det høyeste lærdomssete i Israel på denne tid, på linje med høgskoler og universiteter i dag. Å kaste seg ned fra tempelmuren vil si å gå på akkord med det som er sant og rett. Er du bare villig til å gå bitte lite grann på akkord med sannhet og virkelighet, skal hjelperne (Satans engler i dette tilfellet) stå og ta i mot deg; De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Vil du bare legge deg inn under akkordens ånd, skal du kunne bli hva du vil innen maktstat og mysteriekirke, og det skal gå deg vel, ja selv verdenskeiser kan du bli!

En Sosialøkonom som forsvarer gjeldspengesystemet – eller tier om det – og en migrasjonspedagog (eller prest) som forsvarer dagens innvandringspolitikk og løgnen om fortreffeligheten ved det fargerike fellesskapet, er eksempler på mennesker som har styrtet seg fra tempelmuren. En nasjonalpedagog er eksempel på det motsatte.

- Å falle ned å tilbe djevelen vil i denne sammenheng bety og si ja til de krefter som vil undertvinge og utplyndre menneskene – de få som vil utnytte de mange. Du sier ja til å bli et maktmenneske på løgnens og uvirkelighetens premisser, eller fungere som medløper for makten av bekvemmelighetsgrunner.

- Satan kommer fra hebraisk og betyr motstanderen. Han er de krefter som står Gud i mot.

- Å tilbe Gud vil si å legge seg lydig inn under sannhet, virkelighet og de universelle lover som rår på alle livets og tilværelsens forskjellige områder. I vår terminologi vil det si å la Odin (nåbevisstheten) søke etter og virke på mnemer eller mnemkomplekser av utelukkende virkelighetsoverensstemmende slag.

I virkeligheten er her bare to fristelser; har man sagt nei til å gjøre steiner til brød og å styrte seg fra tempelmuren, har man også sagt nei til fristelsen på det høye bjerg. Den som sier nei til å gi menneskene det livsødende for det livsbekreftende, og som sier nei til å gå på akkord med sannhet og virkelighet, han har også sakt nei til å bli verdens hersker. Men det du har gått glipp av kan du se i synet fra det høye bjerg.

For å få menneskene til å akseptere steiner for brød og å styrte seg fra tempelmuren, gjør makten nettopp bruk av falske og livsfiendtlige idealer med tilhørende moral, samt løgner, uetterrettligheter, bestikkelser og tvang. Det går dermed en blodrød linje fra syndefallet til de tre fristelser - eller om man vil; fra moralens idealer med tilhørende utfjotting og til de lidelser for menneskene som følger av å si ja til de tre fristelser.
Vi har en berettiget mistanke om at det egentlig var en hvis lysengel som fikk Jesus til å si nei til fristelsene. At Makten(og Herren Gud) kamuflerer seg ved å beskrive Lysengelen som Satan og Djevel, et vesen med onde hensikter, er jo helt i tråd med den utfjotting som er maktens grunnlag og forutsetning.

Vi vil her gjøre oppmerksom på at mytenes Kristus har fint lite med historiens Jesus å gjøre.

Vi bør kanskje også merke oss at når maktstatens mysterieprester preker over disse ting, holder de seg alltid til symbolenes bokstavinnhold. De prøver seg aldri på en tydning. Og de refererer alltid til fremstillingen i Matteus av fristelsene, aldri til Lukas, for her heter det:

” For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil.”

Dette torde være vel avslørende for maktstatens tjenere og pengefyrstenes medløpere.

Ut fra den tydning vi har foretatt av de norrøne myter, har vi funnet følgende hovedkonklusjoner:

A. Om æsene:

Åsavesnet står for bevissthetskreftene generelt, mens Odin står for nåbevisstheten som den sentrale dynamikk i bevisstheten.

B. Om vanene:

Vanene representerer derfor de genotype og avlende livskrefter i natur og menneske, samt den følelsestilknyttede innsikt disse krefter gir seg til kjenne ved på bevissthetsområdet.

Som kollektiv står Vanene også for den forbindende og forenende følelsesmessige innsikt; følelsesfellesskapet med genotype røtter (jotunvesnet, jotunkvinnene) som er knyttet til familie, ætt, slekt, klan, stamme og folk.

C. Om jotnene:

Av tydningene kan vi trekke den konklusjon at jotunvesnet er av seks slag;

1. Selve angsten og redselen.

2. Krefter i den ytre natur som er skremmende og oppmerksomhetsetende. Vi kan nevne storm og orkan, lyn og torden, ville og farlige dyr, flodbølger og oversvømmelser, jordskjelv, vulkanutbrudd... Alt som de primitive og mytedannende mennesker sto uvitende og uforstående overfor.

3. Sykdommer som rammet folk og fe og som gjerne ble tillagt ondsinnete vesener eller krefter i den ytre natur.

4. De bevisshetssøkende og skapende impulser og krefter av genotyp og naturlig art som menneskene kunne konstatere, men som de i liten grad forsto og kjente årsaken til, og som derfor i vesentlig grad ble gjort til gjenstand for misforståelser. Alle fortrengte eller avvist driftsimpulser hører inn under dette.

5. Krefter av genotyp art som representerte et avvik fra det naturlige og livsbekreftende. Også disse krefter ble i vesentlig grad misforstått, og de ble årsak til erindringsinngraveringer i psyken av uforstått slag. Og som uforståtte fenomener ble de gjerne ledsaget av usikkerhet og frykt. Loke og hans avkom er eksempler på dette.

Det jotunvesen som her er nevnt er av primær karakter. Det har fulgt menneskene fra tidenes morgen og gitt seg til kjenne forut for alle former for kultisk organisering. Gjennom den kultiske organisering, særlig offerkulten, ble det til en hvis grad nøytralisert, men dermed oppsto et nytt og langt alvorligere jotunvesen:

6. De religioner, ideologier, ismer og samfunnsordninger som i vesentlig grad er revet løs fra natur og virkelighet, og som de religiøse og verdslige makthaverne tok i bruk som hersketekniske midler.

Medisinmannen og høvdingen - institusjoner som i utgangspunktet var positive og tjenende overfor folket - gikk etter hvert over til å bli pave og keiser; senere prest og politiker. De hevdet å være maktenes representanter på jorden, og de utnyttet sin makt og posisjon til å undertrykke menneskene fysisk og psykisk og å utplyndre dem systematisk fra vugge til grav. Og ser man verden under ett, har det trolig aldri vært være enn nu. (I Norge var renten alene i 1987 på 128,5 milliarder kroner... nær en tredjepart av statsbudsjettet).
Til denne gruppen hører jotner som Marxismen - Leninismen, kapitalismen, liberalismen, imperialismen, sionismen, judaismen, internasjonalisme på et antinasjonalt og mammonistisk grunnlag, universelle monoteistiske og misjonerende religioner, samt kombinasjoner av det som her er nevnt. Dette er alt sammen mnemer eller mnemkomplekser som virker folke- og samfunnsoppløsende ved at menneskene blir holdt virrende rundt i uvitenhet og vrangforestillinger, eller bundet i dyrking av uvirkelighet og livsfiendtlighet. De raver rundt fra den ene galskapen til den andre.
Om slike ting skal skalden Gråskjegg ha sagt følgende:

Herreløse
hunder søker
seg alltid til
åpne hærberg

Noen sentrale verdier vi kan utlede fra mytetydningene

1. En stadig bevissthetsutvidelse er verdifull og verneverdig.

Dette følger av Odin tydet som nåbevissthet, og hans utrettelige strev etter å øke sin kunnskap og sine ferdigheter. Bevissthetsfremmende og Livsfremmende holdninger ligger også i begrepet ”bevissthetsutvidelse”. Liv og livskrefter (vanene) er en forutsetning for bevissthet.

En økning av kunnskapsmengde, ferdigheter og holdninger av de nevnte slag, er ensbetydende med en økning i forståelsesevne. En økning av forstandsevnen gjennom forbedring av folkets genpulje eller samlede arvemateriale vil også bidra til bevissthetsutvidelsen.

I dag søker makthaverne og pengefyrstene å fordumme folket gjennom løgnpropaganda av de forskjelligste slag og ved folkemord gjennom bastardisering. Dette til fremme av Den nye verdensorden.

2. Liv i alle sine ytringer er verdifullt og verneverdig

Dette følger av vanene og deres strev. Det må forstås dit hen at alt liv er verneverdig og verdifullt(Vi tar et forbehold for enkelte bakterier og virus som kanskje bør utryddes). Alle arter og alle genetiske forskjeller og variasjoner innen arten er verdifulle og bevaringsverdige. I særlig grad gjelder dette for mennesket som den ypperste bevissthetsbærer. Den raseblanding og utsletting av ulikhetene mellom rasene og folkene som i dag er satt i system gjennom Den nye verdensorden, er direkte i strid med Livskreftene. Alle rasene og alle folkene er en del av det Livet har frembrakt, og er derfor verdifulle og verneverdige. Men ulikhetenes opphør fremmer makthavernes og De internasjonale pengefyrstenes mål om verdenskontroll.

Den ekte rasisme sier at alle raser er verdifulle og verneverdige. Makthavernes løgnpropaganda har nå gitt dette positive og betydningsfulle begrep et nytt og negativt innhold. Nå skal ”rasisme” bety at man ”gjør forskjell på folk på grunnlag av rase, religion eller etnisk tilhørighet”, og dette skal være straffbart. Dermed kan folkene ikke beskytte seg mot folkemord gjennom innvandring, raseblanding og folkeblanding, og samfunnene og folkefellesskapene vil gå i oppløsning - etter Pengefyrstenes ønske og plan.

3. Den ubeskadigete folkegenotyp er verdifull og verneverdig.

Dette følger av vår tydning av Mime som den totale arvemasse, og enkelte av jotnene som krefter av genotyp art som representerte et skadelig avvik fra det naturlige og livsbekreftende.

Gjennom de siste ti tusen år - etter at jordbruket oppsto - har arvelige sykdommer sneket seg inn i den menneskelige genpulje og forringet menneskets sunnhetstilstand som en funksjon av de lettere livskår det etter hvert fikk. Vil man forbedre folkehelsen og folkenes sunnhet, må man derfor arbeide for å fjerne de arvelige sykdommer fra folkets samlede arvemasse.

At de forskjellige folkegenotypene er verdifulle og verneverdige, følger av at alle folkeslag er verdifulle og verneverdige som livsbærere og bevissthetsbærere.

4. Folkefenotypen er verdifull og verneverdig.

Som del av folkegenotypen er også folkefenotypen verdifull og verneverdig. Hvert folkeslag er stolt over seg selv og sine fremtoningsmessige særegenheter og er derfor berettiget til å ta vare på disse. Det verdifulle i mangfoldet i menneskenes genetiske grunnlag tilsier da også at fenotypene vernes og utvikles. Ellers fremgår dette av Heimdalls bidrag til fenotypen gjennom sine avleggere i Midgard.

5. Landegrenser er verdifulle og verneverdige gjennom den trygghet de gir for individ, folkefelleskap og folkeegen samfunnsutvikling.

Det er særlig Heimdall og hans virke som grensevokter og vokter av samfunnstreet, Ygdrasil, som forteller oss om det verdifulle ved grenser mellom folkene. Om der ingen grense er mellom folkene, slik De internasjonale pengefyrstene vil, vil både de naturskapte og de kulturskapte forskjeller i verden forsvinne. Og kloden og Livet vil dermed ha blitt forringet.

I dag mer enn noen gang trenger vi Heimdalls hjelp.

6. Æren er verdifull og verneverdig.

Hele den norrøne litteratur, medregnet mytene, forteller om vektleggingen av ære og skam. Det var ære og skam som var de viktigste kontrollørene av de norrøne menneskers adferd. Synd og syndeskyld er ukjente begreper i de norrøne mytene og hos de nordiske folkene i norrøn tid.

7. Det er verdifullt å unngå skam.

Dette er vel selvsagt, men det er viktig å understreke at skam var en langt alvorligere sak før enn nå. Skammen falt bl.a. også på hele ætten. I dag lever vi i en tilnærmete skamløs tid. Selv å opptre som folkesviker eller medløper for folkesvik, går ikke æren for nær.

8. Menneskeheten som bevissthetens toppunkt er verdifull for utviklingen av bevisstheten på jorden og i universet.

Denne verdi følger av vår tydning av Odin som nåbevisstheten og æsene som bevissthetskrefter generelt. Den er en konsekvens av mytene og en forutsetning for alle de andre verdiene vi har pekt på. Om mennesket forsvinner, vil utviklingen av bevissthet på jorden være satt tilbake med noen millioner år.

9. Mangfoldet i genetisk arv og kultur blant folkene er verdifullt og verneverdig.

Dette mangfoldet er frembrakt av livskreftene (vanene) og Livet, og av naturens krav til mennesket. Skulle dette mangfold gå i mink, ville verden bli fattigere, og mulighetene for bevissthetsutvidelse forringes.

Den rase og folkeblanding som Den nye verdensorden påtvinger folkene, utsletter ikke bare folkene, men også deres kultur: Det er eksempelvis vanskelig å forestille seg at hottentotter eller muslimer av enhver avskygning, selv om de stiller i kofte og kommager og lærer seg en joik eller to, skal kunne bære fram samisk kultur

Leveregler på grunnlag av de utledete verdier.

1. Du skal arbeide for å øke bevisstheten i deg selv og i ditt folkefellesskap gjennom øking av den egne forståelsesevne og folkets forstands- og forståelsesevne.

2. Du skal arbeide med og ikke mot livskreftene på jorden

3. Du skal verne din egen rase og gi livsrom og livsmulighet til de andre rasene.

4. Du skal verne og foredle dit eget folks genotyp og fenotyp og gi livsrom og livsmulighet til de andre folkene.

5. Du skal verne ditt eget folks grenser og respektere de andre folkenes grenser

6. Du skal som folkefelle samarbeide med de andre folkene om å nå de felles mål, og ditt folks mål må ikke være til skade for de andre folkene eller livet på jorden.

7. Du skal akseptere og glede deg over ulikhetene mellom folkene og deres kultur.

8. Du skal oppføre deg slik at du høster berettiget ære både fra deg selv og fra andre.

9. Du skal oppføre deg slik at du unngår berettiget skam.

Vi merker oss at de ni leveregler som er oppstilt her, ikke bygger på konstruerte idealer. De hviler på handlingenes ønskelige konsekvenser, og på adferdsimpulser som springer ut av menneskets natur og naturlige behov. Dette borger for at virkningen ikke blir lidelse. Den aksept for mangfold og ulikhet som ligger i verdiene, og respekten for grensene mellom folkene, forteller oss at vi har med en fredsfremmende lære å bestille. Slikt er i dag mangelvare i Pengefyrstenes globaliserte nye verdensorden, og det har lenge vært det.

ETTERORD

En av de første erklærte åsatruere i dette århundre ble engang spurt om hvordan han kunne finne på noe så tåpelig og dumt som å gi seg av med å tro på Odin og Tor. Det kunne jo umulig være noe annet enn gammel latterlig overtro.
Det blir sagt at han så med mild forbauselse på spørreren og svarte med et motspørsmål: "Det må da vel være lettere for en nordmann å tro på eller bekjenne seg til de norrøne folkegudene enn på en bestemt av de mange tusen semittiske stammeguder som ble dyrket på Abrahams tid? - Og forresten", tilføyde han etter å ha tenkt seg litt om, "det hele er vel ofte mer et spørsmål om valg enn om tro".

I disse dager loves det at en verdikommisjon vil bli opprettet. De "verdier" det norske samfunn skal bygge på i framtida, vil bli utredet. Uten å gjøre krav på profetiske evner drister vi oss alt nå til å mene at svært få - om noen - av de naturgitte verdier som kommer til syne i dette lille skrift vil bli gjort til gjenstand for debatt og seriøse refleksjoner av denne kommisjonen. Det samme vil trolig gjelde de økonomiske verdier. De vil nok tvert imot bli systematisk skjult og fortidd. Man velger nok å fortsette med å galdre over det avhugde Mimehodet.