Strøkvad

*****

 

Rapport fra Minos rike

 

 

 

 

Det store bildet av

Skinnfakses hovfeste

strakte seg livløst der

jeg lekte ømt med

Ægirs viltre døtre

ved stranden av

Minos stenstrødde og

vinstenkte øyland.

 

I marmet fra Heimdals

morsfrender ble men-nytt

hvisket til vidarsvennen;

(måkene var magre.)

Fiskløst var det og

fangstløst langs havhestens

skumhvite spor over

ormens våte vidde.

 

*

 

Vinglade venn av

Vidars enøyde far

ulvgrå og eldet -

øyner i dette verk

av drakens leie.

 

 

 

 

*

 

Fattigsuppe

 

Flesk skal blandes

i all føde

til de egne

folkefeller.

Særimnes hold

skal alltid syde

selv i suppe

fra fattighuset.

 

 

*

Innvielse av en jotunbanker

 

Fullas frue

lar bitre dråper

falle fra

bryntjernenes

blåe buer.

Hun ynkes

over folkets

fyrsteløshet.

 

Herren til sønn

av Svadilfare

hang ei forgjeves

i odinshesten!

Venn av Vé’s bror

risser arge

rimruner mot

nidhoggerne!

 

*

Mens vi venter på Marius

 

Sist i Håkons tid lå

Sivs stolthet gjømt i et

fjernt og fremmed land,

savnet av fyrstens brud.

Nå er Fullas hodebann

 solgt til drottens herrer

og skjult i Tors mors hold,

 ubeskint av Dags farm.

 

Bedre var det om Ægirs

bleke hall-lys glødde

fra skaldens hauksete

- eller fra landets lyse

døtres hvite hals –

 enn for utsugende,

arge nidhoggere

i Natts blåbleke lys.

 

I Haralds hele tid ble

Odins bruds mørke blod

solgt til kazarene

for raskt minkende mynt.

Håløygjarlens avkom

- ulvgråe odinsvenner –

holder evig kamp mens

de håper på kongssønnen…

 

(Med skråblikk til Øyvind Skaldespiller)

*

 

Om utfjotting og avfjotting

 

Heller mager og avfjotta

Enn ovfeit og utfjotta

 

*

 

Norges bedrøvelige tilstand

 

 

Fyrstens lyse

fjellbrud er nå

fanget av Jords

sønns fiender.

Ravnegudens

hjelper råder

kongens menn å

 følge Ygrs råd

 

 

Jords svarte blod

og Ægirs hall-lys

er lenge solgt

for dårlig sølv.

Folkets rikdom

gripes nå fra

grådige hender

av gullets herrer.

 



Vårt møte med gullets herrer

1

Gulets herrer

er grådige;

evig gjennom

aldrene vil de

utfjotte oss;

landløse og

folkløse til

sist vi løper.

 

2

Vår godhet og

medlidenhet

ble nært til sist

vår bane.

Klynkende fikk

Nidhoggs frender

listige ly under

Odinshesten

 

3

Gullgriskt søkte de

seg til røttene.

Midlet fant de

i maktens grunn;

med rentens band

ble vi bundet.

Ågrerne ble

landets ødere.

 

4

Av erfaring

ble vi sakte

avfjottet. Lik

ormens bror slet

vi avmektige

i lenkene.

Landet fyltes

av fremmede.

5

Avfjottete

og våkne skal

vi nå vise

Khazarenes

fyrster veien hjem.

Med Særimnes hold

skal de mettes

på landflukten.

 

Den ulvgråe

Odinsvennen

smir kampruner!

Folkesvikerne

skal straffet følge

sine fyrster

 

***

På veien mot vest

Halldisen håner

Hangatys ulvgråe venn:

upassende er utferd

til Jakobs by!

Høgt under himmelen

henger skrammel og ulyd;

ikke vil tårn vise

Veien til frelse!

 

Glemt har den gode ildvakt

gleden ved kveldsmålet;

mat mangles ikke – eller

matlyst – i byenes herberge.

Vinhusene kan vi ikke

vandre tørste forbi;

ugjestet vil vi ikke

etterlate dem.

 

Veiens vakre diser

vil glade vinke velkommen

til venner av Viles bror

når slitne vi raster

ved vinstuene.

(Månen minker ikke

mens vi i baskernes land

lystig lar Natt nå Dag).

**

 

Ord etter framkomsten.

Hel søkte meg ikke,

Ran savnet meg ikke

da mine to ravner

viste den vegtame

veien mot vest.

Men Ægirs viltre døtre

svalte mine to

veivante treller

ved Finisterre.

*

Ølbryggeren lo godslig

av Viles venn

i siste havnen.

 

Harpene gråter i Dublin.

Med hard og grådig hand
hersker gullets herrer
nå over Erins øy.
Harpene gråter i Dublin.
Ille vil det alltid være
for irer når Viles bror,
i godt følge med Vé,
ikke får råde folket.


 

Ved Hamsunds Hall

På Hamsuns hall

risset jeg runer.

Skaldens såkorn

er gjømt ved Glimma.

Vigslet ble vanedisens

og vanger, og

Bestlas sønner blir

hyst i hallen.

 

I Trevelez

Skaldens sinn søker mot

Sol, vin og sorgløshet -

I syttifire små

Byer i Sierra

modnes skinken sakte

fra sotet takstokk

i tre år eltet av

dugg, lys og luftens ånder.

 

I skjenkestuenes

skyggekalde kjeller

lengter druens blod

mot sin lystige død

i magen til Hels uvenn.

… Ulvens søster våker

alt utålmodig på

ytterste neset.

 

Ild-disen apes med

edsvoren Odinsvenn:

Bedre er det å vente

- om enn virkeløst – i

varme hjemlige vrå,

velforet og stinn,

Særimners hold

i Odins haller…

*

…Men Viles venn vet råd

mot vrange halldisens uråd…

 

Kvad til justis- og politidepartementet

Forsetes venn!

Farlig uklokt

ville sønn av

Neps datter si

det var om man

reiste seg et

selvnid av en

ugjort gjerning.

 

Hardt vil Haralds

huskarer da bli

temmet at tiden

om enest med

Odins venner

de ikke vil

søke soning for

gamle synder.

*

 

Teinen spinner

alt ved Urds brønn

tått av ånden

fra Bjarkøy!



Heim