Selvmotsigelse og menneskeretter

(vth)

Vår utmerkede utenriksminister, Jonas Gahr Støre, hevdet for nylig i en kronikk i Dagbladet som sin mening at ”menneskerettigheter, demokrati, maktdeling, ytringsfrihet, trosfrihet og likestilling er bærevegger i det norske fellesskapet”.

Trolig er dette også Arbeiderpartiets oppfatning, og vel også oppfatningen til de andre partiene på Stortinget.

Det dette utsagnet imidlertid sier, er at ”bæreveggene” er de faktorer som menneskerettigheter m.v. er ment å holde i sjakk. Vitsen med de nevnte rettigheter er å motvirke en annen tilstand. De er der fordi intoleranse og maktvilkårlighet er nærværende som trusler. Menneskerettigheter (m.v.) eksisterer ikke i kraft av seg selv, men kun i kraft av trusselen fra sine motsetninger, eller tilstedeværelsen av dem.

La oss se på begrepet ”trosfrihet”. Med trosfrihet forstår vi at menneskene ikke skal hindres i å tro på hva de vil, og at de skal ha frihet til å leve ut sin tro eller sin religion. De skal uhindret ha rett til å leve i pakt med sin tro og troens lære. Dette betyr at en religion som betrakter seg som den eneste sanne lære, og som forbyr alle andre religioner, også fritt må få virke. Der trosfrihet faktisk eksisterer, er den derfor en tillatelse til å bekjempe enhver trosfrihet. Trosfrihet er derfor et selvmotsigende begrep. Den kan bare forekomme hvis slike troende blir pålagt å ikke handle i overensstemmelse med sin tro.

La oss anvende det vi har lært på Islam.

Islam er som vi vet en underkastelsesreligion. Den er autoritær. De troende må etter sin tro følge Koranen og sharialovene. Det har ført til at de islamske samfunn er av de mest stagnerte og tilbakestående i verden. Dette skyldes at underkastelse under autoriteter i produksjonen og samfunnslivet hører til i gamle samfunn, som beror på rene knektforhold. Islam er godt forenelig med slaveri, småborgelig håndverk, gammelmodige manufakturer og føydalt jordbruk. I den moderne og sekulariserte verden vi har lyktes med å skape her i Vesten, finner muslimen ikke sin tro bekreftet. Han må derfor bekjempe det samfunn han lever i, og det er da også hva han gjør. Om muslimen får virkeliggjøre sin tro, vil han bryte ned de vestlige samfunn han har sluppet inn i. Islam og et sekularisert samfunn er uforenelige.

Velger vi å se på Judaismen, finner vi et liknende forhold. Jødene er, som vi vet, Guds utvalgte folk. De har en eksklusiv pakt med sin gud: Om de holder alle hans bud og lever strengt etter loven, skal guden gjøre dem til verdens herrer, og alle de andre folkene skal være deres tjenere og bære alle sine rikdommer til jødene, og Jerusalems porter skal være åpne ved dag og ved natt for å motta rikdommene. (Jes. Kap. 60, 61). I følge sin tro er jødene et utvalgt herrefolk, og de vil derfor streve etter å virkeliggjøre sin tro ved å oppkaste seg til herrer i alle vertsland, og på jorden. Dette vil kollidere med de likhetsidealer som råder i de vestlige land, og Judaismen vil derfor alltid, lik Islam, virke for å etablere et samfunn hvor Herre – knekt forholdet hersker, og hvor protestantismens likhetsideal er fraværende. Vertsfolkene skal tjene som goyim.

(1. Kongebok 10,14; Ordspråkene 11,15 og 22,7; Nehemia 5,4; 5. Mosebok 7,16, 23,19 og 28,12; Esajas 49,23; Haggai 2,7; Jeremia 30,11; Esajas kap. 60 og 61, samt Talmud.) (1. Mos. Kap.17 v. 1-14) (1. Mos. Kap 15)

Og slik det er med trosfrihet, slik er det også med andre av idealene til Jonas.

Som vi vet er han tilhenger av det fargerike fellesskap og det flerkulturelle samfunn. I praksis vil det si at han er tilhenger av at alle folk og alle kulturer skal holde til i hvert land samtidig. Homogene og monokulturelle nasjonalstater er ikke hva Jonas har som ideal.

Nå er det imidlertid slik, at om alle folk og alle kulturer (eller i det minste noen av dem) skal holde til i samme land samtidig, vil det multietniske og multikulturelle samfunn være forsvunnet etter noen hundre år (20-30 generasjoner). Vi ville ha fått en utjevning, og det ville ha oppstått et nyt og relativt homogent folk med en ny homogen kultur over hele jorden. Det ettertraktete mangfoldet er dermed forsvunnet. Begrepet ”det fargerike og flerkulturelle samfunn” er altså en selvmotsigelse. Det kan ikke virkeliggjøres under slike forhold. Fenomenet er ikke bærekraftig over tid med slike rammefaktorer.
Og slik det er med disse idealene, slik er det med alle idealer som ikke har sin forankring i virkeligheten, eller bryter med virkeligheten. Den menneskeskapte og relative virkelighet må ikke bryte med den objektive Livets virkelighet slik den kommer til uttrykk gjennom de universelle lovmessigheter.

Vi deler nok Jonas ideal om at etnisk, genetisk og kulturelt mangfold er en god ting. Men det kan nok bare virkeliggjøres ved at hvert folk med sin folkeegne kultur har tilhold i hvert sitt land. Først under en slik virkelighet kan mangfoldet leve bærekraftig på jorden.

Jonas bekjenner seg altså til kulturkverking og folkeutrydding under navn av ”Det flerkulturelle samfunn”. Midlet er innvandringspolitikken og asylpolitikken og lausslepp av alt folkefremmed i Norge. Hans tro tilhører en mysteriereligion verre en Islam og Judaismen.

Jonas er en folkesviker og en kultursviker, han vet hva han gjør og hans virke er i strid med Livets utvikling og mål her på jorden: mangfoldet av liv og bevissthet.

Den menneskerett og folkerett som ligger i å ha et folkeegent fripengesystem og en rentefri økonomi, har han ingen sans for - Heller en ubetalelig og eksponentielt voksende rentebetinget samfunnsgjeld.

Om de villfarelser og selvmotsigelser Jonas basker med, skal Goethe ha uttalt: ”De sier de strides om frihetsretter, men de er bare knekter mot knekter”. Jonas og hans folk lever på en vulkan…

Løsningen på de selvmotsigelser vi her har pekt på, er: Hvert folk i sitt land med sin folkeegne kultur – hvert land sitt folk.

Dette er en bærekraftig ordning som vil la etnisk og kulturelt mangfold blomstre på jorden.

Men Jonas skal være stiv i fransk…

Brisingamenet

I et muslimsk samfunn måtte Frøya trolig stille i Burka - Tro hva Jonas ville ment om det?