__________________________________________________________________________________________________________________________
Da vi
synes denne lille kronikken er så god, og sier så mye om dagens teorifag,
rapper vi den og setter den hit.
__________________________________________________________________________________________________________________________
Verdenskirken
Thor Egil Braadland
Samfunnsgeograf
Debattinnlegg i Dagbladet 29.02.08
Økonomi er i grunnen ikke et fag i det hele tatt; det er en måte å tenke på. Det
er lite eller ingenting av rene faktakunnskaper». Dette skriver
økonomiprofessor Victor D. Norman i sin bok Blue Note
(2004, side 73).
Sitatet er kanskje ment humoristisk, men det er samtidig en urovekkende ærlig
bekjennelse av hva økonomifaget egentlig er; et verdiladet fag, «en måte å
tenke på», en strukturert og forutbestemt måte å behandle problemstillinger på,
og å svare på spørsmål på, uavhengig av virkeligheten. En ideologi.
Det er ikke dette de rundt 20.000 studentene som hvert år studerer
økonomi i Norge får beskjed om at de lærer. Tvert i mot. På norske høyskoler og
universiteter eksisterer det i dag en hellig overbevisning om at det rådende
økonomifaget er et politisk nøytralt verktøy født av objektive økonomiske
lover, hvor de politiske valgene er begrenset til spørsmålet om man ønsker å
forholde seg til en gitt og udiskutabel økonomisk teori – eller ikke. Den økonomiske
teorien er upåvirket av politiske verdier, heter det. Svaret, løsningen,
anbefalingen, politikken som kommer ut i andre enden av maskinen gjenspeiler
derfor kun maskinens iboende nøytralitet, og er frikoblet subjektive,
verdiladede politiske valg.
Det nøytrale faget forteller utelukkende om én, grunnleggende oppskrift for
økonomisk vekst: Mer marked, mer konkurranse og reduksjon av offentlig sektor.
Den som vil ha vekst må ha høyrepolitikk, sier den
objektive teorien. Den dusten som vil ha rettferdig fordeling må ta til takke
med mindre vekst. Offentlig sektor er i denne teorien nemlig en dobbel hindring
for økonomisk utvikling. Både fordi den er finansiert av skatter (som regnes
som effektivitetshemmende), og fordi den ikke er konkurranseutsatt.
I svake øyeblikk kunne det være fristende å tenke at man faktisk kunne
leve med et slikt høyrepolitisert økonomifag – om det
bare hadde fungert i praksis. At faget faktisk fanget opp virkeligheten, forsto
drivkreftene i økonomien og at faget faktisk tok til orde for de løsningene som
viste seg å fungere best. Men Norman har også helt rett når han skriver at
faget preges av «… lite eller ingenting av rene faktakunnskaper».
Paradokset er derfor at ingenting har gjort så mye skade i virkeligheten som
nettopp denne virkelighetsfjerne teorien. De landene som er blitt påtvunget
verdensbankens privatiseringspolitikk har blitt en økonomisk katastrofe. USA –
med sin gjennomprivatiserte økonomi – sliter med verdens største
utenlandsgjeld. Mens Norge – landet som har gjort alt feil i henhold til boka –
scorer høyt, sammen med de nordiske landene både på økonomisk vekst og
offentlig velferd. De siste hundre årene har veksten i Norge (produktiviteten)
vokst med i snitt 2,5 prosent årlig. Den «nordiske modellen» har nettopp vist
seg robust ved å kombinere offentlig velferd med økonomisk utvikling.
Et springende punkt er spørsmålet om hva økonomisk vekst og utvikling
er. Det er ingen faglig uenighet i at velferdsutviklingen i et samfunn kommer
gjennom økt produktivitet – enten ved at man gjør det samme som før på en
smartere måte, eller noe nytt og bedre med de samme innsatsfaktorene.
Produktivitetsutvikling er med andre ord et mål på vekst gjennom endring. Over
tid kan all menneskelig produktivitetsutvikling spores tilbake til nye og bedre
måter å gjøre ting på; på teknologisk endring.
Derfor må en teori for økonomisk utvikling også være en teori for endring; for
utvikling av teknologi og utvikling av kunnskap, om læring og nye og bedre
måter å gjøre ting på; om hvordan ressursene utvikles best mulig. Det er derfor
teknologipolitikken (hvordan vi gjør ting) – ikke konkurransepolitikken (hvor
mange som gjør det samme) – som er den økonomiske politikkens kjerne.
Økonomisk teori er ikke der i dag. I stedet for utvikling av ressursene
snakker økonomene om hvordan vi bruker de ressursene vi har i dag best mulig,
slik f.eks. økonomen Helle Stensbak skriver i
Dagbladet 15. februar. Hadde økonomene hatt rett hadde vi aldri kommet oss ut
av steinalderen.
Det stillestående i rådende økonomisk teori skyldes likevektspunktet.
Likevektspunktet er økonomens G-punkt: Et sted han har hørt om, og drømmer om å
finne, men aldri har sett eller funnet i virkeligheten. Likevekt er målet for
ethvert samfunn og enhver bransje. Punktet er definert som en meget
virkelighetsfjern situasjon hvor alle bedrifter i en bransje produserer helt
identiske produkter (det eksisterer altså ikke utvalg eller variasjon i
likevekt), produktene endrer seg ikke i det hele tatt (det er altså ikke
produktutvikling i likevekt), og hvor hver bedrift får solgt alt de vil til
nøyaktig samme pris (det er altså ingen insentiver til å sette ned prisen i
likevekt).
Ironien er at dette er nettopp det motsatte av det de fleste mener er
industriell utvikling i praksis. Likevel er det denne virkelighetsfjerne,
konstruerte situasjonen som ligger som basis i alle partielle
likevektsanalyser, og som store deler av norsk og utenlandsk økonomisk politikk
og næringspolitikk legger til grunn.
Og den forklarer beveggrunnen for Høyres stupide og monomane
konkurransepolitikk: Høyest mulig antall aktører (flyselskap, meierier,
dagligvarekjeder, bokhandler) som selger klin identiske produkter (den samme
flyreisen, den samme osten, den samme kneipen, den samme boka). Industrielt er
dette komplett uinteressant. En teknologipolitisk tilnærming til de samme
bransjene ville vært å jobbe fram utvalg, stimulere til teknologisk utvikling
og konkurranse mellom ulike måter å gjøre ting på, bidra til økt kvalitet. I de
aller mest sentrale økonomiske prosesser kan standard økonomisk teori fortelle
oss ingenting.
Mange økonomer vil være helt enig i at teorien deres ikke er perfekt, og
smiler gjerne overbærende med at dette er «svakheter som man selvsagt må være
klar over». Men går det an å smile overbærende over at nederste rad i korthuset
svikter? Normans sitat om en virkelighetsfjern teori er ikke
morsom – den er faglig fatal. Økonomifaget er en verdenskirke, bygget på et
fundament av sviktende forutsetninger, med ragende spir av livsfjerne dogmer,
isolert og frikoblet fra den virkeligheten faget var ment å skulle studere, men
hvis yppersteprester likevel ustoppelig får predikere og spre sin
virkelighetsfjerne høyrepolitikk. Ja, du har grunn
til å sove dårlig om natta.
Dagens økonomifag er en salig saus av tro, håp og høyrepolitikk.
Det er i beste fall en religion i skinnet til en vitenskap. Nyklassisk
teori er ikke bare svak – den forteller oss absolutt ingenting om hvordan ting
henger sammen i økonomien, om hva som skaper økonomisk vekst og utvikling, om
faktorene bak industrielle utviklings- og endringsprosesser, om hvordan vekst
og velferd oppstår, om hvorfor noen land er rike og andre fattige, og hvilke
strategiske og politiske veivalg land står overfor
med hensyn til økonomisk utvikling.
Økonomifaget er klart for en radikal omlegging.
Støtteliteratur:
Den Store svindelen
Det
endelige farvel til gjelds og renteslaveriet. og #
The how and Why
of economy
En oversiktlig,
grei, nøktern og balansert nettside om de skjulte makthavere
Per-Aslak Ertresvåg: Den ubekvemme siden
The
other canon. Den andre måten å se økonomien på. Dette er
hederlige måter å betrakte tingene på, men innenfor den kap. modell.
Epistel nr.2: Jødisk
verdensherredømme.
Garry Allen: Pengemanipulatorene. Litt historie om
opprettingen av The Federal Reserve System
Det Skjulte Tyranni
Judicial
Inc. Mye godt stoff til avfjotningen
Radio Islam
To videoer med oversikt over pengefyrstenes historie.
The Moneymasters - video1
The Moneymasters - video2