Om fylgja som verneånd og følgeånd i norrøn mytologi , religion og litteratur.
vth
I. Det språklige innholdet i substantivet fylgja.
IV. Litterær analyse av kvinnefylgjemotivene
V. Utviklingen av fylgjetrua fra norrøn til nyere tid.
VI Tyding av de sentrale symboler
I de bedre kretser sysselsetter man seg for tiden med å gå på engleskole og lære seg å omgås sin skytsengel. Om det er én eller flere av dem pro pers., er vi usikre på. Man er heller ikke ukjent med å kommuniserer med de døde, men det bedyres at man ikke dyrker den idretten på engleskolen.
Det slår oss at både lærere og elever her neppe kan tilhøre kristendommen, da skytsengler er ukjent innen nevnte religion, og plaging av døde er strengt forbudt i bibelen. Trolig har vi å gjøre med hva man kaller en New Age-religion. Den slags er visst mye utbredt i Amerika, men er vel nå også kommet til Norge i rikelig mon, etter hva vi forstår.
Men det streifer oss jo at man ikke hadde trengt å dra over hav og land for å finne slikt å tro på og å befatte seg med. Den slags hadde og har vi da knapt for lite av her heime i røysa. I den norrøne mytologien, i den gamle åsatrua og i folketrua ellers, er det rikelig med verneånder, og dauinger er det ingen mangel på, så hvorfor man ikke kan klare seg med det hjemlige tilfanget, er oss en gåte.
Vi er dog falt i tanker om at det kanskje kan være mangel på alminnelig folkeopplysning som her har avstedkommet uvitenhet og fremmedgjøring. Og om så er tilfelle, har vi bestemt oss for å gjøre noe med det, men vi vil begrense oss til utgreiing om kun fenomenet fylgja; dauinger generelt vil bli vel omfattende. Vi har derfor pløyd gjennom en del av litteraturen på feltet, og resultatet finner man nedenfor. Som kilder vil vi nevne: Folke Strøm, Dag Strømbäck, P.A. Munch, M. Lagerheim, Hjalmar Falk, Turville – Petre, Jan de Vries, Alf Torp, Anne Holstmark og Leiv Heggstad. Men i særlig grad vil vi vise til Else Mundal. Vi tilstår å ha forsynt oss grovt fra hennes skrifter og synspunkter. Dette fordi vi har størst tiltro til henne som forsker og spesialist på vårt tema.
I. Det språklige innholdet i substantivet fylgja.
Substantivet fylgja må være avledet av verbet med samme form. Det er avledet av roten i verbet med suffikset -jōn. I norrøn tid har denne avledningen, andre avledninger av samme verbet og selve verbet fylgja det språklige innholdet som vi skal referere i det følgende.
De følgende tydningene er hentet fra Leiv Heggstad: Gamalnorsk ordbok.
I norrønt har substantivet fylgja disse betydningene;
følge, det å følge.
følge, lag.
etterløysen, etterbyrden, morkaka.
fylgja, vardyvle, vergeånd
støtte, hjelp
Vi har også flere substantiv som er avledet av samme verbet, fylgð f., fylgi n, fylgjandi m og fylgjari m.
Fylgð har disse betydningene:
fylgd, det å følge.
følge, lag, handgangne menn (vergevakt) som skal følge en høvding (holde følge)
støtte, hjelp.
Fygi har disse betydningene:
følge, lag
følge, støtte; innlegg, argumentasjon
Fylgjandi betyr følger; støtter.
Fylgjari betyr følger, følgesmann.
Verbet fylgja har i norrønt disse betydninger:
Følge, være med.
Følge, høre til.
Hjelpe , støtte, holde på, tale ens sak, støtte oppunder, holde noe oppe.
Følge etter, forfølge.
Følge, rette seg etter.
Legge seg etter, legge vinn på.
Holde, drive på med.
Trenge, drive på, klemme, legge åt.
Sitte inne med, ha.
Leve i frillelevned med, følge.
Som vi ser, har alle de avledete substantivene tydninger som etter innholdet står hverandre nær. Mest synes tydningene 3 og 4 under subst. Fylgja å stikke seg ut, men det er nok bare tilsynelatende. Ved første øyekast kan det se ut som om det bare er tydning 4 som har interesse i denne sammenhengen. Det er likevel all grunn til å være oppmerksom på tydning 3 og et mulig indre samband mellom de to tydningene.
Av verbets tydninger må tydning 1 være den primære i norrønt, for alle de andre tydningene kan avledes fra den. Tydningene 2 og 3 står svært nær den primære tydningen. Tydningene 4 – 9 står bare i visse sammenhenger i samband med prep. og adv., de har således fått en spesialisert tydning, og vi kan også av den grunn, ikke lete etter den primære tydningen av verbet der. Tydning 10 er også en spesialisert tydning av verbet, men sammenhengen med tydning 1 og 2 er klar.
Den etymologiske tyding av verbet er usikker. Alf Torp har dette forslaget: Maaske en avledning av germ. felhan i det bet. «følge» kan være utgået av «dække, beskytte.» Jan de Vries er inne på det samme:Man hat an die sippe von fela anknüpfen wollen; bed. ubergang «bedecken > beschützen> in jemands gefolge sein; recht unsicher.»
Når vi skal prøve å finne fram til hva som kan ligge i avledningen fylgja som substantiv, synes tydningene 1, 2 og 3 av verbet å være viktigst. Vi kan også ha et sideblikk til det språklige innholdet i fellhan, men sambandet mellom fylgja og fellhan er som sagt usikkert.
Avledningssuffikset -jōn ble brukt til å lage hunkjønnsord, og i norrøn tid er så godt som alle ōn-st. med underavdelingene wōn-st., jōn-st. og iōn-st. hunkjønnsord. Unnataket er noen ganske få mannsnavn. Men av dette kan man ikke bevise at det bak ordet fylgja gjømmer seg forestillinger om en kvinnelig skapning.
**
For å finne ut hva folk la i begrepet fylgja i norrøn tid, er det nødvendig å gå til den foreliggende litteratur som omhandler fenomenet. Vi kommer da til
Fornaldersogene
Kongesogene
Islendingasogene og
Kvadene.
Vi ser snart at det i særlig grad er snakk om to høyst forskjellige fylgjer; dyrefylgja og kvinnefylgja, men i svært sjeldne tilfeller kan det være snakk om fylgje av mann eller menn. Det kan også forekomme en blanding av dyrefylgje- og hugmotiv i tekstene.
Register over dyrefylgjemotivene
Rene dyrefylgjemotiv.
Islendingasoger: 11 stykker
Fornaldersoger: 6
Blandet dyrefylgje- og hugmotiv
Islendingasoger: 3 stykker
Fornaldersoger: 5
Kongesoger: 1
Register over nemningene til dyrefylgja
Rene dyrefylgje motiv.
Islendingasoger:
manna fylgjur(4), (manns) fylgja(1), fylgja (dauðafylgja)(1), fylgjur(1), manns fylgja(1),«..Þat mantu ætla,...at ek mun eiga hin bleika uxann» (1).
Fornaldersoger:
konunga fylgjur, ... «ok væri betr, at eigi ættir Þu Þann hjørtinn, ...» (1).
Blandet dyrefylgje- og hugmotiv:
Fornaldersoger
manna fylgjur(1), fylgja(1), fylgjur ... varga hug (1), fylgja ... ulfhugr(1).
De stedene der dyrefylgja ikke er nevnt med en eller annen nevning, er ikke tatt med, heller ikke stedene med blandet dyrefylgje-hugmotiv der bare hugir er nevnt. Unnataket fra dette er Vápnfirdinga saga og Søgubrot af nokrum fornkonúngum, k.2. Disse eksemplene er tatt med for å vise hvilket verb som er brukt for å skildre forholdet mellom mennesket og dyrefylgja. Det er verbet eiga som er nyttet, og det skulle tyde på at vi har å gjøre med en svært fast tilhørighet.
Gruppering av dyrefylgjemotivene.
Dyrefylgjemotivene kan deles inn i 3 hovedgrupper.
Dyrefylgjemotiv, gruppe 1. Dyrefylgjemotivet er et dødsvarsel .
Islendingasogene: (2 eksempler).
Dyrefylgjemotiv, gruppe 2. Dyrefylgjemotivet er et varsel om noe som vil hende i framtida.
Islendingasogene: (9).
Fornaldersoger: (10)
Dyrefylgjemotiv, gruppe 3. Dyrefylgjemotivet er et varsel om en potensiell fare.
Islendingasogene: (1).
Fornaldersoger: (1)
Motivene i gruppe 2 er som vi ser de dominerende. Det er liten forskjell på gruppe 1 og gruppe 2 når det gjelder funksjonen motivene har i handlingssammenhengen. Motivene i gruppe 2 kan også være dødsvarsel, men trenger ikke være det. I gruppe 1 viser fylgja seg for den som skal dø. Når motivene i gruppe 2 er dødsvarsel, er det en annen som i drøm # ser at fylgjene dør.
Fylgjedyrene til høvdinger
Islendingasoger:
Okse 7 eksempler
Bukk 1
Rev 1
Bjørn 3
Kvitbjørn 1
Svane 2
Ørn 2
Falk 1
Varg 1
Orm 1
Fornaldersoger:
Rev 2 eksempler
Bjørn 9
Kvitbjørn 7
Ørn 2
Falk 1
Galte 1
Varg 2
Hjort 2
Leopard 1
Drake 3
Orm 2
Løve 2
Rise 1
Fabelfugl 1
Kongesoger
Kvitbjørn 1 eksempel
Fylgjedyrene til en anonym flokk menn
Naut 2 eksempler
Ulver 7
Fugler 2
Hauker 1
Svin 1
Ulveflokkene som her er oppført som fylgjer, er egentlig manna hugir, ikke manna fylgjor, men da disse motivene er blitt blandet, og hugene har kommet inn på fylgjenes plass, er det naturlig å ta dem med i skjemaet.
I islendingasogene dominerer de rene dyrefylgjemotivene, mens det i fornaldersogene ofte er blandete dyrefylgje- og hugmotiv.
I hugmotivet viser den vonde tanken seg som en ulv (varg). Man kan selvsagt også ha ulver som fylgjedyr, men i de blandete dyrefylgje- hugmotivene går det fram av tydningen av drømmen at ulven er manna hugir mens de andre dyrene er manna fylgjor.
Dyrefylgjemotivene er oftest et drømmevarsel.
Folkloristisk analyse av dyrefylgja
For å forstå hva slags funksjon disse motivene har hatt i en litterær framstilling, er det nødvendig å sette seg inn i hvilke assosiasjoner slike fortellinger som de vi finner i den norrøne litteraturen, vekte hos det norrøne publikumet. En folkloristisk analyse må derfor gå foran den litterære.
1. Fylgjedyret er et dyr som i sin skapning og eller væremåte, synes å symbolisere karakteregenskaper hos mennesket.
Store høvdinger har enten en okse eller en bjørn som fylgjedyr. Også løve eller kvitbjørn. Småkårsfolk har smånaut. En listig og slu person kan ha en rev eller en orm som fylgje. Var mennesket grådig og grisk, kunne ulven være fylgjedyr.
I fornaldersogene står fylgjedyret gjerne som symbol for menneskets rang.
2. Fylgjedyret er en fast attributt ved mennesket som følger det fra vugge til grav.
Fylgjedyret kan altså ikke vise seg snart som ett dyr, snart som et annet.
3. Når fylgjedyret viser seg for ande enn eieren, skjer det normalt i drøm.
Synske mennesker kan også se andres fylgjer i våken tilstand:
«Mart berr nú fyrir augu,» sagdi hann; «ek sé margar fylgjur grimmligar óvina Gunnars, ...»
4.Når et fylgjedyr viser seg for eieren sin, er det et sikkert feigdartegn. Det kan skje både i våken tilstand og i drøm.
5. Fylgjedyret oppfører seg presis som eieren selv kommer til å oppføre seg på et litt senere tidspunkt . Når Øyolv i Ljósvetningasaga drømmer at en rød okse og en mannvond grastut i spissen for en stor nautflokk går mot ham, så kan han være sikker på at uvennene hans som eier disse fylgjedyrene, vil gjør det samme. Når Einar (samme saga) i en drøm ser denne oksen som oppfører seg nettopp slik han vet at broren, Gudmund den mektige, bruker å fare åt, og tilsist siger død om i husbondsetet, så vet han at broren er feig.
6. Fylgjedyret synes i de fleste henseender å være identisk med mennesket sitt. Det kommer til verden og forlater den sammen med mennesket sitt. Dette dyret deler lagnad med mennesket, og dør sammen med det , eller rettere sagt litt før. Det går foran mennesket gjennom livet. Dersom man i drøm såg et dødt eller døende fylgjedyr, så var dette et sikkert merke på at den som eide dyret, snart ville dø. Det var i denne tilstanden, når fylgjedyret var dødt, men mennesket levde, at en mann var bråfeig. En del av mennesket hadde alt gått over grensen fra livet til døden. Mennesket selv var i en grensetilstand på veg inn i en annen verden. Og i denne tilstanden avslørte folk seg ved å oppføre seg på en annen måte enn før. Den varsomme kunne bli uforsiktig og den modige redd. Av en høgst påfallende og uvanlig oppførsel kunne derfor omverdenen slutte at vedkommende person var feig.
7. Fylgjedyret er ikke verneånd; dette i motsetning til mange andre religioner og trosrester. I det minste finnes det ikke dekning for dette i litteraturen.
8. Fylgjedyret, slik vi finner det i den norrøne litteraturen, er fullstendig uten egen identitet og vilje.
Det og mennesket det det tilhører, er en uadskillelig helhet. Mennesket kan altså ikke ha noen innvirkning på fylgjedyret sitt, og dyret kan intet gjøre for mennesket. Den ene er bare som et speilbilde av det andre. Fylgjedyret sine handlinger er bare en refleks av det mennesket gjør.
Det er dermed ingen hjelp for en mann å ha et stort og kraftig fylgjedyr. Har han det, er det bare fordi han selv er stor og kraftig. Verneånder i norrøn tid er aldri dyr; de er alltid kvinner.
9. Forestillinger rundt dyrefylgja er opphavlig av religiøs karakter; men så seint som i det norrøne samfunnet har sammenhengen mellom religion og fylgjetru blitt brutt.
Dyrefylgja og sjeletru
10. Sjeletru og alter-ego-forestillinger er ord som ofte blir nyttet for å karakterisere forestillinger om at mennesket kan vise seg i en annen ham enn sitt menneskelige legeme. Ved siden av dyrefylgjemotivet har vi her hamferd- (sjamanisme) og hugmotivet. Omskapingsmotivet blir ikke tatt med i denne sammenhengen. Det viser likhet med dyrefylgjemotivet på den måten at omskapte mennesker kan vise seg som et dyr, men dyret er der ikke en personifisering av mennesket sin sjel. For å få plassert dyrefylgjemotivet i forhold til sjeletrua, trenger man bare ta med hamferd- og hugmotivet.
Hamferdmotivet
1. I Vatendølasaga, k.12, blir tre finner bedt om å dra fra Norge til Island for å utrette et ærend. Det går fram at vi her har med tradisjonell sjamanisme å gjøre.
Det går her ikke fram i hva slags ham finnene har dratt til Island.
2. I Kormáks saga, k.18, derimot, går det fram at en kvinne har sendt ut sjela si i skapning som en hval.
Hugmotivet
I Droplaugarsonar saga, k. 10, hører vi :
«... Dá runnu átjan vargar móti oss eða tuttugu, ok var einn miklu mestr ...»
Både dyret i hamferdmotivet, i hugmotivet og i dyrefylgjemotivet er menneskesjeler i dyreham, men det er store ulikheter mellom de tre motivene
A. Det første, Hamferdmotivet , er det eneste av disse som i norrøn tid ikke har mistet kontakten med den religionsform det hører til. Hamferd var og er en side ved sjamanismen. I norrøn tid var det særlig samene og trollkyndige som var tillagt denne evnen å sende sjelen sin ut i et bestemt oppdrag.
Her er det snakk om en aktiv utsending fra mennesket sin side. Gjennom en religiøs seremoni som setter mennesket i ekstase eller nærmest en form for bevisstløs tilstand, kan det bli i stand til å spalte seg i kropp og sjel. Kroppen ligger igjen som livløs, og sjela drar ut i den hammen som er best skikket til å utføre det aktuelle oppdraget. Tanken er at den delen som har sjela, har også livet. Dersom sjela ikke finner tilbake til mennesket, dør det. Det samme skjer om dyret blir drept. Blir dyret skadd, får mennesket en tilsvarende skade. Dyret i hamferd har antropomorfe drag, ofte går det fram at det har menneskets øyne. I hamferdmotivet er det tydelig at vi har å gjøre med levende dyr som representerer hele mennesket, og mennesket selv er satt ut av spillet mens dyret i hamferden er aktivt.
Det sjelsprinsippet hamferdmotivet bygger på, er at mennesket har ei kropssjel, og at denne sjela ved enkelte høver kan forlate kroppen og bli frisjel. Når det skjer, er kroppen uten sjel og derfor livløs.
B. I hugmotivet er det den vonde tanken (hugen) som viser seg i ulveham. Man kan kanskje si at mennesket også her spalter seg, men ikke i en kropp og ei sjel i ham som i hamferdsmotivet. Hugen er ikke utsendt ved en seremoni av religiøs karakter. Hugen viser seg når mennesket er i en viss sinnsstemning, men mennesket har ingen kontroll over hugen. Dette gjelder vel å merke bare de litterære hugmotiv der hugene viser seg som ulver. Den medvitende personifiserte tanke fantes nok også i norrøn tid som i nyere tids folketru, men har ikke gitt seg utslag i et stilisert litterært motiv.
Hugen kan heller ikke utrette noe for den han er utsendt fra. Det eneste som skjer er at den hugen er rettet mot , blir trøtt og gjerne sovner.
Dersom tanken var at sjela representerte livet, og bare den delen som har sjela, har liv, så representerer hugmotivet ei sjeletru som rekner med flere sjeler i mennesket. Hugen (tanken) er ei slik sjel som i visse høve kan dra ut fra mennesket, men i motsetning til hamferdmotivet er mennesket ikke satt ut av spillet, det er ikke en gang klar over at hugen har dratt ut i ham. På et annet område er det også ulikhet mellom hamferdmotivet og hugmotivet. Dyrene, ulvene, som representerer den vonde tanke, er av langt mindre bastant karakter enn dyrene i hamferden. Hugen kan hverken drepes eller drepe. Slik den er skildret i den norrøne litteraturen, er den en skyggeskapning som viser seg bare i drøm. Kanskje kan denne forskjellen mellom motivene komme av at hugmotivet har fjernet seg fra det religiøse grunnlaget.
C. Dyrefylgjemotivet viser likhet med begge de to omtalte motivene, men der er også tydelige forskjeller. I de to foregående motivene er det tale om et dyr som til visse tider blir utsendt eller går ut fra mennesket. Det er ikke tilfelle med dyrefylgja. Den er alltid ved siden av mennesket , selv om den til vanlig er usynlig. Dyrefylgja er ei ytre sjel som mennesket har i tillegg til kroppsjela.
Dyrefylgja, som hugen, kan ikke oppfattes som et virkelig levende dyr. Ho er en skyggeskapning i dyreham som fullstendig tilhører den immaterielle verden. Den kan ikke drepes eller såres. Den syner seg bare i drøm for eieren, for synske mennesker og for feige. Dyrefylgja synes å holde til utenfor mennesket sin aksjonsradius.
Det norrøne sjelsbegrepet.
11. Kanskje er det vill-ledende å snakke om sjeletro i denne sammenhengen. Begrepet sjel er så farget av kristne forestillinger, at selve ordet kan stille seg hindrende i veien for en tilegning av stoffet når ordet skal tillempes på et ikke-kristent materiale. I mangel av et bedre ord må sjel likevel brukes på det norrøne stoffet. Men det er viktig at man har klart for seg at det norrøne og det kristne sjelsbegrepet ikke tilsvarer hverandre.
Det kristne og det norrøne sjelsbegrepet samsvarer ikke med hverandre. Den kristne kirka fant ikke noe brukbart ord i norrønt som kunne dekke det kristne sjelsbegrepet, så til dette formålet innførte man derfor et et nytt ord, gn. sál, som ble lånt fra gammelengelsk sawol eller sawl.
Innenfor det norrøne har sjeletrua nøye samband med med begrepet hugr. Hugr betyr primært tanke. Forestillingen om en immateriell del av mennesket synes så ledes å være knyttet til menneskets vett og tenkeevne. Skal man snakke om sjel i norrøn betydning (sjel lik hug), blir begrepsinnholdet nesten identisk med tanke og vilje. Begrepet er nøye knyttet til menneskets bevisste jeg.
I det norrøne samfunnet var man kommet langt i retning av et enhetlig sjelsbegrep. Og hug kunne nok tjent til dette formålet om ikke kristendommen hadde kommet den naturlige utviklingen i forkjøpet.
12. Hamferd-, hug- og dyrefylgjemotivet kan altså ikke være representative for norrøn sjeletru. De gir ikke det inntrykk at en har med et enhetlig sjelsbegrep å gjøre. De tre motivene peker i hver sin retning og bygger på ulike sjelsprinsipp. Grunnen er at de er levende rester fra en periode som ligger forut for det norrøne samfunnet slik vi kjenner det.
Sammenhengen mellom dyrefylgje og etterbyrden
13. Etterbyrden var etter gammel folketru en del av mennesket, en slags åndelig tvillingbror. Den kunne i like høy grad som dyrefylgja fortjene betegnelsen alter ego.
Substantivet fylgja har, som vi så, også betydningen «etterbyrd». Etter det vi har sett av egenskapene som er tillagt dyrefylgja, passer det godt å se denne i samband med troen rundt etterbyrden. Det kan være den åndelige tvillingbroren som etterbyrden var, som vi finner igjen i dyrefylgja. Det felles trosinnholdet bak dyrefylgja og etterbyrden underbygger en slik teori, og navnefellesskapen peker i samme retning.
At det virkelig har vært en bevisst sammenheng mellom de to forestillingene, finner vi bevis for i den islandske folketru. Der forklarer man at mennesket kan ha ei fylgje i dyreskikkelse med at dette dyret har spist etterbyrden. Eller gått over den. Etter spisingen eller overgåingen blir altså et vanlig dyr fylgje. Denne forklaringen må vi forstå slik at det har blitt uforståelig at folk kan ha dyr som fylgje. Sammenhengen mellom etterbyrd og fylgje har vært klar, men ikke sammenhengen mellom etterbyrd og dyr – denne var på norrøn tid gått tapt, eller var uklar.
En smule litterær analyse at dyrefylgjemotivene
Sammenblanding av dyrefylgje- og hugmotiv.
14. I den norrøne litteraturen ser vi tidvis at det skjer en sammenblanding av dyrefylgje og hugmotiv, eks, Orvar Odds saga. Her ser fylgjedyret ut til å være både fylgjedyr og hug. Den vanlige sammenblandingen er at fylgjene og og hugene kommer i samme flokken. Høvdingene har hvert sitt fylgjedyr, og de andre har en hug (ulv) hver.
De fleste hugmotivene svarer til dyrefylgjemotivet i gruppe 2.
Sammenblandingen av disse to motivene kan bli forklart ved at trosbakgrunnen er blitt veikere. Men det kan også være en vekselvirkning her. Sammenblandinga i det litterære motivet kan ha vært med på å viske ut den opprinnelig ulike trosbakgrunnen.
Forfatteren har hatt valget mellom å nytte et fylgjemotiv eller et hugmotiv og er blitt fristet til å bruke begge. Dette forutsetter trolig at han ikke har det ulike trosgrunnlaget klart for seg, men dersom noe slikt først er gjort en gang, kan denne vekselvirkningen gripe om seg.
Det vi må holde klart for oss, er forskjellen mellom fylgje og hugr; det er helt forskjellige fenomener som normalt ikke skulle kunne opptre sammen.
Dyrefylgjemotivene og lagnadstematikken
15. Dyrefylgjemotivene i den norrøne litteraturen har den viktigste funksjonen på handlingsplanet, de er varsel om noe som vil komme til å hende. Dyrefylgjemotivene i gruppe 1 og 2 har også en funksjon i den tematiske sammenhengen.
Lagnadstematikken står sentralt i den norrøne diktinga, og dyrefylgjemotivet kan være med på å bygge opp og å framheve dette temaet. I nesten all norrøn litteratur finner vi et utpreget lagnadsbundet livssyn. Her kommer dyrefylgjemotivet inn på to måter. Motivet forteller for det første hva som vil komme til å hende ett eller flere mennesker i den næreste framtida, og spådommer om framtida gir i seg selv utrykk for et lagnadsbundet livssyn. Men i tillegg til dette gir dyrefylgjemotivet uttrykk for ei særlig streng form for lagnadstru som vi kan kalle dobbel lagnadsbinding. Det er ikke nok med at menneskets lagnad er fastlagt; ved siden av seg har det en skapning som er underlagt den samme lagnaden. Om mennesket skulle kjenne seg sterk nok til å trasse «ørlogin», så har det ingen sjanse til å få med seg sitt andre jeg, for mennesket har ingen kontroll over fylgjedyret sitt. Menneskets kamp mot lagnaden er tapt på forhånd fordi mennesket har en halvdel det ikke er herre over, nemlig fylgjedyret, og med dette umælende, viljesløse dyret må mennesket dele skjebne.
Dyrefylgjemotivet ikke bare understreker, men fordobler inntrykket av at lagnaden er ufravikelig. Mennesket må vandre gjennom livet i hælene på fylgjedyret sitt, og dette er styrt av lagnaden, og bare av lagnaden.
Oversikt over nemningene til kvinnefylgja.
Islendingasoger:
Disi, disir, åsynjenamn, in betri og in verri, fylgjor, kona, fylgjukona,ufriðar fylgior, kvinna fylgjor, draumkonur, draumkona, ættarfylgjor, ofriðarfylgjor, kona su, frændum, hamingja, fira dis,
Fornaldersoger:
Disir, fylgjur, kynfylgja, spådisir, hamingja,, konur.
Kongesoger:
Fylgjur, konur, disir, ... ljos er yfir honum skein ... ... hit bjarta ljos .., fylgjor, hamingjor, ... lios yfir honom ..., hamingja, ... fygiur ovin vara..., personen (fylgja )lyser, eller det skinner et lys over personen,
Andre soger:
Fylgjur, hamingja, kynfylgja.
Kvad:
Disir, hamingjor, hamingjur.
Hver nevning opptrer flere ganger innen hver gruppe.
Gruppering av kvinnefylgjemotivene.
Kvinnefylgjemotivet gruppe 1. Vardøgermotivet.
Islendingasogur:
4 stykker, flertall,, usynlige.
Fornaldersoger:
2 stykker, flertall, usynlige,
Kongesoger:
2 stykker; flertall og usynlig
Nevning: fylgjur (3), ufridar fylgjur(1), ovina fylgjur, ofridarfylgjur, disir, fylgjur ovina vaRa
Kvinnefylgjemotivet gruppe 2. Kvinnefylgja hjelper i strid eller skader uvennene til mennesket sitt.
Islendingasoger:
2 stykker; flertall, usynlige.
Fornaldersoger:
2 stykker, flertall, synlige; 1 stykker flertall, usynlig
Kvad:
3 stykker, flertall, usynlige.
Nevning: fylgjur(2), disir(6), spådisir(2),
Kvinnefylgjemotiv gruppe 3. Kvinnefylgja som hjelpende makt vet fødsel
Fornaldersoger:
1 stykker, flertall, usynlige.
Kvad:
1 stykker; flertall, usynlige. (Sigdrufumål, st. 9)
Nevning: disir.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 4. Kvinnefylgja som rådgiver og åpenbarer av framtiden.
Islendingasoger:
2 stykker; flertall, synlige: 1 stykk; entall, synlig
Fornaldersoger:
2 stykker; entall, synlige
Andre soger:
1 stykk; entall, synlig.
Nevning: Ættarfylgjur(1), draumkonur(1), kona su, er fylgt havdi deim frændum, kynfylgja(2, hamingja(1.).
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 5. Kvinnefylgja som bærer av lykken.
Idslendingasoger:
4 stykker, entall, usynlig.
Fornaldersoger:
2 stykker; flertall, usynlige.
Kongesoger:
1 stykk; entall, usynlig.
Andre soger:
2 stykker, flertall, usynlige; 2 stykker; entall, synlige.
Kvad:
1 stykk; flertall, synlige; 2 stykker; flertall, usynlige.
Nevning: kona(2); hamingja(3); fina dis; disir(2); fylgjur(2); kynfylgja; hamingjor(2); fylgjor(1).
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 6. Kvinnefylgja som dødsvarsel.
Islendingasoger:
2 stykker; entall, synlig. 1 stykk; flertall synlig.
Fornaldersoger:
1 stykk; flertall, synlig.
Kvad:
1 stykk:; flertall (?), usynlig(?).
Nevning: åsynje; disir(3); draumkona.
Sammenlikning av nemningene til dyrefylgja og kvinnefylgja.
16. Både dyrefylgja og kvinnefylgja kan kalles fylgja (pl. Fylgjur), men denne navnefellesskapen stikker ved nærmere ettersyn ikke så svært dypt. Når det gjelder dyrefylgja, er det sammensatte ordet mannsfygja (pl. mannafylgjur) langt vanligere enn det usammensatte fylgja. Andre ord enn fylgja og sammensetninger med det er ikke brukt om dyrefylgja.
Når det gjelder kvinnefylgja, har man i tillegg til det usammensatte fylgja, ofridarfylgja, ovinarfylgja, kynfylgja, og ættarfylgja, men i tillegg nevningene fylgjukona, draumkona, dis, spådis og hamingja. Tidvis blir ordet kona brukt som nevning for kvinnofylgja, men gjerne med et forklarende tillegg som gjør det klart hva slags kone det er tale om.
Dyrefylgja er kalla fylgja, mannsfylgja eller daudafylgja, det sist når ho er et dødsvarsel. I mannsfylgja og daudafylgja er fylgja grunnordet og det meningsbærende leddet, første leddet i sammensetningen står karakteriserende til fylgja.
I sammensetningene ofridarfylgja, ovinarfylgja, kynfylgja og ættarfylgja er også fylgja grunnordet. Her også er første ordet bare en karakteristikk av hva slags fylgjer det er. I sammensetningene fylgjukona, draumkona og spådis er det derimot kona og dis som er grunnordene, og disse nevningene kommer derfor i samme klasse som kona og dis. Her er grunnordet et ord som betyr «kvinne». Hva hamingja betyr er usikkert.
Det viser seg at dyrefylgja alltid er kallet ved det usammensatte ordet fylgja eller vet ord der fylgja er grunnordet. Når det gjelder kvinnefylgja, er de usammensatte ordene for kvinne, kone og dis, eller sammensetninger der disse er ordene er grunnord, vanligere enn det usammensatte fylgja, eller sammensetninger der fylgja er grunnordet.
At vi for kvinnefylgja også har andre ord som faktisk også er vanligere enn fylgja, kan kanskje tyde på at ordet fylgja primært er nevning for dyrefylgja, og at ordet har trengt inn i den andre forestillingskretsen fra dyrefylgja. På den andre siden har vi selve ordet fylgja som synes å være et indisium på at vi har med kvinnelige skapninger å gjøre.
Dette språklige problemet blir enklere dersom vi setter fylgja (dyrefylgja) i sammenheng med verbet fylgja. Substantivet fylgja er avledet av rota i verbet med suffikset -jōn, og denne avledningen ble brukt til å lage hokjønnsord. I de aller fleste tilfeller var det samsvar mellom grammatisk og naturlig kjønn. Det kan derfor synes merkelig i første omgang at okser og bjørner blir kalla fylgjur. Men dersom den primære betydningen er «etterbyrd», kan saken forklares.
Etterbyrden har ikke naturlig kjønn, og det skulle således ikke være noe i veien for å nevne den med et hokjønnsord, fylgja, dvs. det som følger eter barnet.
Som mennesket sitt alter ego måtte selvsakt etterbyrden få samme kjønn som mennesket selv, og det forklarer at også dyr av hankjønn ble kalt fylgjur.
Kvinnefylgja og dyrefylgja har svært lite til felles bortsett fra at de er usynlige skapninger ved menneskets side. Skal et ord vandre fra en forestillingskrets til en annen, er det en forutsetning at de to forestillingskretsene har minst et tangeringspunkt. Bortsett fra den lille likheten som alt er nevnt, har dyrefylgja og kvinnefylgja en felles funksjon. Dyrefylgjemotivene i gruppe 2 – og kanskje 3 – varsler at noen kommer, det samme gjelder kvinnefylgjemotivene i gruppe 1. Det viser seg at det nettopp er her, der kvinnefylgja har vardøgerfunksjonen, at nevningen fylgja er mest gjennomført.
Dette kan tyde på at nevningen fylgja har trengt inn i kvinnefylgjeforestillingen fra dyrefylgja gjennom dette tangeringspunktet, vardøgermotivet. Selve ordet fylgja - -jōn-avledning som gir assosiasjoner til et kvinnelig vesen – kan lette denne overgangen. Dessuten har verbet fylgja tydninger som ville gjøre det lett for avledningen fylgja å feste seg i den nye forestillingskretsen. I tydningen «følge» med sidetydingen «hjelpe» fant kvinnefylgja et ord som ble dekkende for den funksjonen den hadde.
Sammenlikning av nevningene til kvinnefylgja
i de forskjellige litteraturgrenene.
17. I islendingasogene er fylgjor og nevninger der kona/konur er grunnordet mye brukt. Det mest interessante å legge merke til her, er at ordet dis ikke er brukt i prosatekstene, men derimot i poesien. I Gisle Surssons saga er samme kvinne kalt draumkona i prosateksten, men dis i ei strofe. Og i Viga-Glums saga er kvinnen som er kalt hamingja i prosateksten, kalt fira dis i ei strofe.
I fornaldersogene er dis og sammensetninger med dis dominerende både i prosatekst og poesi. Fornaldersogene ble nedskrevet senere enn islendingasogene. Det kan trolig sies om disse to litteraturgrenene at den siste er realistisk mens den første er utslag av en mer romantisk åndsretning. Denne språkbruken der dis ble foretrekt for fylgja, kan ses som utslag av en bevisst arkaiserende romantisk tendens.
Mellom kongesogene er det bare noen få soger som er representerte. Her er hamingja den dominerende nevninga for kvinnefylgja. Hva hamingja betyr, vet vi egentlig ikke, men i norrøn tid har nevningen fått betydningen «lykke». Vi kan derfor gå ut fra at hamingja er ei særlig god og lykkebringende fylgje. Den sterke konsentrasjonen av ordet hamingja om kvinnefylgjene i kongesogene kan man kanskje forklare med at i de fleste av disse tilfellene er det tale om fylgjene til kristningskongen Olav Trygvason.
I kvad er ordet dis dominerende, nesten enerådende. Hamingja ser og ut til å være akseptabelt i poesien, fylgja derimot ikke.. Ordet fylgja er benyttet en gang, men karakteristisk nok ikke i ei strofe, men i en prosatekst som står forklarende til ei strofe.
Sammenlikning av motivgruppene.
18. Nevningene for kvinnefylgja varierer fra motivgruppe til motivgruppe, og fylgjene opptrer på ulik måte og med ulik funksjon fra gruppe til gruppe.
I gruppe 1 er fylgjene usynlige og opptrer i flokk. Om de er fiendtlige, gir deg seg til kjenne med atsókn; den fiendskapen er retta mot, blir trøtt og sovner. Den vanlige nevningen her er fylgja og sammensetningene ofridar- og ovinarfylgja. Det ene eksemplet på disir er fra ei fornaldersoge.
I gruppe 2 er er det også vanlig at fylgjene er usynlige og opptrer i flokk. I islendingasogene blir fylgjene kalt fylgjur, disir eller spådisir i fornaldersogene og selvsagt disir i kvadene. Vi finner her tilfellene at fylgjene gir hjelp ved å få fienden til å falle. Vonde diser – fiendens fylgjer - kan lokke mennesket til ukloke avgjørelser (Hamdismål).
Motivene i gruppe 3 har det felles med 1 og 2 at fylgjene er usynlige og opptrer i flokk. Eksemplene finnes i strofer, og nevningen er derfor disir. Funksjonen kvinnefylgja har her , å hjelpe til ved en fødsel, er også tillagt nornene. Disse kvinnelige skapningene må ikke forveksles med de nornene Snorre forteller om i Gylfaginning som kommer til hvert barn som blir født for å gi det lagnad, men her er vi tydeligvis inne på et område der det er vanskelig å dra skille mellom fylgjer og norner.
I gruppe 4 er fylgjene synlige og viser seg for mennesket. Navnene ættarfylgjur og kynfylgjur understreker at dette er fylgjer som hører ætta til. Det samme går fram av sammenhengen der slike sammenhenger ikke er brukt.
I gruppe 5 skiller motivene seg ikke vesentlig fra motivene i gruppe 4. Her kan det også gå frem at fylgja (fylgjene) tilhører ætta mer enn enskidmennesket.. Det er for så vidt felles for alle motivgruppene, men noen motivgrupper framhever dette draget mer enn andre. Fylgjene kan opptre i flokk eller alene. De kan være synlige eller usynlige. Det viser seg at når det gjelder islendingesogene, er fylgjene i denne motivgruppen synlige, og de viser seg alene, for resten av litteraturen er det motsatte vanlig. Dette kan kanskje tyde på at forfatterne av islendingesogene bevisst og med et kunstnerlig siktemål har prøvd å gjøre så mye som mulig ut av dette motivet. Siden disse fylgjene er bærere av lykken, er det naturlig at nemningen hamingja dominerer i denne motivgruppen.
Disse fylgjemotivene streker under at lykken vil være med mennesket dersom det blir sakt at fylgjene (fylgja) vil være med det. Det samme er tilfelle dersom fylgjene kommer til et menneske. Men det motsatte er tilfelle dersom fylgjene går sin veg, forlater mennesket sitt, eller det blir sagt at de er «døde», dvs. døde eller uvirksomme, gagnløse, for mennesket sitt.
Fylgja kan forlate mennesket sitt om ho ikke trives sammen med det, og for slektsfylgjene gjelder at de kan søke seg til en annen i slekten.
I enkelte tekster er antallet fylgjer satt til 9 for hvert menneske. Tapet av en av disse fylgjene er nokk til å minke lykken.
Motivene i gruppe 6 er dødsvarsel. Når kvinnefylgja er dødsvarsel, rir ho den grå dødshesten, eller ho byr mennesket heim til seg. I disse motivene er fylgja derfor alltid synlig. Nevningen er disir, men siden de fleste av disse motivene står i strofer, kan annen nevning ikke ventes.
I denne funksjonen nærmer fylgjene seg til valkyrjene. Det kan derfor tidvis være vanskelig å si om vi har med fylgjer eller valkyrjer å gjøre. Men disene hører til mennesket, er menneskets diser, mens valkyrjene tilhører Odin.
«Heim bjoða mèr dísir» er mest trolig et uttrykk som forteller at det er slektsfylgjene som varsler menneskets død, men drag fra valkyrjene er også tydelig.
Sammenlikning av kvinnefylgjemotivene
i de ulike litteraturgrenene.
19. Som det går fram av oversikten, har kvinnefylgjemotivene en større plass i litteraturen enn dyrefylgjemotivene.
Ingen av litteraturgrenene dominerer noen av de 6 motivgruppene. Gruppe 2 har dog en svak tendens til å ha mange motiv fra fornaldersogene.
De synlige kvinnefylgjene i islendingesogene blir gjerne beskrevet mer i detalj enn i resten av litteraturen. Her i islendingesogene opptrer også kvinnefylgjene mer alene enn i resten av litteraturen.
Forholdet mellom kvinnefylgja og disene
20. Vi har sett at kvinnefylgja ofte er kall dis i kildene. Det synes derfor opplagt at i de motiv som er tatt med her, har vi å gjøre med det samme kvinnelige vesenet både der ho er kalt fylgja og der ho er kalt dis; for ordet dis er ikke knyttet til kvinnefylgja i visse situasjoner, men heller til visse grener av litteraturen, kvadene og fornaldersogene.
Tesen om dette problemet blir da at kvinnefylgja hører heime i samme gruppe som norner og valkyrjer. Dis er et fellesnavn for alle overnaturlige kvinnelige vesen, og ordet har en poetisk klang. Skal man i norrøn tid snakke om en forskjell mellom kvinnefylgjer og diser, så er forskjellen den at ordet dis har en videre betydning fordi det er et fellesnavn. Den viktigste forskjellen mellom de to ordene er likevel ikke en forskjell i innhold, men en stilistisk forskjell.
Substantivet dis (pl. disir) er språklig satt i sammenheng med det fornindiske dhisanas, - brukt om kvinnelige fruktbarhetsguddommer. Ordet finnes også i de andre germanske språkene, i g. sax. i formen ides og i g.ht. i formen itis, her brukt særlig om kvinnelige vesen som ble påkalt før strid. I g.eng. finnes ordet i formen ides; her er ordet også brukt om vanlig kvinne.
21. Flere forskere har skrevet om forholdet mellom fylgjene og disene.
Folke Strøm er inne på dette problemet i avhandlingen «Diser, norner og valkyrjer». Etter hans syn, slik det kommer fram der, har disene , nornene og valkyrjene et indre genetisk samband, mens kvinnefylgja står utenfor. Den ætter fra sjeletruforestillinger og har således et helt annet opphav enn disene, selv om ho ofte blir sammenblandet med disse:
Nær i undantaksfall fylgjan uppfattas som ett väsen i kvinnogestalt, en fygjukona, rør det sig om en sekundær samanflytning av i grunden helt olikartade ideer.
Folke Ström er inne på dette problemet også i verket Nordisk hedendom. Valkyrjene er etter hans syn spesialiserte diser som har til oppgave å velge ut de som skal falle i strid, nornene er spesialiserte diser som har til oppgave å gi lagnad. Samtidig er åsynjene diser. I tillegg til disse finnes det mer uspesialiserte diser som nærmest kan defineres som verneånder for den enkelte ætta, men disse er vel og merke ikke identiske med kvinnefylgja slik vi finner henne i norrøn litteratur. Ho er et sekundært blandingsprodukt av dise og dyrefylgje.
Folke Ström stør seg i denne oppfatningen på Dag Strømbäck og det synet han gir uttrykk for i avhandlingen Tidrand och diserna.
Begge disse forskerne mener at kvinnefylgja har grunnlaget sitt i de samme forestillingene som dyrefylgja. Disene er vesensforskjellig fra fylgjene, men en gren av fylgjene er i ferd med å utvikle seg i retning av disene, derfor er fylgjene og disene blandet sammen i de norrøne kildene.
P.A. Munch er inne på forholdet mellom disene og de andre gruppene av kvinnelige vesener i Norrøne gude- og heltesagn:
Med et felles navn kalles valkyrjer, norner, hamingjer, fylgjer, undertiden også enkelte gudinner, særlig Frøya, til sammen diser. Dis (flertall disir) er egentlig vist nok navn på en egen gudeflokk.
Anne Holtsmark, som har revidert P.A. Munch: Norrøne gude og heltesagn, sier følgende i en fotnote:
Felles for de fire arter av kvinnelige overnaturlige vesener, norner, fylgjer, hamingjer og valkyrjer er at de har ingen kultus, kan ikke reknes som guder.
Det har derimot disene.
Turvill-Petre har skrevet om forholdet mellom fylgjene og disene i sitt verk Myth and religion of the north:
Dis and fylgja might both be translated loosley as «gardian spirit, attendant,» but some of the texts in which they are mentioned reweal fundamental differences betveen them.
En av disse fundamentale ulikskapene er nettopp det samme som Anne Holtsmark har pekt på; disene er gjenstand for kult, fylgjene ikke. Turville -Petre knytter ordet fylgja til tydingen «etterbyrd», og han skiller ikke prinsipielt mellom dyrefylgja og kvinnefylgja, , og derfor kommer kvinnefylgja inn under sjeletroforestillingene. Han sier om fylgjene at «They stood in closer relation to man than the disir and, in origin, they were part of him.»
Jan de Vries har stort sett det samme synet som de andre forskerne det har vært referert til her. Han går med på at fylgjetrua i norrøn tid ikke er ei ensartet forestilling, og at det er sannsynlig at den ikke har vokst fram fra en kilde. Men han skiller ikke prinsipielt mellom dyrefylgja og kvinnefylgja, selv om han går med på at «Die Verbindung zwischen einem Menschen und seiner Manifestation ist hier anderer Art;...» Han gjør både dyrefylgja og kvinnefylgja til skytsvesen og uttrykk for personligheten, og han jamfører fylgja med den romerske genius.
Disene derimot jamfører Jan de Vries med de romerske matronae. Disene kan nærme seg til fylgjene, men han gjør dem ikke identiske. Egenarten deres er så utvisket «dass man sogar von einem Sammelnamen fyr übernatürliche Wesen hat reden können ...» Men «Jedenfalls varen es weiblich Wesen , die einen kult gehabt haben ...»
Alle disse forskerne er enige om at fylgjene og disene ikke er identiske, selv om det ser ut som ordene i visse tilfeller kan brukes som to synonyme ord. Kvinnefylgja hører opphavlig heime i samme gruppa som dyrefylgja, og disene står i ei særstilling fordi de er gjenstand for kult.
Bruken av ordet dis i de norrøne kildene.
22. Går vi til den første forskeren på dette området, Snorre Sturlason, så viser det seg at han ikke omtaler disene i sin norrøne gudelære - «Gylfaginning». Dette er svært mistenkelig, og det gjør det vanskelig å etablere disene som en egen flokk kvinnelige vesen i norrøn tid
I litteraturen er ordet brukt, som P. A. Munch påpeker, om både valkyrjer, norner, hamingjer, fylgjer og åsynjer. I poetisk språk kan dis også stå for kvinne. Ordet finnes i sammensetningen spádis, som er et ord for kvinnefylgje, og dis er siste leddet i mange kvinnenavn. Og kan også stå for kvinnenavn alene. I yngre islandsk finnes ordet landdisir, som synes å være kvinnelig landvetter.
Dis blir også nyttet i den kristne diktingen.
23. Ordet dis er, som det går fram av oversikten, og som det før er nevnt, knyttet til visse grener av litteraturen; fornaldersogene og kvadene. Dette taler imot at disene er en egen gruppe, kildematerialet peker heller i den retning at vi har å gjøre med en stilistisk forskjell. Særlig bruken av ordet dis i kvadene underbygger denne teorien.
Folke Strøm har påpekt at fylgjene ikke er nemt i kvadene. Han synes å ta det som et indisium på at fylgjer i kvinneskapning er et unntak og i alle fall et sekundært blandingsprodukt uten sikkert fotfeste i kildene. Det som Folke Strøm har lagt merke til, er for så vidt rett dersom vi sier at fylgjene aldri er nemt med ordet fylgja i kvadene. Men det er verdt å legge merke til at der ordet fylgja (eller andre ord for kvinnefylgja) er brukt i prosateksten, er ordet dis brukt om den samme kvinnen når hun blir nevnt i en strofe. Eksempel på dette har vi i Viga-Glums saga og i Gisla saga Surssonar.
Nærmest et motsatt fenomen, men som forteller presis det samme, finner vi døme på «Helgekvida Hjørvardssonar». Der er ordet fylgja brukt i et prosastykke som står forklarende til en strofe.
At ordet fylgja ikke finnes i kvadene, forteller, etter vår mening, ingen ting om utbredningen og styrken til forestillingen , men kort og godt at fylgja er et prosaisk ord som ikke kan brukes i et kvad, der må fylgja erstattes med det poetiske dis.
Substantivet fylgja i kvinnefylgjeforestillingen.
24.Vi er helt enige med Folke Strøm når han sier at nornene og valkyrjene er spesialiserte diser, men vi vil poengtere at disene i en periode før den norrøne var en egen gruppe, de er det ikke lenger i norrøn tid. Da har denne opphavlige gruppen delt seg i flokker av mer eller mindre spesialiserte diser, og de nye flokkene har fått egne navn. Vi tror også at kvinnefylgja hører heime i denne kretsen av mer eller mindre spesialiserte diser. Det eneste hun kan ha fra dyrefylgja , er navnet.
Denne navnovergangen kan ha gått omtrent slik for seg: Da denne spaltinga fant sted, trulig som følge av et stigende kulturnivå, så fikk de spesialiserte disene nye navn, samtidig som det gamle navnet , dis, fremdeles kunne nyttes. Det har også blitt bruk for et navn på de disene som var igjen da norner, valkyrjer og kanskje åsynjer var fraskilt. Disse disene – som vi holder for å være identiske med kvinnefylgja – har sikkert fått den spesialiserte funksjonen å være verneånd mer enn før. Men en må kunne si at de er mindre spesialisert enn nornene og valkyrjene. Det fantes en skapning som var knyttet til det enskilte mennesket, fylgja i dyreskapning. Den lille likheten som fantes mellom (dyre) fylgja og disene – usynlig skapning som fulgte mennesket, og den felles funksjonen vardøger – kan ha ført til at ordet fylgja i mangel av noe bedre ble tatt opp og nyttet om en gren av disene etter at spaltinga i norner, valkyrjer og kanskje åsynjer, og vi vil vil legge til kvinnefylgjer, var fullført. Spørsmålet er om kvinnefylgja sammen med navnet overtok egenskaper fra dyrefylgja. Vi tror ikke det er tilfelle.
Sammenlikning av kvinnefylgja og dyrefylgja.
25. Folke Strøm holder det for sannsynlig at kvinnefylgja er et sekundært blandingsprodukt av den alderdommelige disetrua og alter-ego-forestillinger (dyrefylgja). Vi vil hevde at navnet fylgja alene
er det eneste som har vandret fra den ene forestillingskretsen til den andre. Dersom det var som Folke Strøm sier, måtte en vente å finne spor av alter-ego-forestillinger hos kvinnefylgja.
Skulle kvinnefylgja være alter ego på samme måten som dyrefylgja, så måtte hun på en eller annen måte komme til denne verden sammen med mennesket. Hun måtte være mennesket sin private «eiendom» og følge bare dette ene mennesket. Hun måtte alltid være å finne i nærheten av den hun fulgte og oppføre seg presis som personen uten egen identitet og vilje, og når eieren ble skadd eller døde, måtte det samme skje med fylgja.
Vi kan ikke se at noe av dette høver på kvinnefylgja. Hun har i høyeste grad egen identitet og vilje. Hun er ikke en del av personen som det umælende fylgjedyret, men tilhører en verden utenfor mennesket sin verden og kan derifra gripe inn og hjelpe mennesket sitt. Kvinnefylgja er på ingen måte et speilbilde av det mennesket hun følger, hun står fritt i forhold til dette og kan forlate det om hun vil. Kvinnefylgja kommer ikke til denne verden sammen med mennesket og dør ikke sammen med det, men synes å leve evig. Hun går fra fra ættledd til ættledd og er knyttet til ætta mer enn til enkeltmennesket. («Daudar disir» kan som alt nevnt ikke tas bokstavelig).
Konklusjonen på dette må bli at kvinnefylgja ingen ting har å gjøre med alter-ego-forestillinger. Kvinnefylgja og dyrefylgja er så ulike at en genetisk sammenheng mellom de to er vanskelig å få øye på.
Sammenlikning av kvinnefylgja, nornene og valkyrjene
26. Det viser seg derimot at kvinnefylgja har svært mye felles med nornene og valkyrjene. Kvinnefylgjemotivene, gruppe 3 og 6, viser at det er umulig å dra en skarp grense mellom dem. Egenskapene til valkyrjene og nornene finner man spor etter hos kvinnefylgja, og særlig nornene kan få en funksjon som minner mye om den typiske kvinnefylgjefunksjonen; verneånd for mennesket.
Denne likheten er mye lettere å forklare som genetisk sammenheng og rester fra et felles opphav enn som tilfeldig sammenblanding og lån.
Disene – et fellesnavn
27 Å regne med disene som en egen flokk guddommelige vesen i norrøn tid, vil føre ut i mange uløselige problemer. Det ville i tilfelle være særs påfallende at Snorre ikke nevnte denne gudeflokken i «Gylfaginning», særlig dersom de var så viktige at de var de eneste av de kvinnelige vesenene som var gjenstand for kult, slik som mange forskere har hevdet. Det synes ulogisk å støte norner og valkyrjer ned fra gudene og å opphøye disene på dette grunnlaget.
Vi vet at overnaturlige kvinnelige vesen som kalles disir, ble dyrket på store offentlige blot som diseblotet i Uppsala og på mindre private blot rundt om på gårdene. Så spørs det hvem som egentlig har vært dyrket på disse blotene. Er det en egen klasse av guddommelige vesen som Snorre har glemt i «Gylfaginning», eller er det kvinnelige vesen fra de høyeste gudinner ved de offentlige blotene til mer lavtstående vetter ved de private blotene?
Dersom en kan eliminere disene som en egen gruppe, blir mange problemer lettere å løse. Det kan man gjøre på den måten at man tolker dis som fellesnavn for alle kvinnelige vesen, men med en poetisk klang.
Da blir det lett å forstå hvorfor Snorre ikke nevnte disene, når disene som egen gruppe ikke finnes.
Det blir like ens lett å forklare at ordet dis kan brukes om alle kvinnelige vesen fra vanlige kvinner til de høgste gudinner. Når ordet dis er et fellesnavn og et poetisk ord for kvinne, kan det selvsagt settes inn for fylgje, hamingja, norne, valkyrje og åsynje og for vanlig kvinne i poetisk språk.
Diseblotene blir da blot der de dyrker kvinnelige guddommer eller vetter, og man trenger ikke regne med at det finnes en gruppe som har vert dyrket, mens andre som har synets vel så viktige i norrøn tid, har stått utenfor. Det er ikke så rart at man bruker fellesnevningen dis i disablot. Uttrykket er sikkert så gammelt at det skriver seg fra tiden før disene hadde delt seg i grupper. Dessuten er det parallelt med uttrykket «blóta goð». Goð er fellesnavn for alle gudene.
Dersom ordet dis skulle være nevning for en egen flokk hedenske guder, er det svært vanskelig å forstå at ordet dis kan overføres til kristen diktning og brukes om kvinnelige helgener, slik det er blitt gjort. Det måtte nærmest virke som gudsbespotting. Men dersom ordet bare er et poetisk ord for kvinne og kan brukes om alle overnaturlige kvinneskapninger, så kan ordet like gjerne nyttes om Jomfru Maria som om Frøya. Vi får da samme forhold ved dis som ved goð: det er et fellesnavn som ikke er fylt av hedenske forestillinger, og som derfor kan overføres til en ny religion.
Etter denne tolkingen av ordet dis, blir den tilsynelatende ustøheten i navnebruken mellom fylgja og dis ingen ustøhet lenger, men en variering mellom nesten synonyme ord, og valget av nevning er i det minste delvis bundet av hva slags litteratur motivet står i.
Forholdet mellom hamingja og kvinnefylgja.
30. Substantivet hamingja har i norrønt betydningene:
vardøger, foregna, fylgja
lykken
Hjalmar Falk har i artikkelen «sjelen i hedentroen» gitt en språklig tolking av substantivet hamingja. Han hevder at hamingja er «hamgengja, dvs en som går i (fremmed)ham» Falk setter hamingja i samband med sjeletroen , altså i klasse med dyrefylgja, ikke kvinnefylgja.
Senere forskning har stort sett bygd på denne tolkningen.
Jan de Vries godtar Falk med visse modifikasjoner:
Wenn wir das Wort hamingja aus einer älteren Form hamgengja erklären dürfen, so ist es gleichbedeutend mit hamhleypa; sie bezeichnen Leute, die ihren hamr gehen oder laufen lassen.
Men han kommer til at ordet hamingja kanskje har to utgangspunkt:
Die eine geht von hamr als «äussere Hülle der Seele, bes. Tiergestalt» aus und führt zu hamingja als die Fäigkeit, diesen hamr von sich ausgehen und auf andere einwirken zu lassen. Die andere aber hat hamr «Eihaut, Glückshaube» zum Ausgangspunkt; daraus komt danndieBedeutung «Gluck, mana», aber auch «Schutzgeist.»
Folke Strøm har festet seg ved dette siste utgangspunktet til de Vries. Han sier:
Segershuvan var i gammla tider ett i hög grad lyckobådande tecken, efterbørden uppfattades som mäniskans alter ego och skytsande. Förestälningen är för övrigt vida utbredd och med visshet urgammal. Från detta konkreta underlag har hamingjaidén utveklat sig och i Norden fått karaktären av ett spesifikt lyckobegrepp.
Turville-Petre påpeker at ordet hamingja er brukt liketydende med ordet fylgja. Språklig setter han ordet i forbindelse med hamr i betydningen hud, pels, skikkelse, som han sier unntaksvis kan tyde, «fetch», «dobbeltgjenger/verneånd».
Anne Holtsmark skriver i en kommentar til P.A. Munch: Norrøne gude- og heltesagn:
Hamingja er opprinnelig ham-gengia; den som går i ham, og med hamr menes her skikkelse, ytre utseende, skinn, pels. En hamingja er tenkt som en legemliggjørelse av et menneskes hugr; hug, tanke. Den «går i ham», og viser seg, utretter ting, men er vel egentlig ikke tenkt som et selvstendig vesen. Den kan anta dyreskikkelse, og den som har en hamingja er «hamram», kan sende den ut mot sin fiende, hvis man sårer eller dreper en hamingja, går det ut over dens eiermann som samtidig blir såret eller drept. En sterk hamingja er en lykke og slik kan ordet også komme til å bety «lykke».
Hjalmar Falk gir ordet hamingja en språklig tyding som setter det nesten identisk med hamhleypa; en som skifter ham.
Til det er å si at ordet hamingja i den norrøne litteraturen ikke er brukt slik at det er grunnlag for å sette det i samband med hamskifteforestillingene.
Det som Anne Holt skriver, finner vi heller ikke grunnlag for i kildene. Man har absolutt ikke grunnlag for å sette likhetstegn mellom hugr og hamingja. Man finner ikke bevis for at hamingja var tenkt å ha dyreskikkelse. Der ordet er brukt som et konkret, er det brukt identisk med kvinnefylgja. Hamingja-forestillingene blir ikke satt i samband med hamskiftetroene. Det går ikke fram av kildene at den som har ei hamingja, er hamram. Ordene hører til to forskjellige forestillingskretser. Det er sjela si i ham, ikke hamingja, man kan sende ut for å skade fiendene sine. Det er ikke nevnt noe sted i kildene at ei hamingja blir drept. Det som Anne Holtsmark her tillegger hamingja, hører til andre forestillingskretser.
Jan de Vries og Folke Strøm setter hamingja i samband med etterbyrden og alter-ego-forestillinger. De tar da første leddet i hamingja i betydningen etterbyrd. Men nå er det det å innvende mot denne tolkinga at ordet hamr har man ikke overlevert i norrønt eller nordisk språk i denne betydningen, men tydningen finnes i m.n.t. Selve utgangspunktet for denne tolkinga synes derfor noe usikkert, men man må vedgå at hamr har et slikt språklig innhold - «ham» («ytre kledning el. Skapning») -
at ordet kan ha betydd «etterbyrd», selv om denne tydning ikke er overlevert i norrøne kilder.
Etterbyrden ble oppfattet, sier Folke Strøm, som mennesket sitt alter ego og «skytsande». Vi har før sett at det er ting som tyder på at man må sette dyrefylgja i samband med etterbyrden. Dyrefylgja er mennesket sitt alter ego. Men på det norrøne området er hun ikke verneånd, i det minste ikke i den form hun er overlevert i norrøne kilder. Om hamingja har noe med alter-ego-forestillinger å gjøre, synes heller tvilsomt ut fra den funksjonen hun har i kildene, i alle fall dersom man med alter ego skal mene det samme her som i samband med dyrefylgja. Derimot er sambandet mellom hamingja og verneånd klart. Dette sambandet er også klart for kvinnefylgja sitt vedkommende. Faktum er at der hamingja blir nyttet som et konkret, blir ordet brukt som et synonym for kvinnefylgja.
Folke Strøm forsøker å knytte sammen de to forestillingskretsene – lykken og troen rundt etterbyrden. Han tar her utgangspunkt i seiershuve/seiersskjorte-troene. Dette var en del av fosterhinna som kunne ligge igjen på barnet etter fødselen. Var dette tilfellet, var det et svært godt tegn, et varsel om lykke for barnet. Men det spørs om ikke Folke Strøm har et svakt ledd i bevisføringen når han prøver å føre lykkeforestillingen som er knyttet til seiershuva, over på etterbyrden. Lykken som ligger i seiershuva, kommer ikke av ar at den er en del av fosterhinna, men av at dette er noe uvanlig i en avgjørende stund i livet; og av det uvanlige tok man gode eller vonde varsel. Til selve fosterhinna knytter ikke lykkeforestillingene seg.
Denne teorien bygger på et hypotetisk samband mellom ham og etterbyrd; seiershuveforestillingen blir presset mer enn det synes forsvarlig, når man setter likhetstegn mellom etterbyrd og seiershuve.
Den viktigste innvendingen mot denne teorien er likevel ikke det tvilsomme språklige utgangspunktet eller sammenknytningen mellom etterbyrd og seiershuve. Den viktigste innvendingen er at hamingja, slik den finnes i den norrøne litteraturen, ikke ser ut til å høre heime i den forestillingskretsen der den blir plassert etter denne tolkingen.
Dersom man ser hamingja sitt opphav i etterbyrden, burde man vente å finne ordet, når det blir brukt konkret, brukt på en slik måt at hvert menneske bare har ei hamingja. Slik er substantivet fylgja brukt når det gjelder dyrefylgja. For hamingja er ikke dette konsekvent gjennomført.
I den konkrete betydningen er substantivet hamingja snart brukt slik at hvert menneske har flere og snart slik at det bare har ei. Dette tilsvarer nøyaktig bruken av substantivet fylgja når det blir brukt om kvinnefylgja.
De forestillingene som knytter seg til hamingja , og bruken av substantivet, peker etter vår mening i den retning at man må prøve å finne opphavet til hamingja i de samme forestillingskretsene som den kvinnefylgja hører heime i. I alle fall er hamingja i norrøn tid å finne i forestillingskretsen diser, og det er lite rimelig å tro at ordet har vandret over fra dyrefylgja til kvinnefylgja, totalt skiftet karakter og ikke ikke etterlatt seg spor i den forestillingskretsen det kom fra.
Hamingja – Mater familias.
Når man knytter hamingja til kvinnefylgja, må man forkaste Falk sin tolking av ordet «hamingja , egentlig ham-gengja, dvs en som går i (fremmed) ham», dersom man skal ta ham i betydningen «dyreskikkelse» eller «personifisering av menneskets sjel». Av Falk sin artikkel går det klart fram at han mener hamingja er en personifisering av menneskets sjel, men ikke at ho nødvendigvis har dyreskikkelse. Falk har likevel blitt tolket i den retning.
Selve den språklige tolkinga av hamingja som opphavlig ham-gjengja kan vi godta også etter at man har knyttet hamingja til forestillingskretsen diser og gjort hamingja omtrent identisk med fylgjekone, som ikke har noe med sjeletro å gjøre.
Substantivet ham er overlevert i norske dialekter i betydningen gjenferd, og vi tror det er denne betydningen ham har i hamingja. Hamingja blir da gjenferdet til en død som går igjen. Det er døde forfedre som har blitt verneånder for ætta. Der hamingja er konkret, er det tale om en kvinneskapning, eller ordet er brukt identisk med fylgja elle dis. Man må derfor gå ut fra at det bare er kvinnelige forfedre som har blitt hamingjor.
Den vanligste tydingen av hamingja i norrøn tid er «lykke». Vi kan derfor gå ut fra at disse hamingjor har vært særlig gode og lykkebringende fylgjer. Det må derfor være en stor forskjell på disse gjengangerne , som har blitt verneånder for ætta, og draugene, som er det vanlige navnet på en gjenganger, og som er farlige og onde.
Hamingja i betydningen «lykke» er nesten enerådende i norrøn tid. I Heimskringla benytter Snorre ordet hamingja og sammensetninger med det omlag 25 ganger. Alle disse stedene er ordet nyttet som et abstrakt, og det skulle gi et klart bilde av hvor dominerende denne betydningen er. Men ordet er av og til brukt i faste sammenhenger som viser at det går tilbake på mer konkrete forestillinger. Slike faste ordlag er t.d. «treysta hamingju» og «senda hamingju við e-n».
I omsatt litteratur er også ordet hamingja benyttet for å gjengi det latinske fortuna, som både står for abstrakt «lykke» og er navn på lykkegudinnen Fortuna.
Det finnes i norrønt svært mange sammensetninger med hamingju- der hamingja betyr «lykke». Ordet i denne betydningen er så produktivt at det må ha hatt denne abstrakte betydningen i nokså lang tid før den litterære perioden. Det vil igjen si at substantivet hamingja i den konkrete betydningen er enda eldre. Vi kan sikkert regne med at hamingja har vært et synonym til dís før disene spaltet seg i flere flokker. Det ene ordet, dís, har trolig gått på utseendet, kvinneskapning; det andre ordet, hamingja, har gått på opphavet, døde kvinnelige forfedre. Når ordet fylgja kom inn og ble nyttet som et nytt synonym til dis og hamingja, kan grunnen ha vert at hamingja alt da var i ferd med å gå over fra et konkret til et abstrakt.
Grupper av kvinnefylgjemotiv
I den norrøne litteraturen synes kvinnefylgjemotivene å kunne deles inn i 6 grupper. De er som følger:
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 1. Vardøgermotivet.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 2. Kvinnefylgja hjelper i strid eller skader fiendene til mennesket sitt.
Av denne gruppen forstår vi at kvinnefylgja både kan hjelpe mennesket sitt direkte med nyttige, positive gjerninger, men hun kan også hjelpe indirekte ved å skade menneskets fiender.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 3. Kvinnefylgja som hjelpende makt ved fødsel.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 4. Kvinnefylgja som rådgiver og åpenbarer av framtida
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 5. Kvinnefylgja som bærer av lykken.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 6. Kvinnefylgja som dødsvarsel.
Folkloristisk analyse av kvinnefylgjemotivene
Det går fram av disse motivene at her er det tale om en kvinneskapning som er verneånd for ætta og særlig ættehøvdingen. Hvert menneske kan ha ei eller flere kvinnefylgjer. De synlige fylgjene har mennesket ei eller noen få av (2 - 3 – 9), av de usynlige en hel flokk.
Av og til er disse fylgjene beskrevet som kvinner. Der de blir kalt disir, er det også klart at vi har med kvinner å gjøre, for ordet dis har også betydningen «kvinne». Svært ofte er det ikke nevnt i kildene om vi har å gjøre med dyrefylgjer eller kvinnefylgjer, ofte er det bare tale om fylgja eller fylgjur, men en nærere analyse av de egenskapene som er tillagt disse fylgjene, vil vise hva slags fylgjer vi har i det aktuelle tilfellet.
Folke Strøm sier at fylgjene unntaksvis er skildret som kvinner, men det spørs om ikke denne gruppen av fylgjer er den vanligste i norrøn tid. Slik som vi har gruppert motivene, blir kvinnefylgjemotivene mer tallrike enn dyrefylgjemotivene, og vi vil gjerne grunngi denne grupperingen.
Der det er sagt at fylgjene er «hamingjusamligar» eller «máttugar», er det klart at vi har å gjøre med kvinnefylgjer og ikke dyrefylgjer, for dyrefylgjene har ingenting med lykkeforestillinger å gjøre, heller ikke kan de være «máttugar» siden de ikke kan utrette noe, men bare er et speilbilde av mennesket. Av samme grunn kan heller ikke de fylgjene som hjelper mennesket eller skader uvennene hans, være dyrefylgje, de må tilhøre kvinnefylgjene, selv om de ikke er skildret som kvinner. Som oftest opptrer disse anonyme fylgjene i flokker, slik at kvart menneske har flere fylgjer. Det er et godt bevis på at det her er tale om fylgjer som er vesensforskjellige fra dyrefylgjene. Dyrefylgjene er mennesket sir alter ego, og det kan man bare ha ett av.
Det er selvsagt vanskelig å vite hvordan folk tenkte seg fylgjene som opptrer i motivgrupper der de alltid er usynlige. At hvert menneske kan ha flere og at de kan hjelpe mennesket, peker mot at her har vi å gjøre med usynlige kvinnefylgjer. At det virkelig er slik, finner vi bevis for der disse usynlige fylgjene er kalt disir. Ordet betyr blant annet «kvinne», og det er også brukt om de synlige kvinnefylgjene, men det kunne aldri brukes om dyrefylgjer.
Det er tydelig at disse fylgjene er knyttet til ætta mer enn til det enkelte mennesket. Det syner seg på to måter. For det første går det ofte fram at kvinnefylgja er verneånd for flere i ætta. For det andre går kvinnefylgja i arv fra ættledd til ættledd. Når det mennesket dør som kvinnefylgja har tilhørt går
hun over til en annen i ætta, som dermed blir den nye ættehøvdingen. På dette punkt skiller kvinnefylgja seg skarpt fra dyrefylgja. Der dør fylgja sammen med mennesket.
Kvinnefylgja er knyttet til mennesket på en annen og løsere måte enn dyrefylgja. Dyrefylgja har ikke egen identitet, hun er en del av mennesket. Kvinnefylgja, derimot, er et selvstendig individ. Hun kan hjelpe mennesket eller vende seg fra det. Så lenge mennesket har hjelp av fylgjene, kan det rekne med at det vil gå godt. Den dagen fylgjene forlater det, er lykken borte. I og med at disse fylgjene er verneånder som kan hjelpe et mennesket eller ei ætta, er de også bærere av dette mennesket eller denne ætta si lykke.
Kvinnefylgja virker mer virkelig enn dyrefylgja. Det viser seg, som alt nevnt, i at hun er et selvstendig og handlende individ som viser seg for og taler med mennesket sitt. Denne forskjellen mellom de to fylgjene, gir seg også utslag i den måten de viser seg på. Dyrefylgja viser seg bare i drøm, for synske og for mennesket sitt like dør det dør. Kvinnefylgja viser seg også helst i drøm, men hun kan vise seg både for mennesket sitt og for andre mens disse er våkne. Døme på dette finnes det flere av. Disse fylgjene gir seg til kjenne for folk med overnaturlige evner, enten slik at de ser fylgjene, eller bare slik at de kan merke at de er til stedes.
Det ser ut til å ha vært alminnelig godtatt at dersom kvinnefylgja viser seg for mennesket sitt, så varsler det feigd.
Nils Lid skriver i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder: «Dersom ein i draum såg si eiga fylgje, var det eit varsel om at ein snart skulle døy». Eksemplet han bruker er kvinnefylgjemotivet i Hallfræðar saga Vandræðarskalds. Folke Strøm skriver i samme verket: «Varnande el. förebådande individens snara død uppenbarar sig kvinnof. vanligen i drømmen».
Hjalmar Falck skriver i artikkelen «sjelen i hedentroen»:
Skytsånden kan vise seg i drømme for den person som den tilhører, skjer det i våken tilstand, varsler det hans nær forestående død.
Med «skytsånd» mener Falk her både dyrefylgjer og kvinnefylgjer.
Dette stemmer ikke med kildematerialet. For det første har det ikke noe formål å skille mellom drøm og våken tilstand. Når dyrefylgja viser seg for mennesket sitt, er den dødsvarsel enten mennesket sover eller våker, og i de tilfellene der kvinnefylgja er dødsvarsel, er dødsvarslet like virkelig om mennesket får det i en drøm. For det andre trenger det slett ikke bety feigd om kvinnefylgja viser seg for mennesket sitt. Det er dyrefylgja, ikke kvinnefylgja som varsler død når ho viser seg for mennesket hun tilhører.
Når kvinnefylgja viser seg , er det som oftest av helt andre grunner enn for å varsle død.
Hun kommer ofte for å gi mennesket sitt råd om hva det skal gjøre. Når hun kommer i det ærendet, er det klart at hun må vise seg, men hun varsler ikke død. En annen ting er at hun som den allvitende representant fra en annen verden, kan la mennesket få vite at dersom det ikke følger rådene hennes, vil det føre til døden. Eksempel på dette finner vi blant annet i Vatnsdølasaga, k36 og i Draumr Torsteins Sidu-Hallssonar.
I første tilfellet berger mennesket livet fordi det følger rådet kvinnefylgja gir. I det andre tilfellet makter mennesket ikke å følge det rådet draumkonene gir, og blir drept. Kvinnefylgja kan også la mennesket få vite hvor lenge det har igjen å leve. Dette har vi eksempel på i Gisle saga Sursonar, k.
22.
Når kvinnefylgja kommer til et menneske og byr seg fram for det, er det også helt umulig at hun varsler død. Hun varsler i de tilfellene nærmest det motsatte, lykke og framgang. Eksempler på dette har vi i Viga-Glums saga, k.9.
Når kvinnefylgja derimot forlater mennesket, er det et varsel om at hun drar hjelp og lykke tilbake. Man må fra det øyeblikk være forberedt på at det vil gå vedkommende menneske dårlig, men heller ikke her varsler synet av kvinnefylgja død, bare motgang og dårlig lykke. En annen ting er at utgangen av dette blir døden. Mennesket er nå lykkeløst.
I flere skildringer av kvinnefylgja skinner det igjennom at mennesket kjenner fylgja si straks det ser henne. Man kaster bare et blikk på fylgja og kjenner henne. Ofte framgår det av replikkene at mennesket har sett fylgja før. Og dersom disse kvinnene hadde for vane å vise seg nå og da, er det selvsagt umulig at bare synet av dem varsler død.
Det er bare i ett tilfelle at synet av kvinnefylgja varsler feigd. Det er når hun rir den grå dødshesten og/eller byr mennesket heim til seg. (Se kvinnefylgje motivet i gruppe 6.) Det gjelder en etter måten liten del av kvinnefylgjemotivene.
Kvinnefylgja vandrer fra ættledd til ættledd, hun er et selvstendig individ som tilhører en verden utenfor mennesket og kan derfor ikke ha noen tilknytning til sjelevandringstro.
Også de fylgjene som er usynlige, er hjelpende makter. Etter kildene å dømme har troen vært at hvert menneske hadde en hel flokk av slike usynlige fylgjer. Det vanligste har nok vært å tenke seg at disse fylgjene holdt seg i nærheten av mennesket sitt, derfor kunne de få vardøgerfunksjon. Når en merket at fylgjene til et menneske var kommet til et sted, var det all grunn til å tro at mennesket selv var i nærheten. Dersom mennesket kom med ufred og fiendskap, gjorde fylgjene atsókn, dvs. de fikk mennesket som fiendskapet var rettet mot, til å sovne . På dette punkt er det likhet mellom hugen og kvinnefylgja. Denne likheten er uventet, en skulle heller ha ventet å finne samsvar mellom hugen og dyrefylgja, men dyrefylgja kommer ikke med åtsokn. Forklaringen på denne likheten kan være at både hugen , som er en personifisert fjernvirkning av mennesket sin bevisste eller ubevisste onde tanke, og kvinnefylgja, som er et selvstendig individ, er i stand til å utrette noe. Dyrefylgja har ikke denne evnen fordi hun hverken er et selvstendig individ eller er utsendt fra mennesket.
I vanskelige situasjoner kan mennesket be fylgjene om hjelp, og fylgjene vil straks innfinne seg. En reknet t.d. med at fylgjene var til stede som usynlige hjelpende makter når et barn blir født og når mennesket var i strid.
Den hjelpende funksjonen som fylgjene har, kan også arte seg slik at de skader fiendene til mennesket sitt. Dette gjør de på den måten at de får fienden til mennesket sitt til å snuble eller falle av hesten. Det var derfor et svært vondt varsel om noe slikt hendte. Det betydde at de fiendtlige disene, dvs. fienden sine diser, hadde fått overtaket, og at lykken derfor var borte. Uttrykket «fall er farar heill» har som funksjon å avverge et vondt varsel.
I motsetning til dyrefylgja trenger ikke kvinnefylgja alltid å være i nærheten av mennesket sitt. I Ljósvetningasaga, k.20 har vi et eksempel på at fylgjene til en mann på Romaferd, er igjen heime på Island og skader en uvenn til herren sin, og måten de gjør det på, er nettopp å la mannen falle av hesten.
Kvinnefylgja er med få unntak beskrevet som gode og hjelpende makter. Unntaket finnes i kristen litteratur der fylgjene kan få negativt fortegn fordi de blir tatt som representanter for det hedenske ættesamfunnet og hedendommen.
Ellers er kvinnefylgja ikke vond. Når hun forlater mennesket og gjør det lykkeløst, går hun over fra å være god til å være nøytral, og når hun kommer for å hente mennesket til dødsriket, er hun heller ikke skildret som et vondt vesen, hun er fremdeles skildret som menneskets gode fylgje som er sorgfull for at mennesket må dø.
Kvinnefylgja har altså fått tillagt seg svært ulike egenskaper. På den ene siden er hun mennesket si gode og hjelpende fylgje, på den andre siden er hun et dødsvesen som henter mennesket til dødsriket. Sammenliknet med valkyrjer og norner er hun lite spesialisert. Noe av det samme finner vi hos åsynjene. Frøya er samtidig fruktbarhetsgudinne og dødsgudinne.
Det er klart at her ligger en ambivalent holdning til kvinnefylgja latent. Når hun har den funksjonen å hente mennesket til dødsriket, kan hun lett bli oppfattet som et vondt vesen. Dette har likevel ikke skjedd, men vi finner i den norrøne litteraturen en grotesk kvinneskapning som viser seg før slag og mannefall. Dette motivet finner vi t.d. i Viga-Glums saga, k.21.
Jeg syntes jeg var plassert ute, og der så jeg to koner. De holdt et trau mellom seg, de nevnte steder på Hrisateig og de skvettet blod rundt helle herredet.
Samme motivet finner vi også i Laxdølasaga og i Heimskringla. Disse kvinnene er aldri kalt fylgja. I begge eksemplene fra Heimskringla er kvinnene kalt trollkona, og i eksemplene fra islendingsogene bare kona. Det er likevel grunn til å ta med denne kvinneskapningen, for likheten med den vonde draumkona i Gisle Sursons saga og med valkyrjene, slik de er skildret i Njåls saga, er slående.
Man må tenke seg at også disse groteske kvinneskapningene som viser seg før slag, har utviklet seg fra disene. Man kan ta dem som varianter av valkyrjene, men den funksjonen de har, finnes også hos kvinnefylgja, og disse kvinneskapningene kan ha skilt seg ut fordi det har vært en uvilje mot å tillegge kvinnefylgja negative egenskaper.
Opphavet til kvinnefylgja.
Opphavet til kvinnefylgja er ikke sikkert utgreid. Vi vil for det første føre henne tilbake til forestillingskretsen diser og ikke til sjeletru og alter-ego-forestillinger. Spørsmålet blir så på hvilket grunnlag disene har utviklet seg.
Når en sammenlikner troen rundt kvinnefylgja med troen rundt døde forfedre, viser det seg at her er så stor likhet at det er grunn til å undersøke om dette bare er tilfeldig ytre likhet, eller om her er et indre samband. Etter vårt syn er samsvaret her så stort at det må forklares som indre samband. Tesen blir da at disene (og dermed kvinnefylgja) har grunnlaget sitt i forfedredyrkningen, og teorien vil bli forsøkt grunngitt i det etterfølgende.
Både forfedrene og disene var i hedensk tid gjenstand for kult. Dette er i og for seg en ytre likhet som alene ikke kan fortelle oss noe om et indre samband; men når man holder denne ytre likheten sammen med samsvar på det funksjonelle området, blir dette en viktig detalj som gjør det naturlig å se de to kultene i sammenheng med hverandre.
Det var særlig høvdinger som ble dyrket etter døden. Konger kunne bli dyrket over et større område, men også de som sto lavere på rangstigen, ble gjenstand for kult. De ble dyrket heime på ættegardene av etterkommerne sine.
En parallell til dette finner vi i disedyrkingen. Vi har det store diseblotet i Uppsala, vi har merke etter lokal, men organisert dyrking av disene i de mange stedsnavn som har Dis- som første ledd i navnet, og vi har opplysninger om mindre diseblot omkring på gårdene.
Grunnen til at forfedrene ble dyrket, var at de skulle gi grøderikdom og vise seg som gode og hjelpende makter mot de som levde igjen.
Å vær verneånd for ætta er nettopp kvinnefylgja sin viktigste funksjon, og her har vi et felles drag for kvinnefylgja og de døde.
Eksempel på at døde forfedre kommer igjen med kvinnefylgja sin funksjon, å hjelpe, finn vi t.d. i Viga-Glums saga.
I Heimskringla kommer Olav den hellige til sønnen Magnus den gode, lover å være med ham i slaget mot vendene og råder ham å gå til slag når han hører klokkeklemt i lufta.
Der forfedrene slik viser seg i en drøm # og gir gode råd, har de nøyaktig samme funksjon som kvinnefylgja i gruppe 4 av kvinnefylgjemotivene.
Det er ikke uvanlig at kristningskongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson og andre helgener kan vise seg i drøm som hjelpende makter. Dette har forbilde i europeisk kristen litteratur, men dette motivet kan også ha forbilde i kvinnefylgje motivet. Det fyller i alle fall nøyaktig kvinnefylgjemotivet sin plass, og når vi ser hvem kvinnefylgja kan erstattes av – døde mennesker en kan be til, fordi de kan formidle guddommelig hjelp – så forteller det ikke så lite om kvinnefylgja sin karakter.
I den norrøne litteraturen finnes det også et eksempel på at et navngitt og for lenge siden dødt menneske har blitt kvinnefylgje. Gudrun Gjukadotter opptrer som kvinnefylgje i Sturlungasaga.
Vi kan også jamføre kvinnefylgja med Torgerd Holgabrud som skulle være stammor til ladejarlene. Hun ble dyrket som en guddom av ættingene sine, og formålet med denne dyrkinga var at hun skulle hjelpe dem. Hun har altså fått den typiske funksjonen til kvinnefylgja.
Både de døde og kvinnefylgjene har til oppgave å hente de som skal dø til dødsriket. At døde mennesker vender tilbake fra dødsriket for å hente de døde til seg, er kjent også fra nyere folketro.
Fra norrøn litteratur har vi flere eksempler på dette. Dersom døde mennesker viste seg i en slik skapning at en kunne se at de var døde, var dette et sikkert varsel om forstående død. Dersom de derimot viste seg i en slik skikkelse som de hadde da de levde, trengte de ikke varsle død.
I Svarfdølasaga har vi døme på at en som nettopp er død , kommer tilbake for å hente de levende og rir den samme grå dødshesten som kvinnefylgja når hun er dødsvarsel.. Dette motivet minner mye om den senere så kjente åsgårdsreia, dødsfølget som kommer hver lucinatt.
I Fostbrødrasaga kommer et helt følge av døde til synes like før to menn blir drept.
Den samme trua på at de døde kommer tilbake for å hente de levende, finner vi i flere islendingasoger.
Noen islendingasoger har gjort mye ut av dette motivet. I Eyrbyggja saga går hele flokker av døde igjen og gjør sitt beste for å få de levende over til seg, de dreper både folk og fe. Samme motivet finner vi i Grønnlendinga saga, i Erik raudes saga, Grettes saga og Sigmund Brestessons saga.
De døde har her same funksjon som valkyrjene, de groteske kvinneskikkelsene som viser seg før slag og kvinnefylgjene slik de viser seg i kvinnefylgjemotivene , gruppe 6; de henter de som skal dø.
Vi finner også forestillinger om at mennesket kommer til kvinnefylgja når de dør, og at mennesket da kommer heim. Når kvinnefylgjene kommer for å hente mennesket, kan dette si om dem: «heim bjóða mer disir». Den gode draumkona til Gisle i Gisle Surssons saga viser seg for Gisle i en drøm, byr han til seg, viser han rundt i heimen sin og sier til ham: «ok skaltu hingat fara , þá er þu andask, ...»
Vi har mange døme på at det norrøne mennesket regnet med å komme til fedrene sine når det døde. Dersom kvinnefylgja hører til mellom de henfarne forfedrene, skulle disse to synene på tilværet etter døden passe godt sammen. Og at kvinnefylgja faktisk er å finne mellom ætta sine døde, finner vi bevis for i Gisle Surssons saga, k.22.
Hamingja viser seg å være ei kvinnefylgje, og slik vi vil tyde ordet, betyr det «attergangar». Det blir dermed fullstendig samsvar mellom det språklige ord for kvinnefylgja, hamingja, og det trosgrunnlaget forestillingskretsen diser bygger på dersom man kan si at disene opphavlig er døde kvinnelige forfedre.
Vi har også en opplysning i den i den norrøne litteraturen som forteller at disene er døde kvinner. I Atlamál, st.28 står det:
Konor hvgdac daudar byþi þer bralliga
coma i nott hingat, til beckia sinna;
verit vart bvnar, ec qveþ aflima
vildi þic kiosa, orðnar þer dísir
Når vi holder denne strofen sammen med den tilsvarende prosateksten, Volsungasaga, k.35, er det klart at «Konor dauþar» er de samme som disene som er nevnt i slutten av strofen.
«Konor daudar» mener vi må tas bokstavelig; disene er døde kvinner. Når det er understreket nettopp her og ellers ikke, er det mulig at vi kan holde dette sammen med tilfellene der forfedrene er dødsvarsel. De kan da vise seg med et utseende som gjør det tydelig at de er dødninger. Det er mulig at kvinnefylgja i denne funksjonen – dødsvarsel – også kan opptre i dødningeham. Dersom denne tolkingen er rett, har vi her samsvar ikke bare i funksjon, men også i den minste detalj ved framvisnings-skikkelsen mellom døde forfedre og kvinnefylgja, når de er dødsvarsel.
«Konor dauþar» i «Atlamál», st.28 har blitt sidestilt med «Yðr munu dauðar/dísir allar» i Hálfs saga ok Hálfsrekka, k.15. Dette kan man etter vår mening ikke uten videre gjøre, men også denne opplysningen om disene stør teorien om at de opphavlig er døde kvinner.
Det er alt sagt at «Yðr munu dauðar/dísir allar» ikke kan tas bokstavelig. Ut i fra det vi ellers vet om disene, er det ikke rimelig å tenke seg at de er dødelige, særlig urimelig er det dersom man kan si at disene alt er døde kvinner.
«Yðr munu dauðar/dísir allar» betyr direkte oversatt: For dere er alle diser døde. Den rimeligste tolkingen ut fra sammenhengen er at disene ikke er til hjelp for dere lenger. Når man ser dette utsagnet i sammenheng med det som alt er sagt om sambandet mellom disene og døde forfedre, kan man legge en utvidet betydning i dette. Man kan tolke «Yðr munu dauðar/dísir allar» som: Disene deres har fått dødningeham – de vil hente dere til dødsriket.
At disene i en viss funksjon kan få dødningeham, er rimelig bare dersom de har samband med troen på de døde.
Opphavet til kvinnefylgja skulle etter dette synet være å finne i selve ætta. Sammenlikner vi med dyrefylgja, viser det seg at her er en viss konsekvens. Dyrefylgja som tilhører det enkelte mennesket, er egentlig en del av dette mennesket. Kvinnefylgja som tilhører ætta, er egentlig en del av ættesamfunnet.
Kvinnefylgja – matriarkatet.
Ætta sin verneånd er en kvinne. Dette er i seg selv interessant. Hvorfor er er ættefylgja en kvinne og ikke en mann? Nå finnes det rett nok en mannlig variant av kvinnefylgja. Stundom kan fylgja være kalt draumkona, og i den norrøne litteraturen finnes det også en draummaðr. Døme på dette har vi t.d. Rafnkels saga Freysgoða , k.1.
Ok eina nótt dreymði hann, at maðr kom at honum ok mælti: ...
At verneånden som viser seg i drøm, er en mannsperson, er likevel et rent unntak. Om dette er ei nyutvikling i norrøn tid, eller om det er en gammel variant, er vanskelig å si. Fylgjene er kvinner, og setter man fylgjetroen i samband med forfedrekult, så får man det interessante resultat at det er mater familias som har utviklet seg til ætta si gode verneånd. Spørsmålet blir så hvordan det skal tolkes.
Det norrøne samfunnet var et mannssamfunn, men selv i et mannssamfunn er det forståelig at de kvinnelige forfedrene får en slik posisjon. Det er ingenting i vegen for at kvinnen kan bli dyrket i et mannssamfunn, og viktigste funksjonen til kvinnefylgja – å være verneånd – høver kanskje best for mødrene i ætta enten samfunnet er farsstyrt eller morsstyrt.
Man kan likevel ikke se bort fra at det er nærliggende å tolke dette slik at disetrua viser tilbake til en samfunnsform som var mer matriarkalsk enn den vi har i norrøn tid.
IV. Litterær analyse av kvinnefylgjemotivene.
Funksjonen til kvinnefylgjemotivene.
Kvinnefylgjemotivene har flere ulike innbyrdes utforminger enn dyrefylgjemotivene, men trass i det, finnes det visse felles drag for alle kvinnefylgjemotivene også når det gjelder funksjon på handlingsplanet og funksjon i tematisk sammenheng.
Dyrefylgjemotivet hadde den viktigste funksjonen på handlingsplanet, det var først og fremst et varsel som skulle forberede publikum på det som skulle komme. I den tematiske sammenhengen hadde det bare en bifunksjon.
Med kvinnefylgja er det nærmest omvendt, her er funksjonen i den tematiske sammenhengen viktigst.
Kvinnefylgja har 3 funksjoner som litterært motiv:
Det kan gi et varsel om framtiden
Det kan gi forklaringen på ei hending som er vanskelig å forklare rasjonelt.
Det setter enkeltmennesket i relasjon til ættesamfunnet og usynlige makter.
Ikke alle kvinnefylgjemotivene trenger ha alle disse funksjonene, og selv om motivet har alle, kan den ene være mer dominerende enn den andre. De to første av disse funksjonene til kvinnefylgjemotivet virker på handlingsplanet ved å gjøre klart hva som skal skje (1), eller ved å forklare og knytte sammen episoder som følger etter hverandre (2).
Alle kvinnefylgjemotivene har den siste av disse funksjonene, og man må kunne si at dette i de fleste tilfeller er hovedfunksjonen til motivet. Her blir motivet brukt i en tematiske sammenheng, og det temaet det blir brukt til å bygge opp, er det som gir grunntonen i den norrøne litteraturen – individet som medlem i ættekollektivet og gjennom det forholdet til maktene.
Kvinnefylgjemotiv, Gruppe 1. Vardøgermotivet
I disse motivene er funksjon 1 den dominerende. Kvinnefylgja i denne gruppen har altså en funksjon som likner på den dyrefylgjemotivene i gruppe 2 og 3 har; det er et varsel om at noen kommer, det skaper spenning, samler interessen om noen få personer og dirigerer handlingen i en bestemt retning.
Det store skillet mellom dyrefylgjemotivene og kvinnefylgjemotivene i denne funksjonen viser seg i at kvinnefylgjemotivene forteller ikke noe om hva som vil hende når mennesket som fylgja varsler, er kommet. Alt vi får vite om framtiden i Olav Trygvasons saga, k..3 er: «munom ver her møta idag Hakoni Sigurdar s. Þvi at her ero nu komnar hans fylgiur.» Hadde dette vert dyrefylgjer, kunne man ha fått vite i detalj hva som ville kommet til å hende. Som varsel forteller kvinnefylgjemotivene i gruppe 1 mye mindre enn dyrefylgjemotivene. Derfor har heller ikke dette motivet den samme virkning på spenningsnivået som dyrefylgjemotivet i gruppe 2. Det kan føre til at interessen samler seg om visse personer, men det blir ikke skapt en forventning hos publikum om et visst mønster som handlingsgangen vil følge.
Noen av motivene i gruppe 1 kan også ha funksjon 2. Kvinnefylgjemotivet kan være brukt som et teknisk hjelpemiddel fra forfatteren sin side for å forklare at noe utrolig eller uventet skjer. I Olav Trygvasons saga, k.3 kommer Astrid, som ved et under, unna med kongsbarnet sitt. Der det er vanskelig å finne en rasjonell forklaring, må man finne en irrasjonell, og her er kvinnefylgjemotivet vel egnet.
Selv om kvinnefylgja ikke kan karakterisere mennesket sitt slik som dyrefylgja, så kan kvinnefylgjemotivet likevel gi opplysninger som forteller noe om det mennesket som er ventende.
Kvinnefylgja er ætta si gode verneånd, og når vi får høre at fylgjene som tilhører et menneske, er «miklar og máttugar», som t.d. i Rolf Krakes saga, k.2, så er dette mennesket straks plassert som medlem av ei mektig ætt. Ei ætt som får hjelp av mektige fylgjer, må selvsagt være mektig. Ser man fylgjene som avdøde kvinnelige forfedre, kan det også bli tale om en vekselvirkning her, fylgjene er mektige fordi de tilhører ei mektig ætt.
Kvinnefylgjemotivene i gruppe 1 kan også fortelle hvilken styrke et menneske kommer med. Dersom et menneske kommer med fylgjer, vil det si at det har en flokk av usynlige hjelpere i ryggen. Blir det i tillegg sagt at disse fylgjene er «miklar og máttugar», er det klart at et slikt menneske måtte en rekne med.
Dersom et menneske kommer med uvennskap eller ufred, kan fylgjene gjøre atsókn. Det blir så understreket at fylgjene gjør felles sak med mennesket sitt, det kommer også med ufred. Et menneske som kommer med sinte fylgjer, er det all grunn til å akte seg for, det kan ha en mye større styrke i ryggen enn den «mannafjøldi» som måtte være med.
Gjennom kvinnefylgjemotivet blir enkeltmennesket satt inn i en større sammenheng. Det er medlem av ei ætt, og er derfor egentlig aldri alene. Med seg har det ætta sine fylgjer. Særlig klart kommer ættesammenhengen fram dersom man kan si at fylgjene selv opphavlig er medlemmer av ætta.
Kvinnefylgjemotivene i denne gruppa, som i de andre, gjør det klart at en etter norrøn tankegang regner med at mennesket var omgitt av usynlige makter. Kvinnefylgjene var gode og hjelpende makter, og forestillingen om lykken som fulgte et menneske, var derfor knytt til dem.
Ingen av de hjelpende funksjonene til kvinnefylgja kjem særlig klart fram i motivene i gruppe 1, men når man får vite at mennesket kommer i lag med fylgjene sine, gir det assosiasjoner til alle de positive egenskaper som man vet at fylgjene har.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 2 Kvinnefylgja som hjelper i strid eller skader uvennene til mennesket sitt.
Motivene her kan unntaksvis være et varsel om hva som vil skje, men den funksjonen motivene i denne gruppen har på handlingsplanet, er å forklare en usannsynlig hendelse.
Når Sigmund (se Vålsungasaga, k.11) kjemper bedre enn mennene sine, enda han er gammel, går gjennom fylkingen til uvennene sine og ikke blir såret, så har fortelleren, og sagaskriveren, en trang til å forklare dette, og forklaringen er: «en svâ hlívðu honum hans spádísir, at han varð ekki sárr, ...»
Når Åsmund i Åsmund Kappabana saga, k.8, klarer å vinne over 11 kjemper, så trenger dette en forklaring. Ei rimelig forklaring finner man i kvinnefylgjemotivet: «ver erum spådisir dinar ok skullum ...]»
At Eyjolf (Ljósvetningsaga, k.20) faller av hesten og skader foten sin, er i og for seg ikke så merkelig; men sett i sammenheng med det som har hendt, blir dette en hending som har satt fantasien i sving og som trenger en forklaring. Eyjolf har drept en mann som han har gjort fred med, dette er en gjerning som krever hevn. Når det da skjer Eyjolf en ulykke, er det nærliggende å tolke dette som en hevn for drapet; fylgjene til den han har drept og frendene hans, har vært på ferde og står bak ulykken
I sagaens tematikk har kvinnefylgjemotivene i gruppe 2 sin viktigste funksjon. Ved å holde fram den hjelpende funksjonen som kvinnefylgja har i strid, forteller disse motivene at mennesket er ikke bare et enkeltmenneske overlatt til seg selv. Rett nok finner man i den norrøne litteraturen mange eksempler på heltedyrking; men heltene er alltid sett mot ættebakgrunnen, og i den bakgrunnen hører også ættas fylgjer heime.
Kvinnefylgjemotivene i gruppe 2 viser at man alltid må rekne med en ukjent x (fylgjene) når man skal vurdere styrken til et menneske. Fylgjene kan veie opp frendemakt og hærstyrke og gjøre den til seierherre som etter alle menneskelige regnemåter måtte bli taper. Om mennesket skal ha framgang og ha lykken med seg, er med andre ord avhengig av fylgjene.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 3. Kvinnefylgja som hjelpende makt ved fødsel.
Motivene i denne gruppen har bare funksjon 3. Strofen fra Volsungasaga, k.20, viser at mennesket klarer seg ikke alltid med «eigen mátt og megin», det er avhengig av hjelp fra overnaturlige makter. Mennesket kan ved vanskelige situasjoner, som her barnsnød, prøve å få bukt med vanskene ved å nytte det ytterste midlet de har; magi og trolldom. Men når mennesket har gjort alt det kan, er ennå ikke alt avgjort. Det finnes et vesen (disene) som kan gripe inn fra den immaterielle verden og komme mennesket til hjelp, dette vesenet står over magi og trolldom.
Prinsipielt er det ingen forskjell på den hjelpende funksjonen disene har her, og den de har når de gir gode råd eller verner i strid Disene er menneskene sine hjelpere, og den hjelp de gir, er avhengig av hva slags vanske mennesket er i.
Likevel er de to motivene i denne gruppen særlig interessante. For det første viser disene seg her som hjelpende makter for kvinnene i ætta. I de andre motivgruppene kan man få det inntrykk at disene særlig vakter mennene i ætta. Drar vi inn disse motivene, kan vi trykt gå ut fra at fylgjene har vært verneånder i like høg grad for kvinnene som for mennene, det var også å vente siden dette er kvinnelige skapninger. Når det av kildene kan se ut som om fylgjene særlig holder seg til mennene i ei ætt, så må grunnen være at mannen er ættehøvding og oftest formell hovedperson i litteraturen.
Det er også verdt å legge merke til at den hjelpende funksjonen som fylgjene har her, senere går over til Jomfru Maria og de kvinnelige helgenene.
Kvinnefylgjemotiv gruppe 4 Kvinnefylgja som rådgiver og åpenbarer av fremtiden.
Her kan kvinnefylgjemotivene ha både funksjon 1, 2 og 3. Det kan gi varsel om framtiden, gi forklaring på noe som er vanskelig å forstå og sette mennesket som ættemedlem inn i en sammenheng der ættas overnaturlige hjelpere spiller en ikke uvesentlig rolle i menneskets liv.
Dersom kvinnefylgjas råd ikke blir fulgt, slik som i Draumr Torstein Siduhallsson eller i Vålsungasaga , får man et varsel om at det vil gå ille. I Vatsdølasaga k.36, derimot, gir kvinnefylgjemotivet forklaringen på at Ingemundsønnene redder livet.
Den viktigste funksjonen er her som ellers når det gjelder kvinnefylgjemotivene (bortsett fra gruppe 1), å vise at mennesket er omgitt av overnaturlige skapninger som er ætta sine gode verneånder.
I motivene i denne motivgruppen kan fylgjene vise seg for mennesket og gripe inn i selve handlingsgangen. Kunstnerlig er de derfor mer virkningsfulle og intense enn motivene i gruppe 2 som også kan ha alle de samme tre funksjonene. Det overnaturlige rykker her nærmere inn på livet, og sammenhengen mellom mennesket og en irrasjonell verden som omgir det, blir dermed sterkere understreket.
Kvinnefylgjemotiv gruppe 5. Kvinnefylgja som bærer av lykken.
Når motivene i denne gruppen har funksjon 1, er de svært vage varsel. Grovt sett kan kvinnefylgjemotivene her bare varsle om det vil gå et menneske godt eller dårlig. I et tilfelle varsler et motiv i denne gruppen at en mann skal reise til Island: «liggja fylgjur Þinar til íslands, ...» Hovedinnholdet her er likevel: Du vil finne din lykke på Island.
Disse motivene kan også gi en forklaring på det som skjer. Når det går godt for et menneske, forklarer man det med at fylgjene er med dette mennesket; når det derimot går dårlig, blir forklaringen at fylgjene har vendt seg bort.
Den viktigste funksjonen til disse motivene (funksjon 3) er å gjøre klart at lykke er avhengig av hvordan hjelperne stiller seg.
Kvinnefylgja kan her nærmest bli som et symbol på lykken.
Når Glum i Viga-Glums saga, k.9, får morfaren sin fylgje, så får man for det første et vink om at her begynner en lykkeligere periode i Glums liv. I og med at ætta si fylgje kommer til Glum, blir han også utpekt til arving etter morfaren og ny høvding i ætta.
Når Torgils (Laxdølasaga, k.67) blir forlatt på tinget av fylgja si, så er det lykka som forlater ham. Nettopp det samme forteller kvinnefylgjemotivet i Grønnlendingasaga, k.7.
Kvinnefylgjene i noen av motivene i denne gruppen er både vanlige kvinnefylgjer som kan gripe inn på handlingsplanet, og de er samtidig etter alt å dømme brukt som symbol. Det vitner om en høgtstående kunstnerlig utnytting av stoffet.
Kvinnefylgjemotiv, gruppe 6. Kvinnefylgja som dødsvarsel.
Disse motivene har funksjonene 1 og 3. Her er kvinnefylgja varsel om død; men de forteller ingenting om hvordan mennesket skal late livet. Sammenliknet med dyrefylgjemotivene i gruppe 1 forteller dette varslet mye mindre.
Som dødsvarsel er dette et svært poetisk og vakkert varsel. Det hviler ingen uhygge over den døden som er varslet av ei (ridende) kvinne som byr mennesket heim.
Dette positive synet på døden og tilværet etter døden minner mye om det en finner i kristen mellomalderlitteratur der man kan tale om himmelen som menneskets egentlige heim. Alle de motivene som taler om diser som byr mennesket heim, er fra så ung litteratur at kristen påvirkning, er mulig. Det er likevel ikke opplagt at vi her har kristen påvirkning. Kristendommen kan selvsagt ha påvirket synet på tilværelsen etter døden, men kristendommen har ingen skapning som tilsvarer kvinnefylgja som dødsvarsel, det er derfor vanskelig å tenke seg at vi har kristen påvirkning i dette motivet.
Dersom «heim bjoða mèr Dísir» er et hedensk uttrykk, så må synet på tilværelsen etter døden ha vært overveiende positivt også i norrøn hedendom. At mennesket taler om å komme heim, blir vel forståelig dersom forestillingen er at det skal komme til forfedrene sine. Dette positive synet på livet etter døden som en kan finne i kvinnefylgjemotivene i gruppe 6, forklarer også at kvinnefylgja i disse motivene fremdeles blir framstilt som ei god fylgje. Det er ingen grunn til å gjøre fylgjene onde i denne funksjonen dersom det tilværet de henter mennesket til, er like bra eller bedre enn jordelivet. Døden er likevel trist, og det kan også gå fram av motivene: «enn Þótti mèr hèr inn koma konur, ok voru daprligar, ...»
I disse motivene går det klart fram at kvinnefylgja ikke er herre over lagnaden. Hun henter mennesket ikke når hun selv vil, men når tiden er der. Det samme kan også gå fram av andre kvinnefylgjemotiv, t.d. av motivet i Torstein Siduhallssons drøm.
Forbindelsen med kvinnefylgja gir mennesket utveier som det ikke kunne finne ved egen kraft eller visdom, også ut over det som det kunne oppnå ved å prøve å tvinge maktene ved magi og trolldom. Men selv ikke kvinnefylgja har en endelig og avgjørende makt; over alt står lagnaden.
V. Utviklingen av fylgjetrua fra norrøn til nyere tid
Norsk fylgjetru i nyere tid.
Fylgja er i dag kalt vardøger, vardyvle eller foregna. Denne er tenkt som et speilbilde av mennesket selv både når det gjelder utseende og måte å handle på. Til vanlig er vardøgeret ikke synlig. Når man likevel kan merke at det er tilstede, er det fordi det oppfører seg nettopp slik som mennesket det tilhører. Det har samme ganglaget, åpner dører, setter bort sko og henger av seg klær på samme måten som mennesket selv. Når man hører dette, så vet man at det er et varsel om at mennesket selv er ventende. Etter norsk foketru kommer vardøgeret 10-15 minutter før mennesket.
Det normale er at vardøgeret kommer før mennesket og er usynlig. Kommer vardøgeret etter mennesket eller til et sted der mennesket er fra før, er det et feigdartegn. I slike tilfeller er vardøgeret helst synlig.
Etter norsk folketru er fylgjene aldri onde. Det vanlige er at de hverken er onde eller gode, men helt nøytrale fordi de ikke er selvstendig handlende; de er bare et bilde av mennesket. En annen ting er at vardøgeret i enkelte tilfeller kan være et ondt varsel – det varsler død – men vardøgeret er ikke vondt for det.
Om det er alle eller bare noen få som har vardøger, finnes det varierende utsagn om. Dersom troen er at bare noen har vardøger, så blir det gjerne sagt at de som har det, er spesielt gode mennesker. Om vardøgeret i seg selv ikke er godt, så er det da en god ting å ha vardøger.
Sammenlikning av norsk og norrøn fylgjetru.
Etter norsk folketro i dag har ingen mer enn ett vardøger. Sammenlikner vi med norrøn fylgjetru, samsvarer dette med dyrefylgja. Vardøgeret er mennesket sin dobbeltgjenger, dette samsvarer også med dyrefylgja. Vardøgeret er et feigdartegn når det viser seg for mennesket sitt, samsvaret er fullstendig med dyrefylgjemotivene i gruppe 1.
Det kan synes som om det er stor forskjell mellom fylgjer som har samme utseende som mennesket selv og fylgjer som har dyreskapning. Likevel er nok den forskjellen mindre enn den mellom fylgjer som er mennesket sin dobbeltgjenger og de som er hjelpeånder, selv om begge har menneskeskapning. Fylgjetrua lever fordi den har en funksjon og et trosinnhold, ikke fordi fylgjene har et bestemt utseende.
Det er svært stort samsvar mellom de forestillingene som knytter seg til dyrefylgja og de som knytter seg til vardøgret. Begge varsler at mennesket selv snart kommer, og begge ser ut til å være identisk med mennesket sitt. For vardøgeret er denne identiteten så fullstendig at vardøgeret har samme utseende som mennesket og oppfører seg presis slik som mennesket. For dyrefylgja er bare det siste tilfelle, mens utseendet avspeiler karakteregenskaper hos mennesket. Og begge varsler om død når det viser seg for mennesket sitt. Det er derfor rimelig å tro at vardøgeret har utviklet seg fra dyrefylgja og ikke fra kvinnefylgja, selv om utseendet har skiftet totalt.
Kvinnefylgja sin eksistens kan likevel ha vært med på å forme vardøgerskapningen. Funksjonen å varsle at mennesket kommer, tilhører først og fremst dyrefylgja, men også ei gruppe av kvinnefylgjemotivene har denne funksjonen.
At denne varslende funksjonen har blitt stående igjen som den mest sentrale hos vardøgeret, har nok sin forklaring i at her finner vardøgeret støtte både i tradisjonen fra kvinnefylgja og i tradisjonen fra dyrefylgja. I en tid da den norrøne fylgjetrua gikk i oppløsning og ble blandet sammen, har dette blitt stående som det mest sikre.
Dyrefylgja har dyreskapning, vardøgeret har samme utseende som mennesket selv. Det har nok vært uforståelig at menneskets andre jeg kunne være et dyr, da var det mer naturlig å tenke seg det som en skyggeskapning med mennesket sine egne drag. Denne overgangen kan man godt tenke seg uten påvirkning fra kvinnefylgja, men at det også har funnes fylgjer med menneskeskapning, kan ha lettet denne overgangen.
Ikke alle forestillinger som har knyttet seg til dyrefylgja, finner vi igjen hos vardøgeret. En del har naturlig nok blitt borte i det dyreskikkelsen ble borte, således forestillingen om at fylgja avslører karakteregenskaper hos mennesket.
Nye drag hos vardøgeret som man ikke finner hos dyrefylgja i norrøn tid, er det vanskelig å peke på. Det nye utseendet skal bare gjøre klarere den forestillingen man også finner i norrøn tid, at mennesket og fylgja er ett.
Man har i norsk vardøgertru den forestillingen at dersom et vardøger kommer til et sted der et menneske alt er, så er menneske feigt. Dette finner man ikke igjen i norrøne kilder, men dermed er det ikke sagt at forestillingen ikke fantes. Denne troen finnes både i Norge og på Island. Det er ikke utenkelig, men det ville være et merkelig sammentreff at ei nyutvikling var felles både i Norge og på Island. Det er mer sannsynlig at dette er felles arv fra norrøn folketru , selv om vi ikke kan påvise av kildne at ei slik tru fantes.
Den gode kvinnefylgja som var mennesket og ætta si verneånd, og som sto så sentralt i norrøn fylgjetru, kan man ikke finne igjen i norsk folketru i dag. Hun er som et resultat av endringene i trosinnholdet gått delvis over til den kristne fylgjuengillinn vi finner i kristent preget litteratur fra middelalderen. I dette ligger den største forskjellen mellom norrøn og norsk fylgjetru .
Sammenlikningen mellom norsk og norrøn fylgjetru viser at det bare er dyrefylgja som har overlevd. Det er dennes trosinnhold vi finner igjen i skikkelsen til vardøgeret.
Islandsk fylgjetru i nyere tid.
I Islandsk folketru kan fylgja enten ha dyreskapning eller menneskeskapning. Fylgjer i dyreskapning har etter folketrua sammenheng med etterbyrden. Det var før vanlig å grave etterbyrden ned. Det levende som først gikk, fløy eller krøp over det stedet der etterbyrden var nedgravd, må etter nyere islandsk fylgjetru bli mennesket si fylgje.
Ble etterbyrden brent, kunne mennesket få lys til fylgje eller bli fylgjeløst. Det var ingen ulykke, for de fleste fylgjer er etter islandsk folketru onde. Unntaket er lysfylgjene som etter folketru er har blitt til av brente etterbyrder. Bjørnen står også i en særstilling som god fylgje.
Fylgjer i dyreskapning kan også ha et annet opphav. De kan være ei sending som et menneske har fått fra en uvenn for å gjøre skade. Slike fylgjer kan tidvis også være dyr og tidvis menneske. Sending kan være fremmante døde eller oppvekte dyr som er styrkte ved trolldom slik at de kan leve et gammelt hundreår (120 år).
De fleste islandske fylgjer i menneskeskikkelse er enten gjengangere eller oppvekte døde som er mant fram ved trolldom. Slike fylgjer kan være kvinner eller menn.
Fylgjer i mannsskikkelse skal etter islandsk folketru se slik ut: De har morød kofte og hatt med stor brem eller en såkalt «lambhúshetta» på hodet. Var han i lambhúshetta, var hetta strøket bakover. Noen gikk også med broddstav.
Fylgjer i kvinneskikkelse har gjerne et morødt skaut på hodet, men dette bærer de på en annen måte enn vanlige kvinner. Ofte er de også i røde sokker og suger på fingrene.
Etter bunaden har fylgjene i mannsskikkelse fått navnet mórar og fylgjene i kvinneskikkelse har fått navnet skottur.
Drauger som er oppvekte for å gjøre skade, er selvsagt onde fylgjer, det samme er tilfelle med drauger som går igjen og vil hevne en urett de har lidd.
Fylgjer i menneskeskikkelse kan også ha samme skikkelse som mennesket selv. I det tilfellet er fylgja mennesket sin dobbeltgjenger. Slike fylgjer er hverken onde eller gode. De gjør ingen skade og må nærmest karakteriseres som nøytrale.
Gode fylgjer finnes også. De ser ut som lys, loge eller stjerne. Urðarmáninn, derimot er sagt å være ei ond fylgje. De gode fylgjene er etter folketrua brente etterbyrder.
De fylgjene som har sammenheng med tro rundt etterbyrden, går til vanlig foran mennesket. De har funksjonen å varsle at mennesket kommer. Dersom de kommer etter mennesket, er det et feigdartegn. Det samme gjelder de fylgjene som har samme utseende som mennesket selv. Disse gruppene av fylgjer tilhører bare det enkelte mennesket, ikke ætta.
Fylgjer som er drauger eller oppvekte, kan også fare foran mennesket som et varsel om at noen kommer, men de kan også komme til et sted der mennesket er fra før, uten at det er et feigdartegn. Fylgjer som er drauger eller sendinger, kan følge et enkelt menneske, en huslyd eller et helt bygdelag. Det går også i arv i ætta.
Mellom oppvekte fylgjer i dyreskikkelse og oppvekte fylgjer i menneskeskikkelse er det ingen prinsipiell forskjell.
Fylgjene kan være synlige eller usynlige. Dersom man ikke ser dem, kan man merke på andre måter at de er i nærheten. Fylgjene kan for eksempel gi seg til kjenne ved en særegen lukt, som blir kalt fylgjulykt. De kan også gi seg til kjenne ved aðsókn, dvs. De gjør folk søvnige. Vonde fylgjer kan også «sækja að» ved å gjøre skade på folk eller fe. Om folk som har vonde fylgjer blir det sagt at de «sækja illa að», og om folk som har ufarlige fylgjer at de «sækja vel að».
Den islandske fylgjetrua er , som det er kommet fram her, svert oppblandet med andre folketruer. En skapning som ser ut til å være ånden til avdøde mennesker, dauðs manns fylgja, dáins fylgja eller svipur, blir av og til regnet til fylgjene; men det finnes rett nok varierende utsagn om dette er fylgje eller ikke. Svipurin er en lysegrå skygge som viser seg i mørket, helst der noen har dødd. Disse fylgjene er i motsetning til de fleste andre islandske fylgjer uskadende og ufarlige.
Sammenlikning av norrøn og islandsk fylgjetru.
Når man sammenlikner islandsk og norrøn fylgjetru, må man først konstatere at her har man både dyrefylgjer og fylgjer i menneskeskikkelse som i norrøn tid; men trusinnholdet har endret seg ikke så lite.
Dyrefylgja som har sammenheng med etterbyrden, er fremdels en forgjenger for mennesket som den var i norrøn tid. Den har funksjonen å varsle at mennesket er ventende. Dette samsvarer med norrøn fylgjetru, men dermed tar også likheten slutt.
I norrøn tid hadde fylgjedyret et utseende som tilsvarte en karakteregenskap hos mennesket. Modige menn hadde t.d. bjørner, mektige menn stuter, svikefulle menn rever, osv. Slik er det ikke nå, for fylgjedyret er ikke lenger menneskets dobbeltgjenger. Det er helt tilfeldig hva slags fylgjedyr mennesket får, og dette er en svært vesentlig forskjell mellom islandsk og norrøn fylgjetru.
Den norrøne dyrefylgja var hverken ond eller god; den var nøytral fordi den ikke kunne utrette noe på egen hånd. Slik er det ikke med de islandske dyrefylgjene i dag. De er blitt onde. Dette må vi se i samband med det opphavet de islandske dyrefylgjene har. De er ikke lenger menneskets andre jeg, de har blitt selvstendig handlende, og dermed kan de gå over fra å være nøytrale til å være onde eller gode.
Islandske dyrefylgjer kan være utsendte for å gjøre ondt, disse er selvsagt onde. At også andre dyrefylgjer er onde, må vi se i samband med med utviklingen til islandsk folketru generelt. Det finnes andre eksempler på at vetter som i norrøn tid var gode eller nøytrale, har blitt onde i islandsk folketru. Dette gjelder for landvettene.
At bjørnen står i ei særstilling, må være en gammel rest fra norrøn fylgjetru. Bjørnen finnes ikke på Island – isbjørner kan komme inn en sjelden gang – når han fremdeles kan være fylgjedyr, så må man nytte en annen forklaring her enn den vanlige når man skal forklare opphavet til dyrefylgja.
Det vanlige er at dyrefylgja går foran mennesket, kommer fylgja etter mennesket, er det et feigdartegn. Dette har vi ikke døme på fra norrøn tid, men det er grunn til å tro at denne troen er gammel.
Fylgjer som har samme utseende som mennesket selv, har også den funksjon å varsle at noen kommer. Denne fylgja er mennesket sinn dobbeltgjenger og står kanskje i et mer beinveies forhold til den norrøne dyrefylgja enn de islandske dyrefylgjene i dag.
<Den norrøne kvinnefylgja er vanskelig å finne igjen i islandsk fylgjetru. Ulikheten er så stor mellom den norrøne kvinnefylgja på den ene siden og skottur og mórar på den andre, at det kan synes utrolig at den siste gruppen har utviklet seg fra den første.
Fylgjer i menneskeskikkelse i norrøn tid var kvinner, de islandske fylgjene i menneskeskikkelse kan være kvinner eller menn. Utseendet er ikke lite ulikt når man sammenlikner den norrøne kvinnefylgja med skotta, men det har mindre å si, for ulikheten kommer av endringer i klesdrakten.
Den mest iøynefallende ulikheten mellom islandsk og norrøn fylgjetro er for fylgjer i menneskeskikkelse som for dyrefylgjene at de er blitt onde.
De norrøne kvinnefylgjene var gode, hjelpende og lykkebringende for de som de fulgte. Gjorde de skade gikk det alltid ut over fiendene til det mennesket de tilhørte. De islandske skottur og mórar er onde og bent fram farlige både for dem de tilhører og for andre. Rett nok kan man finne en liten ytre likhet i at den skaden de islandske skottur og mórar gjør, først og fremst går ut over fienden til den som har sendt dem; men denne likheten blir liten når man ser på den helt ulike karakteren de norrøne og de islandske fylgjene har.
Når disse fylgjene har blitt onde, må vi som for dyrefylgja, se dette i samband med opphavet til disse fylgjene etter islandsk folketro. Det er klart at drauger som går igjen for å hevne seg, er onde, like ens døde som er vekt opp for å gjøre skade.
Som før påpekt er det trolig en forbindelse mellom den norrøne kvinnefylgja og forfedredyrking. Det er mulig at om dette sambandet har vært tilstrekkelig bevisst, kan det ha vært en medvirkende årsak til at fylgjetrua på Island har utviklet seg i den retning den har gjort – mot draugene. Slik som fylgjetrua på Island er idag, (trua på skottur og mórar), står den mye nærmere troen på drauger og oppvekte enn den norrøne fylgjetrua.
De islandske fylgjene har fått et helt annet opphav og dermed et annet trosinnhold. Skottur og mórar er kort og godt drauger som har fått den egenskapen at de følger et menneske, ætt, huslyd eller bygdelag. Om lag det eneste de har felles med den norrøne kvinnefylgja, er at de følger et menneske og de går i arv i ætta.
Trua på drauger finner vi også i norrøn tid, de kunne drepe både folk og fe og gjøre stor skade, men de hadde ikke den egenskapen at de fulgte bestemte mennesker.
Troen på at døde kunne vekkes opp, finner vi også i norrøn tid. Det var ram trolldom som ble forbudt i lovene i norrøn tid. Formålet med å vekke opp de døde var i norrøn tid først og fremst å få vite skjulte ting. Formålet kunne også være at de skulle skade en annen. Skottur og mórar er vekt opp bare for å gjøre skade, gjerne drepe en fiende til han som vekker dem opp.
Fylgjer i dyreskapning som er sending, hører egentlig heime i samme gruppen som skottur og mórar. At dyr også kan bli slike fylgjer, må vi se på bakgrunn av at det alt fantes en gruppe fylgjer som etter gammelt skulle ha dyreskapning. En sammenblanding av denne art er helt naturlig i et samfunn der gamle troer går i oppløsning.
De eneste virkelige gode fylgjer etter islandsk folketro (bortsett fra bjørnen) er fylgjer som ser ut som stjerne, loge eller lys. Disse fylgjene er sagt å være brente etterbyrder. Nå har man også i norrøn tid fylgjer som likner disse. Det gjelder fylgjer som er endret etter kristen påvirkning. Det kan se ut som den vanlige fylgja har fått en glorie over seg, siden har bare glorien blitt igjen, slik at lyset har blitt fylgje. Disse fylgjene er som de islandske lysfylgjene særlig gode.
Etter vår mening er det naturlig å se lysfylgjene i islandsk folketro i dag i samband med liknende fylgjer i norrøn tid. Forklaringen på hvordan disse fylgjene har blitt til, kan godt være sekundær. Den forklaringen kan ha kommet opp da de begynte å gi den grunngivingen for å brenne etterbyrden, at en med det kunne unngå å få onde fylgjer.
Når urðarmáninn har blitt fylgje, er det trolig fordi den i det ytre står svært nær stjerne, loge og lys. At den er feigdartegn, kan også ha gjort sitt til å gjøre den til fylgje, for både dyrefylgje og kvinnefylgje kunne i norrøn tid i visse høve gjøre det.
En sammenlikning av islandsk og norrøn fylgjetru viser at den islandske fylgjetrua har fjernet seg svært langt fra den norrøne. Man kan i islandsk fylgjetru kjenne igjen enkelte drag fra den norrøne fylgjetrua, men den islandske fylgjetrua slik den er i dag, har vel så mye samband med andre grener av folketrua enn den norrøne fylgjetrua.
Interessant er det å legge merke til at islandsk fylgjetru i dag har rester av et trusinnhold som den ikke skulle ha etter den forklaringen og den nye tilknytningen troene har fått. Når fylgja kan varsle død når den kommer etter mennesket, så er det fordi det er et mystisk samband mellom fylgja og mennesket, slik det var mellom den norrøne dyrefylgja og mennesket og slik som det er mellom det norske vardøgeret og mennesket. Dette nære sambandet mellom fylgja og mennesket er borte i islandsk fylgjetru i det fylgja ikke lenger er etterbyrden, men et dyr som har slumpet til å ete eller gå over den. Men det gamle trosinnholdet er enda med.
Utvikling i norrøn tid mot vår tids fylgjetru.
Det vanlige i norrøn litteratur er at den fylgja som er mennesket sitt alter ego, har dyreskikkelse. Men man har også døme på at denne fylgja kan ha samme utseende som mennesket selv. Man finner altså en parallell til det norske vardøgeret og den islandske fylgja som har samme utseende som mennesket selv, i den norrøne fylgjetrua.
I Svarfdølasaga og Erik Raudes saga finner vi samme motivet, at en som er feig, ser seg selv sammen med døde.
De to motivene, å se seg selv og å se fylgjedyret sitt, har tydeligvis konkurrert med hverandre i norrøn tid. Etter alt å dømme har motivet å se seg selv vert foretrukket der fylgje som feigdartegn har vært blandet sammen med et annet dødsvarsel – de døde som kommer for å hente de levende til seg.
Også i andre tilfeller kan dobbeltgjengeren ha samme utseende som mennesket selv og ikke dyreskikkelse. Det er tilfellet i Bjarnar saga Hittdølakappa, k.25.
Det vanlige motivet i norrøn litteratur ville her være at Bjørn drømte at seks dyr av et eller annet slag kommer mot ham. Her er det seks menn, men de er kalla «manna fylgjur», samme nevning som for dyrefylgja.
Hugmotivet kan også få samme endringen, ulvene blir mennesker. Døme på det har vi i Gisle Sursons saga, k.33.
Overgangen fra dyrefylgje til fylgje som har samme utseende som mennesket selv, er som alt vist fullstendig gjennomført i norsk folketru, overgangen finnes også i islandsk.
Det ser også ut som fylgja i den funksjon å varsle død alt i norrøn tid kan ha utviklet seg til et generelt dødsvarsel som har et svært løst samband med dyrefylgja. Et eksempel finner vi i Vatnsdølasaga, k.42.
Den hest som opptrer her, blir kalt «manns fylgja.» Når den syner seg rød, skal han bli blodig, altså er det et menneske som skal bli blodig. Så langt er det fult samsvar med den norrøne fylgjetrua. Men meningen her er tydelig nok at å se denne hesten rød, i seg selv er et dødsvarsel for den som ser det. Denne fylgja tilhører altså ikke noe enkelt menneske, den kan vise seg for hvem som helst, og den som får se henne, er dødsdømt.
Slik kommer denne fylgja til å få samme karakter som andre dødsvarsel som primært ikke har noe med fylgjetru å gjøre, t.d. urðarmáninn. Dette kan også være med på å forklare at urðarmáninn i islandsk folketru blir regnet som en ond fylgje.
I norrøn litteratur finner vi en egen gruppe av lysende fylgjer. Som alt påpekt er det naturlig å sette disse fylgjene i samband med et lysmotiv uten fylgjer. De islandske lysfylgjene kan ha utviklet seg fra dette utgangspunktet.
Hvor har det blitt av den gode kvinnefylgja?
Det mest iøynefallende når man sammenlikner islandsk og norsk fylgjetru med den norrøne fylgjetrua, er at den gode kvinnefylgja har blitt borte. Så ulik som islandsk og norsk fylgjetru er i dag,, er dette et felles drag.
At kvinnefylgja ikke har klart å overleve, kan man ikke ta som et bevis på at den tilhører en svakere forestillingskrets enn dyrefylgja. Ser vi på registrene, ser vi at kvinnefylgjemotivene er mer tallrike enn dyrefylgjemotivene i norrøn litteratur. De er også mer varierte og blir brukt i flere sammenhenger i litteraturen enn dyrefylgjemotivene. Det synes ikke å være noe som tyder på at kvinnefylgja var i ferd med å dø ut i norrøn tid, motivene i litteraturen vitner tvert i mot om en sterk og fargerik forestillingskrets.
Likevel kan man i selve de norrøne kvinnefylgjemotivne finne årsaken til at den gode kvinnefylgje er blitt borte. Det store flertallet av kvinnefylgjemotiv i norrøn litteratur gjengir hedenske fylgjetru. Noen få motiv viser en ambivalent holdning til fylgjetrua, og i noen motiv er fylgjene endret etter kristen påvirkning slik at de har nærmet seg den kristne fylgjuengillinn. Når den gode kvinnefylgja nå er borte, så må grunnen være at den kristne påvirkningen på kvinnefylgja etter hvert har gjort seg sterkere gjeldende. Den har dermed fullstendig smeltet sammen med den gode fylgjuengillinn og blitt borte som selvstendig individ.
Sammenlikning av islandsk og norsk fylgjetru.
Islandsk og norsk fylgjetru har utviklet seg i hver sin retning og står i dag heller langt fra hverandre; og både islandsk og norsk fylgjetru viser påfallende ulikheter med den norrøne fylgjetrua.
Norsk vardøgertru virker temmelig bleik og utvatnet i sammenlikning med norrøn fylgjetru. Til gjengjeld kan vi finne igjen de ulike elementene som finnes i norsk vardøgertru , i den islandske fylgjetrua. Norsk vardøgertru har ikke tatt opp i seg elementer fra andre kretser av folketrua, men en god del av innholdet i norrøn fylgjetru har blitt borte under vegs.
Den islandske fylgjetrua er variert og fargerik nok, men her som i norsk fylgjetru, er svært mye av det norrøne trusinnholdet borte. De ytre formene er holdt oppe; man har både dyrefylgjer og fylgjer i menneskeskikkelse. Ved første øyekast kan det derfor se ut som islandsk fylgjetru har holdt på mye av det gamle. I virkeligheten er det ikke slik. De ytre formene dekker over et annet trosinnhold. Det mangler mye på at man kan finne igjen alle elementene i islandsk fylgjetru i den norrøne fylgjetrua.
Fra den siden sett ser norsk fylgjetru ut til å stå i et nærere og mer direkte samband med norrøn fylgjetru enn med den islandske fylgjetrua gjør.
Men sammenlikner vi på en annen måte, så finner vi at alle elementer i norsk vardøgertru også er kjente i islandsk, for der finnes ei fylgje som tilsvarer vårt vardøger.
Når islandsk fylgjetru står så langt fra den norske, så er grunnen den at på Island har fylgjetrua blitt blandet sammen med andre folketrumotiv, slik at fylgjetrua på Island kommer til å dekke et langt større felt av folketrua enn i Norge.
Skottur og mórar må man heller sammenlikne med norsk draugtru (tro på gjengangere) enn med norsk fylgjetru.
Den onde dyrefylgja som har sammenheng med etterbyrden, har ikke noe tilsvarende i norsk folketro. Men man kommer nærmere med å sammenlikne med den norske roperen og med utburden – som er et utyske som har utviklet seg fra etterbyrden – enn med norsk vardøgertru. Men islandsk folketru har vel og merke en utburd som tilsvarer den norske.
Noe som tilsvarer den onde islandske fylgja «urðarmáninn», finner vi ikke i norsk folketru; men her må vi igjen sammenlikne med andre folktrumotiv enn fylgjetrua. Den islandske urðarmáninn og det norske nåljoset tilsvarer hverandre. Nåljoset er et dødsvarsel som viser seg over en som skal dø.
Den mest iøynefallende forskjellen mellom norsk og islandsk fylgjetru, er at de norske fylgjene (vardøgrene) er nøytrale eller nærmest gode, de islandske fylgjene er helst onde.
Veg sammenblanding med draugtro, oppvekking og svart trolldom har det kommet et grotesk drag over islandsk fylgjetru som man ikke finner i den norske.
Uten at det er anledning til å gå nærmer inn på dette problemet her, så er dette et drag i islandsk folketru som ikke bare gjelder fylgjetru. Islandsk folketru har i det hele en sterkere sans og en større interesse for det groteske enn norsk folketro. Når islandsk fylgjetru skiller seg ut fra den norske på dette området, må man også se det i samband med den generelle utviklingen i islandsk folketru.
VI Tyding av de sentrale symbolene i vårt tema
Tyding er en induktiv mental prosess: Man går fra det spesielle til det generelle; man utvikler overordnete generelle synspunkter eller teorier på grunnlag av nye enkeltdata og det foreliggende kunnskapsgrunnlag. Tolking er en deduktiv mental prosess hvor man går fra det generelle til det spesielle: Man avleder hypoteser og erkjennelser fra de generelle innsikter og teorier. Prosessene står gjerne i et samarbeidende forhold til hverandre.
I det foregående har vi samlet og analysert de data vi har funnet i litteraturen. Vi vil nå trekke konklusjonene. Rammene eller premissene for denne tydning er.
De vitenskapelig aksepterte erkjennelser.
Hva parasykologien med et visst mål av sikkerhet kan fortelle oss.
Troen på et liv etter døden.
Vi er på det rene med at vi her gjør et dristig valg av tydningsrammer, men vi mener at symbolene bare vil la seg tyde innenfor disse rammene, ikke utenfor.
Om noen av disse premisser er uriktige, vil selvsagt tydningene kunne være uriktige.
*
Hugr er menneskets tanke og vilje som kan opptre uavhengig av mennesket og utenfor det.
Hugr (Hugen) representerer en form for sjeletru. Parapsykologien åpner for muligheten at menneskets tankekraft kan virke utenfor kroppen. Fenomenet bankeånder (poltergeist) borger alene for dette. Muligens også nær-døden-opplevelser. I den sjamanistiske tradisjon kan sjelen eller tanken/viljen forlate kroppen og dra på reise og utføre villede handlinger. Også i dyreskikkelse.
Men i den norrøne tradisjon kunne hugen ikke utrette noe for den han er utsendt fra. Den opptrer oftest i ulveskikkelse.
Om premiss 2. svikter, er tydningen selvsagt uholdbar som tydning.
Fylgja kan være enten en dyrefylgje eller en kvinnefylgje.
Dyrefylgja har sin rot i etterbyrden og er etterbyrden i forestillingen av et dyr som speiler menneskets personlighet.
Den er menneskets alter- ego. Den er menneskets åndelige tvillingbror slik også etterbyrden var.
Overgangen fra etterbyrd til dyr er usikker.
Dyrefylgja ble trodd å være ei ytre sjel som mennesket har i tillegg til kroppsjela.
Om dyrefylgja finner noen bekreftelse innen parasykologien er vi ukjent med. Vi kan derfor ikke drive tydningen lenger enn til etterbyrden.
Vardøgeret er identisk med dyrefylgja bortsett fra at det har skikkelse av personen selv i stedet for dyreskikkelse. Vardøgret har altså da sitt opphav i etterbyrden og er etterbyrden.
I lys av parapsykologien er vardøgeret et reelt fenomen og ingen innbilning – i det minste lydmessig. Det kan da kanskje for enkelte hendelser(auditive/visuelt) forklares som en prekognisjon av hva som vil hende om kort tid. Eller det kan være den ankommendes hug som(auditivt og /eller visuelt) går foran ham.
Om vår premiss 2. svikter, er selvsagt de siste tydninger uholdbar som tydning.
Kvinnefylgja er en gjenganger eller en flokk gjengangere etter døde formødre som virker som verneånd(er). Den er en personens, ættas og folkets verneånd(er).
Om vår premiss 3. svikter, er selvsagt denne tydning uholdbar som tydning. Vi må da klare oss uten denne premiss, og kanskje også uten premiss 2. Kvinnefylgja vil da måtte tydes som en forestillingskrets avledet av morskjærligheten, et replikerende mem som psykisk reelt fenomen. Det er formødrenes omsorg for sine barn, barnebarn og etterkommere – sin slektsbevarende psykiske mentale innstilling - som har manifestert seg i den replikerende forestillingskrets som går under navn av kvinnefylgja.
Hamingja er identisk med kvinnefylgja og altså en gjenganger av døde formødre, eller en psykisk manifestasjon av morskjærligheten i form av hamingja som forestillingskrets.
Som abstrakt kan hamingja stå for lykke. Hamingja er lykkebringende, slik kvinnefylgja er det, i kraft av å være en verneånd.
Dis er et fellesnavn for kvinnelige vesener og et poetisk ord for kvinne.
Dette betyr at det kan brukes tilnærmet synonymt med (kvinne)fylgja og hamingja, og alle kvinnelige vesener eller gudinner, også åsynjer, norner og valkyrjer, blir da diser.
*
VII Litteraturliste.
Folke Strøm: Diser, norner og valkyrjer.
- Nordisk hedendom
Dag Strømbäck: Tidrande och diserna
Munch, P.A.: Norrøne gude- og heltesagn
Lagerheim, M.: Bidrag til kännedomen om fylgjatroen.
Falk, Hjalmar: Sjelen i hedentroen
Turville – Petre: Myth and Religion of the North
de Vries, Jan: Altgermanische Religionsgeschichte I og II.
- Altnordisches Etymologisches Wørterbuch
Torp, Alf: Nynorsk etymologisk ordbok.
Mundal, Else: Fylgjemotiva i norrøn litteratur.
Heggstad, Leiv: Gammalnorsk ordbok
**
Nå vil vi være forsiktige med å blande oss opp i godtfolks forhold til engler; det være seg skytsengler eller de av annet slag. Og om man finner å ville dra til Amerika for å hente seg lærdom om fjærkreet, kan det muligens være like bra som å hente den fra bibelen eller andre bøker med grunnlag i de semittiske religioner – dem derom, som han Knut ville sagt. Men nå skulle i alle fall nøden være avhjulpet hva angår et mulig manglende kjennskap til de muligheter som foreligger – og alltid har foreligget - her heime i røysa. Det er kanskje ikke alltid at det eksotiske er å foretrekke?
Selv ser vi ingen grunn til å gi klimahysterikerne vann på mølla ved å produsere co2 gjennom amerikareiser i denne saken. #
Den tanke har i alle fall streifet oss, at om fylgjetroen og diseblotene hadde blitt holdt i hevd og ikke blitt kvalt ved bål, brann og sverd, hadde folk og land i dag vært vesentlig bedre stilt enn de er. Og skal man nå først plage dauinger, vil det kanskje være tryggest å holde seg til slekta?
Og kanskje særlig når vi vet at de stiller frivillig opp?
Både individuell og kollektive moral hadde trolig heller ikke tatt skade av det.
De er i erkjennelse av disse forhold at vi har funnet det nyttig - og kanskje også ønskelig - å utvikle et diseblot.
IX Diseblot
I norrøn tid ble det avholdt diseblot rundt vårjevndøgn til ære for disene og til fremme av godt år, fruktbarhet og grøderikdom. Blotet var trolig i vesentlig grad forbeholdt kvinnene på gården. Diseting ble avholdt i Uppsala, men ble i kristen tid flyttet til kyndelsmesse og nå konvertert til marked rundt 2. februar.
Diseblotet var en offerfest til ære for for disene, dvs. kvinnefylgjene, hamingjene eller slektens kvinnelige formødre og verneånder.
Nå som før vil dette blotet også tjene som mentalt beredskap og vern mot folkefiendtlig psykologisk krigføring, psykologisk avvepning og tankekontroll av individ og folk.
Halloween kunne lettvint og med stor fordel forvandles til et barnevennlig diseblot av kulturbevisste og ansvarsfulle foreldre – gjerne med innlagt besøk på kirkegården.
I moderne tid, i våre dager, kan et diseblot foregå på følgende vis:
*
1. Blotet blir gjerne/helst avholdt i heimen, men kan i prinsippet avholdes hvor som helst og når som helst. Eneblot(einblot) uavhengig av kjønn er uproblematisk, eller det kan holdes av begge kjønn sammen. Blotet må da tilpasses den/de enkeltes behov.
Man tenner lys og gjør ellers blotets rammebetingelser gunstige. Varme i peisen er bra. Bilder av avdøde formødre kan gjerne inngå blant rekvisittene. Gjenstander som har tilhørt formødre og som har gått i arv i slekten, kan settes fram, synliggjøres eller inngå i ritualet.
Vi anbefaler ikke ofringer, men en liten slurk vin eller likør til disene vil trolig bare bli satt pris på.
(Vi forutsetter at de ikke er avholdsfolk.)
Blant åsatruere, og gjerne i lystige lag, er følgende ytringer ofte å høre: En skål til disene!, Til fylgjene! eller Til Fylgja mi!
2. Ættens kvinnefylgjer og verneånder er blotets adressater. Visualisering av den/de egne kvinnefylgje(r) eller av ættens kvinnefylgjer. Her kan man godt gi seg litt tid (et par minutter).
3. Påkalling
- Jeg(Vi) påkaller mine/våre verneånder. Jeg påkaller min og slektens fylgjer. Jeg påkaller slektens kvinnefylgjer. Jeg påkaller slektens diser og ber om oppmerksomhet…
4. Blotets budskap
- Jeg/Vi, XX, ber om hjelp fra dere i mitt/vårt daglige strev. Jeg ber om mine barns vel, ættens fruktbarhet, folkets vel og velstand og at vi alle får omsorg og hjelp fra dere. Vi ber om lykke og framgang i livet.
Jeg/Vi ber spesielt om (Her kan man framføre et spesielt og personlig ønske. Her kan også et papir med ønsket påskrevet brennes i en skål.)
Jeg vil virke sammen med dere for gudenes gjenkomst, for frigjøring av individ og samfunn og for gudsbevissthetens vekst: Vi er alle på vei mot større gudlikhet og mot den gullalder som følger Ragnarok. Jeg ber dere om hjelp til å nå fram til den innsikt og handlingsvilje som kan lede meg , mine og mitt folk til framgang og fred i landet i fredelig og velstandsgivende samvirke med de andre folkefellesskapene.
5. Begrunnelsen
- Jeg tror at den hjelp jeg kan få fra dere, mine fylgjer, kan hjelpe meg, mine og folket mitt i livskampen langs Livslinjen og i kampen mot kaoskreftene langs Dødslinjen. Og den hjelpen trengs i disse vargtider.
6. Påkallelsen opphører, forbindelsen brytes etter en passende tid.
- Påkallelsen er nå over. Mitt budskap er frembrakt og jeg bryter forbindelsen.
7. Visualiseringen opphører. Lysene slukkes.
*
Heim