The Secret of Oz – kommentar til en artikkel i Nyhetsspeilet.

Vth

Fiktive kriger er nesten like lønnsomme som virkelige kriger. Vi minner også om krigen mot terror

*

Vi har sans for hemmeligheter. Og det er nok dette som gjør at vi har en sterk hang til konspirasjonsteorier – vi tror nesten på de fleste av dem. Men ikke på den store; dette som kristenfolket, muslimene og jødene bekjenner seg til, at det er Han Tykje, stakkar, som har skylda. Vi tror – nei, vi vet – tvert om, at det er Jødeguden som er den skyldige - at det er Jehova som er slemmingen. Eller rettere sagt levittene, siden Gud Herren er skapt i deres bilde, og senest oppfrisket og oppjustert da levittene vendte tilbake fra Babylon under militær eskorte for å stramme opp moralen i Jerusalem; det sies at «Alle mennesker græd da de hørte lovens ord».

Om Djevelen eller Satan – Løgneren og Motstanderen i de monoteistiskes forestillingsverden – vet vi at han også bærer navnet Lucifer; Lysbæreren; den som bringer lys, innsikt og forståelse til menneskene. Det er derfor en selvfølge at han blir betraktet som en motstander av Kol Nidre-folket, og at han blir stemplet som løgner av det folk som årlig forretter Kol Nidre-bønnen: dette å avsverge alle eder og avtaler.

Kol Nidre-bønnen.

Alle eder som vi sverger, forpliktelser, erklæringer og løfter som vi avlegger og som vi kan bli bundet av uansett hvilket navn vi kaller dem i det året som kommer avviser vi herved.

Måtte de bli fjernet, annullert, gjort ugyldige og være uten effekt. Edene skal ikke binde oss eller bestemme over oss.

Edene som vi sverger, forpliktelser, erklæringer og løfter skal ikke forplikte oss og de skal ikke betraktes som eder.

Ikke rart han blir steinet årlig i Mekka; en lysbærer tåles ikke i de kretser.

Han har vår største beundring som har overlevd så lenge under slike ekstreme og terroristiske forhold; men mot lys og sannhet kjemper selv løgnen forgjeves – i det minste i det lange løp…

Ellers kan vi glede konspirasjonsvenner med en liten nyhet(?) som kan være noe å kose seg med i mørke vinterkvelder; vi begynner å få mistanke om at kristendommen var en jødisk svart flagg operasjon! Vi begynner å tvile på at fariseeren Paulus, som hadde sittet «ved Gamaliels føtter (Gamaliel var yppersteprest og medlem av Sanhedrinet), og som dro rundt og jaktet på kristenfolk for å steine dem, på vegne av Sanhedrinet, egentlig var en skikkelig lurendreier. At denne drapsmannen skulle ha sett lyset på vei til Damaskus, holder vi for å være særdeles lite trolig. Særlig da Sanhedrinets jurisdiksjon ikke strakte seg så langt. For oss er det mer trolig at han lot seg sende ut på misjonsferd av Sanhedrinet for å vri den sosiale reformasjonen til nasjonalisten Jesus, nasareeren, fra å være noe som var farlig for elitejødene til å bli noe som var til gagn for dem. Og at kristendommen og alle kristenprestene har vært til gagn og glede ved å utrope og bekrefte at jødene er «guds utvalgte folk», kan det ikke herske tvil om. Læren var i alle fall en rimelig god hevn over romerne. De ble alle gjort til slaver og er det fremdeles… ikke minst under gjeldspengesystemet. Sanhedrinet gikk under jorden på 1700-tallet i Polen samtidig som Uliminati dukket opp… vi sier ikke mer…

Vi får komme tilbake til saken når vi har frisket opp Apostlenes gjerninger…

Men fra det ene til det andre…

Den konspirasjon som rant oss i hu da vi leste denne artikkel i Nyhetsspeilet, var fortielsene, hemmelighetene og konspirasjonen rundt gjeldspenger og fripenger, og særlig da dette med hva som er løsningen, hva som skal erstatte Gjeldspengesystemet når man en gang får mannet seg opp til å fjerne det. Denne løsningen må ingen få høre om. Og derfor blir den da aldri omtalt i media, akademia eller blant økonomer. Og det som ingen hører om, vet ingen…

Vi sakser fra Nyhetsspeilet:

En Greenback – Den finansierte Den amerikanske borgerkrigen uten dekning i gull

«Løsninger

Still intervjuer briten James Robertson. Robertson foreslår for det første at regjeringen skal bestemme pengemengden som skal produseres, og at regjeringen så mottar denne pengemengden gjeldsfritt fra et statlig organ som har de fleste av sentralbankens funksjoner. Regjeringen setter så pengene ut i sirkulasjon via budsjetterte infrastruktur-programmer. 

Robertson foreslår for det andre at forretningsbanker bør forbys å låne ut mer penger enn de har kapitaldekning for. Han foreslår med andre ord en avvikling av Fraksjonert bankreservesystemet (Wiki: Fractional Reserve Banking). Hvis forretningsbankene vil øke sin ansvarlige kapital, må de konkurrere på det åpne markedet på linje med andre næringer. I Wiki-artikkelen Kapitaldekning kan man lese: 

”For banker er kapitalkravet åtte prosent kapitaldekning av bankens utlån (forvaltningskapital), men er i praksis lavere fordi dette justeres ned avhengig av hvilken risikogruppe de individuelle lånene kommer under. For eksempel er lån til staten uten kapitalkrav. Kapitalkravet er en del av de internasjonale Basel II bankreguleringene som ble utstedt av Den internasjonale oppgjørsbanken i 2004.” 

Når det gjelder løsninger på delstatsnivå, nevner Still Bank of North Dakota som pr. i dag er USAs eneste delstatseide bank. Denne banken, som ble dannet i 1919, har vært en stor suksess for sin delstat. Nyhetsorganisasjonen Mother Jones hadde i mars 2009 en interessant web-artikkel om denne banken, How the Nation’s Only State-Owned Bank Became the Envy of Wall Street. Se også Ellen Browns artikkel for Yes!, More States May Create Public Banks (13. mai 2010)

.*

For Still er det av underordnet betydning hva valutaen er forankret i, så lenge det er myndighetene som bestemmer kvantiteten av penger som produseres. Likevel, når spørsmålet først kommer opp, er Still av den bestemte mening at gullstandarden ikke er en løsning som kan tjene folket og nasjonen. Det er ganske enkelt alt for lite gull i verden for dette formålet. Still kommer her i konflikt med Ed Griffin, forfatteren av The Creature from Jekyll Island: A Second Look at the Federal Reserve (5. utg. 2010), som mener at vi må tilbake til gullstandarden. For utdypning av dette, se Stills Response to Ed Griffin. Denne diskusjonstråden inneholder også interessante kommentarer til Eustace Mullins’ (1923-2010) bok Secrets of the Federal Reserve (1983). 

Bør vi stole mer på en sentralbank eid av staten og styrt av parlamenetet enn på en sentralbank eid og styrt av private investorer? Still svarer at demokratiet og et folkevalgt parlament er det beste vi har. En sentralbank eid og styrt av parlamentet er derfor det eneste riktige, da det er hos parlamentet at makten bør ligge. Hvordan kan en stat hevde å ha suverenitet hvis den ikke en gang har kontroll over pengeproduksjonen? 

Faren for å skape inflasjon er tilstede uansett hvem, myndighetene eller en privateid sentralbank, som bestemmer hvor mye penger som skal produseres. Så ved å overlate styret til myndighetene, har man i det minste tatt ett stort skritt bort fra at en privat bank/finans-elite får anledning til å mele sin egen kake via en privateid sentralbank. 

Avslutningsvis bør det advares mot den reduksjonisme å tro at all økonomisk elendighet skyldes det gjeldsbaserte system. Hvordan de rike landene institusjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rike landene rikere og de fattige landene fattigere, samt hvordan myndighetene institusjonaliserer økonomisk politikk som gjør de rike rikere og de fattige fattigere innen det enkelte land, er selvstendige og komplekse temaer som selvsagt ikke kan reduseres til det spesifikke forholdet mellom staten og sentralbanken. 

Norge

Som det fremgår av Wiki-avsnittet Penger #Gjeldsbasert, er også pengesystemet i Norge gjeldsbasert. Se også Wiki-artikkelen Sentralbank og Norges Banks web-side Statsgjeld. 

Norges Bank kan ikke yte lån til staten, jamfør Sentralbankloven og prinsippet om at sentralbanken skal være uavhengig staten. Norges Bank har operasjonelt sett ansvar for opplåningen, men dette er kun på vegne av staten. Norges Bank har enerett på å utstede penger (i form av norske kroner) i Norge. 

Staten låner i stedet norske kroner i markedet (av banker og private sparere) ved å utstede statskasseveksler og -obligasjoner. Staten må betale renter til långiverne på sine veksel- og obligasjonslån. Den norske stat kan ikke utstede penger.»

Vi oppsummerer:

1. Regjeringen bestemmer den pengemengde som skal være i omløp.

2. Regjeringen mottar pengene gjeldfritt fra Sentralbanken. Dette medfører at også renten er fjernet.

3. Regjeringen setter så pengene i omløp til nyttige formål.

4. Forretningsbanker forbys å låne ut mer penger enn de har kapitaldekning for.(The fractional reserve banking er dermed opphevet.)

5. Det er underordnet hva valutaen er forankret i, så lenge det er myndighetene som bestemmer mengden av penger som produseres. (Men mange hevder det bør være gulldekning.)

Det er jo litt moro å se at folk kommer etter…##..##

*

Som vi ser er dette presis hva vi her på Vegtams Nettsider har gått for i et par tiår. Den eneste forskjell er at vi synes det er betryggende å lenke kronens verdi til den gjennomsnittlige timeslønn for en kurv av yrker på Samfunnsregnskapets inntektsside. For eks.:

1 gjennomsnittlig timeslønn = 100 kroner.

Gull eller sølv som grunnlag for pengeverdien er for oss unødvendig og utenkelig. Der er vi enige med Still.

I tillegg har vi antydet at:

1. Norges Bank kan gjerne fullt ut være en varedepositobank, men ikke nødvendigvis…

2. Norges Bank skal gi rentefrie lån til alle verdige lånetrengende. Dette for å fjerne den ubetalelige rentegjelden.

Vi finner det her riktig og nødvendig å vise til Det positive pengesystem av L. J. Sømme fra 1933. ##. Sømme har et i alle henseender bedre og mer grundig gjennomtenkt pengesystem enn dagens fintenkere, men det er jo interessant å se at de gir ham rett, så langt det nå rekker for dem…

Fra artikkelen 29.06.13 Frihet, Slaveri, Mulighetstap, Folkemord og Innvandring. her på Vegtams Nettsider, henter vi nedenforstående lille tabell som i tillegg til pengesystemet, også risser opp de viktigste faktorer i hele det økonomiske system.

En del systemvariabler.	Den folkeøkonomiske ordning	Det kapitalistiske system
Ressurser i hav og på land	I folkets felleseie	I pengenes (Pengefyrstenes) eie
Eiendomsrett til produksjonsmidler.	Arbeidsprimatet er rådende. Min. 60 % av privat bedrift eies av de ansatte, max. 40 % eies av kapitalen.	Pengeprimatet er rådende. Produksjonsmidlene i det private næringsliv eies av kapitaleierne.
Pengesystem	Et fripengesystem er rådende.	Gjeldspengesystemet er rådende.
De fire friheter	Folkets fire friheter. Frihet for folket til å begrense bevegelsen av arbeidskraft (mennesker), varer, tjenester og kapital.	Pengefyrstenes fire friheter. Fri bevegelse av arbeidskraft (mennesker), varer, tjenester og kapital.
Samfunnslønn	Ja (Til fordeling av kjøpekraft og velst.)	Nei
Samfunnstjeneste	Ja (Til folkets beste)	Bare som systembevarer gjennom Militærtjenesten.

En tallystick fra England. Den fungerte som en fripenge.

Også dette sitatet fra artikkelen vil vi kommentere:

«Den romerske stat hadde et lovbasert pengesystem der staten selv utstedte penger, i form av kobber- og messingmynter, til folket (Wiki: Penger #Lovbasert). Dette fungerte forbløffende effektivt inntil Julius Caesar begynte å innføre gullmynter. Etter hans død ble kobber- og messingmyntene trukket ut av omløp. Pengemengden ble redusert med 90 %, depresjon satte inn, og avstanden mellom de rike og de fattige økte.» 

Det må understrekes at kobber- og messingmyntene som den romerske stat satte i omløp, var fripenger, gjeldsfrie penger det ikke var knyttet rentebelastning til. Den ubetalelige rentegjelden som tenderer til å øke eksponentielt, var dermed ikke til stede. Kopper- og messingpengene hadde ingen egenverdi, metallverdien var lav. Gull- og sølvpengene hadde stor egenverdi i form av metallverdien. Pengene gikk dermed over fra i hovedsak å være fripenger under folkets kontroll til i hovedsak å være gjeldspenger under bankierenes kontroll.

Gullet var sluppet løs i det romerske pengesystem…

Gullveig

Spiddet og støttet

av spyd savnet ei

Gullveig grådighet.

Som Heid herjer

hun enda heimen

- tre ganger brent -

ormleiets lyse dis.

Når pengemengden blir redusert med 90 %, har vi å gjøre med en pengekontraksjon som selvsagt måtte resultere i en depresjon. Hvem kunne så ha interesse av en slik depresjon?

Vi har følgende muligheter:

1.Myndighetene.

At myndighetene sånn i sin alminnelighet skulle ha noen interesse av en depresjon, er utenkelig. At noen av rikingene kunne ønske en depresjon, er nok mulig, men at den ble satt i verk som godkjent politikk, står ikke til troende.

2. Folket.

En lov i økonomien sier at de «gode» pengene vil «forsvinne», bli holdt tilbake, mens de «dårlige» pengene vil bli presset ut i sirkulasjon. De «dårlige» pengene er kobber- og messingmynter som alle i den jevne befolkning gjerne ville bli kvitt, da de kan inflateres, mens gull og sølvpengene er gode penger som også folket ville forsøke å holde på.

3. Bankierene eller datidens pengefyrster.

For bankierene stiller saken seg slik at de har mulighet til å dra inn og holde tilbake kobber- og messingmyntene etter hvert som de blir betalt som avdrag og renter på gjeld. Etter hvert som pengemengden minsker, må de gjeldstyngede også ut med sine «gode» penger, gullet og sølvet, og til slutt vil låntakerne gå konkurs, og bankierene kan slå til seg deres eiendommer som panteobjekter. Slik er det blitt gjort flere ganger opp gjennom historien: I USA flere ganger, og vi husker fra Bibelen hvordan Josef laget en pengekontraksjon ved hjelp av historien med kornet. Den finanskrise vi har for tiden, er presis samme sak: Pengene holdes tilbake, folket blir fattigere, mens rikingene blir rikere. Og økonomene tier om saken.

Vi ser også for oss at Pengefyrstene gjennom bestikkelser, og ved selv å sitte som senatorer eller andre myndighetspersoner, hadde fått så stor makt over senatet, at myndighetene unnlot å sette kobber- og messingmynter i omløp mere som gjeldfrie penger. Pengefyrstenes utarming av riket var så trolig den viktigste grunn til at Romerriket bukket under.

Om Gullveig hører vi i Våluspå:

Møttest æser

på Idavollen,

reiste der høgtømra

hus og hov,

gruer mura dei,

smidde gull,

gjorde seg tenger,

og gode reiskapar.

Dei spela i tunet,

tavlespel glade,

gull var det aldri

nokon som vanta,

til det kom tre

tussemøyar,

ovsterke

frå Jotunheimen.

Og blant tussemøyene var Gullveig…

Heim